Et bønnealter på Selja

Det passer godt med dette vakre ikonet av hellige Sunniva av Selja, i dag, på hennes minnedag 8.juli. Øya Selja er så vidt vi vet Norges første bønnealter, og historien om den irske kongsdatteren en av våre kjæreste nasjonale helgenberetninger. På denne dagen vil jeg gjerne få gratulere en ildsjel og selve visjonsbæreren for å få gjenreist et bønnealter på Selja, Ragnhild Helena Aadland Høen, med dagen og samtidig benytte dagen til å be om at denne bønnealteret må se dagens lys snart. Jeg er sikker på at det vil skje i Guds velbehagelige tid. Ikke før, ikke for sent, men i Guds tid.

Hl.Sunniva kom hit på slutten av 900 tallet, og med henne irske munker. De brakte den kristne tro med seg til Norges kyster. Dette er vår kristenarv. Deres tro er min tro. Jeg har nemlig tro på at det finnes hellige steder. Steder hvor Guds nærvær har manifestert seg. Det er helt rett det kelterne sa; det finnes 'thin places' - hvor hinnen mellom himmel og jord er flortynn. Som på Selja.

Moses måtte ta av seg på beina når han nærmet seg stedet hvor Gud åpenbarte seg:

"Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn." (2.Mos 3,5)

Et stykke jord kan altså være hellig.

Selja har en helt spesiell plass i kristningen av Norge. Det var hit de første irske munkene kom. Kongsdatteren Sunniva flyktet fra en hedensk viking som ville ha henne til hustru, og måtte forlate sitt kjære Irland for å få fred for beileren. Sunniva var høyt elsket av folket både for sin omsorg for de fattige og undertrykte og for sin fromme iver for gudstjenestelivet. Derfor valgte mange å følge henne i utlendighet. Kvinner, menn og barn forlot sin fedrenejord for godt. Som skikken i Irland tilsa, la de ut på det åpne hav uten årer, ror eller seil og uten våpen. Etter lang tid i rom sjø drev skipene mot norskekysten. Noen strandet på øya Kinn i Sogn og Fjordane, mens Sunnivas skip landet lengre nord i fylket, på øya Selja syd for Stadlandet. Øya var tildels skogkledt, rik på ferskvann, og sjøen var full av fisk. Selja fungerte dessuten som beitemark for fe eid av bønder inne på fastlandet. På vestsiden av Selja fant seljemennene (som Sunniva og mannskapet hennes siden er blitt kalt) noen store steinhellere og huler. Der slo de seg ned og levet et asketisk liv med utsikt til Nordsjøen. Der feiret de sine gudstjenester og lovet Gud under den veldige Vestlandshimmelen.

Bøndene på fastlandet ble imidlertid urolige da de oppdaget at der var fremmede ute på Selja. Overbevist om at seljemennene var ute efter dyrene, sendte bøndene bud på Håkon Jarl (ca. 935-995), en hedning som styrte Norge fra Trøndelag. Ladejarlen kom med full hærstyrke for å angripe den forsvarsløse møya og hennes våpenløse menn. Idet folket på Selja fikk øye på krigsskipene i det fjerne, innså de at døden ville komme. Rådville trakk de inn under hellerne og bad fortrøstningsfullt til Kristus, selv oppstanden fra en hule i fjellet, at Han måtte frelse deres sjeler, og om at deres legemer ikke måtte falle i krigernes hender. Med ett brast de store kampesteinene og dekket de bedende. Slik ble bønnen hørt.

Noen år senere drog to hedenske stormenn, som begge het Tord, nordover fra Fjordane for å besøke jarlen. På vei forbi Selja ble de overrasket av et merkverdig syn: Et sterkt og fagert lys strålte ned mot Selja fra oven. De to gikk i land for å undersøke, og der fant de et menneskehode som anget søtt og duftet av honning. Forundret tok de to hedningene med seg den hellige relikvien til Nidaros. Der var det imidlertid skjedd visse omveltninger: Den upopulære jarlen var styrtet, Olav Tryggvason (968-1000) hadde overtatt makten. Olav var oppvokst i Estland og ved Vladimir den Helliges hoff i Russland. Han var blitt katekumen i Konstantinopel før han ifølge enkelte kilder skal ha hjulpet Vladimir med kristningen av Russland. Siden kom han til Essex, ble døpt i England og bidrog så til kristningen av Norden.


Selja ble bispesete for Vestlandet. I romersk-katolsk tid ble der anlagt et benediktiner-kloster på øya, og relikvieskrinet ble flyttet til høyalteret i Bergen domkirke. Under reformasjonen ble klosteret så nedlagt og ligger i dag i ruiner.

Det er disse ruinene som dag må få liv, som de tørre beina i dalen,som profeten Esekiel profeterte over.

Skulle noen ønske en kopi av dette ikonet, skal jeg gjerne formidle kontakt med et ortodoks kloster på øya Mull i Hebridene hvor de er å få kjøpt. Inntektee går uavkortet til klosteret.

Peter Halldorf til Kristi himmelfartskapellet 2020

Det er med stor glede jeg kan fortelle at Peter Halldorf kommer til dagsretreaten i Kristi himmelfartskapellet Kristi himmelfartsdag 2020. Den endelige bekreftelsen kom i dag.

