Er du bedratt?

 Er det mulig å oppdage bedrag?

«Den klokes visdom er å tenke over sine veier, men dårenes dårskap er svik.» Ordspråkene 14:8

Interessant nok er den første bruken av dette ordet for klok (hebraisk - ʿārûm) som betyr klok, om slangen i 1. Mosebok 3:1:

«Slangen var listigere (ʿārûm) enn alle de ville dyrene Herren Gud hadde skapt. Han sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt: Dere må ikke ete av noe tre i hagen?»

Bedrag er av natur skjult og brukes som en mekanisme for å forvirre og omdirigere. Det ser ut som én ting på overflaten, men har en annen agenda. I 1. Mosebok 3 bruker slangen, også kjent som djevelen, manipulasjon for å så tvil om Guds motiver. Dette bedraget forvirrer Eva til å spise fra treet med kunnskap om godt og ondt.

Hvordan kan vi unngå denne fristelsen? Ifølge Ordspråkene 14:8 kommer visdom fra å tenke over våre veier. Dette uttrykket er også oversatt som dømmekraft.

«Den klokes visdom er å kjenne sin vei.» ESV

Det finnes en vei, og den krever dømmekraft. Derfor tenker vi over vår måte å gjøre det på. Tankene våre er viktige, og hvordan vi vurderer tankene våre er viktig. Derfor utvikler vi en målt respons. Det er mulig å bli lurt av forfalskningen som kan se fin ut for øynene, men som er fylt med ondsinnede hensikter.

Dette er grunnen til at jeg tror på en livsstil; en sjelesvenn og et praksisfellesskap er et så nyttig rammeverk. Vi er ikke ment å oppdage en Vei på egenhånd, og vi er ikke ment å skille godt fra ondt isolert. Det var de første menneskenes feil, det var en slags naivitet. Mye bedre å erkjenne vår sårbarhet for bedrag, vår egen naivitet, og bygge et åndelig økosystem som holder oss sunne og kritiske. Selvfølgelig finnes det ikke noe feilsikkert system, men det er derfor vi alle trenger Åndens ledelse og Guds nåde. Herre, forbarm deg, åpne våre øyne, så vi kan se!

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Kjennetegn på endetidens Antikrist, del 5

4. Antikrist vil fornekte at Kristus er Gud kommet i kjød

Helt i sentrum av den overleverte apostoliske troen er det faktum at Kristus er Gud kommet i kjød. Men Antikrist vil forsøke å rokke ved denne delen av den kristne trosbekjennelsen: "For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød. Dette er forføreren og Antikrist." (2.Joh v.7) Så et av de klareste tegnene vi har på hvem Antikrist vil være er altså at Antikrist vil fornekte at Kristus er Gud kommet i menneskelig lignelse. 

At Kristus er Gud kommet i kjød er hele grunnlaget for vår frelse! Om Kristus bare var et menneske ville vi alle være redningløst fortapt. 

Derfor advarer apostelen Peter mot vranglære: "Men det sto også fram falske profeter i folket. Slik skal det også blant dere komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse. De fornekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse. Mange vil komme til å følge dem på deres skamløse ferd, og for deres skyld skal sannhetens vei bli spottet, og i sin griskhet vil de utnytte dere til sin egen vinning med oppdiktede ord. Men fra gammel tid er ikke dommen over dem uvirksom, og deres fortapelse sover ikke." (2.Pet 2,1-3)

Hva man bekjenner om hvem Kristus er, er altså ikke likegyldig, og vranglære skal man ikke ta lett på. Det antikristelige systemet påvirker stadig menigheten, og vi utfordres hele tiden på å holde rett kurs. 

Apostelen Johannes - han som er blitt kalt 'kjærlighetens apostel' - er samtidig den apostelen som har mest å si om Antikrist og det antikristelige systemet, advarer i sitt første brev. "Mine barn, det er den siste time. Og likesom dere har hørt at Antikrist kommer, så er det alt nå stått fram mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time. De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss. For hadde de vært av oss, så ville de ha blitt hos oss. Men det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss...Jeg har ikke skrevet til dere fordi dere ikke kjenner sannheten, men fordi dere kjenner den, og vet at ingen løgn er av sannheten. Hvem er løgneren om ikke den som nekter at Jesus er Kristus? Han er Antikrist, han som fornekter Faderen og Sønnen. Hver den som fornekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også Faderen." (1.Joh 2,18-19 og v.21-23)

Vi merker oss at disse antikristene som har stått frem gjennom kirkens historie har kommet, ikke som en ytre fiende, men som en indre. Fra våre egne rekker har de oppstått, og dermed påvirket kirken innenfra. Så har menigheten selvsagt også ytre fiender, men de er mye lettere å avsløre, enn de indre. De indre spiiser opp menigheten innefra. Vi merker oss at begge apostlene skriver at mange - ikke få - vil falle for deres sleipe grep. Endens tid er frafallets tid. I alle de syv menighetene i Åpenbaringen lesr vi om 'de som seirer'. Alle gjør med andre ord ikke det. Hvilket lag er vi på? De som betaler den høye prrisen for kompromissløst å følge Jesus, eller de som kompromisser med sannheten og velger en lettere vei? Hva vi svarer på det spørsmålet handler om hvor vi vil tilbringe evigheten.

fortsetter

Kjennetegn på endetidens Antikrist, del 3

2. Antikrist vil komme i Kristi navn

I sin mektige eskatologiske tale, slik den er gjengitt i  de synoptiske evangeliene: Matt 24, Mark 13 og Luk 21, advarer Jesus sine disipler at de mange som vil komme og representere religiøs forførelse i endens tid, vil komme i navnet til Jesus Kristus. Ikke slik å forstå at de sier at de er Jesus, for det ville være lett å avsløre, mens deres tale vil forveksling ligne det Jesus har sagt. Dermed vil de være i stand til å forføre: "Jesus svarte og sa til dem: Se til at ingn fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: Jeg er Messias! Og de skal føre mange vill." (Matt 24,4-5)

Disse falske profetene vant  tidlig frem i de  første kristne forsamlingene! Apostelen Johannes var selv vitne til denne forvregningen av sann kristen tro, denne smarte etterligningen av Bibelen, selv i det første århundre: "Mine barn, det er den siste time. Og likesom dere har hørt at Antikrist komme, så er det alt nå stått frem mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time." (1.Joh 2,18) 

En slik forvrengning og etterligning av Guds ord i det 21 århundre er dette utsagnet: 'Størst av alt er kjærligheten!' Mange går rundt og tror at dette er et bibelvers, men det er det ikke. I Kor 13,13 hvor disse ordene er hentet fra, heter det: "Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst BLANT DEM er kjærligheten." Guds kjærlighet kan ikke løsrives fra den overleverte apostoliske troen, ei heller fra håpet, som er knyttet til Jesu gjenkomst. 'Størst av alt er kjærligheten' er etterligningen av den kristne troen, og hører med til vår tids antikristelige forførelse. Det høres så rett og bibelsk ut, men kjærligheten er ikke frikoblet fra sannheten, nei, "den gleder seg ved sannhet", jffr 1.Kor 13,6.

