Det er blitt sagt: "For å leve lenge er det nødvendig å leve langsomt." En som forsto dette var den tsjekkisk-franske forfatteren Milan Kundera, som har blitt 89 år gammel. I 1994 skrev han romanen: Langsomheten. Minst en gang i livet trenger vi å oppdage de lange linjene. Vi lever i en tid hvor det er mye snakk om å leve i nuet. Men jeg har funnet ut at det både har sin fordel og ulempe. Det kan bli et voldsomt stress og press på hele tiden å leve her og nå. Edin Løvås snakket av og til om hellig likegyldighet. Om å la humla suse. Det er det mye god sjelesorg i. Det kan være god helse i å la ting seile sin egen sjø, og det behøver slett ikke å være noe negativt i å dagdrømme. Når livet virkelig presser på kan det være greit å la tankene flykte.
Mange kristne har det travelt. De lever med korte tidsspenn. Alt må skje her og nå. Men det kommer større kvile innover livene våre når vi lever livene våre i langsomhetens rytme, og satser på et langdistanseløp. Da har vi tid til å vente på bønnesvaret og vente på det Gud vil utføre i våre liv.
Bibelen forteller oss: "Den som tror, har ingen hast." (Jes.28,16) Jeg liker oversettelsen på nynorsk, hvor det heter: "Den som trur, tek det med ro."
Jeg skrev at vi minst måtte lære dette en gang i livet. Jeg må stadig lære det på nytt. Min bønn er at jeg må få se tingene fra Guds synsvinkel. Da får man riktig perspektiv på livet. Du har det ikke så travelt som du tror.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar