Hellige Mungo - kjent for sin mildhet

Sammen med våre keltiske venner i Mull Monastery of All Celtic Saints feirer vi i dag minnet om den hellige Mungo. Han går også under navnet Kentigern, og var bare et foster da han hans mor ble kastet ut fra en klippe og ut i det iskalde vannet. De overlevde, og Kentigren vokste opp hos sin mor, som var enslig. Det var den hellige Serf som tilbød den enslige moren og hennes sønn beskyttelse. Den hellige Mungo er helt til denne dag kjent for sin mildhet. Tenk å bli husket for akkurat det!

Fader Seraphim, en rumensk monk som iherdig arbeider for å få bygget et keltisk kloster på øya Mull, skriver:

"Det finnes mange historier om den hellige Mungo's liv og mirakler, men jeg liker så godt dette lille diktet som forteller om fire av dem:

Her er fuglen som aldri fløy
Her er treet som aldri vokste
Her er klokken som aldri ringte
Her er fisken som aldri svømte.

Den siste verselinjen har gitt oss inspirasjonen til vårt ikon.

Hver av disse linjene refererer til et særskilt mirakel, men det som berører meg aller mest er den overveldende stillheten og freden som bygger seg opp fra den ene verselinjen til den neste. Den åpenbarer for oss en menneskelig skikkelse som har slått røtter et annet sted, ikke i verden. En mennskelig skikkelse hvis 'reise' ikke var avhengig av denne verden, hvis vekst og sang er fri fra den ondskap som denne verden kastet mot ham.

For, ifølge verden, skulle Mungo aldri ha vært født. Verden hadde dømt ham til døden, mens han fremdeles var i sin mors mage. Verden hadde hilst dette med hat før det hadde sett dagens lys. Så Kentigern måtte lære å fly til tross for at vingene hans var blitt kuttet. Han måtte lære å synge til tross for at han var blitt gjort taus før han var født.

Vi har mye å lære av ham. I dag er hellige Kentigern anerkjent som beskytter av dem som blir mobbet og undertrykt, og Gud alene vet hvor mye vi trenger hans bønner i en verden som i økende grad styres av mobbere. God festdag, alle sammen! Må vi alle bli velsignet, må vi alle være beskyttet."

Og vinden blåste vestfra - om våre kristenrøtter, del 2

Før vi går nærmere inn på historien om Hl.Sunniva og Selja, skal vi se nærmere på forholdet mellom en legende og historisk materiale.

La oss slå fast med det samme: Sannheten har mange dimensjoner.

Vera Henriksen illustrerer dette med å henvise til Æsops fabler og eventyrene: 'La oss for eksempel ta Æsops kjente fabel om haren og skilpadden. Den forteller en historie som i seg selv ikke er sann. Men samtidig formilder den en form for sannhet, den har, som det heter, en moral ... Eller la oss ta eventyrene. Under de fantastiske historiene ligger ofte dype psykologiske sannheter'. (Vera Henriksen: Selja og Stad - legender, saga og historie. Sogn og Fjordane forlag 1992, side 12).

Hva så med legenden? I samme bok beskriver Vera Henriksen legenden slik: 'Middelalderens helgenlegender har ikke sin styrke som biografier - sett fra biografisk synsvinkel er det nokså lett å plukke en rekke av dem fra hverandre. Men om man gjør dette, går man glipp av sakens kjerne: Legendens sannhet ligger på et annet plan.

Sett fra kirkens synsvinkel stod man nemlig, i og med at man hadde med en helgen å gjøre, overfor et menneske som var blitt helliggjort ved Guds nåde. Dets martyrdød, dets forsakelser, dets godgjørenhet var det som hadde betydning... Det var dette helliggjorte mennesket helgenens livsskildring handlet om - derfor ble beretningen en legende, og ikke en biografi.

Hagiografi, helgeners livsskildringer, ble en egen type litteratur, og legenden hadde ett til felles: Det gjaldt å beskrive et ideelt kristent liv, å tegne et eksempel'.

Det er viktig å ha dette perspektivet på det som nå skal fortelles om Hellige Sunniva. For Sunniva tilhører kirkens martyrskare, siden hun døde for sin tros skyld.

Vi skal nå se nærmere på det som kirken selv vet å fortelle om Hl.Sunniva og hennes medmartyrer.

(fortsettes)

Og vinden blåste vestfra - om våre kristenrøtter, del 1

Kristenarven vår kommer vestfra. Den har sin rot i irsk jord, blant kelterne. Fra bedende menn og kvinner, vel kjent med 'vinden som blåser dit den vil'.

Kun Gud kjenner navnene på de første som brakte Lyset med seg til Norges kyster. Men de er alle en del av den hellige historien.

I denne serien skal vi se nærmere på disse røttene - på noe av det legendene og historien forteller oss. Vi begynner på Selja. På mange måter er Selja utgangspunktet for den tro som skulle slå djupe røtter i moderlandets jord. Og det spesielle med Selja at det på nytt er et sted hvor kirken kan hente fornyelse i en villfaren tid som vår. Men det skal vi komme tilbake til.

Jeg har hatt interesse for dette lenge. Har aldri klart å forsone meg med sverdmisjonen til Norges konger. Da er det annerledes med enkle irske munker som satte seg i sine spinkle farkoster, uten årer, og som ba: 'Hellig Ånd, blås!' Og så for disse skutene av gårde, lot seg drive av vinden og nådde Norges kyster.