Antikrists ånd er å etterligne Kristus, og på en falsk måte bruke navnet Jesus.

Mange forstår ikke at ordet 'antkrist' representerer mer enn personen som bærer dette navnet. Det representerer også et trossystem som fremstår so kristent, men som er rake motsetningen til sann kristen ro. Paulus skriver om disse som "forkynner en annen Jesus", og som brakte med seg "et annet evangelium", jfr 2.Kor 11,4.

"Et annet evangelium" har i praksis levd side-om-side med det overleverte og apostoliske evangeliet helt siden De tolv apostlene. Mange antikrister har stått frem, men en dag skal alt dette kuminere ved at selveste Antikrist entrer scenen. Da vil forførelsen og samtidig forfølgelsen av de sanne troende øke i intensitet.Villdyrets tid kommer, og i Åpenbaringen ser vi de sterke kontrastene mellom lys og mørke, mellom Dyret og Lammet. 

Bibelen er konsistent når den bruker Løven og Lammet som symboler på Kristus, mens den bruker dragen, slangen som et symbol på djevelen. Den falske profeten som også Antikrist kalles, vil se ut som et lam. Han vil fremstå som snill og medfølende, og vil nok til og med mest sannsynlig undervise fra Bibelen.

fortsettes

Kjennetegn på endetidens Antikristt, del 1

Det er en ting disse mennene har til felles, jeg nevner: Ronald Reagen, Bill Gates, Henry Kissinger, kong Juan Carlos, Saddam Hussain, kong Charles III, og ikke minst Klaus Schwab fra Verdens økonomiske forum: de har alle hatt den tvilsomme æren av å være assosisert med Antikrist, den mørke og mystiske figuren forutsagt i de bibelske profetiene, som fremstå i endens tid. 

Ingen av dem samstemmer med beskrivelsen Guds ord gir av hvem Antikrist er. Men før jeg går videre, ber jeg mine lesere huske at ordet 'antikrist' representerer mer enn en person. Det representerer et trossystem som fremstår som kristent, men som faktisk er det motsatte av sann kristen tro. Denne presiseringen fremgår klart av den undervisningn seeren og profeten Johannes gir: "Mine barn, det er den siste time. Og likesom dere har hørt at Antikrist kommer, så er det nå gått ut mange antikrister. Av dette vet vi at det er den siste time." (1.Joh 2,18)

En dag vil Antikrist stå frem på verdensarenaen, og med ham kommer ødeleggelse, forførelse, forfølgelse og martyrium. Ser vi på verden slik den fremstår  i dag er alt lagt til rette for denne verdensherskeren - for det er det han er. Det skyldes ikke mins den forførelse som pågår, og som gjør oss slbe og mottagelige nettopp fordi vi ikke er årvåkne, men sover på vår vakt. Dere husker sikkert lignelsen om hveten og ugresset, om bonden som blir overrasket over alt ugresset i åkeren. Hvordan kunne det ha seeg? Det ble sådd mens arbeidsfolket sov, jfr Matt 13,25. 

Odd Sverre Hove skriver i en kommentar til denne teksten følgende: "Kommentarene synes å være eneste om at Jesus med ugressbildet sikter til en ugrastype som heter «svimling». Den ligner en god del på hveteplanten. Men når høsten kommer, ser man på fargen og på svarte flekker at det er et ugress. «Svimling» er et ugress som har stor evne til å flette rotsystemet sitt sammen med såkornets rotsystem. Derfor er det svært vanskelig å luke svimling ut av en hveteåker uten å skade hveteplantene.

​De bibelske profetiene som omhandler Antikrist er ikke støvete eldgamle skriverier, som ikke er relevante for vår tid. Det er først i vår egen tid de kan oppfylles! Årsaken er at det er så mye annet i Guds endetidsplan som først måtte oppfylles. Profetiene om Antikrist er skrevet spesielt for vår moderne tid, hvor alt legges til rette for globalisme og en sterk diktator som styrer det hele. derfor må kristne forberede seg på vanskelige tider, med forfølgelsse også i vestlige land.  Det er ikke for ingenting at Antikrist er knyttet til den store trengselstiden!

Det er heller ikke for ingenting at Antikrist og Den store horen er nært knyttet sammen. Allerede nå ser vi konturene av den forførelsen som vil finne sted, med en verdensreligion som står som den rake motsetningen til all sann kristen tro. Antikrists mål er å utrydde apostolisk kristen tro, og erstatte den med en krissten tro som er til forveksling lik originalen. Den kommer til å ligne så mye, at mange kommer til å bli ført vill. D som tror at de ikke er i stand till å bli forført av denne etterligningen, er i praksis allerede blitt forført. Et eksempel på en slik forførelse er enkelt kristne som lett og ukritisk slår lag med politikere som står for de samme familieverdiene som de selv, men hvis ånd og levde liv står i rake motsetningen til sann kristen tro.

fortsettes

De syv tordener og denne tidsalders ende, del 7

I sin store eskatologiske tale advarer Jesus sine etterfølgere: "Vokt dere, så dere ikke blir forført." (Luk 21,8 Bibelen Guds Ord 2007) Andre oversetter dette med: "bli ført vill". Det er all grunn til å ta denne advarselen på ramme alvor, for forført kan vi alle bli! Den som tror at det ikke kan skje med deg, er allerede  blitt forført!

De første kristne forsamlingene i Lille-Asia opplevde denne åndsmakten midt iblant dem. Først blir menigheten i Tyatira berømmet både sin kjærlighet, tro og målmoddighet, men det er likevel noen "få ting" Jesus har imot denne forsamlingen: "... for du tillater kvvinnen Jesabel, hun som kaller seg selv profetinne, å lære og førføre tjenerne Mine..." (Åp 2,19-20)

I de senere årene har flere undervist om denne falske åndsmakten som har fått navnet Jesabel. De har lagt vekt på at dette er en manipulerende og kontrollerende åndsmakt, men det er ikke det Jesus sier! Jesus sier det rett ut: det er snakk om en FORFØRENDE åndsmakt. Kanskje ligger en del av forførelsen i at man har lagt så sterk vekt på manipulering og kontroll, at man ikke får med seg hvor forførende denne åndsmakten er! 

At det også er snakk om manipulering og kontroll er det vel ingen som helst tvil om, men kjennetegnet ved denne onde åndsmakten, er at en er forførende!

Forførelse vil prege tiden før Jesus kommer igjen, og vil lede til det store frafallet fra troen: "Ånden sier utrykkelig at i de siste tidder skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder." (1.Tim 4,1)

Forførelsen til Jesabel består i at vi tillater at hun forfører oss. Vi må konfrontere den og ta oppgjør med denne åndsmakten, og ikke tillate at at den for innpass blant oss. Den fører til hor, det vil si utroskap mot Herrren og dermed til avgudsdyrkelse.

fortsettes

En stor forførelse

"På et fotografi vises Mussolini (bildet) fram i bar overkropp der han deltar i landarbeidernes tresking - la battaglisa del grano - som den første statsleder som publiserer bilder av seg selv med naken hud. På et annet bilde singer han hakken for å innlede rivingen av Romas middelaldersentrum slik at regimet kan rydde plass til sin triumferende bruk av ruiner fra antikken. Fotografier spres der han sitter til hest, går på ski, fekter med kårde og spiller fiolin eller svømmer iherdig i sjøen med full kraft ..."

