La oss ta stemmen vår tilbake

Lenge har vår sjelefiende forsøkt å bringe oss til taushet ved å gi bort stemmen vår! Nå er tiden kommet da vi må ta stemmen vår tilbake. Så mye står på spill.

Han har gjennom kirkens historie brukt forfølgelse for å skremme oss. Så gjør han oss forlegne, og vil på den måten forsøke å nøytralisere og bringe Guds folk til taushet. Vi er redd for konsekvensene av å stå frem, at vi skal støte noen.

Nå er tiden kommet for å ta tilbake stemmen vår, for: "De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden." (Åp 12,10)

"Men da de så Peter og Johannes' frimodighet, og skjønte at var ulærde lekmenn, undret de seg. Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus." (Apg 4,13)

Om å skremmes til taushet

De siste ukene har jeg stadig hørt ordet 'intimidation' når jeg har bedt. Hvorfor jeg hører det på engelsk vet jeg ikke, men til norsk kan det oversettes 'true' eller 'skremme', 'gjøre liten'. Ordet brukes om å skremme eller true et vitne til taushet. Det er jo hva vår sjelefiende vil. Få oss til å tie. Gjøre oss forlegne. 

Det har alltid kostet noe å være en kristen! For mange kristne har det å være en kristen vært ensbetydende med det å bli martyr. Faktisk er ordet 'vitne' og 'martyr' synonyme. Å være en som etterfølger Kristus kan innebære å ta stilling i upopulære spørsmål i tiden, og måtte gå motstrøms.        

Et ord vi sjeldent hører prekener over er Jesu ord slik de er gjengitt i Luk 6,26: "Ve dere, når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene." Men det er ikke mindre aktuellt for det. Tvert om. 

Det er så lett å gi etter for fristelsen til å skygge unna tidens kontroversielle temaer, gi etter for press, skremsler. Samfunnet blir mer og mer intollerant overfor kristne som står for klassisk kristen tro, og som står på bibelsk grunn når det gjelder abort, ekteskapsforståelse, samlivsetikk, bare for å nevne noe, mens det kreves toleranse fra vår side for deres syn. 

Tro krever troskap! "Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende." (Jak 4,4)

Måtte ikke forlegenhet hindre oss i å være frimodige kristne! Kanskje er vi så forsiktige for ikke å støte noen, såre noen, at vi aldri får avlagt vårt vitnesbyrd? Budskapet om Kristi kors er og blir dårskap og vil bli motsagt og skape kontrovers og motstand. Vi skal være vise, og vise klokskap, men vi må ikke la oss skremme til taushet. La oss ikke gå kompromissets vei, men heller tåle å bli foraktet.

Når ordene blir slitsomme lytter jeg i stillheten

Av og til blir det altfor mange ord. De blir overveldende. Slitsomme. Også bønnen kan bli slitsom, som om den var et mesterskap i antall ord. Som om åndelighet måles i lengde.

Derfor ber jeg disse dagene:

'Kom igjen til din ro, min sjel.' Salm 116,7

Jeg økonomiserer med ordene. Øver meg i tausheten. I stillheten.

For å lære Herren å kjenne.

Min bønn er for tiden mer lytten, enn ord.
Mer dvelende.
Mer forsiktig.

Leve langsomheten

Det er noe som ikke vil slippe tak i meg! I går var det minnedagen til Abba Pambo (303-373), som hører til den første generasjonen ørkenfedre, de som ble påvirket av vekkelsen på 300-tallet og Antonios den store, og søkte ødemarkene for å be og leve i stillhet.

Det som jeg ikke klarer å gi slipp på er denne historien: Den åndelige veilederen til abba Pambo ga ham et ord fra Salme 39: 'Jeg vil vokte mine veier så jeg ikke synder med tungen.' (v.2) Pambo hadde da svart: 'Det er nok for i dag', og så gikk han sin vei for å tenke over ordet. Seks måneder senere kom han tilbake for å fortsette undervisningen!

Da går du på djupet!

Jeg har fått mer og mer tro på den langsomme bibellesningen. Den lesningen som ikke handler om hvor mye du rekker med å lese, men den dvelende, betraktende lesningen, den lesningen som ikke handler om at du skal tilegne deg kunnskap, men kjennskap. Det tar tid. Vi trenger tid til å grunne på Guds ord.

Da Abba Pambo en gang fikk besøk av patriarken Theofilos av Alexandria, ba brødrene ham si noe til erkebiskopens oppbyggelse, hvorpå Pambo skal ha sagt:

'Hvis han ikke blir oppbygget av min taushet, så blir han ikke oppbygget av min tale heller.'

Det gir meg noe å tenke på.

Hvorfor så taust om pinsen, pinsevenner?