Interessert har jeg vært fordi Kristi himmelfartskapellet - bønnekapellet som jeg er en del av - har søkt seg til disse røttene. De keltiske. Der føler vi oss hjemme.

Det finnes kirkehistorikere som snakker om tre strømmer som går ut fra Jerusalem. To av dem var en opprinnelig frem til 1054, da vi fikk Vestkirken og Østkirken. Den tredje strømmen handler om den keltiske. Det går en vei fra Jerusalem som når kelterne med evangeliet. Og som får være en keltisk kirke frem til Den romersk-katolske kirken tvinger den under seg. Mer om dette senere.

Fascinert har jeg også vært av disse munkene og nonnene fra den grønne øya fordi de var bedere. De søkte Gud i stillheten, ødemarkene, for å lytte til Guds stemme. For å bli preget av Kristi bilde.

Og dette bar de med seg. Ikke bare i form av ord, men i form av levd liv.

Vera Henriksen har vært en veileder underveis. Hun er unik når det gjelder vår historie - også vår troshistorie. Men jeg har også benyttet meg av annet kildemateriale. Både norsk og utenlandsk. Jeg skal redegjøre for det etter hvert.

Jeg håper du vil finne dette interessant.

I en rotløs tid som vår trenger vi sårt å bli kjent med vår egen historie. Vår egen kristenarv. Dermed kan vi lettere forstå vår samtid, og se nøden, manglene samtidig som vi kan kjenne på en djup takknemlighet for det som finnes i denne arven. Og vi kan be. Be om kirkens fornyelse og gjenreisning. Slik de irske munkene og nonnene gjorde.

Med profeten Jesaja vil jeg be:

'Ville du bare flerre himmelen og stige ned så fjellene dirret for deg, som når ilden setter fyr på kvistene, som når ilden får vannet til å koke, for å lære dine motstandere å kjenne ditt navn! Folkeslag skulle skjelve for ditt ansikt, når du steg ned så fjellene dirret for deg. Aldri har noen hørt eller lyttet til, aldri har noen sett noen annen gud enn deg som kan gjøre slikt for dem som venter på ham'. (Jes 64,1-3)

(fortsettes)

Billedtekst: Et Kristus-ikon ved alteret i Mikaelskirken, Selja. (Foto: Wikipedia.no)

Tidebønnsarven - en kraftkilde for det 21.århundres menighet, del 5

 
Når innflytelsen fra de såkalte Kirkefedrene begynte å svekkes, startet munker en bønnebevegelse som ble en motkultur. De praktiserte bønn dag og natt.

De flyktet fra byene - og noen ganger også fra kirkene som ble mer og mer verdsliggjort - og dannet små kloster-kommuniteter - hvor de søkte Herrens ansikt, enten alene eller sammen med andre. I ødemarkene og ørkenene gav disse munkene seg Opre Diem - Guds verk. Det vil si at de arbeidet og de ba. Det er svært interessant å merke seg at det som begynte som en motkulturbevegelse for å forme livet rundt bønn, faktisk lyktes i løpet av de neste 1000 årene.

Faktum er at disse munkene holdt den kristne troen i live i Europa, og ga til slutt liv til det som vi finner som den vestlige sivilisasjonen. Og dette bønnens liv preget ikke bare Vesten, men i aller høyeste grad også de landene hvor Østkirken hadde sitt nedslagsfelt. Også her ble det levd et bønnens liv som ga rik frukt.

Jeg holder for tiden på med å lese en svært interessant bok. Den er skrevet av Thomas Cahill og heter: Slik reddet irene sivilisasjonen. Boken ble utgitt på norsk i 1999 og utkom på Genesis forlag.

Teorien til Thomas Cahill er at Det romerske riket, som resten av Europa falt i hendene på barbarer som knuste kunstskatter, brant bøker og i det store og hele ødela overgangen fra gresk-romersk til jødisk-kristen kultur. Faktisk sto eller falt alt med en hær av irske munker og skrivere som på egenhånd gjenreiste den europeiske sivilisasjonens historie. Det som drev dem var tro på verdier som ble født gjennom klostrenes regelmessige bønneliv.

Mange protestanter glemmer dette i sin redsel for alt som smaker av romersk katolisisme. Hvor hadde vi vært i dag hadde det ikke vært for disse munkene og deres bønneliv? De skrev, kopierte og underviste.

Og vår historie hadde sett ganske så annerledes ut hadde det ikke vært for Benedikt av Nursia. Om ham kan du lese mer i neste artikkel.

(fortsettes)

Kom den kristne troen først til Veøya i Møre og Romsdal?

Dagen kunne i går bringe en særdeles interessant artikkel om den tidlige kristningen av Norge. Arikkelen er et intervju med arkeolog Sæbjørg Walaker Nordeide. Hun mener at vi på Veøya (bildet), den lille vakre øya i Romsdalsfjorden i Møre og Romsdal, finner de første sporene etter kristen virksomhet i Norge.

For en som er gift med en som er født og oppvokst like i nærheten og som har sett denne øya mange ganger, så var dette veldig spennende! 

800-tallet:
Veøya var et senter for handel, kultur og religion på 800-tallet. Graver på denne øyen kan gi svar på de vanskelige spørsmålene om kristningen av Norge. I artikkelen kan vi lese:


– Min teori er at Kristendommen først kom til Veøy i Romsdal.

– Altså ikke Moster?

– Det er 900-tallet. Og det er bygget på de skriftlige kildene fra Snorre som forteller om at Olav Tryggvason lot bygge en kirke der i år 995.