Jeg har lest litteraturkritiker og forfatter Jon Rognliens velskrevne, innsiktsfulle - men dog så skremmendee artikkel i lørdagens Klassekampen om fascismens ånd. Da jeg kom over denne beskrivelsen av Il Duce - Føreren, kom jeg til å tenke på en annen statsleder som de siste årene har yndet å fremstille seg med naken overkropp, matcho til tusen, sittende til hest, fektende med kårde og ivrig svømmende - og det slår meg, hvor like antikristene er, slik de fremstår opp gjennom historien.

Derfor synes jeg det er veldig skremmende å se norske kristne som er blitt så forført at de tror at Vladimir Putin, en tidligere KGB offiser, er sivilsasjonens og den kristne tros redningsmann, og gjengir ukritisk russisk krigspropaganda, ja til og med sanger, hvor krigsmaskinen til Putin lovprises. Så stor og uhyggelig er forførelsen.

Den store forførelsen

Det er underlig å tenke på, nesten uforståelig egentlig, at norske konservative kristne og Israelvenner, trykker kommunisten Pål Steigan til sitt bryst, og har gjort ham til et sannhetsvitne. Pål Steigan som i sin tid hyllet massemordere og noen av verdens verste diktatorer som Mao Zedong - her under Steigans besøk i Kina i 1970 - Pol Pot og hans skrekkregime i Kambodsja, Enver Hoxha i Albania, også 'kalt sosialismens siste fyrtårn i Europa' og ønsket som leder av AKP m-l (Arbeidernes Kommunistparti marxist-leninistene) en rehabilitering av selveste Josef Stalin! 

En mann som altså har hyllet og lovprist, ja, til og med hilst på diktatorer som har sørget for å fengsle, torturere og drepe millioner av kristne, er plutselig blitt den personen som konservative kristne vender seg til for å finne argumenter som støtter deres syn på vaksinemotstand, globalisme, og nå det siste Russlands blodige invasjon av Ukraina.                                                                                                

Disse konservative kristne snakker mye om 'fake news', men siterer gjerne statskontrollerte russiske medier og Pål Steigan som om de er uhildede sannhetsvitner. Når ble statskontrollerte russiske medier pålitelige kilder? Hvilken frihet finnes det for kristne i dagens Russland?

Og de videreformidler ukritisk stoff og linker fra nettstedet Pål Steigan.no Ved en gjennomgang av de alternative mediene i Norge sto Steigan.no for 87 prosent av bruken av kilder som kontrolleres av russiske myndigheter! 

Det er interessant å merke seg hvem som eier aksjer i Steigan.no Nettstedet Document.no kunne her om dagen avsløre at spiondømte Arne Treholt og 'konspirasjonsdronninga' Kari Angelique Jaquesson var blant aksjeeierne. 

Jeg har ellers merket meg at det er mye 'klipp-og-lim' blant disse konservative kristne. Det er ikke mye selvstendig kritisk tenkning. Argumentene de serverer er de samme. Over natten er vaksinemotstandere og Freedom convoy tilhengerne, blitt kjennere av konflikten mellom Russland og Ukraina og de vet mer enn statsvitere, historikere, samfunnsforskere og analytikere - til sammen. Og hva er kildene? Statskontrollerte russiske medier og Pål Steigan! 

Da hjelper det lite å gjengi uttalser fra ukrainske kristne som opplever krigen på kroppen, eller kristne hjelpearbeidere som er blitt igjen i krigsområdene for å ta seg av de eldre, funksjonshemmede og andre sårbare grupper som ikke er i stand til å flykte. De representerer 'fake news', for som en norsk evangelist skrev: "Putin angriper ikke hus, boligblokker og nødvendig infrastruktur." Han vet det vel han, evangelisten, som sitter trygt og varmt og hakker på tastaturet. Burde han ikke reise ned for å se og oppleve krigen på nært hold? Det trenger han ikke, han har jo de statskontrollerte mediene - og Steigan.no Alt annet er jo bare 'fake-news'. 

Hva er dette for noe annet enn en eneste stor forførelse. 

PS Jeg regner meg selv som en konservativ bibeltroende Israelvenn, men denne forførelsen vil jeg ikke assosieres med. 

Kirkeledere på russisk dødsliste - hva sier kristne Putin-tilhengere nå?

"Russerne har begynt å fengsle pastorer både i Ukraina og Russland. Det er et sikkert tegn på at et totalitært styre er på ferde." 

Hva sier de norske kristne Putin-tilhengerne nå? At det er fake news? Sitatet er hentet fra kommentaren til assisterende redaktør av Norge idag, Bjarte Ystebø. Ukens utgave har et stort oppslag med tittelen: 'Putin-regimet strammer grepet om evangeliske kristne', og en artikkel med tittelen: 'Ukrainas kirkeledere på russisk dødsliste'. Øverst på den listen står den tidligere generalsekretæren for den ukrainske baptistunionen, Gregorij Komendant (bildet) som nå er generalseketær for Det ukrainske bibelselskapet.

Nylig ble pastoren for Livets Ord-menigheten i den ukrainske byen Melitopol, Dmitrij Budyu, arrestert og bortført av russiske soldater og ble først sluppet fri ni dager etterpå. 

Og i går kom nyheten om at Russland og Kina går i tospann om å skape en ny verdensorden. Saken skapte store ioverskrifter i VG, NRK og TV2, med gjengivelse av en video hvor utenriksminister Lavrov forteller om de for mange oppsiktsvekkende planene.

Likevel finnes det i det kristne antivaksine- og Freedom Convoy-miljøet ivrige støttespillere av Vladimir Putin og den blodige invasjonen. En av dem er en kvinne som publiserer en rekke artikler på sin Facebook-profil, og sanker inn et sted mellom 600-900 'likes' på hver av artiklene hun legger ut. Blant de norske kristne Putin-tilhengerne finnes det både en norsk pastor og en evangelist. Deres artikler spres så videre innen dette miljøet, uten noe form for kildekritikk eller kristiske spørsmål. Jeg har tidligere skrevet om at det ikke lenger finnes en eneste opposisjonell avis i Russland, bare statskontrollerte medier, likevel er det disse mediene som disse kristne henter mye av sin informasjon fra som spres videre. De snakker mye om 'fake-news' disse Putin-tilhengerne, men når ble statskontrollerte russiske medier pålitelige? Sprer ikke de 'fake-news'.

Det er nesten ikke tror det en leser. Er det mulig for kristne blindt å støtte en despot som Putin? 

Det er bare et svar på dette: Dette er en eneste stor forførelse som har sneket seg inn i de kristne rekkene.

Er vi midt inne i en stor forførelse?

Først var det synet på Donald Trump som skapte splittelse i kristenheten, deretter kom pandemien og synet på vaksiner og myndighetenes håndtering av den, så kom krigen i Ukraina og med dem alle profetiske budskap som spriker i alle slags retninger. Nå er noen av de kristne vaksinemotstanderne de sterkeste støttespillerne til Vladimir Putin og dennes krigføring i Ukraina.