Jeg kommer tilbake til neste års tema. I år er det: 'Hellige steder -  hellige rom', og vi har gleden av å ha med oss Ragnhild Helena Aadland Høen og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit.

Det er fortsatt mulig å melde seg på, men plassen er begrenset. Av hensyn til serveringen trenger vi å vite om du kommer. Send en sms til 99621281. Ta med stol til å sitte og en matpakke til lunsj. Så serverer vi pølse og lompe til middag. Vi begynner kl.12..45.

Skulle det bli dårlig vær Kristi himmelfartsdag, som i år er 30.mai, flyttes seminarene til Toten frikirke på Raufoss. Gudstjenesten vil uuansett bli i Kristi himmelfartskapellet kl.18.00. Liturg her er: Bjørn Olav Hansen.

Det blir ikke gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet onsdag 29.mai.

Billedtekst: Peter Halldorf under et tidligere besøk i Kristi himmelfartskapellet. Foto: May Sissel Hansen.

Det begynner å nærme seg - meld deg på i dag

Nå er det bare 27 dager igjen til dagsretreaten i Kristi himmelfartskapellet på Kristi himmelfartsdag!

Årets foredragsholdere er Ragnhild Helena Aadland Høen og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit.

Ragnhild Helena Aadland Høen (bildet), er en kjent og kjær stemme for mange gjennom sine kronikker, som fast spaltist i Vårt Land, andaktsholder i NRK, som blogger. Ragnhild Helena tilhører Den romersk-katolske kirke, og har et spesielt hjerte for at den hellige øya Selja, gjenreises som et bønnens alter for Norge.

Vi er så heldige at Anne Kristin- og Sven Aasmundtveit blir med også i år. Det vet vi mange setter pris på. De er kjent for sin gode formidlingsevne gjennom fortellinger fra Bibelen, salmer, dikt, sang, ikoner og forkynnelse. Ekteparet tilhører Den evangelisk-lutherske frikirke.

Forstander for Kristi himmelfartskapellet, Bjørn Olav Hansen, er liturg i forbindelse med nattverdgudstjenesten, som avslutter retreatdagen. Hansen er pastor i Det Norske Baptistsamfunn.

Kristi himmelfartsdag er i år torsdag 30.mai. Vi begynner dagen kl.12.45

Det gjelder å melde seg tidlig, da det er begrensede sitteplasser. I fjor var det besøksrekord.

Du melder deg på ved å sende en sms til: 90525875 eller 99621281

Ingen påmeldingsavgift, men det gis anledning til å gi en gave for å dekke utgiftene. Ta med matpakke! 

Årets tema er:

Hellige hus - hellige steder.

Skulle det bli dårlig vær vil foredragene bli holdt i Toten frikirke, mens gudstjenesten vil bli holdt i Kristi himmelfartskapellet på Eina i Vestre Toten kommune.

Mine katolske venner

Jeg vet at jeg kaster meg foran noen glupske ulver, som bare venter på å angripe meg, når de får høre at jeg har katolske venner. Men la meg likevel få presentere noen av dem. Å være venn med noen betyr ikke nødvendigvis at man er enig med vedkommende i ett og alt. Det er jeg ikke med verken mine katolske, koptiske, ortodokse eller for den saks skyld protestantiske venner. Men de beriker meg, velsigner meg, utfordrer meg. Og jeg takker Gud for hver eneste en av dem.

I denne serien skal du få møte noen av mine katolske, koptiske, ortodokse og protestantiske venner. De er så mange at jeg må la noen representere hele den kirkefamilien de tilhører.

Leste du Dagen på lørdag? Kari Fure leverte en av sine gripende og alltid velskrevne reportasjer fra Syra. Denne gangen handlet den om byen Homs og den nederlandske jesuittpresten, fader Frans van der Lugt. Mens alle andre som hadde mulighet til det flyktet fra krigshelvetet og beleiringen av Homs i årene 2011 til 2014, ble fader Frans værende. Fader Frans gjemte på det det lille  melet som var igjen slik at han kunne bake brød til nattverden til de 23 kristne som var igjen i byen. Da jeg leste dette gråt jeg. Lenge. Gråt gjorde jeg også når jeg leste om denne katolske prestens uegennyttige gjerning i mer enn 50 år i Syria, blant funksjonshemmede og vanskeligstilte. Her holdt han retreater, drev traumebehandling, drev økologisk landbruk og her holdt han en dialog gående mellom muslimer og kristne. Og her endte han sitt liv som martyr. En bror i troen. Noe annet kan jeg ikke si. Selv om det finnes mennesker som mener at fader Frans ikke er kristen, fordi han er katolikk.

Jeg er så takknemlig for at jeg ganske tidlig i mitt kristenliv ble kjent med den katolske filosofen Jean Vanier, og den katolske presten Henri Nouwen. Jeg har gjennom mange år skrevet mye om den, og oversatt mange tekster av dem til norsk. Få har preget meg så mye og vært til større åndelig hjelp for meg enn dem. De har hjulpet meg til større ærlighet med eget levd liv, til et større fokus på Jesus, til å våge å være svak og sårbar.

Møtet med broder Charles av Jesus og hans radikale etterfølgelse av Jesus ble helt avgjørende i en viktig fase av livet mitt. Også han endte sitt liv som martyr.

Filmen "Blant guder og mennesker,"om Trappistmunkene fra Algerie, som endte sine liv som martyrer i 1996, er den filmen som har gjort størst inntrykk på meg av alle filmer jeg har sett. Deres stillferdige liv i et lite kloster ved foten av Atlas-fjellene har nok vært med på å forme mitt eget liv mer enn jeg aner.

Jeg kunne ha nevnt mange flere katolikker som har betydd mye for meg gjennom årenes løp. Som den irske presten som skulle få så stor betydning for mitt eget bønneliv. Han ble som en åndelig far for meg for en periode. Nevnes bør også Dunato Ruffo, et medlem av Focolare, som jeg har hatt kontakt med i mange år, og som har vært til stor velsignelse i mitt liv.

Jeg nevner også Ragnhild Helena Aadland Høen, som en representant for de norske katolikkene som har betydd mye for meg. Hennes brennende iver etter å se et bønnens hus på Selja har inspirert meg, det og hennes mange gode kronikker og blogginnlegg. Men den norske katolikken som har hatt størst betydning i mitt liv er den nå avdøde dominikanermunken Arnfinn Haram. Jeg kan ikke skrive om ham uten å få tårer i øynene. Takknemlighetens tårer. Vi skrev med hverandre i en svært sårbar fase i mitt liv hvor han fikk være til stor hjelp. Han hjalp meg til å se Jesus midt i harde prøvelser.

Dette er noen av mine katolske venner. Betyr det at jeg omfavner alt hva de står for? Nei, vi er uenige i flere teologiske spørsmål, men dette er Kristus-hengivne mennesker, bønnens mennesker som har valgt å følge Jesus på en radikal måte, og som hver på sin måte har velsignet meg. Jeg er glad for den plassen de har fått i mitt liv. Om jeg kunne ha blitt katolikk? Nei, dertil er de teologiske forskjellene for store, og jeg har ingen forbindelse verken offisielt eller uoffisielt med Den romersk-katolske kirke. Men jeg er glad i mange katolikker.

Så er det mange flere som kunne vært nevnt, både munker, nonner og lekfolk i inn og utland, men plassen tillater ikke det. De har alle det samme til felles som de jeg allerede har nevnt.

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen, fotografert av en annen norsk katolikk, og venn av meg: Henriette Teige. Bildet er tatt av Henriette og brukt med hennes velvillige tillatelse.

Årets talere til dagsretreaten Kristi himmelfartsdag klar

Da har vi den store gleden av å offentliggjøre årets talere til dagsretreaten Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet 2019:

Ragnghild Helena Aadland Høen (bildet), en kjent og kjær stemme for mange gjennom sine kronikker, som fast spaltist i Vårt Land, andaktsholder i NRK, som blogger. Ragnhild Helena tilhører Den romersk-katolske kirke, og har et spesielt hjerte for at den hellige øya Selja, gjenreises som et bønnens alter for Norge.

Vi er så heldige at Anne Kristin- og Sven Aasmundtveit blir med også i år. Det vet vi mange setter pris på. De er kjent for sin gode formidlingsevne gjennom fortellinger fra Bibelen, salmer, dikt, sang, ikoner og forkynnelse. Ekteparet tilhører Den evangelisk-lutherske frikirke.

Forstander for Kristi himmelfartskapellet, Bjørn Olav Hansen, er liturg i forbindelse med nattverdgudstjenesten, som avslutter retreatdagen. Hansen er pastor i Det Norske Baptistsamfunn.

Kristi himmelfartsdag er i år torsdag 30.mai. Vi begynner dagen kl.12.45

Det gjelder å melde seg tidlig, da det er begrensede sitteplasser. I fjor var det besøksrekord, og i år vurderer vi å leie en forsamlingssal innendørs.

Du melder deg på ved å sende en sms til: 90525875 eller 99621281

Ingen påmeldingsavgift, men det gis anledning til å gi en gave for å dekke utgiftene.

Årets tema er:

Hellige hus - hellige steder.

Kappes om å hedre hverandre, del 8: Ragnhild Helena Aadland Høen

Hva skulle kirken gjort uten kvinnene? Ikke mye. Helt siden starten, det ser vi blant annet i evangeliene og i brevene, hadde kvinner ikke bare sin naturlige plass, men de hadde betydningsfulle roller. Enkelte bibelforskere mener apostelen Paulus betrodde Føbe, som var menighetstjener i Kenkreæ, det ærefulle oppdraget med å ta med seg brevet han skrev til menigheten i Rom. De myrrabærende kvinnene er også de første oppstandelsesvitnene, og kvinner har fungert som diakoner og vært profetiske røster opp gjennom kirkens historie - bare for å nevne noe.

Mange av de kvinnene vi leser om i kirkens 2000 årige historie var visjonære. En slik visjonær kvinne May Sissel og jeg har møtt, og som vi har lært å kjenne noen år nå og som vi setter stor pris på, er Ragnhild Helena Aadland Høen. Hun bærer på en drøm om å se den hellige øya Selja gjenreist som et nasjonalt bønnens hus. Det berører May Sissel og meg sterkt, for dette er Norges kristenrøtter. Hit kom hellige Sunniva, hit kom benediktinermunker og her ble det reist et kloster som ble et bønnens hus 24/7. Sammen med venner har Ragnhild Helena Aadland Høen fått kjøpt et hus, som det første steget til å få realisert drømmen. Det hører med til historien at Sigrid Undset ønsket å kjøpe samme sted, men fikk det ikke. Men Ragnhild Helena fikk kjøpe, og jeg tror jeg vet hvorfor. Det er Herren som har gitt henne drømmen om å gjenreise Selja som et bønnens fyrlys for Norge og Norden.