Dette er skrevet i undring, ikke i kritikk. Denne pinsen har jeg vært innom Facebook-profilene til kjente pinsevenner og pinsekarismatikere som gjerne ytrer seg i sosiale medier. Jeg var interessert i deres synspunkter på pinsen. Jeg hadde forventet meg noen innsiktsfulle betraktninger om Åndens dåp, om tungetalens betydning, om kraftutrustningen. Men med få unntak, var det helt taust.

Ikke en linje, ikke et ord om pinsen.

Ikke et ord om en av kirkens største høytider, ikke et vitnesbyrd om deres egne erfaringer med Den Hellige Ånd.

Der er underlig.

Jeg merker forlegenhet rundt tungetalen i flere sammenhenger. Den er henvist til bakrommet i beste fall. Da er det mer snakk om tjenestegavene, hvem som er apostler og profeter. Når hørte vi noen tale sist om Åndens dåp?

Jeg er barn av både Jesusvekkelsen og Den karismatiske bevegelsen. På 1970-1980 tallet var det mye snakk om Åndens dåp. Det var viktig at alle fikk gjøre seg erfaringer med Helligånden.

Så ble det taust.

Andre ting kom inn.

Blant annet fikk vi lederutviklingskurser og seminarer.

Men er Åndens gaver blitt mindre viktige?

Å lytte er sjelens gjestfrihet

"Å lytte er vanskelig, for det krever så mye av indre styrke at vi ikke lenger har behov for å hevde oss gjennom å forelese, argumentere, påstå eller forklare. Gode lyttere har ikke noe indre behov for å fremheve seg selv. De er frie til å ta imot, ønske velkommen, akseptere.

Å lytte er mye mer enn å la noen annen tale mens vi venter på en mulighet til å svare. Å lytte er å gi all vår oppmerksomhet til andre og å ta imot dem i vårt hjerte.

Det fine med det å lytte er at de som man lytter til begynner å kjenne seg akseptert, og tar sine egne ord mer på alvor og oppdage sitt sanne jeg. Å lytte er en slags sjelens gjestfrihet der du innbyr fremmede til å bli venner, lære seg selv å kjenne bedre og at man til og med våger å være tause sammen."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Delt ensomhet

"En venn er mer enn en terapeut eller skriftefar - og en venn kan iblant lege oss og tilsi oss Guds tilgivelse.

En venn er en som vi kan dele ensomheten, tausheten og bønnen med. Sammen med en venn kan vi se på et tre og si: "Er det ikke vakkert" eller sitte på stranden og taust se solen forsvinne bak horisonten. Vi behøver ikke si eller gjøre noe spesielt. Sammen med en venn kan vi være stille og vite at Gud finnes der for oss begge."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den nødvendige tausheten og stillheten

Vi nærmer oss Kristi himmelfartsdag. Den dagen var fremfor alt Edin's dag, og på Kristi himmelfartsdag kommer vi til å synge hans vakre Himmelfartssalme, når vi møtes til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina.

Nå sitter Kristus ved Faderens høyre hånd. Han er Allherskeren, og Han er den som fyller alt i alle!

Ragnhild Helena Aadland Høen har sannsynligvis tatt det vakreste bildet av Edin Løvås. Her er han 80 år. Det lysende, vakre ansiktet, så fylt av Kristi glede og kjærlighet. Vi minnes ham i stor kjærlighet. Takk til Ragnhild som lot meg få dele bildet. Det finnes også ett til som er så umiskjennelig Edin Løvås:

Ikke rart denne mannen skrev: Vend deg om i glede!

Men det var noe helt annet jeg ville dele med bloggens lesere i dag, noe som nevnes i biografien Knut Grønvik skrev om ham:

"Edin Løvås rusler sin sedvanlige formiddagstur. Brått snur han, går tilbake til rommet der han bor, tar med seg nøkkelen inn og låser døren. Rommet er romslig. Det er høyt under taket. I hjørnet står et garderobeskap. Oppå det legger han nøkkelen. Så setter han seg på en stol og sier til seg selv: Sitt her til du har møtt Herren!

'Det gikk som i eventyret,' forteller den gode fortelleren, 'først mislykkes jeg to ganger. Jeg ble forstyrret av bekymringer om dårlig økonomi og tanker på kone og barn. Da reiste jeg meg og gikk en runde på gulvet. Jeg har lest et sted at det var det lurt å gjøre om man ikke maktet å samle seg. Den tredje gangen jeg satte meg ned, skjedde underet: Jeg kom inn i den grunnleggende erfaringen av stillhet som siden har betydd så mye for meg. Alt falt til ro inne i meg. Jeg var bare til stede. Så merket jeg at Jesus var der. Jeg sa: Her er jeg, Herre Jesus! Så hørte jeg for mitt indre øre: Her er jeg også. Jeg har vært her hele tiden.'