Følgen er at menigheter splittes, kristne venner skiller lag, sosiale medier brukes til å angripe hverandre, selv bønnebevegelsen har intet klart basunstøt, også den er splittet.  Hva er det som har skjedd? Er det hele en eneste stor forførelse som har til hensikt å føre oss bort fra Kristus? Hva står på spill? Hvem taper på dette? 

Det er en tid for oss til å stille de vanskelige spørsmålene, være ærlige. 

Apostelen Paulus hadde en stor bekymring når det gjaldt menigheten i Korint, den menigheten han underviser om nådegavene og den apostoliske og profetiske tjenesten: "Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus." (2.Kor 11,3)

Jeg tror at han ville uttrykt den samme bekymring i dag. 

Jeg tror på den profetiske tjenesten, og at vi ikke skal forakte profetisk tale, men jeg tror også at alt skal og må prøves. Den nådegave son heter 'evne til å skille ånder' er kanskje den vi trenger mest av i vår tid, hvor forvirringen er så stor. 

Når norske kristne for eksempel skiller lag på grunn av en amerikansk president er noe riv ruskende galt, og når vi låner øret mest til utenlandske profeter, og ikke hører på de som Gud har reist opp i vårt eget land, burde vi tenke oss godt om.

Tidens største forførelse

 Tidens største forførelse er at man blir mer opptatt av alt annet enn Jesus. Jeg ser kristne skriver mer om Anthony Fauci på sosiale medier enn de skriver om Jesus. Da har de sporet av."

- Amir Tsarfati (bildet), messiansk jøde, fredag 03.september 2021 i en tale om Esekiels dager. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

En falsk Maria - en del av endetidens forførelser

For noen dager siden fikk jeg en venneforespørsel på Facebook. Navnet var ukjent, så jeg gjorde en bakgrunnssjekk, som jeg alltid gjør før jeg eventuelt legger noen til vennelisten min. Vedkommende representerte en internasjonal religiøs organisasjon som mener at jomfru Maria er verdens redning. Det er hun som skaper nye verdener, i følge videoen. Det interessante er at i en av introduksjonsvideoene til denne organisasjonen, så trekker de som har laget den frem at jomfru Maria alltid har eksistert, i form av gudinner som den egyptiske avguden Isis (bildet), gudinnen Sofia, og andre. Så heter det i introduksjonsvideoen: "I dag er hun kjent under navnet Maria..." Så kobles alt dette sammen med Den Hellige Ånd.

Hva er dette? Onde ånders lære! En av endetidens forførelser. 

For dette er ikke Bibelens Maria, den jødiske tenåringsjenta som bar Gud under kjolelivet. Dette er derimot en åndsmakt. Det interessante ved videoen er at den trekker sammenligninger mellom kjente avgudsgudinner opp gjennom tiden, og jomfru Maria. Dermed så avslører åndsmakten seg. 

Denne falske Maria er den 'himmeldronningen' som hadde sitt feste i byen Efesos, kjent under navnet Diana eller Artemis, og som apostelen Paulus konfronterte og drev åndelig krigføring mot. 'Himmeldronningen', som profetene i Det gamle testamente advarte mot, er kanskje en av de mest mektige åndsmakter Satan har i sitt hierarki og som forfører tusenvis av mennesker den dag i dag. Denne åndsmakten går under forskjellige navn opp gjennom historien, og ytrer seg ofte som en territorial åndsmakt som utøver en sterk makt og innflytelse over visse geografiske områder den dag i dag.

Jeg oppgir ikke navnet på denne organisasjonen da jeg ikke ønsker å gi gratis reklame til en forførelse. Men vokt deg, dette er ikke uskyldige krefter å komme borti. 

Vil vi bli forført av Antikrist?

Dette er ubehagelig. For noen måneder siden hørte jeg en tale som skaket meg, og som jeg ikke har klart å slippe taket i. En amerikansk taler jeg har stor tillit til in
nledet sin bibeltime, med å spørre sine tilhørere om de kunne tenke seg å underskrive et brev til en statsleder. Taleren, Dean Taylor, er en kjent anabaptist. Han leste opp et brev hvor han i rosende ordelag roste statsleder for hans innstats for familien, arbeidsplassene han hadde skapt, hans kamp for å bevare den kristne troen osv.

I det han avslutter opplesningen av brevet, tror jeg de aller fleste tenkte at dette handlet om president Donald Trump. Det passet så godt på den amerikanske presidenten, som har stått opp for familieverdier og skapt grobunn for mange arbeidsplasser. Da er det at Dean Taylor kommer med den svært ubehagelige avsløringen: Han hadde ikke forfattet den rosende hyllesten. Brevet var forfattet på en årskongress for mennoniter på 1930-tallet og signert av dem og brevets mottaker var Adolf Hitler!

Så lett vi kristne lar oss bedra. Vi lar oss blende av noen som snakker varmt om familien, kristentroen, Israel, er mot abort og som skaper arbeidsplasser, og i neste øyeblikk kan det være at vi har gitt vår hyllest til en kommende Antikrist.

Så ubehagelig er det.

Nei, jeg sier ikke at Donald Trump er Antikrist, men når jeg leser den nesegruse beundringen, hyllesten og de nesten fraværende spørsmålene om hans personlige karakter og umoral, blir jeg redd. Redd for framtiden. For han som vi vet kommer. Vil vi like uforbeholdent bøye kne for ham som er den store bedrageren? Fordi vi lar oss blende av hans store ord om å ta vare på familien, og bevare kristendommen?

Eller er vi våkne nok?

Mennonitene på 1930-tallet lot seg lure.

Hva kommer det av at vi tror at vi er klokere enn dem?

Bibelen sier: 'Den som tror at han står, se til at han ikke faller.'

Som du forstår klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at store deler av kristenheten kommer til å bli forført av Antikrist.

Med mindre vi er våkne og ikke lar oss blende av den ytre fasaden.

Faren med å bli forført

Hvor store avvik kan man tillate seg å gjøre fra den en gang for alle overleverte apostolsiske troen, og fremdeles snakke om kristen tro?

Det er et betimelig spørsmål i den læremessige forvirrende tid vi lever i.

I mitt stille sinn har jeg tenkt at det er en overdrivelse at det skal finnes over 30.000 protestantiske trossamfunn, men når en forsøker å følge bittelitt med i sosiale medier om hva som skrives om kristen tro, er det nok dessverre helt sant. Jeg tror tallet kan være mye høyere. Det ser ut som om enhver finner seg sin egen lærer. eller lager sin egen lære, alt etter som det passer dem.

Deler av den mye omtalte nådebevegelsne er i ferd med å skandalisere seg selv. Den omfavner nå den gamle vranglæren universialismen. Det vil si vi er alle Guds barn, vi er alle frelst, eller kommer til å bli det etter døden. Nå leste jeg her om dagen at alle mennesker har Kristus i seg, også de som ikke vet det. Det er ikke noe behov for å ta imot Ham som sin Frelser og Herre. De er allerede frelst, og de har ingen synder å bekjenne. Guds vrede er et menneskelig påfunn, både i Den gamle og Det nye testamente. Og vi må ikke snakke om vranglære. Ingen har enerett på den kristne tro. Enhver må tro det en vil og det som 'ånden' viser dem. Stemmer det ikke med hjertet ditt, er det feil.

Apostlene var garantisten for den ekte, sanne troen.
Den troen som er overlevert.
Den troen som er fastsatt og ikke kan endres.

For den kristne tro er tydelig beskrevet og definert i Det nye testamentes skrifter. Den endres ikke med tiden. Det finnes ingen kristen darwinisme, hvor innholdet i den kristne tro stadig forandres etter hvert som tiden går.

Så har vi da også stort sett vært enige om de 'store kristne sannhetene'. Om skapelsen, syndefallet, inkarnasjonen, frelsen, forsoningen, oppstandelsen, himmelfarten. Men ikke lenger. I dag diskuterers det og det trekkes slutninger som er hinsides det vi kan kalle klassisk kristen tro. Og kom ikke her og si at dette nye er vranglære, for vi skal ikke kalle noen vranglærere. Selv om Bibelen advarer oss mot vranglærere og ber oss om ikke å ha noe med dem å gjøre. Guds ord taler til og med om FORFØRENDE ÅNDER og DEMONERS LÆRDOMMER, jfr 1.Tim 4,1 og disse FORFØRENDE ÅNDER vil også sørge for at noen FALLER FRA TROEN.

Apostelen Paulus oppfordrer oss til å ta vare på den gode skatt som er blitt oss overlevert, jfr 2.Tim 1,14.

Det er sannelig litt av en oppgave i dag! Vi har alle et ansvar om ikke å la seg forføre.

Det er krig, munk! Del 6:

Her er sjette og siste del av denne artikkelserien:

Han forsøkte å rope, men klarte det ikke. Fader Simon kom raskt til, han var irritert. I det Moses så ham, falt han i koma igjen. Dagen etter vaket han mellom mellom å være ved bevissthet og være i koma. Når han var våken stønnet han i smerte, samtidig ba han fedrene om tilgivelse. Den tredje dagen øket smertene, og det til tross for de smertestillende midlene de gav ham. Det ble klarere og klarere at det gikk mot slutten.

Ved middagstid, ba fader Moses forlate ham og la ham være alene med fader Simon. Han fortalte ham hva som hadde skjedd. Fader Simon gråt under hele samtalen, han syntes så synd på sin åndelige sønn. Mot slutten av samtalen tilsa fader Simon syndernes forlatelse til fader Moses, han oppmuntret ham og trøstet ham.  De ba sammen og takket Gud som gav ham en mulighet til å omvende seg. 

Når solen gikk ned var kroppen hans svulmet opp. Ansiktet ble mørkt og han sluttet å snakke. De kunne ikke flytte ham til sykestuen, de var redd han ville dø underveis. Når fader Mina følte at slutten nærmet seg, inviterte han alle munkene slik at de kunne bli velsignet av ham og be for ham. De kom sammen i hans celle og de ba en takkebønn sammen etterfulgt av et langt litani fra en av fedrene. De kysset ham og en etter en forlot de hans celle og gikk tilbake til sin egen. 

En og en halv time senere, rundt klokken 21.00 ringte klosterets kirkeklokke og annsonserte at fader Moses var død.

På trappen som ledet til den gamle klosterkirken satt fader Mina sammen med fader Simon, og lyttet til det som hadde skjedd. 

Fader Simon sa:"De fortalte ham, godhetens fiender: Vi vil komme til deg fra oven. Du må vente på oss ved gjerdet, nær området hvor middagsbordet står. Til avtalt tid, ventet den stakkars mannen på dem. Han hørte tordendrønn og at det blåste opp til storm. Lynglimt skar gjennom luften og bleknet hen. Plutselig så han en stor vogn komme, som ble dratt av fire ild-hester. Den berørte gjerdet og en stemme lød: Fortsett, hopp inn i vognen."

Han adlød. Han løftet den høyre foten for å trå inn i vognen, men det han egentlig gjorde var å tråkke ut i løse luften. Han falt fra toppen av gjerdet, ni meter rett ned. Han nådde bakken som om det skulle vært en stor stein som hadde falt. Klart og tydelig hørte han latteren og hånsordene mens han skrek i smerte. 

Fader Simon fortsatte:"Ja, han bekjente alt og la ikke skjul på noe. Kanskje er det slik at Herren ikke vil tillate at hans arbeid og kamper er bortkastet. Han ga han en mulighet til å omvende seg, ellers ville evigheten våre tapt for ham."

Fader Philemon var en rettferdig munk, hvis liv vitnet om hans hellighet. En natt gikk han ut og satte seg på stein-trappa ved porten til klosteret. Da hørte han lyder. Det var en gruppe med demoner. De var kommet for å sjekke opp stedet hvor de hadde vunnet seieren over fader Moses. Det var til og med rundt samme tidspunkt, etter midnatt. Kanskje fader Philemon hadde kommet til den plassen for en hensikt. Når de var kommet fram, ropte han til dem, i Herrens navn, at de ikke skulle bevege seg. Det var som om de var korsfestet til stedet. Han begynte å be høyt, med et rent hjerte og med et djupt vennskap med Gud. 

Demonene skrek men han brydde seg ikke. Skrikene deres økte i styrke men han ignorerte dem og fortsatte med å be. Han ba Gud høyt om at de måtte bli til skamme. De tryglet ham om å løslate dem. Han spurte dem:"Hvordan våger dere å angripe Guds skaperverk, dere onde. Dere kjenner deres bestemmelsested. Det er ildsjøen." 

De svarte ham, disse stygge fremtoningene, at de ikke hadde fullført deres oppgave. Fader Moses døde ikke før han hadde omvendt seg. For det var de veldig lei seg. De ga lovnader om at de ikke ville vende tilbake til dette stedet igjen. Han gjorde korsets tegn tre ganger rettet mot dem:"Måtte Gud vanære dere."De ble omgjort til røyk og forsvant.

Billedtekst: Koptisk bønne-snor i lær.

Det er krig, munk! Del 5:

En tid etter denne samtalen, var det sjeldnere og sjeldnere at fader Moses gikk ut fra cellen sin. Fedrene fra de andre klostrene kom for å spørre etter ham. Rykter ble spredt. Hans hender skulle gløde og han skulle visstnok sveve i luften. De sa også at han hadde forsvunnet fra cellen sin og klosteret. Ja, cellen hadde også forsvunnet og dukket opp igjen! 

En natt, dukket englene opp som han hadde fortalt sin åndelige far om. De kom etter tiden for midnattsbønnene, rundt halv tre tiden om natten. De talte vel om ham om det gode arbeidet han hadde gjort og fortalte ham at de hadde gode nyheter: himmelen hadde anerkjent hans arbeid. De sa: "Gud har befalt at du skal få belønning for dine kamper, ditt strev, din våkenhet og din tålmodighet, mer enn alle dine kamper. Du skal hjem til himmelen, akkurat slik som Elijah."