– Men gravene på Veøy viser et nytt bilde. Gravene er datert 800-tallet eller helt i begynnelsen av 900-tallet. Og det er før kongene på Moster. En teori er at misjonærer fra England eller Irland kom til Veøy og dannet et kloster der.

– Denne etableringen av den kristne troen kom altså før kongene innførte Kristendommen i Norge. De første sporene av kristentro i Norge er altså ikke knyttet til verken byer eller til herskere'.

Du kan lese hele den spennende artikkelen her:

 http://red.dagen.no//Nyheter//Kristenliv/tabid/380/Default.aspx?ModuleId=78844&articleView=true

Foto: Wikipedia

Stridbar abbed og biskop

Det er en stridbar mann vi feirer minnet om i dag. Hl. Wilfrid fikk sin utdannelse på Lindisfarne, men ved den ulykksalige synoden i Whitby (år 664) hvor motsetningene som da hersket mellom romerske og keltiske skikker ble 'løst' ved å tvangsinnføre romerske regler, som foreksempel dateringen av påsken, støttet Wilfrid dette.

For mer se: http://www.monastisk.blogspot.com

Hvordan Gud på forunderlig vis svarte på bønn på Seljumessedagen

Dette ble en forunderlig dag. Over en lengre periode har jeg søkt Guds ledelse for det videre arbeidet med bønnekapellet vårt. I løpet av denne måneden vil det stå ferdig, om alt går etter planen, og slik ser det ut! Jeg kjenner en djup glede og tilfredshet med det, men jeg har samtidig kjent på en usikkerhet og en rotløshet. Det skal være et økumenisk bønnekapell, det vil si at her vi kristne fra ulike konfesjoner komme sammen for å be. Her vil det også feires økumeniske nattverdgudstjenester. Arbeidet vårt er en del av Kristi verdensvide kirke, likevel har jeg følt at noe henger i luften og jeg har ikke helt klart å ta det ned. Arbeidet har vært som et tre med røttene ligge oppe i løse luften, uten kontakt med jordsmonnet.

Men i dag falt brikkene på plass. Mens jeg holdt på å skrive om Mael-Ruain opplevde jeg at Gud talte til meg. Mael-Ruain var leder for en bevegelse som ble kalt for Cèli-de - Guds venner, en bevegelse som ville gå tilbake til den keltiske kristenarven, som har røtter tilbake til Jerusalem og ørkenfedrene. Du kan lese artikkelen her: http://www.monastisk.blogspot.no/2012/07/celi-de-guds-venner-og-mael-ruain.html

Mens jeg skrev om Mael-Ruain opplevde jeg at Gud sa at dette også var vårt kall: å være Guds venner, som ber og arbeider for at kristne skal vende tilbake til sine trosrøtter og hente fornyelse og inspirasjon fra dem. At Kristi himmelfartskapellet skal stå i den tradisjonen som vår egen kristenarv representerer.

Litt fortumlet over det Gud viser meg, reiser jeg til Raufoss for å delta på en gudstjeneste i Toten frikirke, hvor min rumensk ortodokse venn, Victor Otet, skal overbringe en hilsen og jeg skal tolke. De siste dagene har vært så travle og har tatt så mye av kreftene mine, at jeg ikke helt har fulgt med i timen! Det er først når jeg kommer til kirken at jeg oppdager at det er Seljumannamesse - dagen til minne om Hl.Synniva og Seljemennene som kom til øya Selja som ligger ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane. Hl.Synniva kom sammen med keltiske munker, som ba: 'Hellig Ånd, blås', da de satte seg i de skrøpelige farkostene og ble ledet av Guds vind til våre kyster. De brakte med seg den kristne tro til Norge, og bygget på denne øya et bønnens sted.

Når møtelederen i Toten frikirke innleder med å snakke om Hl.Synniva faller de siste bitene på plass! Han var med på å bekrefte det jeg allerede opplevde at Gud talte om.

Det er i denne tradisjonen Kristi himmelfartskapellet skal stå! Den keltiske arven blandet sammen med jordsmonnet på Toten er den 'smaken' vi byr på! Den vil prege våre gudstjenester og samlinger. Dette gir mening på så mange områder, for nå ser jeg også hvordan Gud har ledet meg de siste årene til å knytte kontakter med trossøsken som har keltisk bakgrunn! En av dem kommer hit om noen dager på ferie! Og både Christine og John Larkin opplevde mens de ba for meg for noen måneder siden, at Gud talte til dem om at vi skulle møtes på Lindisfarne om ikke så lenge! Nå forstår jeg hvorfor!

Jeg fryder meg i Herren over å få stå i en så rik tjeneste for Kristi kropp.

Cèli de - Guds venner og Mael-Ruain

Jeg takker Gud for den keltiske kristenarven, for den er vår. Og i dag feirer vi minnet om Mael-Ruain, som skulle bli forgrunnsfiguren i en bevegelse som gikk under navnet Cèli de - Guds venner.

Du kan lese mer om ham på bloggen Monastisk i dag:

http://www.monastisk.blogspot.com

Det kan bli benediktinerkloster på Selja - igjen

Fra Irland kom hun med sitt følge, og brakte den kristne tro til Norge for aller første gang. St Sunniva - var så langt vi vet den første, men de kan ha kommet før noen av de keltiske munkene, som satte seg i sine små båter og sa: Blås Helligånd, blås! Og så lot de vinden føre dem dit Gud ville. Det kan ha vært allerede på 800-900-tallet.

