Om du var alene med Jesus en dag

En ortodoks munk, fader Seraphim, som nå er bosatt på den skotske øya Iona, men som opprinnelig kommer fra Moldova, utfordret meg skikkelig her om dagen! Han stilte spørsmålet: 'Hvis du hadde Jesus for deg selv en hel dag, hva ville du ha snakket med Ham om? Hvis dere to hadde hatt 24 timer sammen, hva ville du gjort? Hva ville du sagt?'

Stans litt opp før du svarer!

Hva hadde vært viktig for deg å si? Bare snakke? Få svar på ting du lurer på?

Ville du ha gått en tur sammen?

Egentlig, er spørsmålet litt underlig, sier munken fra Moldova, for Jesus er jo der sammen med oss hver dag, men du forstår sikkert hva han mener: at Jesus er fysisk tilstede, slik Han var det for disiplene. Og du fikk Ham for deg selv en hel dag. Hva ville du gjort?

Jeg kan bare svare for meg selv.

Å følge Kristus i alt

'Hva jeg elsker ved hellige Kenneth er hans absolutte beslutsomhet om å følge hva Kristus hvisket i hans hjerte. Min egen erfaring er at få ting er mer vanskelig enn dette. Vanskeligheten består ikke i å høre Jesu stemme, men å ha vilje til å gjøre det vi hører.'

Der er fader Seraphim, den rumensk-ortodokse munken, som arbeider med å etablere et ortodoks kloster på øya Mull på Hebridene, som skriver dette. Han  legger til:

'Sannheten er, at de fleste av oss vet svaret før vi har stilt spørsmålet, fordi Kristus er alltid med oss. Hovedsaken er at Hans svar er ikke alltid det vi ønsker oss, og hele skredet av tanker og bekymringer overstrømmer vårt hjerte. Det som av naturen er enkelt ( Guds vilje for oss er alltid at vi skal bli frelst ) blir noe komplekst og komplisert, i det vi tar denne enkle sannhetens enhet og bryter den opp i deler og ender opp med ingenting.

Da står vi overfor kampen om å gjenkjenne hans stemme, men - i realiteten - den kampen er enklere enn den mange hellige har stått overfor: kampen om å følge det de alltid hørte. Og de hørte alltid, fordi de alltid ønsket velkommen den enkle, klare stemmen til Skaperen.

Hellige Kenneth eksperimenterte med alle typer av det monastiske livet - fra livet i et kloster, til livet i et kloster i havet, i det han slo seg sammen med hellige Columba i det han seilte til Iona. Så bosatte han seg i en hule ved Inchkenneth, han grunnla monastiske kommuniteter, og endte opp som eneboer. Han var villig til å bli alt, så lenge som den personen han ble var et bilde av den personen Kristus ønsket at han skulle bli.'

Billedtekst: Fader Seraphim ber i hulen til hellige Kenneth. Foto: Mull Monastery of All Celtic Saints.

Gudstjeneste i hellige Orans kapell på Iona

Forrige søndag feiret venner av meg gudstjeneste i hellige Oran's kapell på Iona. Liturg var fader Seraphim, som er grunnleggeren av Mull Monastery of All Celtic Saints, som jeg har skrevet mye om her på bloggen.

Det er første gangen fader Seraphim har fått tillatelse til å feire gudstjeneste i dette vakre kapellet, på en søndag. Tillatelsen ble gitt av Historic Environment Scotland og Iona Community.

"For oss," skriver fader Seraphim, "så er hellige Oran's kapell den viktigste bygningen på Iona. Det er står tomt, og er en liten, ydmyk bygning. Dette er den eneste bygningen på øya som daterer seg tilbake til det keltiske tusenåret."

Sammen med fader Seraphim var en gruppe nonner og pilegrimer, som tok del i gudstjenesten.

Du spør kanskje om hvorfor jeg skriver om dette? Jeg er glad du spør! Dette er noen av våre norske kristenrøtter! Vi burde bli kjent med dem!

