Er du bedratt?

 Er det mulig å oppdage bedrag?

«Den klokes visdom er å tenke over sine veier, men dårenes dårskap er svik.» Ordspråkene 14:8

Interessant nok er den første bruken av dette ordet for klok (hebraisk - ʿārûm) som betyr klok, om slangen i 1. Mosebok 3:1:

«Slangen var listigere (ʿārûm) enn alle de ville dyrene Herren Gud hadde skapt. Han sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt: Dere må ikke ete av noe tre i hagen?»

Bedrag er av natur skjult og brukes som en mekanisme for å forvirre og omdirigere. Det ser ut som én ting på overflaten, men har en annen agenda. I 1. Mosebok 3 bruker slangen, også kjent som djevelen, manipulasjon for å så tvil om Guds motiver. Dette bedraget forvirrer Eva til å spise fra treet med kunnskap om godt og ondt.

Hvordan kan vi unngå denne fristelsen? Ifølge Ordspråkene 14:8 kommer visdom fra å tenke over våre veier. Dette uttrykket er også oversatt som dømmekraft.

«Den klokes visdom er å kjenne sin vei.» ESV

Det finnes en vei, og den krever dømmekraft. Derfor tenker vi over vår måte å gjøre det på. Tankene våre er viktige, og hvordan vi vurderer tankene våre er viktig. Derfor utvikler vi en målt respons. Det er mulig å bli lurt av forfalskningen som kan se fin ut for øynene, men som er fylt med ondsinnede hensikter.

Dette er grunnen til at jeg tror på en livsstil; en sjelesvenn og et praksisfellesskap er et så nyttig rammeverk. Vi er ikke ment å oppdage en Vei på egenhånd, og vi er ikke ment å skille godt fra ondt isolert. Det var de første menneskenes feil, det var en slags naivitet. Mye bedre å erkjenne vår sårbarhet for bedrag, vår egen naivitet, og bygge et åndelig økosystem som holder oss sunne og kritiske. Selvfølgelig finnes det ikke noe feilsikkert system, men det er derfor vi alle trenger Åndens ledelse og Guds nåde. Herre, forbarm deg, åpne våre øyne, så vi kan se!

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Bitterhet

 Hvordan gjenkjenner og håndterer vi bitterhet? Denne morgenen leser jeg 2. Mosebok 15 som inkluderer Guds folk på en reise gjennom Rødehavet, som er et øyeblikk med stor seier, veldig raskt fulgt innen tre dager etter at de nådde et sted med bitterhet. Det er ikke lang vei mellom feiring og kritikk.

Ledere, som Moses, leder så godt de kan, og det kan innebære å ta folk gjennom en villmarksopplevelse. Til tross for høydene i Rødehavets mirakel, vender folket raskt tilbake til å knurre på grunn av mangel på vann.

«Da de kom til Mara, kunne de ikke drikke vannet fordi det var bittert. Det er derfor stedet heter Marah.» 2. Mosebok 15:23

Ordet Marah betyr bitter. Vannet reflekterte folks holdning. De fleste ledere befinner seg i denne berg-og-dal-banen, det ene øyeblikket er det feiring med tamburiner og dans (2. Mosebok 16:20) og det neste er det knurring, og kritikk vanligvis etterfulgt av trusler. Alle disse følelsesmessige høydepunktene og nedturene er omstendelige og umiddelbare. Moses må fokusere på å følge Åndens ledelse og holde blikket på deres endelige destinasjon. Likevel kan du fornemme frustrasjonen og usikkerheten hans.

Hva gjør Moses? Gud ber ham ved åpenbaring om å kaste en kjepp i vannet! Hva kan du gjøre hvis du var i denne situasjonen? Jeg mener "kaste en pinne i vannet?" Du vil sikkert ha noe mer teatralsk, tross alt har du nettopp delt Rødehavet. Kunne ikke Moses ha brukt sin maktstav til å røre i vannet? Nei, en pinne.

«Da ropte Moses til Herren, og Herren viste ham et stykke tre. Han kastet det i vannet, og vannet ble egnet til å drikke.» 2. Mosebok 16:25

I andre oversettelser står det, "vannet ble gjort søtt." Resten av verset sier at på dette tidspunktet satte Gud «en regel, og der prøvde han dem». Ordet test brukt her er interessant, det er det hebraiske ordet nāsâ som betyr å bevise ved lukt. Bitterhet har en distinkt lukt, og det samme gjør sødme. Vi kan ganske enkelt skjelne forskjellen, og Gud setter på plass en regel, en livsstil for å hjelpe dem.

Jeg har lurt på gjennom årene "hvorfor en pinne?" Noen oversettelser bruker ordet tre. Var dette en forvarsel om korset, treet som Kristus hang på, fjernet vår bitterhet og erstattet den med frelsens sødme. Kanskje jeg overstrekker meg, men Bibelen er full av slike skjulte referanser. Plasserer vi korset midt i bitterheten vår og ser på hvordan Gud forvandler vannet?