Her på Selja fikk vi også våre første martyrer. St Sunniva dør på slutten av 900-tallet. Et benediktinerkloster ble bygget utenfor hulen hvor hun døde, og de drev det fra år 1100 til 1520. Etableringen av bispesetet på Selja skjedde allerede i 1068, så dette er arnestedet for kristendommen i Norge.

Nå arbeides det for at det nok en gang skal bli etablert et kloster her. Tirsdag ble interimstyret nedsatt. Ruinene av det gamle klosteret ligger rett sør for Stadlandet, på vestsiden av øya, rett ut mot Sildagapet og Stadhavet. Her er naturen vill og vakker på samme tid. Siden 1995 har ildsjeler hatt ideen om kloster på Selje, landets eldste pilegrimssted. Nå er planene klare, jakten på en interessert klosterorden er i gang.

De første som ble kontaktet var munker fra Hellas, men det ser ikke ut til at det skal gå i orden. Nå er en kvinnelig benediktinerorden fra benediktinerklosteret Saints Michael’s Abbey i Irland blitt kontaktet, og klosterplanene ser ut til å fange interessen der. St. Sunniva var jo opprinnelig en kongsdatter fra Irland, og det var - som jeg skrev - benediktinere som bygget det første klosteret.

Det skal bli spennende å følge planene videre. Selja er Norges største pilegrimsmål.

Columba og den profetiske tjenesten, del 2

Her følger andre artikkel om Columba, Den keltiske duen:

Et irsk barn av kongelig byrd skulle oppfostres av fosterforeldre. I Columba's tilfelle ar det presten Cruithnechan, og O'Firghils. Hans barndom ble tilbrakt med dem i Doire Ethne. Mens han var under Cruithnechans omsorg vokste hans åndelige lengsel. Han fikk tilnavnet Colum-Kill, som betyr Colum av Kill eller cellen. Det var fordi folk så ham ofte komme ut av den munkecellen han tilbrakte så mye tid i. Her ba og leste han Salmene.

Etter å ha flyttet fra Cruithnechan ble Columba elev ved en skole i Moville, County Down, grunnlagt av Finnian i år 540 e.Kr. Finnian var en legendarisk irsk misjonær, født i 495 og død i 589. Her ble Columba etter hvert ordinert til diakon. Senere ble Columba en del av en kommunitet grunnlagt av Finnian i 520. 12 av Finnians disipler skulle bli kjent som De 12 apostlene av Erin. Den dagen da Columba ankom Erin og kommuniteten der, spurte han Finnian, som var abbed for klosterkommuniteten, hvor han skulle bygge sin hytte.

"Ved siden av døra til kirken," lød svaret.

Men Columba bygget sin hytte et lite stykke unna.

"Du har ikke fulgt min ordre," sa Finnian.

"Det er sant at jeg ikke har gjort som jeg ble bedt om," svarte Columba. "Men døren vil i fremtiden være her."

Og etter som klosteret vokste i størrelse og innflytelse, ble også døren flyttet dit hvor Columba hadde sagt. Han ble ordinert til prest av biskop Etchen. Etter presteordinasjonen dro han sammen med tre venner til Glasnevinm, nær Dubin, hvor Mobbi, en av hans medstudenter, hadde en skole. Her brøt den såkalte Gulepesten ut, som var et virus som forårsaket høy feber og stor dødelighet. Skolen ble derfor oppløst, og Columba vendte tilbake til sin hjemmeprovins, Ulster. I det han krysset elva Bio ba han om at pesten måtte stanse, og det gjorde den.

(fortsettes)

Columba og den profetiske tjenesten, del 1

Det er spennende å lese beretninger om menn og kvinner som Gud har brukt, og som har opplevd at Gud har stadfestet sitt ord gjennom tegn og under. Gjennom årenes løp har jeg lest mange slike historier, og kirkehistorien er full av dem.

I dag begynner en helt ny serie her på bloggen, om "Den keltiske duen", Hl. Columba av Iona (521-597). I denne serien kommer jeg til å legge vekt på hans profetiske tjeneste, og jeg tror mange vil finne den både inspirerende, oppbyggelig og kanskje også utfordrende. Men før jeg gir eksempler på dette, la oss skifte bekjentskap med Columba selv. Han var den første kristne misjonæren til de hedenske stammene i det nordlige Britannia og grunnleggeren av klosteret på Iona.

Columba var født i Gartan (Little Field) på den natten hvor Buite, grunnleggeren av Monasterboise døde, 7. desember år 521. Hans far var Fedhlimidh, høvding over klanen O'Donnell. Hans oldefar var Nial Naighiallach, som var konge i Irland mellom år 379-405. Columbas mor het Ethne, og var ætling av Cathair Mor, kongen av Leinster. Så på begge sider av familien, var Colomba av kongelig byrd. Planen var at han skulle tilbys kongedømmet over Eriu, i følge familietradisjonen. Men Columba oppgav det. Han ville gå Guds vei.

Garten, hans fødested, ligger på en åskam, og ved foten av denne ligger det tre sjøer. Cruithnechan, presten, døpte han ved Tulach Dubbglaise (Temple Douglas) og han fikk to navn: Dolum (due) og Chrimthain (ulv). På tiden da Columba var født var Justitian keiser av Konstantinopel, og Benedikt hadde grunnlagt sin monastiske orden ved Monte Cassino.

De romerske legionene hadde dratt seg tilbake fra Britannia og hordene av anglerne, jutene og sakserne invaderte øya i bølger, og drev det kristnede Britannia vestover. I Irland hadde den kristne tro allerede vært etabert i mange år.

