Med blikket festet på Jesus

 Dagene er utfordrende, med flere smerteanfall. Jeg forsøker å øve meg på å gjøre som Hebreerbrevet 12,2 oppmuntrer oss til: "...med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender..." Dette verset står i en helt spesiell sammenheng. Det begynner slik: "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger..." En av de som tilhører denne skyen av vitner er den hellige Columba. Hans største bidrag for ettertiden er først og fremst dette: å hjelpe oss til å feste blikket på Jesus.

'Deg å få skode er sæla å nå, Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå...'

Denne vakre irske salmen betyr så mye for meg, og jeg nynner på den når jeg tenker på den hellige Columba.

Columba er med kjærlighet blitt kalt 'kirkens due', og inspirerer oss til å få del i Den hellige ånds gaver og kreativitet. Columba kaller oss til å hengi oss helt og holdent til Kristus som eier den kraften som skal til for å forvandle verden.

Så begynner da Columba's liv med et syn. Hans mor, som var av kongelig ætt fra det nordlige Irland, var med barn. Hun hadde store tanker for barnet. Ble det en gutt, håpet hun at en dag ville han bli konge. Like før fødselen får hun se et syn og i synet forteller en engel henne at barnet ville bli en profet, med stor innflytelse.

Så snart gutten var moden for det sendte moren ham til de beste lærerne i området. Helt fra begynnelsen av viste Columba en spesiell kjærlighet for Salmene i Salmenes bok i Bibelen. Han har også inspirert meg til å bruke Salmene som min personlige bønnebok. Salmene inneholder ord både for sjelens smerte og sjelens glede, for høydene og de djupe dalene i menneskenes liv. I Salmene finner jeg et slitesterkt språk.

Snart begynner Columba å grunnlegge monastiske kommuniteter over hele Irland. Det sies at han grunnla 41 klostre på 41 år. Mange av disse ble sentre for bønn, gjestfrihet og undervisning. Et av disse klostrene var Iona. Derfra ble hele Skottland nådd med evangeliet, og Iona ble et sted for inspirasjon for mange og er det fremdeles den dag i dag.

Plyndre fyrstedømmer og makter

I dag (9. juni) er festdagen til hellige Columba, som er en mektig skikkelse i historien til den irske og skotske kirken. Han er en av mine favoritt blant de keltiske hellige. Jeg elsker hans frimodighet og lidenskap matchet av en energi til å forkynne Kristus og vinne tilbake/forløse de som lever som fanger i åndelige lenker.

Bruce Ritchie påpeker i sin utmerkede bok om Columba at mange av de keltiske hellige ble inspirert av klosterskriftene til John Cassian som tydelig la ut en teologi om åndelig kamp, om lys som overvinner mørket. Ritchie underbygger denne ideen om Christus Victor som det dominerende temaet som motiverer Columba. Han skriver:

"gjeldsmotivet er ikke fraværende (en referanse til substituerende forsoning), men gjeldsmotivet er lagt inn i den mer grunnleggende ideen om Kristus som plyndrer fyrstedømmene og maktene (en referanse til mørkets verk) ....den virkelige driveren som underbygger Cassians (og derfor Columbas) teologi er engasjement med Satan. Kristus ransaket Satans rike...så Kristus grep og befridde dem som var under Satans slaveri." s328

Columba ankom Skottland med denne dominerende ideen i tankene, for å vinne tilbake det Kristus allerede hadde vunnet på korset, for å "plyndre fyrstedømmene og maktene" som hadde ulovlig tilgang til en nasjons sjel.

Jeg vet for noen at dette militære språket er vanskelig, men Columbas verden var en verden av stammekrigføring, med å konkurrere riker og forsvare territorium (ting har ikke endret seg så mye!).

Hva kan være den moderne ekvivalenten? Ønsker vi å forløse mennesker fra åndelig mørke (inkludert åndelig gråhet), fra avhengighet, gjeld, ødelagte forhold, åndelig fattigdom? Ber vi for sunne og åndelig fruktbare fellesskap i stedet for angsten som griper så mange?