Herre, åpne øynene våre for å se!

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Han leder meg til stille vann

Jeg befinner meg selv i Salme 23 denne morgenen.

"Han får meg til å legge meg ned i grønne beitemarker, han fører meg til stille vann, han forfrisker min sjel." Salme 23:2-3

Jeg hadde ikke skjønt hvor fokuserte ordene er i denne salmen. Det er en spesifikk bruk av hyrdebegreper. Ordene for "ligge" brukes om et dyr som strekker seg ut med alle fire bena foldet under. Det er en holdning for å stoppe og hvile.

Et annet eksempel er ordene "han leder meg" som er ett ord på hebraisk, nāhal som betyr "å lede til en vanningsstasjon." Dette er et bilde av hyrden som sørger for at sauene er godt vannet i stedet for dehydrert.

Vi ledes til "stille vann" som er et sted for hvile og stillhet midt i bevegelse og aktivitet. Resultatet av dette hvilestedet er en forfrisket sjel. Det er en følelse av å vende tilbake til oss selv, gjenoppdage hvem vi er. Dette skjer når vi blir ledet, det er en handling å følge gjeteren, først til grønne beitemarker i stedet for tørket gress, så til et sted å drikke dypt fra vannet, det er en brønn.

Vi kan spørre "hvordan oppdager jeg dette stedet for hvile og forfriskning?" Vi trenger å bli ledet og følge, være i stand til å gi bud til hyrdens veiledning og veiledning. Dette høres lett nok ut, men for de fleste av oss krever det en beslutning om å lytte til stemmen hans i stedet for de mange andre som griper oppmerksomheten vår.

"Herren er min hyrde, jeg skal ikke mangle noe." Salme 23:1

Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Skjelne - et profetisk perspektiv

 Noen ganger er det hensiktsmessig å ha en profetisk respons på en pastoral situasjon. Denne morgenen leser jeg Matteus 17. Den inneholder historien om en far som roper til Jesus om å helbrede sønnen sin som har anfall og lider mye. Faren hadde tidligere brakt gutten til Jesu disipler, men ifølge Matteus 17:16 "kunne de ikke helbrede ham."

Hvordan reagerer Jesus? Opptrer han vennlig og omsorgsfull som en hyrde overfor et skadet lam, eller reagerer han annerledes?

«Dere vantro og perverse slekt,» svarte Jesus, «hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle deg? Ta med gutten hit til meg." Matteus 17:17

Dette er et profetisk svar på en pastoral situasjon. Jesus driver ut en demon og gutten blir helbredet, men ikke før han irettesetter de rundt ham. Disiplene kommer til Jesus og spør: "Hvorfor kunne vi ikke få det samme resultatet som deg?" Jesus sier til dem «fordi dere har så liten tro». Dette er en direkte adresse til et rotproblem. Det er en profetisk innsikt å låse opp en barriere.

Dette reiste et spørsmål for meg. Har vi glemt hvordan vi skal reagere profetisk? Tror vi at den pastorale responsen er den prioriterte eller riktige tilnærmingen over alle andre? Det interesserer meg at disiplene ikke ble fornærmet, de gikk faktisk tilbake til Jesus for instruksjon. Jeg er sikker på at faren var fornøyd med sluttresultatet.

Ordet "pervers" i Matteus 17:17 er verdt å se på. I NT gresk er det diastrephō som betyr "å vike av fra den rette vei, forvrenge og forderve." Dette ordet blir brukt om trollmannen Elymas i Apostlenes gjerninger 13:8 som «forsøkte å vende prokonsulen fra troen». Paulus’ svar på Elimas i Apostlenes gjerninger 13 er også profetisk.

«fylt med Den Hellige Ånd, (Paul) så rett på Elymas og sa: «Du er et barn av djevelen og en fiende av alt som er rett! Du er full av all slags bedrag og lureri. Vil du aldri slutte å forvride Herrens rette veier?» Apostlenes gjerninger 13:9 og 10

I denne pastorale situasjonen ble prokonsulen overrasket, og øynene hans ble åpnet for en annen virkelighet. En profetisk respons var nødvendig for å avdekke skjulte agendaer. I begge historiene hørtes Jesus og Paulus harde ut, men de ble begge ledet av Ånden, og i begge situasjoner var det den rette responsen som skapte det riktige resultatet.

Herre hjelpe oss å forstå forskjellen og å bli ledet av Ånden og skjelne tid og sted for en profetisk respons.