(fortsettes)

En keltisk inspirert bønn

I dag byr jeg på en bønn skrevet av Ray Simpson (bildet), anglikansk prest og leder for det økumeniske og verdensvide fellesskapet "Aidan og Hilda" kommuniteten, som har sin norske avdeling i AnamCara:

Jeg betrakter Guds evige Logos,
og det faller lys over hele skaperverket.
Jeg betrakter det evige Lyset,
og det faller lys over hvert menneske.
Jeg betrakter det evige Livet,
og det faller lys over Guds himmel.

Jeg betrakter den elskede disippelen ved Det siste måltid, og det faller lys over Guds sakrament.
Jeg betrakter den elskede mor og apostelen ved Korset, og det faller lys over Kristi kirke.

Jeg betrakter den oppstandne Kristus ved Genesaretsjøen, og det faller lys over alle våre påsker.

Jeg betrakter det evige Guds Lam,
og det faller lys over evighetens ømhet.

Jeg betrakter strålene fra lyset i øst,
og ber om at det vil gi en herlig forvandling i vest.

En spennende bok om Irland, Bysants, munker og klostre

Det er ikke så ofte jeg leser skjønnlitteratur lenger. Sjeldent det blir tid til slikt. Men jeg kom over en roman av Stephen R. Lawhead (bildet), bestsellende engelsk forfatter av blant annet historisk fiction. Boken jeg snakker om er en av mange han har skrevet. Den heter "Byzantium" og handler om Aidan som er prest og munk i et avsidesliggende irsk kloster. Her lever han og resten av munkene i dette klostret som ligger helt i ytterkanten av den kristne verden. De arbeider, ber og lever i kontemplasjon. En dag velges Aidan ut sammen med en gruppe munker for å legge ut på en farefull ferd til Bysants. Oppgaven deres er å presentere et svært vakkert, kostbart, håndmalt manuskript - The Book of Kells - til keiseren.

Jeg er så vidt i gang med å lese boken som har 870 sider, men allerede helt i begynnelsen blir min interesse vakt og det ville ikke forundre meg om jeg dras inn og fanges av dette som for meg er en spennende tidsepoke og som fremdeles har betydning for vår kristne tro.

Kanskje en julegaveide til deg selv, om du leser engelsk. Tror ikke noe norsk forlag har utgitt denne, men Stephen R. Lawhead er noe de absolutt burde se nærmere på! Hører du, Asle Dingstad, dette burde være noe for Luther! :D

Det er himmel over dagen min

De dagene jeg befinner meg på Mamre bruker jeg ganske regelmessig en bønnebok av Ray Simpson (bildet), grunnlegger av St Aidan og Hilda Fellesskapet på den hellige øya Lindisfarne. Jeg er blitt glad i disse bønnene av Simpson. De berører så mange områder av livet mitt. Bønneboka heter: "Din rytme - Din bønn" (Verbum 2005).

I denne bønneboken finnes det et dikt, skrevet av en mann som for meg er ukjent. Dette diktet er en av bønnene jeg gjerne ber, og som jeg gjerne deler med deg. Det lyder slik:

Når livet er en plikt og alt er grått,
og jeg er lei av veien jeg har gått,
når slitet gjør meg trett og matt
og motet svinner imot natt,
da ser jeg tegn: et grågåstrekk på vei
med vingeslag som suser over meg.
Jeg vet med ett: om alt kan synes tapt,
så er det mening i at jeg er skapt.
For i mitt hjerte er Guds bilde prentet inn
og det er himmel over dagen min.

Vår keltiske kristenarv

Lederen for Doulos nettverket, den tidligere pastoren for Kristkirken i Bergen, Reidar Paulsen (bildet), har startet en ny blogg. En av de siste bloggpostene handler om Lindisfarne og vår keltiske arv. Den er et viktig bidrag til å forstå en svært spennende del av vår egen kirkehistorie, og hjelper oss til å sette ting i rett perspektiv. Artikkelen er lengre enn de som vanligvis publiseres her på bloggen, men du var vel såpass tid i sommer at du tar deg tid til å lese denne! Reidar Paulsen er en kristenleder jeg setter stor pris på. Han har integritet, tyngde og er svært kunnskapsrik. Jeg glemmer ikke tiden vi fikk sammen i vårt eget hjem, da Reidar Paulsen tok en avstikker hit til Gjøvik så vi fikk snakket sammmen, i en for ham travel reisevirksomhet. Det satte jeg svært stor pris på. Det er nok flere enn meg som synes det var trist når bladet han var redaktør for, Visjon, ble lagt ned. Jeg har fortsatt gjemt de fleste nr. Med velvillig tillatelse fra Reidar Paulsen selv gjengir jeg artikkelen her:

Skal du til England i sommer? Hvis den nordøstre delen av landet er med på reiseruten, bør du spandere en dag på Lindisfarne – ”Den hellige øya”. En stille vandring i de mektige klosterruinene blir en påminnelse om den kraftfulle kristnings- og misjonsimpulsen som gikk ut fra de keltiske områdene av de britiske øyer og Irland og berørte store deler av Europa, og om vikingenes brutale herjinger. Men sjekk tidevannstabellene før du krysser over til øya, ellers kan oppholdet bli lenger enn planlagt.