Jeg er overbevist om at Columba fortsatt er et lys i mørket, en modell for den moderne verden, og han kan inspirere oss til å finne nye måter basert på gamle måter.

 - Scott Brennan, Lindisfarne/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vi hadde ikke klart oss uten kvinnene i Guds rike

Det er godt å begynne februar måned med å feire en av Herrens tjenerinner! Hva skulle vi vel gjort uten kvinnene i Guds rike! Og det er mange gode grunner til å feire hellige Brigid av Kildare. Hun er blitt kalt 'helbrederen', og ikke uten grunn. Det gjaldt ikke bare mennesker, men hun skapte også forsoning mellom mennesker.

Hellige Brigid (451-525) er en av Irlands tre skytshelgener, De to andre er hellige Patrick og hellige Columba. I den keltiske kalenderen feires hun 1.februar. Det meste vi vet om henne tilskrives en biografi som en munk ved navn Cogitosus skrev. Den ble skrevet i den andre halvdelen av det syvende århundre. Han beskriver de helbredelsene som fant sted når Brigid ba for folk, hennes nære forhold til dyr, og hennes bemerkelsesverdige omsorg og gjestfrihet overfor de undertrykte og marginaliserte i samfunnet.

Allerede som barn hadde Brigid en helt spesiell kjærlighet for de fattige. En gang ga hun bort hele sin mors beholdning av smør, og ved en annen anledning var hun i følge med sin far, og måtte passe på hesten og vognen. En fattig mann kom og ba om en almisse. Brigid ble fylt med medlidenhet og begynte å lete etter noe hun kunne gi mannen. Da hun i sin fortvilelse ikke fant noe, grep hun farens dyrt utsmykkede sverd og gv det til den fattige mannen. Da faren kom tilbake og oppdaget det som hadde skjedd, ble han rasende. Da svarte Brigid:

"Om jeg eide all din rikdom så ville jeg gi den til de fattige, for å gi til de fattige er å gi til universets Herre."

Ved et annet tilfelle var Brigid gjest i et hus, da noen spedalske kom for å tigge om mat. Han fant en liten gutt og spurte ham om nøkkelen til kjøkkenet. Han visste hvor den lå, og sammen fant de mat til de fattige spedalske tiggerne.

Det er de som mener at hellige Patrick var den som førte Brigid til tro på Herren Jesus. >Hun ble tydeligvis døpt tidlig i sin barndom.

Brigid ble leder for en gruppe kvinner som ville bli nonner. Hun spurte en biskop ved navn Mel om å velsigne dette initiativet. Brigid fikk ja. Biskop Mel hadde sett hvordan Guds Ånd hadde kommet over henne, og sa: "Jeg har ingen makt til å bestemme dette. Gud har allerede orinert Brigid."

Dermed ble det første kloster for kvinner i Irland en realitet, og et av de aller første i Europa i det hele tatt. På grunn av sin store generøsitet mot de fattige slet nonnene selv med å få endene til å møtes.


Ryktet om denne hellige kvinnen spredte seg og det vokste opp flere slike kommuniteter og klostre på den grønne øya. En mann fra hennes hjembygd ba nonnene om å komme hjem, for å grunnlegge en kommunitet der. Her fikk hun en eiendom av folket, og fikk bygget en kirke i skyggen av et stort eiketre. Det er fra denne eika navnet hennes kommer fra: Cill Dara - kirken ved eika.

Her døde hun, 86 år gammel.

Å leve et enkelt liv

Dette fortelles om den hellige Columba av Iona:

En dag fikk han besøk av en pilgrim mens han oppholdt seg i cellen sin på Iona. Pilgrimen så seg om i den sparsomme rommet og utbrøt:

'Hvor er møblene dine?'

Den hellige Columba svarte: 'Hvor er dine?'

