Leve langsomheten

'Langsomheten' er en roman av den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera, men ordet er også en god beskrivelse av et velsignet liv - det gode livets rytme. Vi har mer tid enn vi tror.

Det skulle en ikke tro i tid hvor alt skal gå så hurtig, men hurtigheten er lik overfladiskheten. Den gir oss ingen mulighet til å lodde djupere og til å erfare. Vi tror vi gjør oss erfaringer av livet, når vi forsøker å rekke så mye som mulig, men vi skraper bare overflaten - og gir tomhet. Det er når vi tar oss tid at vi kan nyte. Da avdekkes for oss noen av mysteriene ved Gud.

Men for å kunne leve langsomt må vi forenkle.

Og det er en utfordring, for selv det gode kan bli det aller bestes verste fiende.

Jeg må omstille meg. Det har jeg måtte gjøre mange ganger, men mitt nye liv med Parksinsons, krever stadige omstillinger. Det er krevende.

Men livet er slik.

Men underveis nyter jeg nå langsomhetens gode rytme.  De daglige gjøremålene, tid for teakoppen som drikkes langsomt, så jeg kjenner teasmaken. Boken jeg blar i. Strekken på sofaen med det gode pleddet. Smilene og håndtrykkene fra mennesker jeg møter. De gode samtalene. Jeg tar ikke noe av dette for gitt. Refleksjonen og tilbakeblikket over dagen med takknemlighetens bønn for hva dagen har gitt. Korstegnet til slutt.

Lev langsomt

Det er blitt sagt: "For å leve lenge er det nødvendig å leve langsomt." En som forsto dette var den tsjekkisk-franske forfatteren Milan Kundera, som har blitt 89 år gammel. I 1994 skrev han romanen: Langsomheten. Minst en gang i livet trenger vi å oppdage de lange linjene. Vi lever i en tid hvor det er mye snakk om å leve i nuet. Men jeg har funnet ut at det både har sin fordel og ulempe. Det kan bli et voldsomt stress og press på hele tiden å leve her og nå. Edin Løvås snakket av og til om hellig likegyldighet. Om å la humla suse. Det er det mye god sjelesorg i. Det kan være god helse i å la ting seile sin egen sjø, og det behøver slett ikke å være noe negativt i å dagdrømme. Når livet virkelig presser på kan det være greit å la tankene flykte.

Mange kristne har det travelt. De lever med korte tidsspenn. Alt må skje her og nå. Men det kommer større kvile innover livene våre når vi lever livene våre i langsomhetens rytme, og satser på et langdistanseløp. Da har vi tid til å vente på bønnesvaret og vente på det Gud vil utføre i våre liv.

Bibelen forteller oss: "Den som tror, har ingen hast." (Jes.28,16) Jeg liker oversettelsen på nynorsk, hvor det heter: "Den som trur, tek det med ro."

Jeg skrev at vi minst måtte lære dette en gang i livet. Jeg må stadig lære det på nytt. Min bønn er at jeg må få se tingene fra Guds synsvinkel. Da får man riktig perspektiv på livet. Du har det ikke så travelt som du tror.

Åndelig sommerlesning, del 10

Teksten jeg har valgt ut i dag er en helt sekulær tekst, men likevel inneholder den en svært viktig åndelig sannhet for vår tid. Den er skrevet av den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera (bildet):

'Hvorfor er langsomhetens glede blitt borte? Akk, hvor ble det av flanørene fra fordums tid? Hvor er de, disse dovne heltene fra folkesangene, disse landstrykerne som sleper seg fra den ene møllen til den neste og sover under åpen himmel?

Er de blitt borte sammen med de landsens stiene, med engene og lysningen i skogen, med naturen?

Et tsjekkisk ordtak definerer deres liflige ørkesløshet ved hjelp av en metafor: De betrakter den gode Guds vinduer.

Den som betrakter den gode Guds vinduer, kjeder seg ikke, han er lykkelig. I vår verden har ørkesløsheten forvandlet seg til lediggang, og det er noe annet: Den som går ledig, er frustrert, kjeder seg og er på konstant jakt den bevegelsen man savner'.

(Milan Kundera: Langsomheten. Aventura forlag 1996, side 7)