De fortsatte hviskende, med en advarende lur stemme."Pass deg! Ikke fortell noe av dette til din åndelige far, han vil ikke tro deg fordi han ennå ikke har nådd det nivået av hellighet som du har. Hvis han hørte det vi har fortalt deg, så ville han forsøke å forhindre deg. Du vil bli nektet denne belønningen og denne æren. Djevelen kan da komme til å kjempe imot deg og rive deg ned fra det nivået du befinner deg på. Latskap vil snike seg inn i hjertet ditt og du vil miste din krone."

Moses svarte raskt:"Nei, nei dere behøver ikke å bekymre dere om den saken."

Englene fortsatte:"Dagen etter morgendagen, rundt midnatt, ved ett tiden, skal du be lenge som du pleier. Så skal du klatre opp på klosterets nordlige mur, den som vender østover. Vent på oss, så vil vi plukke deg opp i en vogn slik at du vil bli tatt opp i herligheten. Men som vi har sagt, pass deg så du ikke forteller dette til noen."

Så forsvant englene.

Det var som om hele verden dirret foran øynene hans og jorden beveget seg under hans føtter. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Skulle han glede seg? Skulle han gråte? Var det døden eller skulle han virkelig rykkes bort inn i herligheten? Skulle han fortelle dette til sin åndelige far eller ikke? Hvorfor var han så rådvill og hva kunne han egentlig fortelle? Hans åndelige far ville jo ikke forstå ham, han ville forsøke å forhindre ham. Hvordan kunne han være ulydig mot en guddommelig befaling? Hvordan kunne han være mistenksom i noe som ethvert menneske ønsket seg?

Han kunne ikke sove den natten. Da morgenen grydde, spiste han ingenting. Han ba ikke engang. Hvorfor skulle han be? Bønn er jo for de som begynner på den åndelige veien, han var jo allerede kommet fram. Gud hadde kalt ham på en måte som aldri hadde skjedd noe menneske før. Han var å ligne med profetene, Elijah fra Tishve. Hvilken ære!

Hvor mange ganger har de ikke foraktet meg og anklaget meg, men jeg har holdt ut. Endelig har Gud kronet meg for mine kamper,"sa han til seg selv.

Han begynte å banke på døra fra innsiden av cellen sin, syngende:"Fai Pe Pi Ehooh... Fai Pe Pi Ehooh." (Dette er dagen, fra Salme 118,24)

Det han ikke visste var at et ondt råd også var samlet, på samme tid, som sang med stygge stemmer:"Fai Pe Pi Ehooh....Fai Pe Pi Ehooh."

Han sang med glede og ubevisst. De sang med full bevissthet, med skadefryd, idet de var sikre på seieren. 

Den spesielle natten var veldig kald og det blåste. Tre munker bakte brød til nattverden i Betlehem, og gjorde seg klar for liturgien. 

Omlag klokken halv tre om natten, hørte de en lyd som av en kollisjon, etterfulgt av et hjerteskjærende smerteskrik. Så var alt helt stille. Fedrene rev opp døra og løp ut for å se hva som hadde skjedd. De løp mot det stedet hvor de hadde hørt ropet, idet de korset seg og ba korte bønner, idet de undret seg over hva dette kunne være? Underveis, idet de passerte klosterets nordlige port kunne de høre stygge og forferdelige stemmer som lo. Stemmene ble borte men startet på igjen inntil de forsvant helt og alt var taust. Når de tre fedrene åpnet porten, kunne de høre en svak stønnende lyd. Da så de kroppen til en munk gjennomvætet av blod. De tente en fyrstikk for å kunne se. Det var fader Moses. 

De bar ham raskt inn i klosteret. Mange av munkene, som hadde bedt i sine celler, hadde allerede samlet seg for å se hva som hadde skjedd. De bar ham til hans celle. Fader Makari, som hadde vært lege før han ble en del av klosterfellesskapet, løp til cellen for å forsøke å hjelpe . Idet han undersøkte ham fant han flere brudd i hans hender, legger og ribben og han hadde sannsynligvis indre blødninger. Han forbant de sønderknuste benene og de bar ham til et tre-skur. Der gav de ham litt saft å drikke. Han klarte med stor anstrengelse å reise seg litt opp for å ta en munnfull. Alle munkene samlet seg rundt ham og undret seg over hva som hadde skjedd. Hegumen Mina, abbeden, kom og ba munkene om å forlate ham slik at han kunne hvile og be for ham. Så satte han seg ned sammen med to av fedrene, inkludert fader Makari, og de forsøkte å trøste ham. Men han klarte ikke å stoppe å stønne på grunn av sterke smerter.

Han falt i koma. Fedrene satt rundt ham, de var overrasket, full av smerte og bekymring for fader Moses. De løftet sine hjerter i bønn for ham. Ingen av dem kunne svare på dette spørsmålet. Hva var det som egentlig hadde skjedd? 

Moses våknet. Fremdeles stønnende i smerte. Han ba dem tilgi ham og om syndenes forlatelse fra fedrene som var samlet rundt ham. De trøstet ham. Han sa:"jeg har syndet. Jeg underordnet meg ikke advarslene fra min åndelige far. Jeg falt for djevelens forførelse. De forførte meg."

fortsettes

Det er krig, munk! Del 4:

To år senere, flyttet han for å bo i en annen celle. Dette skjedde fordi hans abbed ville det, idet abbeden håpet at det ville føre til at den åndelige krigen kunne roe seg noe. Så skjedde ikke. Moses endret ikke sine holdninger; istedet kunne enhver legge merke til hans sykelige isolering. Han var ikke lenger å se i gatene i klosteret og det var sjeldent man så at han forsynte seg med brød eller bønner eller fylte sin gamle vannkrukke, som hadde skår. Han gikk sakte, hans ansikt preget av stolthet. Det var som om han med øynene sa til alle: 'Hvem er dere, sammenlignet med meg, dere stakkarslige!'

Hans far gråt og gikk nok en gang tilbake til cellen hans. Denne gangen bøyde han seg ned og forsøkte å kysse hans føtter. Han forsøkte å overtalte ham til å forlate cellen sin for en tid, og bo hos ham. Moses forholdt seg stille en stund inntil hans åndelige far hadde fått roet seg ned litt.

Sliten av å forholde seg taus om sin store hemmelighet, sa han: 'Du vet det, min far, noen engler kom for å velsigne meg.'

'Hva skjedde mer, du fattige?'

'De velsignet meg bare. De lyste opp rommet rundt meg og oppmuntret meg med mange ord.''

'Hvor mange ganger kom de til deg?'

'Åtte eller ni ganger.'

'Fortalte de deg noe? Noe uvanlig?'

'Nei, de gjorde ikke det, men deres fremtoning var skjønn og deres ord trøstende.'

Fader Simon trakk pusten djupt i sorg, ristet på hodet og etter en periode i taushet, sa han bittert:'Vær så snill, hvis dette skjer igjen må du være så snill å fortelle meg det med det samme.'

