Et bønnealter på Selja

Det passer godt med dette vakre ikonet av hellige Sunniva av Selja, i dag, på hennes minnedag 8.juli. Øya Selja er så vidt vi vet Norges første bønnealter, og historien om den irske kongsdatteren en av våre kjæreste nasjonale helgenberetninger. På denne dagen vil jeg gjerne få gratulere en ildsjel og selve visjonsbæreren for å få gjenreist et bønnealter på Selja, Ragnhild Helena Aadland Høen, med dagen og samtidig benytte dagen til å be om at denne bønnealteret må se dagens lys snart. Jeg er sikker på at det vil skje i Guds velbehagelige tid. Ikke før, ikke for sent, men i Guds tid.

Hl.Sunniva kom hit på slutten av 900 tallet, og med henne irske munker. De brakte den kristne tro med seg til Norges kyster. Dette er vår kristenarv. Deres tro er min tro. Jeg har nemlig tro på at det finnes hellige steder. Steder hvor Guds nærvær har manifestert seg. Det er helt rett det kelterne sa; det finnes 'thin places' - hvor hinnen mellom himmel og jord er flortynn. Som på Selja.

Moses måtte ta av seg på beina når han nærmet seg stedet hvor Gud åpenbarte seg:

"Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn." (2.Mos 3,5)

Et stykke jord kan altså være hellig.

Selja har en helt spesiell plass i kristningen av Norge. Det var hit de første irske munkene kom. Kongsdatteren Sunniva flyktet fra en hedensk viking som ville ha henne til hustru, og måtte forlate sitt kjære Irland for å få fred for beileren. Sunniva var høyt elsket av folket både for sin omsorg for de fattige og undertrykte og for sin fromme iver for gudstjenestelivet. Derfor valgte mange å følge henne i utlendighet. Kvinner, menn og barn forlot sin fedrenejord for godt. Som skikken i Irland tilsa, la de ut på det åpne hav uten årer, ror eller seil og uten våpen. Etter lang tid i rom sjø drev skipene mot norskekysten. Noen strandet på øya Kinn i Sogn og Fjordane, mens Sunnivas skip landet lengre nord i fylket, på øya Selja syd for Stadlandet. Øya var tildels skogkledt, rik på ferskvann, og sjøen var full av fisk. Selja fungerte dessuten som beitemark for fe eid av bønder inne på fastlandet. På vestsiden av Selja fant seljemennene (som Sunniva og mannskapet hennes siden er blitt kalt) noen store steinhellere og huler. Der slo de seg ned og levet et asketisk liv med utsikt til Nordsjøen. Der feiret de sine gudstjenester og lovet Gud under den veldige Vestlandshimmelen.

Bøndene på fastlandet ble imidlertid urolige da de oppdaget at der var fremmede ute på Selja. Overbevist om at seljemennene var ute efter dyrene, sendte bøndene bud på Håkon Jarl (ca. 935-995), en hedning som styrte Norge fra Trøndelag. Ladejarlen kom med full hærstyrke for å angripe den forsvarsløse møya og hennes våpenløse menn. Idet folket på Selja fikk øye på krigsskipene i det fjerne, innså de at døden ville komme. Rådville trakk de inn under hellerne og bad fortrøstningsfullt til Kristus, selv oppstanden fra en hule i fjellet, at Han måtte frelse deres sjeler, og om at deres legemer ikke måtte falle i krigernes hender. Med ett brast de store kampesteinene og dekket de bedende. Slik ble bønnen hørt.

Noen år senere drog to hedenske stormenn, som begge het Tord, nordover fra Fjordane for å besøke jarlen. På vei forbi Selja ble de overrasket av et merkverdig syn: Et sterkt og fagert lys strålte ned mot Selja fra oven. De to gikk i land for å undersøke, og der fant de et menneskehode som anget søtt og duftet av honning. Forundret tok de to hedningene med seg den hellige relikvien til Nidaros. Der var det imidlertid skjedd visse omveltninger: Den upopulære jarlen var styrtet, Olav Tryggvason (968-1000) hadde overtatt makten. Olav var oppvokst i Estland og ved Vladimir den Helliges hoff i Russland. Han var blitt katekumen i Konstantinopel før han ifølge enkelte kilder skal ha hjulpet Vladimir med kristningen av Russland. Siden kom han til Essex, ble døpt i England og bidrog så til kristningen av Norden.


Selja ble bispesete for Vestlandet. I romersk-katolsk tid ble der anlagt et benediktiner-kloster på øya, og relikvieskrinet ble flyttet til høyalteret i Bergen domkirke. Under reformasjonen ble klosteret så nedlagt og ligger i dag i ruiner.

Det er disse ruinene som dag må få liv, som de tørre beina i dalen,som profeten Esekiel profeterte over.

Skulle noen ønske en kopi av dette ikonet, skal jeg gjerne formidle kontakt med et ortodoks kloster på øya Mull i Hebridene hvor de er å få kjøpt. Inntektee går uavkortet til klosteret.

Og vinden blåste vestfra - om våre kristenrøtter, del 1

Kristenarven vår kommer vestfra. Den har sin rot i irsk jord, blant kelterne. Fra bedende menn og kvinner, vel kjent med 'vinden som blåser dit den vil'.

Kun Gud kjenner navnene på de første som brakte Lyset med seg til Norges kyster. Men de er alle en del av den hellige historien.

I denne serien skal vi se nærmere på disse røttene - på noe av det legendene og historien forteller oss. Vi begynner på Selja. På mange måter er Selja utgangspunktet for den tro som skulle slå djupe røtter i moderlandets jord. Og det spesielle med Selja at det på nytt er et sted hvor kirken kan hente fornyelse i en villfaren tid som vår. Men det skal vi komme tilbake til.

Jeg har hatt interesse for dette lenge. Har aldri klart å forsone meg med sverdmisjonen til Norges konger. Da er det annerledes med enkle irske munker som satte seg i sine spinkle farkoster, uten årer, og som ba: 'Hellig Ånd, blås!' Og så for disse skutene av gårde, lot seg drive av vinden og nådde Norges kyster.

Interessert har jeg vært fordi Kristi himmelfartskapellet - bønnekapellet som jeg er en del av - har søkt seg til disse røttene. De keltiske. Der føler vi oss hjemme.

Det finnes kirkehistorikere som snakker om tre strømmer som går ut fra Jerusalem. To av dem var en opprinnelig frem til 1054, da vi fikk Vestkirken og Østkirken. Den tredje strømmen handler om den keltiske. Det går en vei fra Jerusalem som når kelterne med evangeliet. Og som får være en keltisk kirke frem til Den romersk-katolske kirken tvinger den under seg. Mer om dette senere.

Fascinert har jeg også vært av disse munkene og nonnene fra den grønne øya fordi de var bedere. De søkte Gud i stillheten, ødemarkene, for å lytte til Guds stemme. For å bli preget av Kristi bilde.

Og dette bar de med seg. Ikke bare i form av ord, men i form av levd liv.

Vera Henriksen har vært en veileder underveis. Hun er unik når det gjelder vår historie - også vår troshistorie. Men jeg har også benyttet meg av annet kildemateriale. Både norsk og utenlandsk. Jeg skal redegjøre for det etter hvert.

Jeg håper du vil finne dette interessant.

I en rotløs tid som vår trenger vi sårt å bli kjent med vår egen historie. Vår egen kristenarv. Dermed kan vi lettere forstå vår samtid, og se nøden, manglene samtidig som vi kan kjenne på en djup takknemlighet for det som finnes i denne arven. Og vi kan be. Be om kirkens fornyelse og gjenreisning. Slik de irske munkene og nonnene gjorde.

Med profeten Jesaja vil jeg be:

'Ville du bare flerre himmelen og stige ned så fjellene dirret for deg, som når ilden setter fyr på kvistene, som når ilden får vannet til å koke, for å lære dine motstandere å kjenne ditt navn! Folkeslag skulle skjelve for ditt ansikt, når du steg ned så fjellene dirret for deg. Aldri har noen hørt eller lyttet til, aldri har noen sett noen annen gud enn deg som kan gjøre slikt for dem som venter på ham'. (Jes 64,1-3)

(fortsettes)

Billedtekst: Et Kristus-ikon ved alteret i Mikaelskirken, Selja. (Foto: Wikipedia.no)