Iona, som ligger rett utenfor øya Mull på vestkysten av Skottland, er viden kjent for sitt kloster. Det ble grunnlagt i år 563 av hellige Columba. I år 806 ble alle munkene ved Iona-klosteret funnet døde. Drept av norrøne vikinger. Vikingene kom tilbake tre ganger til i løpet av elleve år.

Den norske kongen, Magnus Berrfødt (konge i årene 1095-1103), besøkte Iona på sitt erobringstokt i Vesterhavsøyene og den norske kongen respekterte øya hellige status. I Magnus Berrfødts saga heter det:

«Kong Magnus kom med hæren sin til Den hellige øya; der gav han grid og fred til alle menn og all deres eiendom. Folk forteller at han ville lukke opp den lille Kolumkillekirken. Kongen gikk ikke inn, men lukket straks igjen kirkedøra og låste den, og sa at ingen siden skulle være så djerv å gå inn i kirken, og slik har det vært siden. Så seilte kong Magnus med hæren sin sør til Il (Islay) og herjet der.»

De norrøne beboerne på Iona hadde stor respekt for den hellige Oran, som nedstammet fra en irsk konge på 400-tallet. Oran døde i 548.

Bønnesvar på Hebridene

I dag gleder jeg meg veldig sammen med fader Serphim (Leo Aldea), som har svært gode nyheter å fortelle om den siste utviklingen på Hebridene. Det er litt av et bønnesvar han har fått:

"I åtte år har jeg arbeidet helt alene for å etablere Monastery of All Celtic Saints på øya Mull," forteller fader Seraphim.

Nå har Gud sendt tre ortodokse nonner for å hjelpe ham. Jeg merker begeistringen i stemmen til fader Seraphim, når han skriver:

"Ortodoks monastisk liv er tilbake på Hebridene etter mer enn tusen år. De sier at et bilde sier mer enn tusen ord, så her der det, det første ikonet av de hellige nonnene i nonnenes hule. Hulen ligger like ovenfor vårt nonnehus. Ikonet som forestiller de tre hellige nonnene, skjult i jordens skjød, ble ferdig akkurat på samme tidspunkt som når de tre søstrene kom. Ingenting av dette var planlagt, men alt var planlagt av Hans kjærlighet."

Fader Seraphim fortsetter:

"Ikke noe av dette var planlagt, men søstrene kom altså på festdagen for Hl.Elena Diveyevskaya, den første nonnen som hl. Serafim av Sarov fikk ansvaret for. Hl.Serafim av Sarov, er min hellige beskytter, og han følger nok med meg til tross for min syndighet og mangel på dyder. Hjertet mitt er stille i beundring for Kristi forsørgelse og kjærlighet og velsignelse over vårt enkle kloster. Jeg håper hjertet mitt forblir stille, fordi den er så vakker denne stillheten. Be for oss og fortsett med å støtte Guds arbeid på de keltiske øyene. Vi ber for dere alle."

Bønnekapell vigslet på øya Mull, Hebridene

Dagen i dag har vært en svært minnerik dag for alle som er interessert i den keltiske spiritualiteten. På selveste minnedagen for hellige Brendan er det første ortodokse kapellet på Hebridene vigslet til Hl.Brendan siden det vi regner som den keltiske tiden. Det skjedde på øya Mull.

Bak kapellprosjektet står den rumensk-ortodokse munken, fader Seraphim. Dette er første steget for å kunne realisere det som går under navnet Mull Monastery of All Celtic Saints.

Sammen med våre keltiske venner feier vi i dag en av Irlands mest elskede hellige: Brendan - sjøfareren. Vi som er en del av Kristi himmelfartskapellet kjenner en spesiell slektskap til de keltiske munkene og nonnene, fordi dette jo er våre norske kristenrøtter.

Han er også kjent som en av Irlands 12 apostler, sammen med Colomba, Ciaran og andre. Brendan spurte en gang hellige Ita hva som var de tre ordene som mest vanæret Gud. Til dette svarte Ita: 'De tre tingene som ærer Gud mest er en sann tro på Gud av et rent hjerte, et enkelt liv med en takknemlig ånd, og generøsitet inspirert av barmhjertighet. De tre tingene som vanærer Gud er en munn som hater mennesker, et hjerte som huser nag og en tillit til rikdom'.