En gang så man Moses komme fra Al-Hokaria idet han bar på en kylling i en kurv. Han gikk inn i cellen sin og forberedte den sammen med grønnsaker. Så gikk han ut og inviterte noen av fedrene som kom og spiste sammen med ham. Da de var ferdige, laget han te til dem og han snakket mye, langt mer enn det han pleide å gjøre. De benyttet anledningen og forsøkte å snakke med ham om hvordan han hadde det. Han forsøkte å unngå spørsmålene. Når han ikke klarte det ba han om tillatelse til å forlate cellen og ventet til alle hadde gått.

Fader Hedra en nær venn av fader Moses, forsøkte å trenge igjennom den muren fader Moses hadde bygget rundt seg. Han sa til ham:'Jeg håper at du ber for meg. Jeg tenger mye ransakelse og tårer disse dagene.'

'Måtte Gud hjelpe oss alle. Tro meg, det finnes ikke noe bedre enn bønn. Det er veien til Gud. I denne freden, veien til evigheten.'

'Ja men jeg er svak. Det er bare såvidt jeg kan be, og fullføre det regelen krever av meg. Vet du hva min åndelige far fortalte meg?'

'Hva var det han sa?'

'Han sa, hvis du befinner deg i din celle og hører noen banke på. la alt det du driver med ligge, selv din bønn, og gå for å tjene ham. Deretter kan du fortsette med det du holdt på med.'

'For noe tull! Dette sier de bare til deg fordi de tenker bare på arbeidet som må fullføres i klosteret: bygge, bake, gårdsdrift, motta gjester og andre ting. Dette er bare et triks fra djevelen for å holde deg unna bønnen.'

Han fortsatte, idet han veivet med hendene oppi luften:'Alle de som har ansvar gjør akkurat de samme tingene. De har det samme perspektivet. Det eneste de tenker på er lydighet. Den teologien de lærer og lærer bort er en teologi som handler om autoritet! Blind lydighet, de ønsker at vi skal være redskaper i deres hender.'

'Ta det nå med ro, min bror og tilgi meg. De arbeider til vår fordel. De vet at vi trenger undervisning og de er bekymret for vårt åndelige ve og vel. De liker at tingene utvikler seg steg for steg. De er redd når vi hopper framover. De tror på kvalitet ikke kvantitet.'

'For noe tull, løgner og bedrag. Du vet ikke hvordan min åndelige far forsøker å binde meg og hindrer at jeg utvikler meg. Han er rett og slett sjalu. Ja, rett og slett sjalu og hjertet hans er fullt av hat. Men det er helt greit. Gud har sett min tålmodighet og oppmuntret meg.'

Fra det øyeblikket visste fader Hedra, at fader Moses var fanget av disse tankene. Han forsøkte nok en gang:' Lydighet er bedre enn offer og å lytte er bedre enn kjøtt fra kalver. Disippelen, på grunn av hans lydighet, blir bedre enn sin lærer.'

Moses hørte ikke lenger etter og nektet å ta imot noen råd, unntatt de som passet hans egne ønsker. Fader Hedra tilbød seg å snakke med abbeden for å få hans tillatelse til at fader Moses kunne komme og arbeide med ham på gården. Moses unnskyldte seg med at han ikke kunne arbeide særlig godt sammen med andre.

Fader Hedra forlot ham, han kjente seg trist og ba Gud i det skjulte at Han måtte sette hans fangne bror fri.

fortsettes

Det er krig, munk! Del 3:

En lang samtale fant sted mellom fader Moses og hans åndelige far, hegumen Simon:

'Jeg er enig med deg at du bare ber morgenbønn og ved midnatt, da vil du holde tankene dine rene resten av tiden. Dette holder.'

'Men jeg liker så godt å be mer. Er det noe galt i det?'

'Det er ikke noe galt i å be; men det som er galt er at du er ulydig.'

'Jeg brøt befalingen om å be.'

'Frykten er at du ber for å be.'

'Jeg forstår ikke riktig hva du mener.'

'Jeg er redd for at grunnen til at du ber er for at du ønsker å bli en bedende munk som får sin stolthet tilfredsstilt ved at han har nådd et slikt høyt nivå i bønnens verden. Det er vel kjent at bønn er kjærlighet, ydmykhet og omvendelse.' 

'Det er sant. Det er hva jeg tror også; det er ingen forskjell.'

'Hvis det er hva du tror, skulle du ikke bli trist og sint når jeg ber deg endre måten du ber på.'

'Hva ville du si, hvis jeg fortalte deg at jeg av og til hører oppmuntrende stemmer?'

'Det er jo velsignet, men de behøver nødvendigvis være guddommelige stemmer hver gang.'

'Og jeg føler også stor trøst i bønnen, spesielt når jeg ber mye.'

'Kanskje det ikke er snakk om trøst men om selvtilfredsstillelse. Han som gjør det han selv vil, vil gi rom til djevelen, djevelen som forårsaker tom tilbedelse. Den som adlyder sin åndelige far bærer mye frukt, ydmykhetens velsmakende frukt.'

'Jeg vil forsøke. Husk, min far at det er med motvillighet jeg adlyder deg.'

'Husk min sønn, at middelveien har reddet mange.'

'Tilgi meg og frikjenn meg. Veien er lang og hard og jeg har ikke så mye erfaring.'

Fader Simon tilsa han syndenes forlatelse og gikk bort idet han ba til Gud at han måtte beskytte ham mot den krigen djevelen hadde erklært mot ham. Godhetens fiende hadde funnet et får som hadde forlatt flokken. Hva angår Moses begynte disse tankene å skape problemer for ham og djevelen hvisket i øret hans: 'din far sier dette fordi han er sjalu på deg. Han har ikke nådd det åndelige nivået som du har oppnådd.'

Moses talte til seg selv, og protesterte:'hvem er det som sier vi ikke skulle be. Istedenfor å rykke fremover i bønn trekker vi oss tilbake og minsker bønnen?

fortsettes

Det er krig, munk! Del 2:

Det hendte, i forbindelse med en midnattsgudstjeneste en søndag i Kiahk, at en av fedrene la merke til at fader Moses manglet. Dette var uvanlig siden fedrene pleide å delta ved gudstjenestene i Kiahk og særlig ved påsketider, selv eneboerne gjorde det.

Den natten, gikk klosterets abbed, fader Mina Al-Mahalawy til cellen hans for å undersøke hva som hadde skjedd. Han ble overrasket da han hørte underlige stemmer som kom ut fra hans celle, noe som lignet på hvisking og stygge lyder. Istedenfor å banke på, lyttet han. Han ble enda mer overrasket over å høre at noen av lydene lignet en slange som hveset. Han var forferdet og visste at dette var et svært dårlig tegn. Han forsøkte ikke å forklare hva han hadde hørt eller analysere det som hadde skjedd. Han gikk tilbake til kirken, litt fraværende og bekymret. Rett før gudstjenesten var slutt gikk han tilbake til cellen til fader Moses og lyttet. Denne gangen, hørtes det ut som om han sang sine bønner. Han var forundret og bevarte dette i sitt hjerte. 

Morgenen etter, møtte han ham gående sakte, akkurat slik som han hadde for vane, med sine slitte klær og ødelagte sko. Han spurte ham, hvorfor han ikke hadde kommet til kirken den dagen for å be og tilbe sammen med sine brødre. Han unnskylte seg, høflig, om at han ikke hadde følt seg riktig bra. Han var frarøvet velsignelsen fra sine brødre. Så sa han i det han dro seg i skjegget:"Om Gud vil, ses vi neste søndag."