I det Herrens år 973 fikk munkene på den lille tidevannsøya Lindisfarne på nordøstkysten av England uventet og brutalt besøk. Som et uvær fra havet kom gjestene, de første av de etter hvert utallige langskipene fra Norge og Danmark som skulle røve og plyndre Englands og Skottlands og Irlands kyster. De kom til et folk som var fullstendig uforberedt på å forsvare seg for mot angrep over havet. Og de begynte sine herjinger blant de mest forsvarsløse av alle forsvarsløse, munkene i klostrene. Klostrene på Lindisfarne, i Jarrow og på Iona var de eldgamle sentrene for keltisk kristendom og rike på skatter. De ble de første målene for vikingene.

I den angelsaksiske krønike berettes det at folk i Northumbria i år 973 ble skremt av mørke varsler. Der var storm og lyn, og ildsprutende draker ble sett på himmelen. En stor hungersnød fulgte varslene, og samme året ødela en mengde hedenske menn Guds kirke på Lindisfarne med rov og drap.

Ryktene om plyndringen spredte seg raskt. Ved Karl den stores hoff satt den lærde Alcuin. Han skrev: ”I de omtrent tre hundre og femti år som vi og våre forfedre har bodd i dette elskelige landet, og aldri tidligere i Britannia, har en slik terror vist seg som denne vi nå har lidt ved hedenske hender. Heller ikke var det tenkt mulig aI følge historikerne representerer overfallet på klosteret på den lille øya på kysten noen mil nord for Newcastle slutten på en epoke i engelsk historie og begynnelsen på en ny tid. Mange vil også si at det var begynnelsen på slutten for den særpregede keltiske kirke og kristendom. I dag blomstrer imidlertid interessen for den keltiske kirke i mange kretser, ikke minst blant fornyelsesfolket i Storbritannia.t et slikt innhugg kunne gjøres fra sjøen.”

Lindisfarne er rik på minner og sterkt knyttet til kristningen av denne delen av England. De første kristningsfremstøt i Storbritannia går langt tilbake. Evangeliet var heller ikke ukjent i Northumbria, et av de engelske rikene på den tiden, da kongesønnen Oswald kom tilbake fra landflyktighet og beseiret okkupantene av hans eget hjemland ved slaget ved Heavenfield i 634. Før slaget plantet han korset i jorden og markerte sin egen tro.

Den nye kongen hadde sin borg i Bamburgh. Noe av det første han gjorde, var å sende bud til Iona, klosteret hvor han hadde vært i landflyktighet og blitt døpt, for å få hjelp til kristningen av landet. Iona var kanskje det viktigste senter for keltisk tro og misjon den gangen.

Klosteret sendte en munk ved navn Corman. Han beskrives som en mann med ”strengt lynne”, og han kom ikke godt ut av det med de engelske. Etter en tid vendte han skuffet tilbake til Iona og klaget over at de engelske var ”et uregjerlig folk med et gjenstridig og barbarisk temperament”.

Fellesskapet på Iona holdt rådsmøte for å avgjøre neste skritt. Blant dem som var til stede, var en irsk munk som hette Aidan. Han lyttet intenst til Cormans rapport. Så reiste han seg og sa: ”Broder, det ser ut for meg som du har vært for streng med dine uvitende tilhørere. Du burde fulgt apostlenes praksis og begynt med å gi dem den enkle læres melk og gradvis næret dem ved Guds ord.”

Da Aidan satte seg, var alles øyne på ham. De opplevde at det lå et sterkt kall fra Gud på Aidan til å dra av sted for å evangelisere de engelske. Og uten mer om og men innviet de ham til biskop og sendte ham av sted med Iona-klosterets velsignelser og bønner.

Innvielsen av Aidan fant sted i 635. Han reiste straks til kong Oswald i Bamburgh, men opprettet sitt eget hovedkvarter på tidevannsøya Lindisfarne litt nord for kongens by og borg. Det kalles et kloster, men som typisk for keltiske klostre, var det en misjonsstasjon eller et misjonssenter. Der ble drevet en utstrakt opplæring av folk til undervisning og evangelisering. Med utgangspunkt på Lindisfarne ledet Aidan en stor virksomhet som resulterte i flere klostre andre steder. Det er ikke uten grunn av Lindisfarne ble kjent som ”kristendommens vugge” for denne delen av England. En moderne beundrer av Aidan, Michael Mitton skriver: ”Dette er en av de mest effektive misjonsbaser England noensinne har sett.”

Munken og historikeren Bede (673-735) gir et fascinerende bilde av kong Oswald og biskop Aidan. Han forteller at kongen reiste sammen med bispen rundt i landet for å tolke ham under evangeliseringen. Aidan talte keltisk, og kongen tolket til engelsk. Denne misjonsbispen hadde en helt annen inngang hos folket enn forgjengeren. Skarer av mennesker ble døpt. Kong Oswald fikk stadig større innflytelse over stadig større områder. I 642 døde han i et slag. For Bede var dette den tragiske død for Northumbrias første kristne konge, en martyr for troen.

Aidan fortsatte sin gjerning under kong Oswin. Forholdet mellom konge og bisp ble meget tett. En dag valgte kong Oswin å gi uttrykk for sin kjærlighet til Aidan ved å gi ham en praktfull hest fordi han var redd at bispen skulle ødelegge helsen på de mange og lange vandringene han gjorde for å forkynne evangeliet. Kort tid etter traff Aidan en tigger som ba om almisser, og han ga ham hesten. Kongen refset ham for det. Hvis han hadde visst at det var det han skulle gjøre med hesten, ville han ha gitt ham sin dårligste hest, ikke sin beste. Aidan svarte straks: ”Hva sier De, Majestet? Er dette barnet av en hoppe mer verd enn et Guds barn?”

Ordene traff kongen. Etter å ha stått taus en stund, kastet han sverdet av seg, knelte for Aidans føtter og ba om tilgivelse. Han fikk det. Men Aidan ble taus og alvorlig og begynte å gråte. Til slutt lente han seg over til sin kapellan og sa: ”Jeg vet at denne kongen ikke kommer til å leve lenge, for jeg har aldri sett en så ydmyk konge. Jeg føler at han snart vil bli tatt fra oss, for denne nasjonen er ikke verd en slik konge.” Noen få dager etter ble kong Oswin myrdet. Det var den andre kongen Aidan hadde hatt et nært forhold til og som hadde lidd en voldsom død. Kanskje var det sorgen som gjorde at biskopen selv døde 31. august 651, bare elleve dager etter kongen.

Aidans tjeneste i England er så viktig, i følge Mitton, ikke bare for det han gjorde, men mer for det han var, og den type åndelighet han demonstrerte. Hans person og hans vitnesbyrd ble forbilledlig for det britiske folk og påvirket kirken gjennom flere generasjoner.

Til tross for at Bede selv tilhører den ”romerske” fraksjon av kirken, skriver han med den største beundring for kelteren Aidan, hans hellige liv, hans inspirerende forbilde – og at det som fremfor alle ting ga hans undervisning vekt, var at ”han og hans etterfølgere levde som de lærte”. ”Aldri søkte han etter eller brydde seg om verdslige eiendeler, og han elsket å gi til de fattige han møtte på sin vei hva enn han hadde fått fra konger eller rikfolk. Enten det var i by eller på landet, gikk han alltid til fots hvis ikke omstendighetene tvang ham til å ri, og hvem han enn traff på sin vei, høy eller lav, så stoppet han og talte med dem. Hvis de var hedninger, formante han dem til å la seg døpe, og hvis det kristne, inspirerte han dem ved ord og gjerning til å leve et godt liv og være sjenerøse mot andre. Hans liv står i markert kontrast til vår egen tids apati.”

St. Cuthbert

Det året Aidan døde, var en attenåring fra Melrose i Nord-England ute for å gjete. En natt han voktet sauene og ba, så han i et syn engler som bar en sjel til himmelen. Like etter hørte han om Aidans død og forsto at det var biskopens sjel han hadde sett bli hentet til Gud.

Cuthbert tok visjonen som et tegn fra Gud på at han lik Aidan skulle bli munk og misjonær. Men det var ikke første gang Cuthbert opplevde at Gud talte til ham på en spesiell måte. Som åtteåring hadde han en gang vært midt i en vill lek med jevnaldrende, da en treåring plutselig begynte å refse ham. Han sa at Cuthbert ikke burde kaste bort tiden, men forberede seg til den store gjerning Gud hadde lagt foran ham. Åtteåringen prøvde å le det bort. Men treåringen kastet seg på bakken og hulket og formante ham igjen. Flokken rundt dem ble høyst forbauset da treåringen tiltalte Cuthbert som ”høyhellig prest og biskop”.

Cuthbert sluttet seg til klosteret i Melrose, like ved den nåværende grensen til Skottland. Etter en tid fortsatte han videre til Ripon, men ble snart kalt tilbake til Melrose for å bli prior i klosteret. Bare tretti år gammel ble han sendt til Lindisfarne for å lede klosteret der.

I ti år arbeidet han som prior for Lindisfarne og styrte fellesskapet med mild fasthet. Samtidig fortsatte og utvidet han reisevirksomheten Aidan hadde hatt. I løpet av sin aktive karriere reiste han over hele det nordlige England og inn i pikternes land (Skottland) for å forkynne evangeliet og ta seg av mennesker.

I økende grad følte Cuthbert også kallet til å være alene med Gud. Han trakk seg tilbake til en egen celle på det som kalles St. Cuthberts øy, senere til en av Inner Farne-øyene like ved Lindisfarne. Flere og flere mennesker søkte til Lindisfarne og prioren der. Flere munkebrødre adopterte også Cuthberts asketiske livsstil.

Etter ti år ble kallet til å leve alene så sterkt at han trakk seg helt tilbake til den lille øya med dyrene og fuglene som sin nærmeste omgangskrets.

I 685 ble han biskop av Lindisfarne mot sitt eget ønske, men etter sterkt press fra konge, biskoper og folk. Han tok sine plikter alvorlig og var mye på farten. Men etter to år forsto han at han snart skulle dø. Så han vendte tilbake til sin eneboertilværelse for å bruke resten av sin tid i bønn og meditasjon. Han døde 20. mars 687 omgitt av en liten gruppe av brødre.

Liket av den døde lederen bli ikke begravd slik han selv ønsket, der han døde, men ble transportert til Lindisfarne. Da kisten ble åpnet etter elleve år, oppdaget en at liket ikke hadde råtnet, men var vel bevart. Og det begynte å skje under rundt Cuthberts kiste.

Vikingangrepet på Lindisfarne i 793 var bare begynnelsen. I årene som fulgte, herjet flokkene fra Norge og Danmark mange steder, og de hadde ofte en forkjærlighet for klostre. Da en stor vikinghær invaderte Northumbria og det ble etablert et vikingrike i York i 867, ble hele den politiske situasjonen i Nordøst-England endret. Det historikerne har kalt gullalderen for klostrene, var over. I løpet av det niende århundre ser det ut til at alle de viktigste klostrene langs kysten av Northumbria ble forlatt.

