Gjør en personlig avtale med Herren i fastetiden

Father Seraphim (Leo Aldea) er en ortodoks munk jeg gjerne låner øret til. Jeg har lyttet til hans åndelige råd, ærlige og praktiske, i flere år nå og med stor interesse sett han bygge opp et ortodoks kloster på øya Mull på Hebridene. Her om dagen la jeg merke til noe han sa i forbindelse med fastetiden.

Hva med å inngå en avtale med Herren disse 40 dagene som bare du og Herren og din åndelige far kjenner til? En avtale som ansvarliggjør deg. Som forplikter deg - og som gjelder fra nå av og resten av fastetiden? 

En avtale som handler om vennskap og fortrolighet, og som ingen andre kjenner til. Det er opp til deg og Herren hva dettte skulle være. Kjærligheten gjør oppfinnsom. For father Seraphim har det blant annet handlet om å sove ute i telt noen dager, for å leve med elementene. På Hebridende handler det om mye - og hardt vær.

Men som sagt: ikke la andre kjenne til den avtalen du og Herren inngår. Det vil bryte fortroligheten dere imellom. Eksemplet med teltet som father Seraphim ga var bare ment å hjelpe oss til å tenke. Hensikten med å dele det med sin åndelige far eller veileder, handler mest om å ansvarliggjøre oss slik at vi gjør det vi har satt oss fore i våre hjerter å gjøre.

Bønnesvar på Hebridene

I dag gleder jeg meg veldig sammen med fader Serphim (Leo Aldea), som har svært gode nyheter å fortelle om den siste utviklingen på Hebridene. Det er litt av et bønnesvar han har fått:

"I åtte år har jeg arbeidet helt alene for å etablere Monastery of All Celtic Saints på øya Mull," forteller fader Seraphim.

Nå har Gud sendt tre ortodokse nonner for å hjelpe ham. Jeg merker begeistringen i stemmen til fader Seraphim, når han skriver:

"Ortodoks monastisk liv er tilbake på Hebridene etter mer enn tusen år. De sier at et bilde sier mer enn tusen ord, så her der det, det første ikonet av de hellige nonnene i nonnenes hule. Hulen ligger like ovenfor vårt nonnehus. Ikonet som forestiller de tre hellige nonnene, skjult i jordens skjød, ble ferdig akkurat på samme tidspunkt som når de tre søstrene kom. Ingenting av dette var planlagt, men alt var planlagt av Hans kjærlighet."

Fader Seraphim fortsetter:

"Ikke noe av dette var planlagt, men søstrene kom altså på festdagen for Hl.Elena Diveyevskaya, den første nonnen som hl. Serafim av Sarov fikk ansvaret for. Hl.Serafim av Sarov, er min hellige beskytter, og han følger nok med meg til tross for min syndighet og mangel på dyder. Hjertet mitt er stille i beundring for Kristi forsørgelse og kjærlighet og velsignelse over vårt enkle kloster. Jeg håper hjertet mitt forblir stille, fordi den er så vakker denne stillheten. Be for oss og fortsett med å støtte Guds arbeid på de keltiske øyene. Vi ber for dere alle."

Hvordan oppdra hellige barn

Hellige Ita er kjent som "fostermor til Guds hellige", fordi så mange av barna hun oppdro ble hellige.

Hva gjør man for forme barn til å bli hellige? Hvordan klarte hellige Ita å plante de rette såkorn inn i barnas hjerte på rett tid, på den riktige måten slik at de vokste og brakte frukt og Kristi bilde ble formet i deres liv? Hvordan klarte hun legge det åndelige fundamentet slik at disse barna kunne vokse opp og bli som Brendan Navigatøren?

Jeg visste i mitt hjerte, og nå ble det også klart for mitt sinn, at det viktige er å hjelpe dem til å finne Kristus. Jeg lærte det så tydelig fra hellige Ita at foreldre trenger å rense deres øyne først, slik at vi slipper tak vårt trang etter denne verdens synd og heller fokuserer hele vårt vesen på den hellighet som ligger skjult i denne verden. Når våre åndelige øyne lærer å fokusere (nesten instinktivt) på det som er hellig i verden, i det vi lærer å vende oss mot manifesteringen av Kristi tilstedeværelse i verden (blomsten vender seg alltid mot solen, og reflekterer aldri himmelens mørke) - da, og bare da, kan vi gi visdommen videre til våre barn. 

"Ita" betyr "tørst etter hellighet", for denne hellige tilbrakte livet på å lete etter helligheten, hun tørstet etter å finne den i den skapte verden og i seg selv. Vi vokser alle åndelig gjennom det vi spiser åndelig. Hvis vi mater oss med frykt, bitterhet og en tvang etter å se etter det onde i verden, vil det onde ende opp med å forme hvem vi er. Når vi investerer vår tid og krefter på jakt etter hva som er galt og mørkt rundt oss, er vi blitt slaver av mørket og vi blir en refleksjon av mørket. Vi vil visne bort, som en blomst som glemte å se på solen og alltid vendte seg mot mørket.

Se på verden og forsøk å finne Kristus i den. Se på hver situasjon, se på hvert menneske i enhver sammenheng og prøv hardt, virkelig hardt, å identifisere tegnene på Kristi nærvær. Når du finner dem, pek på dem for barna dine. Lær barna dine å tilbringe sine liv på jakt etter Kristus. Lær dem alltid å vende deres åndelige øyne for å møte Hans lys. Lær dem å tillate Hans tilstedeværelse i verden å forme dem, snarere enn å bli så opptatt av verdens syndighet.