Fader Mina sa ingenting, selv om tvilen var i ferd med å spise ham opp. Han var virkelig bekymret for denne munken. Han gikk til fader Simon, fortalte ham om sine bekymringer og ba om at han måtte gripe inn for å redde hans åndelige sønn.

Det synes normalt at en munk bruker mye tid til å be og elsker bønnen, i det han tilbringer all sin tid i bønn. Det var akkurat det fader Moses gjorde, han glemte å spise og han slapp unna arbeidet sammen med sine brødre. Når han ba ba han langsomt, han sang langsomt og mye mer enn det som er vanlig i følge deres egen tradisjon. Mange fedre klandret seg selv, når de begynte å sammenligne seg selv med fader Moses.

På den andre siden, de som kjempet og opplevde seier i deres åndelige liv, de som kjempet en krig med demonene og Kristus vant på deres vegne, var ikke uvitende lenger, på djevelens snarer. De var trenet i ødemarken og hadde evner og erfaringer, de opplevde at varselklokkene ringte og det blinket rødt.

(fortsettes)

Det er krig, munk! Del 1

Historien jeg er i ferd med å dele med deg har grepet meg sterkt, ja, rystet meg. Den avdekker hvordan vår sjels fiende kan bedra den mest 'åndelige' iblant oss. Ja, kanskje er de mest utsatt for djevelens listige angrep. Hør bare! Jeg har forsøkt å oversette den til norsk, fra en bok skrevet av biskop Macarius, biskop i Al-Minya, Egypt. På grunn av lengden kommer den i flere deler. Jeg håper mange vil lese den:

"Hans navn er Moses. Moses Al-Masoodi. Eller Moses Al Baramoosi.

Helt siden han var ung elsket han det monastiske livet. Hans mor fortalte ham mange historier om de store monastiske fedrene, deres kamper i klostrene, deres kamper mot demoner og hvordan englene viste seg for mange av dem.

Han elsket det monastiske livet og munkene. Så snart en monk dukket opp i landsbyen hans for å utføre noe arbeid, holdt han seg ved dem gjeonnom hele deres besøk, memorerte deres ord, la merke til deres kommentarer og handlinger. Det var hans ære å gjemme dette i sitt hjerte. Han beundret dem og kjente stor lykke, en lykke som ikke kunne skjules. 

Han ventet, utålmodig, på dagen hvor han kunne forlate sitt hjem og finne veien til et kloster. Sannsynligvis hadde han hørt om hegumen Abd Al-Meseeh Al-Masoodi den store, som var monk i Al-Mohareq klosteret og han flyttet derfor til Al-Baramoos.

Han betraktet alle dager han ikke befant seg i dette klosteret som bortkastet. Endelig var han i stand til å unnslippe morens grep om ham og sin søsters følelsesutbrudd og han slo seg ned i Sheheet-dalen. Målet var Al-Baramoos klosteret.

Her begynte hans nye liv. Han var lydig i et og alt. Han levde, som en ung munk, og lærte av alle som var rundt ham. Han fikk utlike oppgaver og oppnådde mange dyder. Han ble en disippel av mange velsignede fedre.

Det som preget ham mest var hans hengivenhet til bønn. Han tilbrakte mer tid i bønn enn noe annet. Han var alltid sulten på å be. Han overskred sin monastiske regel, og trenet seg selv i å korsfeste sin kropps begjær gjennom bønn. En gang fortalte han en av sine åndelige fedre at han følte virkelig Kristi nærvær hver gang han sto opp for å be.

Han kjedet seg aldri.Når han ble lei, kunne ikke den følelsen overmanne ham. Han ville be, noen ganger knelende, med opprakte hender. Andre ganger stående, med armene i kors mot brystet. En tredje gang kunne han lukke øynene og hviske, og en fjerde kunne han synge med sin vakre stemme.

Han pleide å glemme alt rundt seg når han sto foran bønnealteret. Det guddommelige Nærværet fanget ham helt til han ikke lenger kunne føle beina på matten under ham. Hvis noen ropte på ham utenfor, hørte han det ikke. Det samme om noen banket på døra mens han ba, merket han det ikke.

Som tiden gikk, ble ansiktet hans mer og mer skinnenede, som en engels. Hans glede over å be økte, men han var sjelden å se utenfor sin celle.  Når noen av fedrene spurte ham om å ta del i en eller annen aktivitet, unnskyldte han seg og sa at han gledet seg over bønnen og at den var nok for ham. Han sa ikke dette fordi han var stolt, men i sin uskyld, som om han snakket med seg selv.

Mange ganger var han opptatt med å be, mens fedrene arbeidet. Alle fedrene respekterte hans følelser og ønsker, men hans åndelige far våket over ham med forsiktighet. Nå og da advarte han ham om nødvendigheten av ballanse.

(fortsettes)

Forførelse og Guds vei

Ser du personen som løper? Han eller hun er ikke så lett synlig. Morgendisen visker ut landskapet.

Slik er det også i den åndelige verden for tiden. Veien er ikke like synlig. Det er så mange stemmer. Så mye forvirring. Så mye som bringer folk på avveier.

Sosiale medier har i sterk grad bidratt til det. Vi er bare et tastetrykk unna røster som snakker som slangen: Har Gud virkelig sagt? Tidligere hadde ikke disse stemmene noen mulighet til å nå så mange med sitt budskap. Men det har de i dag. Budskapene de formidler er likevel ikke nye. Djevelen er ikke så oppfinnsom. Kirken har hørt de før. Opp gjennom historien. Forskjellen er bare innpakningen. De vil fortelle deg at Bibelen er ikke Guds ord, at helvete ikke eksisterer, om det finnes noen fortapelse så er den kun dennesidig. De vil fortelle deg at kristne ikke har synder å bekjenne. Og flere og flere biter på slangens gamle løgn.

Hvorfor ikke gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn og holde seg til den tro som en gang for alle er blitt overlevert de hellige? De sannheter kirken alltid har trodd? Hvorfor ta seg nye lærere når du da står i fare for å komme deg bort fra veien? Hvorfor gi sine beste år til han som har til hensikt å ødelegge ditt liv?

Jeg holder meg til Jesu forsoningsverk på korset, at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, guddommelig inspirerte ord, evig gyldig og autoritativt for liv og lære, at jeg fortsatt har synder å bekjenne, at det finnes et evig liv og en evig fortapelse, og at den eneste frelsesveien går gjennnom Jesus Kristus.

Det er en enkel, velprøvd vei, som fører fram. Mange har løpt den før og er nå hjemme hos Gud. Jeg vil ikke gi mine år til en som har til hensikt å føre meg bort fra den veien som Gud har sagt vi skal løpe. Det koster noe å løpe den veien, den er smal, men den er den eneste som fører frem.

"Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet..." (Matt 7,14)

Du høyrer dei dårande røyster, som lovar deg gullglim og glans. Men ingen legg lys over vegen, som Jesus og kjærleiken hans.