- Scott Brennan, Lindisfarne/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Kjemp for alt hva du har kjært

 Samtidig som Aidan etablerte en klosterbase på Lindisfarne på 700-tallet, var en teolog og munk kalt Maximus Bekjenneren aktiv i den bysantinske hovedstaden i det østlige romerriket. Maximus motsto en kjetteri kalt monotelittisme* som fornektet Kristi guddommelige og menneskelige viljer. Dessverre, for ham, ble dette kjetterske synet favorisert av de bysantinske myndighetene inkludert keiseren som så det som et politisk verktøy for å forene fraksjoner over hele imperiet.

Maximus motsto dette synet fordi han kjempet tappert for Guds kjennskap gjennom Kristi menneskelighet og guddommelighet. Han mente dette var avgjørende for å beholde integriteten til Kristi person som fullt ut Gud og menneske. Dette satte Maximus i en svært farlig posisjon, og han ble fordømt som en trussel mot imperiets enhet. Dommen hans var å få tungen fjernet og høyre hånd kuttet av. Denne grufulle handlingen ble utformet for å tie munnen hans og stoppe hans evne til å skrive, bokstavelig talt kutte av hans evne til å kommunisere sannhet mot feil. Han døde like etter denne hendelsen i 662, og det er grunnen til at han kalles Maximus Bekjenneren fordi han led for sin trosbekjennelse.

Hva er poenget mitt? Det er tider da det koster å snakke sannhet, og politiske skikkelser vil ofte prøve å tausere våre forsøk på å forsvare Kristi integritet og Guds tilgjengelighet. Dette betyr virkelig fordi å fornekte Kristi menneskelighet og guddommelighet skaper en homogen Gud som er så vag og umenneskelig at vi ikke lenger har en Frelser for menneskeheten. Det begrenser også vår evne til å nå frem til Kristuslikhet selv om vi er begrenset av vår menneskelighet (en idé innenfor ortodoks spiritualitet kalt teose. Kirkefar, Athanasius oppfordret til at Gud ble menneske slik at vi kunne ta del i guddommelighet). Det er den perfekte, hele, fullstendige gjenopprettelse av Guds bilde i oss. Vi blir hvem og hva vi var ment å være.

Kanskje du tar et oppgjør med ideer som er en trussel mot Kristi integritet, og det gjør deg politisk upopulær. Vær sterk og stå fast, sannheten seier. Maximus ble rettferdiggjort atten år etter hans død, men med store offer for hans omdømme og liv. Maximus er en av de siste som ble anerkjent av både den ortodokse og katolske kirken som en kirkefar.

*Monotelittisme ble avvist og fordømt som kjetteri i 680–681 ved det tredje konsilet i Konstantinopel, det sjette økumeniske konsilet. Maximus ble frikjent og gjort til helgen.

- Scott Brennan. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Plyndre fyrstedømmer og makter

I dag (9. juni) er festdagen til hellige Columba, som er en mektig skikkelse i historien til den irske og skotske kirken. Han er en av mine favoritt blant de keltiske hellige. Jeg elsker hans frimodighet og lidenskap matchet av en energi til å forkynne Kristus og vinne tilbake/forløse de som lever som fanger i åndelige lenker.

Bruce Ritchie påpeker i sin utmerkede bok om Columba at mange av de keltiske hellige ble inspirert av klosterskriftene til John Cassian som tydelig la ut en teologi om åndelig kamp, om lys som overvinner mørket. Ritchie underbygger denne ideen om Christus Victor som det dominerende temaet som motiverer Columba. Han skriver:

"gjeldsmotivet er ikke fraværende (en referanse til substituerende forsoning), men gjeldsmotivet er lagt inn i den mer grunnleggende ideen om Kristus som plyndrer fyrstedømmene og maktene (en referanse til mørkets verk) ....den virkelige driveren som underbygger Cassians (og derfor Columbas) teologi er engasjement med Satan. Kristus ransaket Satans rike...så Kristus grep og befridde dem som var under Satans slaveri." s328

Columba ankom Skottland med denne dominerende ideen i tankene, for å vinne tilbake det Kristus allerede hadde vunnet på korset, for å "plyndre fyrstedømmene og maktene" som hadde ulovlig tilgang til en nasjons sjel.

Jeg vet for noen at dette militære språket er vanskelig, men Columbas verden var en verden av stammekrigføring, med å konkurrere riker og forsvare territorium (ting har ikke endret seg så mye!).

Hva kan være den moderne ekvivalenten? Ønsker vi å forløse mennesker fra åndelig mørke (inkludert åndelig gråhet), fra avhengighet, gjeld, ødelagte forhold, åndelig fattigdom? Ber vi for sunne og åndelig fruktbare fellesskap i stedet for angsten som griper så mange?

Jeg er overbevist om at Columba fortsatt er et lys i mørket, en modell for den moderne verden, og han kan inspirere oss til å finne nye måter basert på gamle måter.

 - Scott Brennan, Lindisfarne/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)