Billedtekst: Brendans kapell på øya Mull. Fader Seraphim holder gudstjeneste.

Hellige Mungo - kjent for sin mildhet

Sammen med våre keltiske venner i Mull Monastery of All Celtic Saints feirer vi i dag minnet om den hellige Mungo. Han går også under navnet Kentigern, og var bare et foster da han hans mor ble kastet ut fra en klippe og ut i det iskalde vannet. De overlevde, og Kentigren vokste opp hos sin mor, som var enslig. Det var den hellige Serf som tilbød den enslige moren og hennes sønn beskyttelse. Den hellige Mungo er helt til denne dag kjent for sin mildhet. Tenk å bli husket for akkurat det!

Fader Seraphim, en rumensk monk som iherdig arbeider for å få bygget et keltisk kloster på øya Mull, skriver:

"Det finnes mange historier om den hellige Mungo's liv og mirakler, men jeg liker så godt dette lille diktet som forteller om fire av dem:

Her er fuglen som aldri fløy
Her er treet som aldri vokste
Her er klokken som aldri ringte
Her er fisken som aldri svømte.

Den siste verselinjen har gitt oss inspirasjonen til vårt ikon.

Hver av disse linjene refererer til et særskilt mirakel, men det som berører meg aller mest er den overveldende stillheten og freden som bygger seg opp fra den ene verselinjen til den neste. Den åpenbarer for oss en menneskelig skikkelse som har slått røtter et annet sted, ikke i verden. En mennskelig skikkelse hvis 'reise' ikke var avhengig av denne verden, hvis vekst og sang er fri fra den ondskap som denne verden kastet mot ham.

For, ifølge verden, skulle Mungo aldri ha vært født. Verden hadde dømt ham til døden, mens han fremdeles var i sin mors mage. Verden hadde hilst dette med hat før det hadde sett dagens lys. Så Kentigern måtte lære å fly til tross for at vingene hans var blitt kuttet. Han måtte lære å synge til tross for at han var blitt gjort taus før han var født.

Vi har mye å lære av ham. I dag er hellige Kentigern anerkjent som beskytter av dem som blir mobbet og undertrykt, og Gud alene vet hvor mye vi trenger hans bønner i en verden som i økende grad styres av mobbere. God festdag, alle sammen! Må vi alle bli velsignet, må vi alle være beskyttet."

Keltiske kristenrøtter, en bønnesnor og et bønnehus ved Atlanterhavskysten

Pakke i postkassa er noe av det jeg liker best! Gjerne overraskelsespakker! Da blir jeg som et barn igjen. Denne hadde jeg derimot bestilt selv og virkelig gledet meg til. Den inneholdt to hefter skrevet av den rumenske munken, fader Seraphim, og to bønnesnorer, begge håndlaget av munker fra Athos og usedvanlig vakre.

Fader Seraphim arbeider med et svært spennende bønneprosjekt. Han har fått et kall fra Herren om å bygge et ortodoks-keltisk kloster på øya Mull, en avsidesliggende øy i Hebridene. Her er Atlanterhavet nærmeste nabo. Hebridene består av mange små og store øyer på vestkysten av Skottland. Disse øyene var hjemmet til mange keltiske helgener. Selve navet i det som skal bli et bønnens hus der ute i havgapet er Kilninian, kirken til hellige Ninian og Cuthbert. Den nåværende er bygget i 1775 og trenger desperat å bli restaurert. Det er dette prosjektet fader Seraphim holder på med. Jeg kjenner en slik sterk dragning mot dette prosjektet av flere grunner. For det første handler jo dette om våre norske kristenrøtter - de keltiske. Og for det andre: jeg tror Gud har en spesiell sans for bønnehus bygget på små, ofte avsidesliggende plasser! For, jeg har merket meg at Gud gjennom den hellige historien ofte har begynt et verk på små steder som har skapt store ringvirkninger.