Mange har lært Ragnhild Helena å kjenne gjennom velskrevne kronikker og artikler, eller de har lyttet til hennes andakter i NRK. Det er en kunnskapsrik dame vi snakker om. En som kommuniserer godt i en tid som vår. Hun er modig, og forfekter synspunkter som er motstrøms i sekularisert tid som vår. Hun er en livsverner, idet hun våger å snakke om det ufødte livets uendelige verdi. Ragnhild Helena har en egen evne til å være nær og med det berører hun også menneskene rundt seg. Hun er en klar stemme i en uklar tid. Men det koster. En brann i deres hus kunne raskt ha blitt fatal, men Herren holdt sin hånd over dem og reddet deres liv. Ragnhild Helenas eget liv har blitt spart flere ganger.

En moderne kvinne er hun, men hun hører også hjemme i en sammenheng som har kontinuitet, og er rotfestet i kirken. Det var en stor ære for meg da Ragnhild Helena delte drømmen sin om Selja, på et seminar jeg hadde på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, for noen år siden. Mange ble berørt av det hun fortalte, og flere har i etterkant fortalt at det hun brakte der har betydd mye for dem senere.

I dag vil May Sissel og jeg hedre Ragnhild Helena Aadland Høen på denne måten i denne serien som nettopp har til hensikt å fremsnakke mennesker! Vi tilhører hver vår kirkelige sammenheng, men er ett i Kristus. La det bli mange som ber om at Gud gjenreiser Selja som et bønnens hus for alle folk.

Billedtekst: Bildet er tatt i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Her sammen med en annen god venn, Alv Johan Magnus. Om ham skal jeg skrive senere.

Stor glede

Denne uken har jeg gledet meg veldig over to ting. Det første som har gledet meg er morgenandaktene som Ragnhild Helena Aadland Høen har holdt i NRK Radio. De har vært sjelden vare. Gjennom nære, trosstyrkende fortellinger har andaktsholderen bydd på personlig opplevde erfaringer av Guds omsorg, nærvær og beskyttelse gjennom store prøvelser i eget liv. På en troverdig måte har hun vist til en rotfestet tro på evangeliet. Det er godt at NRK har oppdaget Ragnhild Helena. Hun kommuniserer godt, og jeg håper vi får høre mer fra henne i tiden fremover.

Det andre som har gledet meg, og som jeg fikk vite i dag, er at Alv Johan Magnus, skal tale i stedet for meg i Råde frikirke på søndag. Jeg hadde takket ja til å besøke denne flotte menigheten enda en gang, men helsen holdt ikke. Det er alltid vanskelig å melde avbud, synes jeg. Man føler man svikter, og jeg hadde virkelig sett frem til å besøke Råde frikirke igjen. Men det ble litt lettere når jeg fikk høre at en god og kjær venn kunne komme i stedet for meg. Jeg kjenner på en slik glede og takknemlighet for at det er Alv som skal preke på søndag.

Alv Johan Magnus har betydd så mye og betyr så mye for meg. Helt siden starten av de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud har vi stått sammen, og sammen tok vi også initiativet til Nasjonalt bønneråd. Jeg takker Gud for Alv Johan. For den store betydningen han har hatt og har for vårt land. Hans profetiske samfunnsanalyser, hans rakryggede holdning til Bibelen, hans overgivelse til Kristus - alt dette og mer til har gitt ham integritet. Han er, for å sitere Bibelen, om en annen disippel av Jesus, "en ekte israelitt som det ikke er svik i."

Det er tydelig at både Ragnhild Helena og Alv Johan er mennesker som er glad i Jesus og som Jesus er glad i.

May Sissel og jeg legger nå kabalen for møter og seminarer høsten 2018 og våren 2019. Vi har fått en del henvendelser, og vi skal bruke helgen til å besvare dem. Til tross for store helsemessige utfordringer har jeg ikke tenkt å legge inn årene, men vil forsøke så godt jeg kan å besøke de menighetene som vil ha oss på besøk. Det er en slik glede og velsignelse å få stå i den tjenesten og det kallet Herren en dag ga, så lenge det er mulig. Så skulle dere ønske å ha besøk av oss er det bare å ta kontakt.

Bildet av oss tre er tatt av May Sissel i forbindelse med en av de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud. Den gangen hadde jeg den store gleden av å dele seminar med Ragnhild Helena, hvor hun delte sin visjon om Selja som et bønnested for hele nasjonen.

Jeg er glad for at jeg kan kalle Ragnhild Helena Aadland Høen og Alv Johan Magnus mine venner.

Hellige Benedict - bederen som fortsatt inspirerer bedere

Europa, slik vi kjenner kontinentet i dag, ville sett ganske annerledes ut hadde det ikke vært for denne mannen: Benedict av Nursia (480-547). Det hele skyldes en regel han skrev. Han er blitt kalt 'den vesterlandske klosterbevegelsens far', og selv i dag henter mange mennesker, inkludert meg selv, stor inspirasjon fra det han skrev. Benedict vokste opp i en tid hvor kirken kjempet med sin identitet. Han skulle bli et redskap Herren brukte til å rense den.