'Å, jeg kan ikke ha med meg møbler, jeg er jo på reise,' sa den besøkende.

'Det er jeg også,' svarte Columba.

Hellige Columba eller Kolbjørn med laksen

For de av oss som lever med i den keltiske spiritualitetens rytme, er det en litt spesiell dag i dag. Det er minnedagen for den hellige Columba.

En som feirer denne dagen er fader Seraphim (Leo Aldea), han er den sentrale skikkelsen i å få bygget All Celtic Saints Monastery på øya Mull. Han forteller begeistret i en melding i dag at det er en skinnende solskunnsdag på Mull,  som ligger på Hebridene. De har feiret gudstjeneste, og når fader Seraphim skriver sin melding, var han i ferd med å ta ferjen over til Oban. Der skulle han møte årets første pilegrimer. På festdagen til hellige Columba begynner nemlig årets pilegrimsturer i regi av All Celtic Saints Monastery. De kunne ikke ha startet på en bedre måte. Det var vært stabilt solskinnsvær i flere uker nå, og håpet er at det skal vedbli slik også neste uke.

"Men uansett vær så vil det bli vidunderlig," skriver fader Seraphim.

Blir været godt vil de feire gudstjenestene utendørs, som her.

"Bønn utendørs eller samtaler ved peisen innendørs, er gaver fra Gud, slik jeg ser det," skriver fader Seraphim.

Som sagt, i dag feirer vi minnedagen til en av de største skikkelsene innenfor den keltiske spiritualiteten, nemlig Columba av Iona, eller Kolbein med laksen som han benevnes på den norske primstaven.

Columba som også ble kalt Columcille, altså "Kirkens due", ble født ca 521 i
Gartan Donegal i Irland, og døde 9. juni 597 på Iona på Hebrideene. Columba er kjent som grunnlegger av det kjente klosteret Iona, men han grunnla også andre klostre.

Columba var av kongelig slekt. Han var på farssiden tipp-oldebarn av den sagnomsuste kongen Niall. Det ble tidlig bestemt at han skulle bli prest, og han ble derfor sendt til en prest for å få en passende oppdragelse.

Columba ble antagelig ordinert til prest i Clonard før han reiste til klosteret i Glasnevin for å bosette seg der.

I 543 ble klosteret rammet av pest, og munkene ble derfor spredd. Det ser ut til at Columba tilbragte omkring 15 år med å preke og undervise rundt omkring i Irland. Han grunnla i denne perioden klostre i Derry (546), Durrow (ca. 556) og antagelig i Kells. Columba forlot Irland i 563, og dro til Skottland.

I datidens Skottland var pikterne på dette tidspunkt fortsatt hedninger. I Argyll fantes det dog en del irske innvandrere som var kristne, og Columba dro til øya Hy utenfor sørvestkysten av Skottland. Øya ble gitt til ham av kongen av Dalriada, og Columba grunnla et kloster der. Hy fikk også nytt navn etter Columba; navnet betyr «due» på latin, og øya fikk navnet Iona, som betyr det samme på hebraisk.

Klosteret utviklet seg til et sentrum for keltisk misjon og kultur, og spilte en viktig rolle i kristningen av angelsakserne i det nordlige England.
Columba skal ha vært en dyktig seiler, og han reiste langs kysten for å misjonere. Han grunnla også flere klostre i området for å huse de mange nye munkene som sluttet seg til ham. Et av dem var på en øy kalt Hinba, som ikke er identifisert. Dit trakk Columba seg ofte tilbake for å leve en periode i stillhet.
De monastiske tradisjonene han innførte på Iona og andre steder ble tatt imot med respekt ellers i Europa, og var en dominerende form for klosterliv inntil benediktinerordenens regel fikk forrang.

