Leve langsomheten

Det er noe som ikke vil slippe tak i meg! I går var det minnedagen til Abba Pambo (303-373), som hører til den første generasjonen ørkenfedre, de som ble påvirket av vekkelsen på 300-tallet og Antonios den store, og søkte ødemarkene for å be og leve i stillhet.

Det som jeg ikke klarer å gi slipp på er denne historien: Den åndelige veilederen til abba Pambo ga ham et ord fra Salme 39: 'Jeg vil vokte mine veier så jeg ikke synder med tungen.' (v.2) Pambo hadde da svart: 'Det er nok for i dag', og så gikk han sin vei for å tenke over ordet. Seks måneder senere kom han tilbake for å fortsette undervisningen!

Da går du på djupet!

Jeg har fått mer og mer tro på den langsomme bibellesningen. Den lesningen som ikke handler om hvor mye du rekker med å lese, men den dvelende, betraktende lesningen, den lesningen som ikke handler om at du skal tilegne deg kunnskap, men kjennskap. Det tar tid. Vi trenger tid til å grunne på Guds ord.

Da Abba Pambo en gang fikk besøk av patriarken Theofilos av Alexandria, ba brødrene ham si noe til erkebiskopens oppbyggelse, hvorpå Pambo skal ha sagt:

'Hvis han ikke blir oppbygget av min taushet, så blir han ikke oppbygget av min tale heller.'

Det gir meg noe å tenke på.

Travelhet eller langsomhetens gode rytme

I det jeg nærmer meg fastetiden skal jeg 'hensynsløst elimenere travelhet fra livet mitt', for å låne et uttrykk fra den amerikanske filosofen og baptisten, Dallas Willard.

Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men du verden så nødvendig. C.S Lewis har sagt at 'travelheten er ikke bare av djevelen, den er djevelen.' Det stemmer godt med ordene fra profeten Jesaja 28,16: 'Den som tror, har ingen hast.' Eller som det heter på nynorsk: 'Den som trur, tek det med ro.' Den onde gjør jo det motsatte av Gud.

En av de store lærdommene jeg har tatt med meg siden jeg ble en kristen i 1972, er ordene fra Forkynneren eller Kohelets bok: 'Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen.'  Det stemmer på alle livets områder - også  på det åndelige!

Alt dette vi skal rekke! Det kan bli en forbannelse.

Mens alt går i hurtigtogsfart mister vi mer og mer av det forunderlige livet. Vi rekker rett og slett ikke å oppleve det. Vi verken sanser det, ser det, hører det, eller lever det.

'Hold opp! Kjenn at jeg er Gud,' skriver en av Korah-sangerne i Salme 46,11. Det kan også oversettes: Stans!

Fastetiden gir oss 40 dager til å stanse opp! Det er litt av en gave.

Selv har jeg måtte lære meg til å leve saktere på grunn av Parkinsons. Kroppen følger ikke med lenger. Det er saktere, for ikke å si, tregere morgener. Jeg kan ikke løpe lenger. Bevegelsene er saktere, jeg må hvile oftere. Men det er også en velsignelse i langsomhetens rytme. Jeg oppdager mer, legger merke til mer, og er mer til stede i eget liv.

Leve langsomheten

'Langsomheten' er en roman av den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera, men ordet er også en god beskrivelse av et velsignet liv - det gode livets rytme. Vi har mer tid enn vi tror.

Det skulle en ikke tro i tid hvor alt skal gå så hurtig, men hurtigheten er lik overfladiskheten. Den gir oss ingen mulighet til å lodde djupere og til å erfare. Vi tror vi gjør oss erfaringer av livet, når vi forsøker å rekke så mye som mulig, men vi skraper bare overflaten - og gir tomhet. Det er når vi tar oss tid at vi kan nyte. Da avdekkes for oss noen av mysteriene ved Gud.

Men for å kunne leve langsomt må vi forenkle.

Og det er en utfordring, for selv det gode kan bli det aller bestes verste fiende.

Jeg må omstille meg. Det har jeg måtte gjøre mange ganger, men mitt nye liv med Parksinsons, krever stadige omstillinger. Det er krevende.

Men livet er slik.

Men underveis nyter jeg nå langsomhetens gode rytme.  De daglige gjøremålene, tid for teakoppen som drikkes langsomt, så jeg kjenner teasmaken. Boken jeg blar i. Strekken på sofaen med det gode pleddet. Smilene og håndtrykkene fra mennesker jeg møter. De gode samtalene. Jeg tar ikke noe av dette for gitt. Refleksjonen og tilbakeblikket over dagen med takknemlighetens bønn for hva dagen har gitt. Korstegnet til slutt.

Lev langsomt

Det er blitt sagt: "For å leve lenge er det nødvendig å leve langsomt." En som forsto dette var den tsjekkisk-franske forfatteren Milan Kundera, som har blitt 89 år gammel. I 1994 skrev han romanen: Langsomheten. Minst en gang i livet trenger vi å oppdage de lange linjene. Vi lever i en tid hvor det er mye snakk om å leve i nuet. Men jeg har funnet ut at det både har sin fordel og ulempe. Det kan bli et voldsomt stress og press på hele tiden å leve her og nå. Edin Løvås snakket av og til om hellig likegyldighet. Om å la humla suse. Det er det mye god sjelesorg i. Det kan være god helse i å la ting seile sin egen sjø, og det behøver slett ikke å være noe negativt i å dagdrømme. Når livet virkelig presser på kan det være greit å la tankene flykte.

Mange kristne har det travelt. De lever med korte tidsspenn. Alt må skje her og nå. Men det kommer større kvile innover livene våre når vi lever livene våre i langsomhetens rytme, og satser på et langdistanseløp. Da har vi tid til å vente på bønnesvaret og vente på det Gud vil utføre i våre liv.

Bibelen forteller oss: "Den som tror, har ingen hast." (Jes.28,16) Jeg liker oversettelsen på nynorsk, hvor det heter: "Den som trur, tek det med ro."

Jeg skrev at vi minst måtte lære dette en gang i livet. Jeg må stadig lære det på nytt. Min bønn er at jeg må få se tingene fra Guds synsvinkel. Da får man riktig perspektiv på livet. Du har det ikke så travelt som du tror.