Benedict ble født i Nursia i Italia, men på slutten av 400-tallet ble han sendt av sine foreldre til Rom for å studere. Men i Rom følte Benedict seg som en fremmed. Drevet av en sterk lengsel etter Gud forlot han keiserbyen og bega seg opp i fjellene for å lete etter stillheten og for å be. Her treffer han en eldre munk, ved navn Romanus, og denne munken blir hans åndelige veileder. Her i fjellene holder Benedict til i en grotte. Det er bare han og Gud. Lik mange andre som bærer på en så sterk Gudslengsel, trekker han seg tilbake fra det offentlige liv.

Men det varte ikke så lenge før ryktene begynte å gå. De når et kloster i nærheten, og munkene der forstår at de har med en hellig mann å gjøre. Om ikke han ville bli deres leder? Det ble slutten på et liv i stillhet.

Men det varte ikke så lenge dette livet heller. Munkene i klosteret fant snart ut at Benedict mente alvor med sin reform av klosteret. Livet ble for utfordrende og krevende for disse munkene og munkene ville ikke ha ham lenger som deres åndelige leder.

Benedict trekker seg tilbake til grotten sin i Subiaco. Nå begynner en ny tid. Stadig flere unge mennesker oppsøker munken i grotten. Han blir en åndelig veileder for dem. Snart blir de så mange at han starter en kommunitet, så en til og så en til. Benedict blir en samlende kraft i disse kommunitetene, og han velges til deres leder. Men han utgjør ikke lederskapet alene. Han utpeker en leder for hver av kommunitetene, og hjelper dem inn i et bønnens liv hvor lesningen av Den Hellige Skrift står helt sentralt.

Det er fra Benedict og dette miljøet at ordene "ora et labora" kommer. "Be og arbeid". Ordene skulle komme til å sammenfatte hele den livsholdningen som skulle komme til å prege det som skulle bli de benediktinske klostrene. Det mest berømte av dem skulle grunnlegges i Monte Cassino i år 529. Benedicts regel, som Benedict av Nursia forfattet, er tydelig inspirert av ørkenvekkelsen på  200-300 tallet - og av Johannes Casianus.

Vår egen kristenhistorie er knyttet til Benedict av Nursia. Selje kloster var et benediktinerkloster. Etableringen av et bispesete på øya Selja i 1068 og senere byggingen av et benediktinerkloster der var en direkte følge av at hellige Sunniva og munkene som reiste med henne fra Irland, slo seg ned på stedet.

Og Benedict fortsetter å inspirere moderne mennesker. Som Ragnhild Helena Aadland Høen, den drivende kraften for å få gjenreist et benediktinsk kloster på Selja. Vi er mange som ber om at hennes visjon for et 24/7 bønnesenter må bli en realitet. Hele den nymonastiske bevegelsen er inspirert av Benedict av Nursia. En av grunnleggerne, baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove, er en av dem. Han har til og med skrevet en moderne parafrase av Benedicts regel. Og selv har jeg latt jeg inspirere i arbeidet med Kristi himmelfartskapellet. Og mange av de bønnehusene som nå reises i land etter land er tydelig inspirert av munken fra grotten i Subiaco.

Det er mange gode grunner til å minnes den hellige Benedict på denne hans minnedag.

Edin og Kristi himmelfartsdag

For meg er det ikke mulig å tenke på Kristi himmelfartsdag uten å tenke på Edin Løvås. Edin er da også årsaken til at bønnekapellet vårt heter: Kristi himmelfartskapellet. I dag samles vi der til dagsretreat med over 30 deltagere. Det er så mange vi kan huse. Edin kalte denne dagen den mest forsømte i kirkeåret. Jeg skal komme tilbake til det, men i denne artikkelen vil jeg så gjerne få dele en salme med deg, som Edin Løvås skrev i anledning dagen.

Med velvillig tillatelse fra Ragnhild Helena Aadland Høen gjengir jeg også et av de flotteste bildene jeg kjenner av Edin.

På himmelfartsdagen

På himmelfartsdagen steg Frelseren ut av rommet og utenfor tiden, så vennene samlet på fjellrygens nut, kunne se det og følge Ham siden. 

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp langt bortenfor skyer og kloder, for Han som steg ned, Han steg seirende opp for å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, og oppfyller likevel altet. Han står midt iblant oss i lys fra Guds Ånd som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag, hver natt er vår Herre til stede. Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!

Takknemlighet for gode minner

Et bilde som vekker gode minner! Det er tatt for to år siden i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Det var Facebook som sørget for å ta det frem igjen i dag.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for vennskapet med Ragnhild Helena Aadland Høen og Alv Johan Magnus.

Mitt vennskap med Alv går langt tilbake i tid. Vi har stått skulder ved skulder i de nasjonale bønnekonferansene siden starten,  og det var Alv og jeg som i sin tid tok initiativet til Nasjonalt bønneråd. Nasjonalt bønneråd er et forum for de fleste nasjonale bønnenettverkene i Norge, hvor lederne for disse har mulighet til å komme sammen for å drøfte felles anliggender for bønn i vårt kjære fedreland. Nasjonalt bønneråd står nå også som arrangør av den årlige nasjonale bønnekonferasen på Grimerud.

Alv har en pionerånd som få andre jeg kjenner. Han er raus, djerv, varm og har en gave når det gjelder å analysere samtiden i lys av Guds ord. Hans lederartikler i Mot Målet, mens han ennå var leder for Ungdom i Oppdrag hadde en profetisk skarphet og tyngde som satte ting i sitt rette lys. Alv Johan er en mann med stor integritet, han lever hva han preker, og med stor ydmykhet. Det er mye latter og glede der Alv er, varme gode smil, rause håndtrykk - men også tårer. Tårer som eget bønnespråk.

Ragnhild Helena har jeg ikke kjent så lenge. Hun er en av Norges dyktigste kristne kronikører med en stilsikker og ofte overraskende penn, som målbærer en tydelighet i spørsmål som har med livet og troen å gjøre. Ikke minst for det ufødte barnets liv. Mange og meg selv iberegnet leser Ragnhild Helena Aadlands artikler - enten det er på hennes blogg eller i avisene - med stor interesse og takknemlighet.

For to år siden fikk deltagerne på det seminaret jeg holdt på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud møte et hjertevarmt menneske. Ragnhild Helena delte sitt sterke vitnesbyrd om hvordan Gud har båret henne og ledet henne gjennom sykdom, en husbrann, og til Selja og bønnealteret hun drømmer om å se realisert der. Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger etter at hun hadde delt sitt sterke vitnesbyrd om Guds trofasthet. Mange var så grepet at de gråt åpenlyst mens de lyttet til henne.

Vennskap gjør livet rikt. I dag takker jeg Herren for Alv Johan og Ragnhild Helena.

Hvor hinnen mellom himmel og jord er flortynn

I går fikk opplevde jeg noe som velsignet meg veldig: Når jeg hørte at en god venn av May Sissel og meg: Ragnhild Helena Aadland Høen, skulle reise til den hellige øya Selja, i går, fikk jeg lyst til å spørre om hun kunne be for meg mens hun var der. Men før jeg rakk å spørre skrev Ragnhild Helena at hun ville be for meg mens hun er på Selja.

Det var en 'gudfeldighet'.

Så lurer du kanskje på hvorfor akkurat dette var så velsignet og så viktig? Det er ikke så lett å svare på det uten å bli veldig personlig.

Jeg har ønsket å komme til Selja i mange år. Av mange årsaker. Først og fremst fordi Hl.Sunniva kom hit på slutten av 900 tallet, og med henne irske munker. De brakte den kristne tro med seg til Norges kyster. Dette er vår kristenarv. Deres tro er min tro. Jeg skulle så gjerne sett stedet hvor de kom, og vandre rundt på øya. Jeg har nemlig tro på at det finnes hellige steder. Steder hvor Guds nærvær har manifestert seg. Det er helt rett det kelterne sa; det finnes 'thin places' - hvor hinnen mellom himmel og jord er flortynn. Som på Selja.

Moses måtte ta av seg på beina når han nærmet seg stedet hvor Gud åpenbarte seg:

"Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn." (2.Mos 3,5)

Et stykke jord kan altså være hellig.

Men det er ikke blitt slik at det er blitt noen tur. Av helsemessige årsaker har jeg valgt å prioritere arbeidet med bønneseminarene, gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet og det sjelesorgarbeidet vi driver. Det er ikke krefter til så mye mer, og jeg har sagt til Herren at Han får mine krefter. De er Hans, ikke mine. Det er også dagene.

Men en dag håper jeg at jeg kan reise til Selja. Da trenger jeg reisefølge. Kanskje noen ville reise sammen med meg? Noen av oss har snakket om å komme sammen på Selja for å lovprise Herren og tilbe Ham og takke Ham for at Han sendte Ordet til oss. Jeg har truffet musikere, noen av dem fra Irland og Shetland, som vil være med. Om Herren skulle kalle deg til dette la meg høre fra deg! Skriv gjerne til: bjornolav58@gmail.com

Jeg er så takknemlig for alle som ber for May Sissel og meg. Hva skulle vi gjort uten forbedere. Og nå, Ragnhild Helena, som vil bære meg fram for Herren, mens hun er på Selja. En takk fra djupet av mitt hjerte. Deres forbønn betyr mer enn dere aner.

Så ber jeg for dere - og jeg ber for Selja. Jeg ber for drømmen og visjonen til Ragnhild Helena om et benediktinsk kloster på øya, slik det var fra begynnelsen av. Et bønnens hus for alle nasjoner.

I mellomtiden - før jeg kommer meg til Selja - kan jeg glede meg over bildet til en annen god venn, Ørjan Aarmo. Ørjan har tatt noen av de flotteste bildene jeg har sett. Bildet fra Selja er profetisk. Det er slik jeg forstiller meg Guds shekinah - Guds herlighetssky. Skyen som viser Guds manifesterte nærvær. Ørjan har også tatt coverbildet til en bok jeg skriver som har fått tittelen: 'Lyden av skjør stillhet.' En bok om bønnens hvile og vandringen med Herren.

Den nødvendige tausheten og stillheten

Vi nærmer oss Kristi himmelfartsdag. Den dagen var fremfor alt Edin's dag, og på Kristi himmelfartsdag kommer vi til å synge hans vakre Himmelfartssalme, når vi møtes til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina.

Nå sitter Kristus ved Faderens høyre hånd. Han er Allherskeren, og Han er den som fyller alt i alle!

Ragnhild Helena Aadland Høen har sannsynligvis tatt det vakreste bildet av Edin Løvås. Her er han 80 år. Det lysende, vakre ansiktet, så fylt av Kristi glede og kjærlighet. Vi minnes ham i stor kjærlighet. Takk til Ragnhild som lot meg få dele bildet. Det finnes også ett til som er så umiskjennelig Edin Løvås:

Ikke rart denne mannen skrev: Vend deg om i glede!

Men det var noe helt annet jeg ville dele med bloggens lesere i dag, noe som nevnes i biografien Knut Grønvik skrev om ham:

"Edin Løvås rusler sin sedvanlige formiddagstur. Brått snur han, går tilbake til rommet der han bor, tar med seg nøkkelen inn og låser døren. Rommet er romslig. Det er høyt under taket. I hjørnet står et garderobeskap. Oppå det legger han nøkkelen. Så setter han seg på en stol og sier til seg selv: Sitt her til du har møtt Herren!

'Det gikk som i eventyret,' forteller den gode fortelleren, 'først mislykkes jeg to ganger. Jeg ble forstyrret av bekymringer om dårlig økonomi og tanker på kone og barn. Da reiste jeg meg og gikk en runde på gulvet. Jeg har lest et sted at det var det lurt å gjøre om man ikke maktet å samle seg. Den tredje gangen jeg satte meg ned, skjedde underet: Jeg kom inn i den grunnleggende erfaringen av stillhet som siden har betydd så mye for meg. Alt falt til ro inne i meg. Jeg var bare til stede. Så merket jeg at Jesus var der. Jeg sa: Her er jeg, Herre Jesus! Så hørte jeg for mitt indre øre: Her er jeg også. Jeg har vært her hele tiden.'

Edin Løvås henter hjelp hos den jødiske filosofen Martin Buber for å beskrive den stillheten han kom inn i. Den 'stille susen' som profeten Elija møtte Gud i på Horeb, mener Buber best kan uttrykkes med ordene: 'en røst som svever i tausheten.' 

'Jeg ble fanget inn av den tausheten som rammer inn og omslutter Guds røst. Den er en stillhet bare Den Hellige Ånd kan skape. Det er den stillheten der Kristus taler,' forklarer Edin." (Knut Grønvik: Snekkersønnen. Edin Løvås - en biografi. Luther forlag 1995, side 97-98)

Aldri før har det vært et slikt behov for taushet og stillhet som nå. Uten stillheten finner vi ikke Kristus. I vår tid, så fylt av lyd, støy, uro, trenger vi den hellige stillheten. Det er noe å be om.

Seminar Grimerud: Bønnerytmer i krevende tider

Gode minner fra Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud ved disse tider i fjor. Til venstre Ragnhild Helena Aadland Høen og til høyre Alv Johan Magnus. Sammen med Alv Magnus tok jeg i sin tid initiativet til Nasjonalt bønneråd og i alle de årene vi har arrangert de nasjonale bønnekonferansene har vi stått sammen i ledelsen for konferansene, sammen med andre bønneledere. Jeg takker Gud for gode venner. Med årene betyr vennskap mer og mer, og når livet er så skjørt som det er for meg i disse dager, så blir man ekstra takknemlig. Ragnhild er jeg blitt kjent med de siste årene, og det er også et vennskap jeg setter stor pris på.

I år skal jeg ha et seminar på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud: 'Bønnerytmer i krevende tider'. Det er på fredag 26. februar kl.14.00-15.15. Årets nasjonale bønnekonferanse holdes 26.-28 februar på Grimerud.

Du finner programmet her: http://bonnfornorge.no/

Gud kaller oss til å reise nye bønnealtere!

På den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, som ble avsluttet søndag, hadde jeg gleden av å dele seminaret mitt med Ragnhild Helena Aadland Høen, som du ser på bildet sammen med Alv Johan Magnus.

Lørdag holdt jeg seminar om 'Bønnealtere, forbedere og den profetiske tjenesten'. Ragnhild Helena Aaland Høen snakket om Norges første bønnealter - Selja, hvor Norges kirke ble født. Hun tok oss med på en spennende reise tilbake til vår keltiske kristenarv, til modige menn og kvinner som satte seg i skrøpelige farkoster og ba: 'Blås Helligånd, blås!' og som ble ledet til Norges kyster og gav oss del i evangeliet. Selja ble et bønnens hus med ringvirkninger helt frem til vår egen tid. Og nå tennes flammen på nytt! Ragnhilds store drøm er å se dette bønnealteret gjenreist, ved at benediktinermunker vender tilbake til Selja og etablerer et kloster der. Dette er hele kristen-Norges arv!

Mange satte pris på at en katolikk og en baptist delte samme talerstol denne dagen!  Det måtte settes inn ekstra stoler for å få plass til alle, og mange ble synlig grepet av Ragnhilds sterke vitnesbyrd. Det er et under at hun står på beina etter brannulykken i deres hjem, hvor hun fikk tredjegrads forbrenninger på kroppen. I akkurat denne saken har vi felles interesser. Selja er for alle - katolikker så vel som for protestanter og ortodokse. Munkene som kom hit - sammen med Sankt Sunniva - hørte til den udelte kirken.

Mitt bidrag var å snakke om det bibelske grunnlaget for bønnealtere, som jeg tror Gud vil reise mange steder i vårt land. Vi snakker om geografiske steder, hvor mennesker kan be for land og folk. Som er innviet til bønn. Altere i Bibelen er synonymt med offer, forsakelse og tro. Mennesker som bygget slike gjorde det ved viktige hendelser i deres liv, og bønnealteret ble ofte vendepunktet - ikke bare i deres liv - men i nasjonen Israel. Slik også bønnealtere i moderne tid er. Jeg snakket også om hvor avhengig forbederne er fra å høre fra profetiske røster, og med profeter mener jeg ikke de som titulerer seg slik på sine visitkort, men som Herren har kalt avsides og som han former og danner i ødemarken. En ting kan man si sikkert om profeter. De er ikke de som mener seg å være det!

Årets bønnekonferanse ble spesiell - på mange måter. Ikke minst takket være besøket av den arabiske bønnelederen Rania Seyegh fra Bønnehuset i Nasaret. Israelsvennen Rania - som besøkte Norge for første gang i fjor - har satt djupe spor etter seg. Med profetisk klarhet og skarphet talte hun rett inn i den dagsaktuelle situasjonen i Norge. Hun la et alvor inn over oss, når hun talte om at det er en spesiell nådetid for Norge dette året, men at dette 'nådens vindu', har en varighetsdato. Dette 'nådens vindu' eller 'mulighet' varer kun dette året. Ikke slik å forstå at hun forutsier at nådens tid går ut på dato i år, men at den spesielle nådetiden Gud har gitt for de planene Gud har er noe som gjelder for 2015. Så er den anledningen over. La oss leve for Jesus og for Guds rike mens vi ennå har tid for å arbeide. Dette er definitivt ikke en tid for å sove. Natten kommer, da ingen kan arbeide. Sa Jesus.

Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for å hatt stått sammen med Alf Magnus siden vi flyttet de nasjonale bønnekonferansene til Grimerud. Jeg har vært med siden starten i Østre Frikirke i Oslo. Det har vært en stor glede. Sammen grunnla vi også Det nasjonale bønnerådet, som nå aksler ansvaret for denne bønnekonferansen. Det var så godt å møte lederne for de ulike bønnenettverkene som utgjør Det nasjonale bønnerådet i dagene forut for bønnekonfernsen, og dele fellesskapet med bederne.

I år kjente jeg også på en enda djupere takknemlighet for lovsangerne - så godt og inspirerende ledet av Anders Skarpsno, Marie Hognestad og Jan Honningdal - som fører oss inn i Guds hellige nærvær. Hva skulle vi gjort uten dem? I år var det et spesielt 'trøkk' over dem, og til tider dro de bokstavelig talt himmelen ned over oss.

Spennende og konkrete planer om nytt kloster på Selja

Det foreligger veldig spennende planer for Norges eneste hellige øy, Selja, som ligger i ytre Nordfjord. For det var her Kirken i Norge ble født. Selja er å ligne med Lindisfarne og Iona, for de av oss som kjenner disse stedene.

Lenge har mange drømt om å se et kloster gjenreist på Selja. Nå er vi nærmere en realisering av drømmen enn noensinne tidligere, ikke minst takket være Ragnhild Aadland Høen, kateket i St.Paul kirke i Bergen. Hun er ildsjelen som nå ser ut til å lykkes med å få benediktinere fra Frankrike interessert i prosjektet.

Benediktinere
Og om hun lykkes med dette så er det som ringen sluttes. For det var benediktinere fra England som bosatte seg her på Selja i sin tid. Nå er det franske benediktinere som kan komme, nærmere bestemt fra benediktinerklosteret  i Fontgombault. Dette klosteret får ofte henvendelser om hjelp til å grunnlegge nye klostre. De fleste får nei, men det er et visst håp om at de denne gangen vil si ja. For Selja var et levende kristent senter i Middelalderen. Her fantes det 15-20 munker som tilhørte benediktinerklosteret Albanus.

Kloster og pilegrimsenter
Planene om et kloster på Selja er todelt. På selve øya Selja skal det etableres et kloster. Det er meningen at dette skal ligge på østsiden av øya. Så foreligger det planer om et pilegrimssenter. Dette skal ligge inne på fastlandet, på Selje.

Etter at Den ortodokse kirken i Norge nå har skrinlagt planene for en klosteretablering på Sela, er det nå Den romersk-katolske kirken som er tungt inne i planleggingen. Biskop Bernt Eidsvig skal i høst til benediktinerklosteret i Frankrike. Så er det å håpe at han skal lykkes i å overbevise de franske munkene om at de trengs i Norge!

La oss be for disse planene, spesielt for Ragnhild Aadland Høen og biskop Eidsvig om at de må lykkes. Vi trenger flere steder for bønn, stillhet og åndelig veiledning i vårt land. Et pulserende bønneliv på Selja ville ha blitt til stor velsignelse.