Edin Løvås henter hjelp hos den jødiske filosofen Martin Buber for å beskrive den stillheten han kom inn i. Den 'stille susen' som profeten Elija møtte Gud i på Horeb, mener Buber best kan uttrykkes med ordene: 'en røst som svever i tausheten.' 

'Jeg ble fanget inn av den tausheten som rammer inn og omslutter Guds røst. Den er en stillhet bare Den Hellige Ånd kan skape. Det er den stillheten der Kristus taler,' forklarer Edin." (Knut Grønvik: Snekkersønnen. Edin Løvås - en biografi. Luther forlag 1995, side 97-98)

Aldri før har det vært et slikt behov for taushet og stillhet som nå. Uten stillheten finner vi ikke Kristus. I vår tid, så fylt av lyd, støy, uro, trenger vi den hellige stillheten. Det er noe å be om.

Tausheten har sin egenverdi

'Abba Palladios fortalte også dette: Det fantes en munk i Aleksandria som het Johannes. Han levde sitt liv på følgende måte:

Hele dagen, fra gryningen til niende time satt han i klosteret nær den hellige Peters kirke og med bare en grov kappe på seg og flettet korger. Han satt taus og sa ikke noe til noen. Han pleide å stanse opp utenfor kirken mens han holdt på med sitt håndverk og sang stille:

'Tilgi meg hver ubevisst synd (Salme 19,13), slik at jeg ikke blir skuffet i mine bønner'.

Når han hadde sunget dette verset kunne han sitte stille for så å gjenta det hele en time senere. Slik gjorde han syv ganger om dagen og sa ellers ikke noe annet. Jeg levde sammen med den mannen i åtte år og ble svært oppbygget nåde han hans taushet og av hans levemåte.

(Oversatt fra Johannes Moschos: Den åndelige engen)

Guds skapende stillhet

'Ut av den evige stillhet talte Gud Ordet, og ved dette Ord skapte og gjenskapte Han verden.

I begynnelsen talte Gud landet, havet, himmelen. Gud talte solen, månen og stjernene. Gud talte planeter, fugler, fisker, ville og tamme dyr. Til sist talte Gud mann og kvinne.

Så, i tidens fylde, ble Guds Ord, ved det er alt blitt skapt, menneske av kjøtt og blod og gav alle som tror, kraft til å bli Guds barn.

I alt dette bryter ikke Guds Ord Guds stillhet, men folder den ut i dens rikdom uten grenser. Et ord med kraft er et ord som springer ut av stillhet. Et ord som bærer frukt, er et ord som stiger fram fra stillheten og vender tilbake til den'.

Henri Nouwen i boken: The way of the Heart.

Taushet og honningkaker

I går, mens jeg arbeidet med søndagens prekentekst om døperen Johannes og hans tjeneste, leste jeg dette tankespråket fra Ørkenfedrene. Det illusterer godt hvor forskjellige vi er og hvor forskjellig den ene tjenesten er fra den andre:

En viss broder kom på besøk til Abba Arsenios i Sketis. Han kom til kirken og spurte prestene om han kunne gå og hilse på Abba Arsenios. "Spis litt før du går og hilser på ham," sa de. "Nei", svarte han. "Jeg skal ikke spise noe før jeg treffer ham."

Cellen til Arsenios lå langt unna og de sendte med ham en klosterbror. De banket på døren, steg inn og hilste på den gamle mannen. Så satte de seg. Ingen sa noe. Broderen fra kirken sa: "Nå går jeg fra dere. Bed for meg." Den besøkende kjente seg besværet over å være sammen med den gamle mannen og sa: "Jeg følger med deg." Så gikk de sin vei sammen. Da sa den besøkende: "Kan du ta meg med slik at jeg kan få treffe Abba Moses som var stråtråkker?"

Når de kom fram ble Abba Moses glad og hilste dem velkommen, og de hadde det trivelig sammen helt til de forlot hverandre.

Broderen som hadde ledsaget den besøkende sa til ham: "Ja, nå har jeg sett til at du fikk treffe utlendigen og egypteren. Hviken synes du best om?" "Da velger jeg egypteren (Moses)", sa han. En av fedrene hørte dette og ba til Gud med ordene:

"Herre, forklar dette for meg: For din skyld flyr en av disse fra menneskelig selskap og for din skyld tar den andre imot dem med åpne armer."

Da fikk han i et syn se deres to store båter flyte på floden. I den ene satt Abba Arsenios og Guds Hellige Ånd var taus. Og i den andre måten var Abba Moses sammen med Guds engler. Alle spiste de honningkaker.

På bildet ser vi deilige honningkaker.