Det er krig, munk! Del 1

Historien jeg er i ferd med å dele med deg har grepet meg sterkt, ja, rystet meg. Den avdekker hvordan vår sjels fiende kan bedra den mest 'åndelige' iblant oss. Ja, kanskje er de mest utsatt for djevelens listige angrep. Hør bare! Jeg har forsøkt å oversette den til norsk, fra en bok skrevet av biskop Macarius, biskop i Al-Minya, Egypt. På grunn av lengden kommer den i flere deler. Jeg håper mange vil lese den:

"Hans navn er Moses. Moses Al-Masoodi. Eller Moses Al Baramoosi.

Helt siden han var ung elsket han det monastiske livet. Hans mor fortalte ham mange historier om de store monastiske fedrene, deres kamper i klostrene, deres kamper mot demoner og hvordan englene viste seg for mange av dem.

Han elsket det monastiske livet og munkene. Så snart en monk dukket opp i landsbyen hans for å utføre noe arbeid, holdt han seg ved dem gjeonnom hele deres besøk, memorerte deres ord, la merke til deres kommentarer og handlinger. Det var hans ære å gjemme dette i sitt hjerte. Han beundret dem og kjente stor lykke, en lykke som ikke kunne skjules. 

Han ventet, utålmodig, på dagen hvor han kunne forlate sitt hjem og finne veien til et kloster. Sannsynligvis hadde han hørt om hegumen Abd Al-Meseeh Al-Masoodi den store, som var monk i Al-Mohareq klosteret og han flyttet derfor til Al-Baramoos.

Han betraktet alle dager han ikke befant seg i dette klosteret som bortkastet. Endelig var han i stand til å unnslippe morens grep om ham og sin søsters følelsesutbrudd og han slo seg ned i Sheheet-dalen. Målet var Al-Baramoos klosteret.

Her begynte hans nye liv. Han var lydig i et og alt. Han levde, som en ung munk, og lærte av alle som var rundt ham. Han fikk utlike oppgaver og oppnådde mange dyder. Han ble en disippel av mange velsignede fedre.

Det som preget ham mest var hans hengivenhet til bønn. Han tilbrakte mer tid i bønn enn noe annet. Han var alltid sulten på å be. Han overskred sin monastiske regel, og trenet seg selv i å korsfeste sin kropps begjær gjennom bønn. En gang fortalte han en av sine åndelige fedre at han følte virkelig Kristi nærvær hver gang han sto opp for å be.

Han kjedet seg aldri.Når han ble lei, kunne ikke den følelsen overmanne ham. Han ville be, noen ganger knelende, med opprakte hender. Andre ganger stående, med armene i kors mot brystet. En tredje gang kunne han lukke øynene og hviske, og en fjerde kunne han synge med sin vakre stemme.

Han pleide å glemme alt rundt seg når han sto foran bønnealteret. Det guddommelige Nærværet fanget ham helt til han ikke lenger kunne føle beina på matten under ham. Hvis noen ropte på ham utenfor, hørte han det ikke. Det samme om noen banket på døra mens han ba, merket han det ikke.

Som tiden gikk, ble ansiktet hans mer og mer skinnenede, som en engels. Hans glede over å be økte, men han var sjelden å se utenfor sin celle.  Når noen av fedrene spurte ham om å ta del i en eller annen aktivitet, unnskyldte han seg og sa at han gledet seg over bønnen og at den var nok for ham. Han sa ikke dette fordi han var stolt, men i sin uskyld, som om han snakket med seg selv.

Mange ganger var han opptatt med å be, mens fedrene arbeidet. Alle fedrene respekterte hans følelser og ønsker, men hans åndelige far våket over ham med forsiktighet. Nå og da advarte han ham om nødvendigheten av ballanse.

(fortsettes)