Glem ikke alle hans velgjerninger - et personlig vitnesbyrd

 I dag fikk May Sissel og jeg lyst til å fortelle om noen av de mange bønnesvarene og oppmuntringene vi har opplevd den siste tiden. Vi vil gjerne følge rådet til kong David i Salme 103,1-2: "Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger. Vi har virkelig fått oppleve sannheten i ordene fra Salme 23: "Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager." 

Det er nesten så vi ikke vet hvor vi skal begynne. Det er sant at det er store kontraster. De siste månedene har vi opplevd at Bjørn Olav har fått et nytt hjerteinfarkt og lever med store smerter på grunn av Parkinson. Men midt oppe i dette opplever vi Herrens nærvær og godhet på en forunderlig måte. For å begynne med det siste først: Bjørn Olav har lenge kjent på at han skulle be for et bestemt sted i Norge. Det er 6 år siden vi besøkte dette stedet sist. Mens han går og forundrer seg over hvorfor han skulle be for akkurat dette stedet, får han en melding på telefonen, med forespørsel fra en pastor om han kunne komme for å tale på et felleskristent arrangement på stedet. Snakk om bekreftelse! En annen dag dukker det opp et ektepar på døren med fjellørret og multe. De ville dele noe av Guds velsignelser med oss. Noen av dere vil huske at vi ble frastjålet ved fra garasjen vår tidligere i sommer. Noen ble minnet av Herren om å erstatte den veden for oss.

Så har vi blitt bedt ut på lunsj og middag, fått flere vakre blomsterbuketter på døra, fått overraskende pengegaver når vi har trengt det som mest, flere har hjulpet oss med å grave dreneringsgrøft i hagen vår, andre har hjulpet oss å pusse opp soverommet, hjelp til å frakte ting med henger og fått nydelig kurdisk suppe på døren.

Takk til alle som har vist omsorg og godhet i en vanskelig tid - ikke minst til Herren for hans uendelige nåde og godhet mot oss. Takk til alle dere som har sendt oss meldinger med oppmuntringer og alle dere som har bedt for oss og som fortsatt ber for oss.

Mye akk - lite takk - et hjertesukk

Jeg savner vitnesbyrdene blant oss!  Vitnesbyrdene om hva Gud gjør. Tilbakemeldingene på bønnesvarene vi får. La meg gi deg to eksempler: For noen måneder siden skrev jeg at May Sissel og jeg ber for mennesker med ulike bønneemner hver onsdag, og at man kunne sende inn bønneemner til oss. Mange reageerte. Så har vi bedt hver uke. To har sendt tilbakemelding om bønnesvar. Om hvordan Gud på forunderlig vis har svart på bønn. Jeg er sikker på at det er mange flere som har fått bønnesvar. Hvorfor forteller de ikke om det, og på den måten ærer Gud? Jeg er også ansvarlig for et bønneforum på Facebook, for det kirkesamfunnet jeg er medlem av. Der deles mange ulike bøneemner, og ved noen sjeldne anledninger er det noen som avlegger et vitnesbyrd om at Gud griper inn.

Er det fordi bønnesvarene er få? Det tror jeg ikke. Hvorfor forteller vi da ikke oftere om Guds velgjerninger for oss? Det øker troen, Det skaper begeistring. Og, ikke minst, det gir Gud æren!

"Min sjel," skriver kong David, "lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel lov Herren, og glem ikke hans velgjerninger." (Salme 103,1-2)

Vår sjel får ddet godt når den taler om Herrens velgjerninger!

Lukas forteller historien om de ti spedalske. Alle ti ble helbredet av Jesus. Bare en kom tilbake for å takke. Du kan lese denne historien i Luk 17,11-19.

det er så talende det Jesus sier: "Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni? Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede?"

To forunderlige historier om Guds inngripen i vanskelige omstendigheter

Richard Wurmbrand (bildet) forteller to historier i sin bok om Høysangen som har grepet meg så sterkt, at jeg har valgt å oversette den til norsk. De er så fulle av trøst og tro på at Gud griper inn selv i de vanskeligste av livets situasjoner.

Wurmbrand forteller: "Jeg kjenner en kristen fange som var i en kommunistisk fangeleir. Han var nær døden, og hans uttærte kropp lå på gulvet. Da er det at han ser det som synes å være en jente strålende av herlighet. Hun lignet en nonne. I hennes hånd holdt hun Livets brød, og la det forsiktig i hans uttørkede munn. Jeg kjenner, også, en troende søster i USA. Hun hadde et syn og i dette synet befant hun seg i et kommunistisk fengsel, og la brød i en fanges munn. 