Pakken inneholdt et hefte om fader Seraphims reise til en annen hellig øy, Iona. På det forblåste stedet teltet han og levde med Gud helt alene der under det stjernestrødde himmelhvelvet. Så har han skrevet om noe av det han opplevde der, og flettet teksten sammen med vakre bilder. Det andre heftet er hans refleksjoner om bønnen.

Som allerede nevnt er bønnesnorene noen av de vakreste jeg har sett. Fader Seraphim har fått de spesiallaget på munkeøya Athos, og de er knyttet med to fargede tråder. Den jeg anskaffet meg er rød og svart. May Sissel kjøpte et mindre i grønt og svart. En slik bønnesnor brukes når man ber Jesusbønnen, for lettere å beholde konsentrasjonen.

Denne helgen blir en rolig helg hjemme etter noen intensive reiser i det siste. Det er bots- og bededag til søndag. Den skal vi markere og det er i mange kirker også selve jubileumsdagen for reformasjonsjubileet. Her i vår hjemby markeres jubileet med en stor festgudstjeneste i Gjøvik kirke. Jeg regner med at vi drar dit. Neste helg skal jeg ha et seminar i Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad med tittelen: Om å kjenne Den hellige. Det er samlinger lørdag og søndag kl.15.00 og 18.00. Du er hjertelig velkommen.

Om noen skulle ønske å kjøpe fader Seraphims hefter og bønnesnorer - alt går til inntekt for det nye klosteret - så ta kontakt så skal jeg gi deg de nødvendige opplysningene.

Å leve med Herren - på hellige Ninians tid og vår

I går, mens jeg kjørte hjemover fra gudstjenesten i Os misjonskirke, hvor jeg hadde talt, fikk jeg i en krapp sving plutselig se ansiktet til en pastorkollega av meg i Frikirken, og jeg kjente med det samme at jeg skulle be inderlig til Gud for ham. Jeg skal ikke røpe hvem det var, men det var tydelig at den krappe svingen jeg kjørte, var et bilde på noe som hendte i hans liv akkurat nå og at Herren ville jeg skulle be inn i den situasjonen. Når jeg skrev med ham i dag forstod jeg at det virkelig var Herren som ville jeg skulle be inn i det som skjedde med min kollega. Jeg kjente ikke til noe av det han sto oppi.

Jeg skriver dette for å oppmuntre deg til å be når Herren minner deg om mennesker.

Før dette skjedde satt jeg å gledet meg over minnedagen til hellige Ninian, den 16. september. Disse minnedagene til våre åndelige forbilder betyr mer og mer for meg. Hebreerbrevets forfatter skriver jo: "Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds Ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd!"

I dag forstod jeg at det var noe helt spesielt med hellige Ninians minnedag denne gangen. Fader Seraphim, en ortodoks monk fra Romania, som i flere år nå har arbeidet med stor kjærlighet og iver for å grunnlegge et keltisk kloster på Kilninian. Nå har han endelig lykkes med å kunne kjøpe eiendommen som den gamle klosterkirken ligger på. Alle innsamlede midler er brukt opp, men klostereiendommen er dermed sikret. Dette kunne han kunngjøre på minnedagen for hellige Ninian. Stor glede! Nå gjenstår det store arbeidet med å skaffe til veie midlene som trengs for å bygge opp klosteret. Ikke bare den fysiske strukturen, men den åndelige! Den er jo den aller viktigste, og kan bare bygges gjennom bønn og oppofrelse.

Det hele er spesielt. Hellige Ninian startet opp sitt arbeid i år 397. Det var det aller første klosteret som ble bygget i Skottland. I dag skriver vi 2017. Hans arbeid fortsetter! Både den gangen og nå bygger alt på bønn.