I 593 sviktet helsen, og han viet seg de siste årene mest til å renskrive bøker. Ifølge legenden satt han 8. juni 597 og kopierte salmene, og da kan kom til verset «De som søker Herren, mangler aldri noe godt» i salme 34 stoppet han og ba sin fetter Baithin om å gjøre det ferdig. Han døde neste dag, i klosterkirken.

Columba ble straks etter sin død regnet som helgen, og hans relikvier ble oppbevart på Iona. Etter fire vikingangrep på øya besluttet man seg i 849 for å overføre dem til Dunkeld i Skottland, hvor mange pilegrimmer kom for å se dem. Hans helgenkult spredde seg først og fremst på de britiske øyer, men kom også til Bjørgvin i Norge og til Island.

Arkeologer fastslår funn av klostercellen til hl. Columba på Iona

BBC melder at arkeologer har identifisert levningene av klostercellen til hellige Columba på den skotske øya Iona.

Selve funnet av restene til klostercellen ble gjort allerede i 1957, men det er først nå at arkeologene ved hjelp av radiokarbon-datering, har vært i stand til på en vitenskapelig måte å fastslå dateringen.

Klostercellen - eller skriptoriet - er stedet hvor hellige Columba arbeidet, ba og tilbrakte sine siste dager.

Hellige Columba - som skulle få tilnavnet 'kirkens due' - kom til Iona fra Irland i år 563. Han var en bønnens mann, kjent for sitt nære samfunn med Den Hellige Ånd. Han er også kjent som den som brakte evangeliet til Skottland. Iona skulle senere bli et senter for læring og tilbedelse. Etter Columba's død ble Iona et pilegrimssenter. Omlag 60.000 besøker Iona og dets gjenoppbygde kloster hvert år. Dessverre er fellesskapet på Iona de senere årene blitt et senter for liberal teologi. Det er absolutt nødvendig med en ny Columba!

Illustrasjon: BBC.

En sorg, en lengsel og Guds smil

"I århundrer," skriver en ortodoks munk jeg kjenner, "har festdagen for den hellige Columba på Iona gjenlydt av tusenvis av stemmer fra pilegrimer fra alle verdens hjørner som ville feire minnet om helgenen fra øyene. Det ble feiret praktfulle gudstjenester, det ville vært sang, og nåde og åndelig glede."

Så legger han sørgmodig til:

"I dag er det annerledes på Iona. Det føltes kaldt og det var en smertefull stillhet. Intet tegn, ikke noe bevis på at dette var festdagen for denne store hellige mannen som brakte Kristi lys til disse øyene."

Jeg deler sorgen. Det er noe med vår tid og med kirken, ikke minst her i Vesten, som gjør at vi roper: "Kyrie eleison! Herre forbarm deg." Og vi gjentar det og gjentar det. Det er liksom den bønnen som passer seg. Vi er på åndelig sparebluss, mange kristne forlater det de trodde og var overbevist om, for det passer ikke lenger i et "moderne" samfunn som vårt. Det koster for mye, krever for mye.

"Men Guds smil var over oss," skriver fader Seraphim, "til tross for alt. Solen kom frem etter at vi hadde feiret den guddommelige liturgien i Hl.Oran's kapell, og ble med oss hele dagen. Etter gudstjenesten dro vi til "Munkenes hvite strand", et hellig sted, hvor så mange keltiske munker ble slaktet ned for fote av de grusomme vikingene. Folk badet seg i solen. Vi ba. Vi ba om at Kristus må velsigne oss alle - moderne kristne og moderne vikinger. Vi ba om at mørket som dekker verden må løftes av, og at Kristi lys må åpenbares med kraft hos alle. Vi ba om en enkel kjærlighet, om en enkel forståelse og omsorg og tålmodighet blant oss - en menneskehet, som deler en verden i et kort øyeblikk, alle skapt i det samme bildet til den Gud som elsker."

Den bønnen slutter jeg meg til.

Billedtekst: Du skimter "Munkenes hvite strand" mellom svabergene og havet. (Foto: Leo Aldea)