Det mest forunderlige brevet jeg noensinne har mottatt kom fra Canada. Det var fra en mann som satt i fengsel for tyveri. Som en del av straffen for hans dårlige oppførsel ble han satt i isolasjonscelle. Der begynte han å søke Gud, men han hadde store promer med å finne Ham. Da var det at han hørte en indre stemme som talte til ham, trøstet ham og ga ham råd. Det førte til at han omvendte seg. Når han kom ut av fengselet, ble han medlem av en menighet. I en kristen bokhandel fant han en bok som fanget hans oppmerksomhet. Det var min bok: 'Sermons in Solitary confinement.' Han gjenkjente talene mine fra den tiden jeg satt i isolasjon. Det var min stemme som hadde talt til ham. Vi hadde begge tilbragt tid i isolasjonscelle på samme tidspunkt - han i Canada, jeg i Romania. Engler hadde båret mine ord til ham. Fengselsvegger, to kontinenter og et hav var ingen hindringer for dem.

Om å skremmes til taushet

De siste ukene har jeg stadig hørt ordet 'intimidation' når jeg har bedt. Hvorfor jeg hører det på engelsk vet jeg ikke, men til norsk kan det oversettes 'true' eller 'skremme', 'gjøre liten'. Ordet brukes om å skremme eller true et vitne til taushet. Det er jo hva vår sjelefiende vil. Få oss til å tie. Gjøre oss forlegne. 

Det har alltid kostet noe å være en kristen! For mange kristne har det å være en kristen vært ensbetydende med det å bli martyr. Faktisk er ordet 'vitne' og 'martyr' synonyme. Å være en som etterfølger Kristus kan innebære å ta stilling i upopulære spørsmål i tiden, og måtte gå motstrøms.        

Et ord vi sjeldent hører prekener over er Jesu ord slik de er gjengitt i Luk 6,26: "Ve dere, når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene." Men det er ikke mindre aktuellt for det. Tvert om. 

Det er så lett å gi etter for fristelsen til å skygge unna tidens kontroversielle temaer, gi etter for press, skremsler. Samfunnet blir mer og mer intollerant overfor kristne som står for klassisk kristen tro, og som står på bibelsk grunn når det gjelder abort, ekteskapsforståelse, samlivsetikk, bare for å nevne noe, mens det kreves toleranse fra vår side for deres syn. 

Tro krever troskap! "Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende." (Jak 4,4)

Måtte ikke forlegenhet hindre oss i å være frimodige kristne! Kanskje er vi så forsiktige for ikke å støte noen, såre noen, at vi aldri får avlagt vårt vitnesbyrd? Budskapet om Kristi kors er og blir dårskap og vil bli motsagt og skape kontrovers og motstand. Vi skal være vise, og vise klokskap, men vi må ikke la oss skremme til taushet. La oss ikke gå kompromissets vei, men heller tåle å bli foraktet.

Et sterkt vitnesbyrd om hvor forunderlig Gud er

I går lyttet jeg til en tale av den amerikanske forbederen Lou Engle (bildet) som gjorde et så sterkt inntrykk på meg, at jeg måtte høre den på nytt i dag. Det er spesielt tre ting jeg merket meg, og som jeg gjerne vil dele med dere. De tre eksemplene viser noe av Guds storhet. Talen ble holdt denne måneden.

Lou Engle er blant annet kjent for at han 'rugger' når han ber. Han forklarer hvorfor i denne talen. Det skriver seg fra et sterkt møte med Gud for noen år siden. Han hadde et møte med Herren på Øvresalen i Jerusalem som varte i fire timer. Da hadde han bedt for Israel og Midt-Østen. Herren sa til ham: 'Nå vet du hvorfor du har rugget frem og tilbake i mesteparten av livet ditt. Jeg har satt deg foran Klagemuren hele livet ditt.' For egen regning legger Lou Engle: 'Jeg er ikke på noen pilegrimsreise, jeg er her for å være i Herrens fortrolige råd.

En annen gang var han inne i en av sine mange fasteperioder. Han var tre dager inne i fasten, da han stakk innom kjøkkenet. 'Det er feil sted å være på om du faster,' sier Lou Engle spøkefullt i talen. Han lot seg friste av noe Yoghurt og noe potetgull. Dagen etter satt Lou Engle i bønnehuset han tilhører, da en kvinnelig profetisk forbeder kom inn døra. Hun kom rett bort til Lou og fortalte at hun hadde hatt en drøm. Hun sa: 'I drømmen var jeg veldig skuffet over deg. Du sa du skulle faste, men hvorfor spiser du da Yoghurt og potetgull!' 

Den kvinnelige profetiske forbederen kunne ikke vite dette. Lou Engle hadde ikke røpet det for noen. Men Herren ser i det skjulte. Når jeg hørte dette kom jeg til å tenke på ordene fra Hebr 4,13: "Ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for."

Den tredje historien viser hvilken sans Gud har for selv små detaljer: Lou Engle er sammen med familien sin på ferie. Det er mens barna er små. En av døtrene fikk låne en helt spesiell dukke et av stedene de ferierte. Det var en dukke av en jente som knelte og ba, og datteren ble svært glad i denne dukken. Men dagen kom og de skulle reise videre, og datteren måtte levere dukken tilbake til eieren.

Lou Engle fortalte at da de endelig kom hjem, oppsøkte han flere leketøysbutikker for å se om noen hadde den for salg, men lykkes ikke. Så gikk det en liten stund, og så en dag på et møte hvor Lou Engle var kom en profetisk kvinnelig forbeder frem til ham og ville snakke med ham. Forbederen kunne fortelle at hun hadde en hobby, og det var å restaurere gamle dukker. Nå hadde Herren talt til henne om å restaurere en gammel dukke til datteren til Lou Engle. Hun hadde pakket den inn. Om ikke Lou Engle kunne ta den med seg hjem og gi den til datteren?

Da Lou kom hjem ga han pakken til datteren, som ivrig pakket den opp. Og der var den bedende dukken som hun hadde lekt med! Nøyaktig samme type! 

Gjett om datteren ble glad. Bare Gud kunne ha visst om at datteren ønsket seg en slik dukke. Så talte han til en bedende kvinne som hadde som hobby å restaurere gamle dukker, og ba henne gjøre i stand en slik dukke til Lou Engles datter! Slik er vår himmelske Far. 

Dutch Sheets sterke og persomlige vitnesbyrd om å lære Gud å kjenne

 Da jeg ble født, var faren min en omreisende evangelist. Det var de dagene da mange evangeliske menigheter hadde årlige vekkelsesmøter med to ukers varighet. Far var en skikkelig svovelpredikant og forkynte mest om helvete. Det fungerte også. Forkynnelsen skremte folk til “sørgebenken”, navnet mange brukte den gangen på alteret eller 'knelebenken'. Far kunne beskrive helvetes flammer så godt at jeg begynte å svette.

På grunn av dette ble jeg frelst i veldig ung alder - flere ganger, bare i tilfelle! Jeg tror jeg kan ha blitt født på ny før jeg til og med ble født! På grunn av dette fryktbaserte evangeliet og den arbeidsbaserte livsstilen det genererte, var en religiøs tilværelse alt jeg kjente til i oppveksten. En kristen var det jeg var og å gå i kirken var det jeg gjorde, så jeg kunne en dag komme til himmelen. På spørsmål om jeg kjente Gud, var svaret et umiddelbart og utvetydig ja.

Det gjorde jeg ikke.

Jeg visste hvem Gud var, og jeg ble absolutt født på nytt. Ikke desto mindre kjente jeg ham ikke på en personlig måte de første 20 årene. Jeg deltok i "Guds hus", mens vi refererte til kirkebygningen, men jeg hadde aldri hatt forbindelse med "Guds hjerte;" tragisk nok hadde jeg kjent religionsutøvelsen, men aldri gleden av hans selskap. I min familie måtte man rett og slett være kristen. Min far var forkynner - jeg tjente min fars Gud. Punktum! 

Da far sluttet i tjenesten, forlot hjemmet, skilte seg mamma og giftet seg med noen andre, krasjet alle mine verdener: Familien min ble knust, min religiøse verden mistet all troverdighet, og min personlige verden hadde en frontkollisjon med kynisme og opprør. . De to tingene som hadde gitt meg identitet - tro og familie - ble revet vekk. Uten disse fortøyningene begynte jeg å drive i det mørke vannet av smerte, bitterhet og synd.

Når jeg ser tilbake, innser jeg at min personlige tro rett og slett ikke var sterk nok til å opprettholde meg under denne prøvelsen. Jeg kjente ikke Yahweh erfaringsmessig som min Gud; heller, han var min fars Gud. Følgelig, da far sviktet og forlot meg, gjorde også hans Gud det. En brukt, generasjonsfjernet Gud kan føre deg til himmelen, men han vil ikke få deg gjennom mye her på jorden. Når det blir tøft, må han være din Gud.

Gud er imidlertid ikke fornøyd med bare å være vår Gud. Hans endelige mål er å være vår far og venn, og gjennom dette forholdet tillate oss å samarbeide med ham for å føre tilsyn med vårt hjem, planeten jorden. Det er planen han startet i 1. Mosebok, og det er det Kristus gjenopprettet på korset. Hvis Gud hadde ønsket flere skapninger bare for å tjene ham, kunne han ha laget en milliard flere engler. Hans ønske var imidlertid en familie, så Herren skapte oss i sitt bilde og likhet, og pustet så inn sin Ånd og natur i oss.

Adams fall frarøvet oss dette familie- og venneforholdet til Gud. Og dessverre, selv på denne siden av korset, roter religion oss ofte det til for oss. Hvis noen hadde sagt til meg de første årene at jeg kunne være Guds venn og partner, ville jeg trodd de var vanvittige. Dessverre samarbeider de fleste kristne med en religion, ikke med Gud.

En av de store hebraiske patriarkene, Jacob, en sønnesønn av Abraham, er et stort bibelsk eksempel på en "Han er min fars Gud" type fyr. Også han hadde bare et overfladisk forhold til Yahweh de første årene. Det kan overraske deg å vite at Yahweh aldri ble omtalt som sin Gud i de første 40 årene av Jakobs liv. I løpet av denne tidsrammen ble Herren omtalt som «Abrahams og Isaks Gud». aldri som "Jakobs Gud."

Jacob, betyr "en som griper etter hælen", og en av dens billedlige betydninger er "å omgå, som om han holder på hælene; også for å holde igjen, som om du holder ved hælen. ” Jakob fikk dette navnet fordi han ble født og grep om hælen til tvillingbroren Esau. Dette humoristiske aspektet ved navnet hans, 'hæl-griperen' ble imidlertid mer enn bare et navn for Jacob. Det var faktisk et ordspill, et profetisk bilde av Adams fall, som manifesterte seg i Jakob som en medvirkende tendens til å holde tilbake eller ta fra andre for å fremme seg selv. (For alle dere som faktisk het Jakob, vær hjertelige. Problemet var ikke Jakobs navn, men hans natur. Jakob er et navn assosiert med ære og storhet i Guds og menneskers øyne. Til slutt valgte Yahweh å kalle seg «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.»)

Jakobs vandring med Herren begynner i 1. Mosebok 28, hvor Yahweh gir ham det samme paktstilbudet om velsignelse og partnerskap som han opprinnelig hadde gitt til sin bestefar, Abraham i 1. Mosebok 12. Da Yahweh kalte Abraham og ga ham sin drøm om familie og land , viser verset at også han hadde en drøm - og at hans og Abrahams drømmer var knyttet sammen. Også med den uforståelige evnen Gud har til å male og skjule bilder av fremtidige hendelser i menneskers liv, ville Abrahams drøm forestille seg hans. Guds drøm inkluderte også en familie - den han hadde mistet; og det involverte land - hele jorden. “Vi kommer til å være partnere, Abraham,” sa Herren, “og vil dele en lignende‘ drømmereise. ’Jeg vil velsigne deg med familie og land; du skal velsigne meg med Messias som vil gjenløse min familie tilbake til meg og gjenopprette sitt herredømme over jorden. ”

Essensielt ga Gud det samme løftet til Jakob i 1.Mos 28:

"Jakob tok av sted fra Be'er-seba og gav seg på vei til Karan. Og han kom til et sted hvor han ble natten over, for solen var gått ned. Han tok en av steinene der på stedet og la den under hodet, og så la han seg til å sove der. Da hadde han en drøm. Se, en stige var reist på jorden, og toppen nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og ned på den. Og se, Herren stod over den og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det land hvor du nå ligger, vil jeg gi deg og din ætt. Din ætt som bli somk støvet på jorden. Du skal utbre deg mot vest og mot øst, mot nord og mot sør. Og i deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes. Se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt deg. Da Jakob våknet av sin søvn, sa han: Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke. Han ble grepet av frykt, og sa: Hvor fordelig er ikke dette sted! Her sannelig Guds hus, her er himmelens port. Jakob stod tidlig opp om morgenen, og han tok den steinen han hadde lagt under hodet, og reiste den opp som en minnestein. Han helte ut olje over toppen av steinen. Han gav stedet navnet Betel. Før hette byen Luz." (v. 10-19)

Utrolig, etter dette dramatiske drømmemøtet med Herren på Betel, "Guds hus", var Jakob fremdeles bare villig til å forholde seg til Yahweh som fars og bestefars Gud, ikke hans egen. Han fortalte faktisk Herren at han fremdeles ikke var sikker på om han skulle gjøre ham til sin Gud eller ikke. Han ville bestemme senere, basert på Yahwehs opptreden.