Fellesskapet på Lindisfarne holdt ut lenge. Men et nytt angrep i 875 ble avgjørende. De som var igjen av munkene, pakket sammen sine dyreste eiendeler og ga seg på vandring. Her skal bare nevnes at liket av St. Cuthbert havnet til slutt i Durham hvor den store katedralen senere ble valfartsstedet for pilegrimer til hans kiste.

Det skulle gå 400 år før klosteret på Lindisfarne igjen oppsto, da som benediktinerkloster. Men da Henrik 8. gjennomførte sin særegne reformasjon i England i det 16. århundre, fryktet han klosterets makt og ødela det. Stein fra klosteret ble blant annet brukt til å bygge Lindisfarne Castle. Men selv det ødelagte klosteret gjør et sterkt inntrykk på besøkende.

Reidar Paulsens blogg finner du her:

http://www.basileia.no/

Anbefales! Her finner du mye spennende stoff. Bloggen vil om litt bli lagt til linklisten på denne bloggen, så vil den bli lettere å finne. Det kommer snart en ny oppdatering av mine linker. Følg med!

Johannes - den disippel Jesus elsket, og de som fulgte i hans spor, del 2

Den første artikkelen om apostelen Johannes og hans disipler ble publisert 3. juni. Her følger fortsettelsen:

I det andre århundre oppstod det en livskraftig kristen kommunitet i byen Lyon i Gallia. Så langt man kan se er det mye som tyder på at dette fellesskapet ble grunnlagt av evangelister fra det område hvor apostelen Johannes virket. Vi kjenner navnet på kommunitetens leder: Pontius. Det er også sannsynlig at denne Pontius kjente apostelen Johannes. I år 177 led Pontius martyrdøden, og året etter ble Ireneus (ikonet til venstre) leder.

I sin ungdom hadde denne Ireneus sittet ved Polykarps føtter, og vi vet at Polykarp var en nær venn av apostelen Johannes. Det skal ha vært Johannes som utpekte Polykarp til leder av den kristne forsamlingen i Smyrna.

Polykarp gjengav fra sine samtaler med Johannes, og han siterte fra brevene Johannes hadde skrevet. Jeg tror også at noe av den store og inderlige kjærligheten som Johannes hadde til Jesus må ha smittet over på Polykarp. Da Polykarp skulle lide martyrdøden i år 155, svarte han da han ble truet med å bli brent på bålet: "I 86 år har jeg tjent Ham, og Han har aldri gjort meg noe ondt; hvordan skulle jeg da kunne spotte min konge som har frelst meg?"

Ireneus vet vi, dro til Rom, for å studere. Her ble han så ordinert. Han etterlot seg et stort og omfattende forfatterskap. I hele 22 år var han leder for menigheten i Lyon. Han var den første som gav uttrykk for troen på Treenigheten. Dette ser vi av hans skrift "Bevis for den apostoliske forkynnelsen." Jeg har omtalt dette skriftet på bloggen ved en tidligere anledning, og nøler ikke med å si at om man virkelig seriøst vil sette seg inn i hva den apostoliske læren går ut på, kan man ikke unngå å lese dette skriftet. Artos forlag i Sverige gav det ut i 2007. (Irenaeus: Bevis för den apostoliska förkunnelsen. ISBN 978-91-7580-362-3) Det var også Ireneus som, grepet av inkarnasjonens under, sier: "Guds herlighet blir synlig gjennom et menneskeliv som leves helt og fullt."

Menigheten i Lyon må ha vært det viktigste sentrum for menighetene i Gallia, og har hatt forbindelse til den keltiske utkanten av det romerske riket. Arven etter denne kristne forsamlingen ble ført videre gjennom mennesker som Hilarius, som i år 353 ble biskop i Poitiers og ikke minst gjennom Martin som grunnla en kristen kommunitet i Tours. (Ikonet til høyre forestiller Martin av Tours).

Kommuniteten Martin av Tours ledet påvirket også mange fra De britiske øyene.

(fortsettes)

Sensasjonelle arkeologiske funn i Sverige

Ny arkeologisk forskning viser at Sverige ble krisnent allerede på 500-tallet, hvilket er 500 år før man hittil har trodd. Gjennom å sammensette og omvurdere tidligere funn har professor Ulf Näsman sammen med dr.fil Charlotte Fabech kommet frem til disse nærmeste revolusjonerende konklusjonene. Fra 300-tallet framover er det funnet gjenstander med symboler som viser at man må ha snakket og og vært sammen med mennesker som har vært kristne. I Bohuslän har man funnet et anheng i gull som viser en bok, og en bok på den tiden var alltid en Bibel. Tiden før vikingetiden var altså ikke så mørk som man hittil har trodd. Mennesker reiste, levde i organiserte samfunn, kriget og handlet med andre med andre land. Begge arkeologene har funnet at skandinanere hadde en nær kontakt med det kristne Europa. De store forandringene som den kristne tro skapte i Europa kan ikke ha vært ukjent her oppe i Norden, mener disse forskerne. Om disse arkeologiske funnene og den nye forskningen får konsekvenser for om vi må revidere vår egen historie, gjenstår å se. Norsk forskning har vist at den kristne tro kom til Norge kanskje så tidlig som på 800 tallet. Kanskje vår historie også må omskrives? I mellomtiden takker vi Gud for at Sveriges befolkning fikk del i Guds velsignelse allerede på 500-tallet! Så: Gratulerer Karin fra Västerås!