Hvem var så denne Ninian. Her er noe jeg skrev om ham for en tid tilbake:

"Hellige Ninian ble født år 360 i det keltiske kongedømmet Rheged, lokalisert der hvor vi i dag finner Galloway i den nordlige delen av Cumbria. Vi vet ikke hvordan han ble en etterfølger av Kristus, men det skjedde på den tiden Britannia var en del av Romerriket. En lengsel ble lagt ned i Ninian om å reise til Roma for å studere den kristne tro nærmere. På en eller annen måte hadde han hørt om den hellige Martin av Tours, som var blitt kjent for sine monastiske kommuniteter, etablert som en reaksjon mot den stadig økende trenden om gjøre kirken mer verdslig og militaristisk.

På vei hjem gjennom Frankrike tok Ninian kontakt med Martin og de fant hverandre. Ninian følte seg ett med Martin's visjon.

Derfor bestemte han seg for å etablere en lignende kommunitet i sitt hjem. Det skulle bli "Candida Casa" - det hvite huset, bygget i stein i romersk stil. Dette hvite klosteret kunne man se klart og tydelig ute fra havet, og det tiltrakk seg reisende som kom farende fra de ulike omkringliggende landene, slik Ninian hadde reist rundt i Europa for å lære Kristus å kjenne. Dette skjer samtidig med de første monastiske bosetningene i den egyptiske ørken.

De som kom til den hellige Ninian fikk oppleve stor gjestfrihet. Han lærte dem om Guds beskyttelse ved å tegne en bønnesirkel rundt dem og deres kjære. De besøkende tok med seg hjem hans bønneundervisning, og slik spredte dem seg. Ninian underviste om hvordan man ba ned Guds velsignelse over mennesker. Så når jeg i disse dager underviser om "Kraften i velsignelsen", så er det hellige Ninian jeg har latt meg inspirere av!

Ninian underviste også kommende misjonærer, blant annet den misjonæren som senere skulle bli redskapet Gud brukte for at Columba av Iona ble en kristen.

Selv om Ninian ble biskop, var han først og fremst en eneboer og beder. Han trakk seg tilbake til en hule med Atlanterhavskysten som sin nærmeste nabo, for å søke stillhet og for å be.

Hellige Ninian dør i 432 e.Kr."

Når en prest blir syk og trenger ømhet og legedom

Også prester, biskoper, munker, nonner, pastorer kan bli syke og utsatt for lidelse. Og de kan lide av ensomhet. Tjenesten er krevende. Fienden kan ramme ubarmhjertig.

"Ensomheten," skriver min venn, fader Seraphim fra Mull Monastery of All Celtic Saints, "fra ansvaret ved alltid å trøste (uten selv å bli trøstet), alltid tilgi (uten selv å bli tilgitt), alltid løfte noen opp og fornye dem åndelig (uten at de knapt nok mottar noen åndelig støtte selv). Ja, dette er det kors vi er blitt gitt; dette er den vei vi har valgt. Like fullt - vi er alle mennesker, og lik alle mennesker trenger også vi tilgivelse, vi trenger lys, vi trenger støtte, og vi trenger å få lov til å reise oss og starte på nytt. Vi trenger det alle mennesker trenger - å føle oss elsket."

Så sant dette er. Dette kan jeg fullt ut identifisere meg med og kjenne meg igjen i. Dette er også min erfaring som pastor og sjelesørger. Ensomheten kan bli stor i en slik tjeneste, derfor er jeg glad for at fader Seraphim setter ord på dette. Jeg kjenner på djup takknemlighet for all hans åndelige hjelp og veiledning.

I en nylig publisert artikkel skriver fader Seraphim om hellige Drostan som er fremstilt på ikonet her. Jeg ble så grepet av dette ikonet. Av den hellige Drostan som bringer helbredelse til en lidende prest ved navn Symeon. Se ømheten i bildet! Her er ingen åndelige overgrep overfor en syk prest. Ingen skriking eller dytting, ingen overkjøring. Bare medfølelse og ømhet.

"Miraklet hellige Drostan utfører snakker høyt om en lidelse det knapt snakkes om i kirken i dag, en type lidelse som for det meste går ubemerket hen, bortsett fra hos dem som rammes av den, presteskapet," skriver fader Seraphim.