Vik bort fra mørket, vask vekk skitten, la fristelser bekjempe seg selv, og la dem ikke berøre deg - lær barna dine å søke etter Kristus, lær dem å gjenkjenne Ham i alle sammenhenger, og hjelp dem til alltid å følge Ham. Kristus har gjort barna dine fri. Ikke bind dem av frykt for at de skal synde til det punktet hvor de er redd for å åpne sine øyne mot verden. Dine barn er frie, de er elsket og de er umåtelig verdifulle i deres Skapers øyne. Hjelp dem til å finne den kjærlighet Kristus har, og hjelp dem til å holde fast ved såkornet til den kjærligheten i deres hjerter - slik at de senere kan vanne disse såkornene gjennom de valgene de gjør når de vokser opp. Da har du vært med på å skape et hellig menneske.

Father Seraphim, Mull Monastery of All Celtic Saints.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En sorg, en lengsel og Guds smil

"I århundrer," skriver en ortodoks munk jeg kjenner, "har festdagen for den hellige Columba på Iona gjenlydt av tusenvis av stemmer fra pilegrimer fra alle verdens hjørner som ville feire minnet om helgenen fra øyene. Det ble feiret praktfulle gudstjenester, det ville vært sang, og nåde og åndelig glede."

Så legger han sørgmodig til:

"I dag er det annerledes på Iona. Det føltes kaldt og det var en smertefull stillhet. Intet tegn, ikke noe bevis på at dette var festdagen for denne store hellige mannen som brakte Kristi lys til disse øyene."

Jeg deler sorgen. Det er noe med vår tid og med kirken, ikke minst her i Vesten, som gjør at vi roper: "Kyrie eleison! Herre forbarm deg." Og vi gjentar det og gjentar det. Det er liksom den bønnen som passer seg. Vi er på åndelig sparebluss, mange kristne forlater det de trodde og var overbevist om, for det passer ikke lenger i et "moderne" samfunn som vårt. Det koster for mye, krever for mye.

"Men Guds smil var over oss," skriver fader Seraphim, "til tross for alt. Solen kom frem etter at vi hadde feiret den guddommelige liturgien i Hl.Oran's kapell, og ble med oss hele dagen. Etter gudstjenesten dro vi til "Munkenes hvite strand", et hellig sted, hvor så mange keltiske munker ble slaktet ned for fote av de grusomme vikingene. Folk badet seg i solen. Vi ba. Vi ba om at Kristus må velsigne oss alle - moderne kristne og moderne vikinger. Vi ba om at mørket som dekker verden må løftes av, og at Kristi lys må åpenbares med kraft hos alle. Vi ba om en enkel kjærlighet, om en enkel forståelse og omsorg og tålmodighet blant oss - en menneskehet, som deler en verden i et kort øyeblikk, alle skapt i det samme bildet til den Gud som elsker."

Den bønnen slutter jeg meg til.

Billedtekst: Du skimter "Munkenes hvite strand" mellom svabergene og havet. (Foto: Leo Aldea)

Ikonenes blendende skjønnhet

En venn av meg, fader Seraphim (Leo Aldea) (bildet), befinner seg for tiden i Russland. Her beskuer han blendende vakre ikoner. Jeg gleder meg stort over bildene han deler av disse ikonene, og tekstene som følger med. Et av stedene han har besøkt er byen Jaroslav, grunnlagt av storfyrsten Jaroslav I av Kiev. Om besøket her, skriver han:

"Ikonene i Jaroslav er store, forunderlige 'avhandlinger' om de djupeste kristologiske dogmene. De åpenbarer eldgamle sannheter og peker mot nye åpenbaringer. En salme, en hymne, en fortelling, en historie om et sted, om et ikon, om en helgen, ja, til og med et dogme - de ikonografiske mestrene i eldgamle Jaroslav synes å være i stand til å ta hva som helst og forvandle dem til kreasjoner som er like spektakulære som kunstverk, som de er det som teologiske skrifter.

Jeg ble knust av intensiteten i disse ikonene. Jeg måtte ta lange pauser idet jeg beveget meg gjennom rommene, for å sette meg ned og samlet krefter, for så å kunne bevege meg fra rom til rom. Gang på gang, blant disse merkelige og imponerende figurene som ser på meg med sine utenomjordiske øyne, gjenoppdager jeg en følelse av hensikt med livet mitt, en følelse av virkelighet i Guds nærvær. I det korteste øyeblikk i mitt livs historie, er jeg berørt av Noen og denne berøringen helbreder alt og gjenåpner alle sår på samme tid."

Det er mange av disse ikonene som også berører meg sterkt, som dette ikonet av døperen Johannes, her malt som 'ørkenens engel'. Dette motivet har jeg ikke sett før. Selvsagt var Johannes ikke en engel, han var et menneske, men hans tjeneste var det noe 'engleaktig' ved. Med det mener jeg en hellighet som var så sterk at den trakk mennesker til seg. Han bar med seg noe som tiltrakk mennesker.

Her et annet ikon som betyr mye for meg. Det viser hellige Nikolaus, eller Nikolaus av Myra. Ikonet viser ulike hendelser i hans liv.