Forrige søndag feiret venner av meg gudstjeneste i hellige Oran's kapell på Iona. Liturg var fader Seraphim, som er grunnleggeren av Mull Monastery of All Celtic Saints, som jeg har skrevet mye om her på bloggen.
Det er første gangen fader Seraphim har fått tillatelse til å feire gudstjeneste i dette vakre kapellet, på en søndag. Tillatelsen ble gitt av Historic Environment Scotland og Iona Community.
"For oss," skriver fader Seraphim, "så er hellige Oran's kapell den viktigste bygningen på Iona. Det er står tomt, og er en liten, ydmyk bygning. Dette er den eneste bygningen på øya som daterer seg tilbake til det keltiske tusenåret."
Sammen med fader Seraphim var en gruppe nonner og pilegrimer, som tok del i gudstjenesten.
Du spør kanskje om hvorfor jeg skriver om dette? Jeg er glad du spør! Dette er noen av våre norske kristenrøtter! Vi burde bli kjent med dem!
Iona, som ligger rett utenfor øya Mull på vestkysten av Skottland, er viden kjent for sitt kloster. Det ble grunnlagt i år 563 av hellige Columba. I år 806 ble alle munkene ved Iona-klosteret funnet døde. Drept av norrøne vikinger. Vikingene kom tilbake tre ganger til i løpet av elleve år.
Den norske kongen, Magnus Berrfødt (konge i årene 1095-1103), besøkte Iona på sitt erobringstokt i Vesterhavsøyene og den norske kongen respekterte øya hellige status. I Magnus Berrfødts saga heter det:
«Kong Magnus kom med hæren sin til Den hellige øya; der gav han grid og fred til alle menn og all deres eiendom. Folk forteller at han ville lukke opp den lille Kolumkillekirken. Kongen gikk ikke inn, men lukket straks igjen kirkedøra og låste den, og sa at ingen siden skulle være så djerv å gå inn i kirken, og slik har det vært siden. Så seilte kong Magnus med hæren sin sør til Il (Islay) og herjet der.»
De norrøne beboerne på Iona hadde stor respekt for den hellige Oran, som nedstammet fra en irsk konge på 400-tallet. Oran døde i 548.
Viser innlegg med etiketten Hl.Orans kapell. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Hl.Orans kapell. Vis alle innlegg
lørdag, august 18, 2018
lørdag, juni 10, 2017
En sorg, en lengsel og Guds smil
"I århundrer," skriver en ortodoks munk jeg kjenner, "har festdagen for den hellige Columba på Iona gjenlydt av tusenvis av stemmer fra pilegrimer fra alle verdens hjørner som ville feire minnet om helgenen fra øyene. Det ble feiret praktfulle gudstjenester, det ville vært sang, og nåde og åndelig glede."
Så legger han sørgmodig til:
"I dag er det annerledes på Iona. Det føltes kaldt og det var en smertefull stillhet. Intet tegn, ikke noe bevis på at dette var festdagen for denne store hellige mannen som brakte Kristi lys til disse øyene."
Jeg deler sorgen. Det er noe med vår tid og med kirken, ikke minst her i Vesten, som gjør at vi roper: "Kyrie eleison! Herre forbarm deg." Og vi gjentar det og gjentar det. Det er liksom den bønnen som passer seg. Vi er på åndelig sparebluss, mange kristne forlater det de trodde og var overbevist om, for det passer ikke lenger i et "moderne" samfunn som vårt. Det koster for mye, krever for mye.
"Men Guds smil var over oss," skriver fader Seraphim, "til tross for alt. Solen kom frem etter at vi hadde feiret den guddommelige liturgien i Hl.Oran's kapell, og ble med oss hele dagen. Etter gudstjenesten dro vi til "Munkenes hvite strand", et hellig sted, hvor så mange keltiske munker ble slaktet ned for fote av de grusomme vikingene. Folk badet seg i solen. Vi ba. Vi ba om at Kristus må velsigne oss alle - moderne kristne og moderne vikinger. Vi ba om at mørket som dekker verden må løftes av, og at Kristi lys må åpenbares med kraft hos alle. Vi ba om en enkel kjærlighet, om en enkel forståelse og omsorg og tålmodighet blant oss - en menneskehet, som deler en verden i et kort øyeblikk, alle skapt i det samme bildet til den Gud som elsker."
Den bønnen slutter jeg meg til.
Billedtekst: Du skimter "Munkenes hvite strand" mellom svabergene og havet. (Foto: Leo Aldea)
Så legger han sørgmodig til:
"I dag er det annerledes på Iona. Det føltes kaldt og det var en smertefull stillhet. Intet tegn, ikke noe bevis på at dette var festdagen for denne store hellige mannen som brakte Kristi lys til disse øyene."
Jeg deler sorgen. Det er noe med vår tid og med kirken, ikke minst her i Vesten, som gjør at vi roper: "Kyrie eleison! Herre forbarm deg." Og vi gjentar det og gjentar det. Det er liksom den bønnen som passer seg. Vi er på åndelig sparebluss, mange kristne forlater det de trodde og var overbevist om, for det passer ikke lenger i et "moderne" samfunn som vårt. Det koster for mye, krever for mye.
"Men Guds smil var over oss," skriver fader Seraphim, "til tross for alt. Solen kom frem etter at vi hadde feiret den guddommelige liturgien i Hl.Oran's kapell, og ble med oss hele dagen. Etter gudstjenesten dro vi til "Munkenes hvite strand", et hellig sted, hvor så mange keltiske munker ble slaktet ned for fote av de grusomme vikingene. Folk badet seg i solen. Vi ba. Vi ba om at Kristus må velsigne oss alle - moderne kristne og moderne vikinger. Vi ba om at mørket som dekker verden må løftes av, og at Kristi lys må åpenbares med kraft hos alle. Vi ba om en enkel kjærlighet, om en enkel forståelse og omsorg og tålmodighet blant oss - en menneskehet, som deler en verden i et kort øyeblikk, alle skapt i det samme bildet til den Gud som elsker."
Den bønnen slutter jeg meg til.
Billedtekst: Du skimter "Munkenes hvite strand" mellom svabergene og havet. (Foto: Leo Aldea)
Etiketter:
forbønn,
Hl.Columba,
Hl.Orans kapell,
Iona,
Leo Aldea,
Munkens hvite strand,
profetisk forbønn
Abonner på:
Innlegg (Atom)