Hva tenker han på? Alle kravene som stilles, alle bekjennelsene han ikke kan gå videre med, som er taushetsbelagte, alle spørsmålene han får, ensomheten i tjenesten. Jo, det er hans kall, det hører med. Men jeg tror ikke alle riktig forstår hva det betyr.

"Prester og munker er ikke blant de som oftest spør om hjelp," skriver fader Seraphim, og legger til "men de lider. Det kan være ensomt og deprimerende å være i tjenesten. Livet kan bli veldig mørkt. Folk synes å glemme at våre biskoper, prester, munker og nonner er de som eksponeres mest åndelig sett, de er i frontlinjen, de er under de største angrepene, de er de som blir testet mest av Gud og djevel..."

Helbredelsen som presten Symeon blir delaktig i gjennom håndspåleggelsen av den hellige Drostan griper fader Seraphim - og meg. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen fader Seraphim gir av tjenesten. Den har satt sine spor i oss. I tillegg til de vanlige prestetjenestene, har jeg også mine kroppslige utfordringer. Prester og pastorer trenger også den ømme berøringen, de trenger også legedom. De trenger også en annens vennskap.

"En prest holder kanskje hundrevis av hender i uken. Han trenger også en hånd," skriver fader Seraphim så gripende.

Den hellige Drostan er djupt fokusert i bønn for den lidende presten. Se på lyset som kommer ovenfra, skinner på den hellige Drostan og berører presten. Det er et møte mellom tre: Gud, Drostan og Symeon. Se hvordan den hellige Drostan bøyer seg i ydmykhet overfor presten Symeon, i ærbødighet og lar Lyset strømme gjennom seg. Det er hellighet som formidles. Levd liv.

Har du bedt for presten eller pastoren din i dag?

Ikonenes blendende skjønnhet

En venn av meg, fader Seraphim (Leo Aldea) (bildet), befinner seg for tiden i Russland. Her beskuer han blendende vakre ikoner. Jeg gleder meg stort over bildene han deler av disse ikonene, og tekstene som følger med. Et av stedene han har besøkt er byen Jaroslav, grunnlagt av storfyrsten Jaroslav I av Kiev. Om besøket her, skriver han:

"Ikonene i Jaroslav er store, forunderlige 'avhandlinger' om de djupeste kristologiske dogmene. De åpenbarer eldgamle sannheter og peker mot nye åpenbaringer. En salme, en hymne, en fortelling, en historie om et sted, om et ikon, om en helgen, ja, til og med et dogme - de ikonografiske mestrene i eldgamle Jaroslav synes å være i stand til å ta hva som helst og forvandle dem til kreasjoner som er like spektakulære som kunstverk, som de er det som teologiske skrifter.

Jeg ble knust av intensiteten i disse ikonene. Jeg måtte ta lange pauser idet jeg beveget meg gjennom rommene, for å sette meg ned og samlet krefter, for så å kunne bevege meg fra rom til rom. Gang på gang, blant disse merkelige og imponerende figurene som ser på meg med sine utenomjordiske øyne, gjenoppdager jeg en følelse av hensikt med livet mitt, en følelse av virkelighet i Guds nærvær. I det korteste øyeblikk i mitt livs historie, er jeg berørt av Noen og denne berøringen helbreder alt og gjenåpner alle sår på samme tid."

Det er mange av disse ikonene som også berører meg sterkt, som dette ikonet av døperen Johannes, her malt som 'ørkenens engel'. Dette motivet har jeg ikke sett før. Selvsagt var Johannes ikke en engel, han var et menneske, men hans tjeneste var det noe 'engleaktig' ved. Med det mener jeg en hellighet som var så sterk at den trakk mennesker til seg. Han bar med seg noe som tiltrakk mennesker.

Her et annet ikon som betyr mye for meg. Det viser hellige Nikolaus, eller Nikolaus av Myra. Ikonet viser ulike hendelser i hans liv.