Da avgav Jakob et løfte og sa: "Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd, og vil gi meg brød og ete og klær til å kle meg med, og jeg kommer tilbake til min fars hus i fred, så skal Herren være min Gud."

Kan du forestille deg en slik dristighet? "Hvis du gjør det bra nok,  Yahweh - gi meg rikdom, land, beskyttelse og gunst - velger jeg deg fremfor Ba'al og de andre gudene i Kana'an." Seks ganger i løpet av de neste tjue årene refereres Herren til i Jakobs liv, men blir alltid referert til som Jakobs fedres Gud; Han blir aldri kalt Jakobs Gud (se 1.Mosebok 28:13; 31: 5, 29, 42, 53; 32: 9.) Fantastisk!

Jakobs "Guds hus" (Betel) forhold til Herren var ikke nok. Selv etter at Jakob fikk et så kraftig møte med ham der, hadde han fremdeles ingen personlig omgang med eller forpliktelse til Yahweh, og et partnerskap med ham var ingen steder på hans radar. Og så langt som Guds drøm angår, hadde Jakob fremdeles ingen anelse om at den engang eksisterte.

Gudfryktige foreldre, guddommelige møter, englebesøk, overnaturlige drømmer og et besøk til "Guds hus" var ikke nok til å forvandle Jakobs overfladiske forhold til Herren til et hjerteforhold. Og de vil heller ikke være for oss. Hjertet kan bare transformeres gjennom forsettlige, personlige beslutninger og tid brukt med Gud. Jeg skjønner at selv om sammenhengen mellom Jacob og en gjenfødt kristen ikke kan være nøyaktig, tror jeg fortsatt at Gud tegnet et bilde for oss. Hvor mange kristne som går gjennom livet og som Jakob aldri blir fortrolig med Gud. Overflateforhold florerer i “Guds hus”. Tilbud som ligner på Jakobs kuttes hele tiden: "Du velsigner meg og tar meg til himmelen en dag - jeg blir kristen." Og så langt som å kjenne ham som far og samarbeide med ham for å redde verden, den tanken kommer aldri inn i deres sinn.

For en tragedie.

Likevel, for hver av oss som er villige, har Gud en plan om å frelse oss fra våre hælfangende måter å tekkkes religion og trekke oss inn i sitt hjerte. Det tok 20 år med Jacob - Gud er tålmodig - men det trenger ikke ta så lang tid. 

- Dutch Sheets, 4.juni 2021/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Velsignelse i forkledning

Det du er i ferd med å lese er et av de sterkeste vitnesbyrdene jeg har lest på lenge. Det vitner som en tro som holder selv i de bratteste bakkene, om en ærlighet og sårbarhet i møte med sykdom - og ikke minst om en overgivelse til Jesus, vi sjeldent ser. Jeg gråt når jeg leste dette og jeg har lest det mange ganger. Blir nok ikke ferdig med dette:

Prestemunken Ambrose ble diagnostisert med Alzheimer. Dette er hva han skrev om det:

Fra et rent åndelig ståsted vil jeg dele med dere den innsikt som jeg opplever Gud har gitt meg i tiden etter at jeg fikk diagnosen. Min største og altoverskyggende synd har alltid vært stolthet. Stolthet over intellektuell kapasitet, over å forstå bedre enn andre og å bedømme andre upassende, av og til tenke om andre at de er mindre enn meg. Dette er en mest sørgelig synd, og en synd som mange har uten å oppdage det selv, men det er den ene synd som fremfor noen annen synd, sender oss til fortapelse hvis vi ikke overkommer den! Det var denne synd som fikk den onde til å falle, og det var denne synd som Adam og Eva falt for.

Jeg forstår fult ut hvordan jeg ble slik. Jeg har gjennom hele mitt liv vært overordentlig stolt av mitt sinn, mitt intellekt, min evne til å tenke klart om vanskelige og kompliserte temaer, min tale og gode penn, vurderingsevne og mulighet til å forklare vanskelige ting osv. Da jeg vokste opp var jeg ikke god i sport, og jeg var ikke attraktiv hos damene. Jeg kunne ikke danse. Jeg var en intellektuell bokorm og einstøing. Jeg hadde ingen andre evner enn mitt hode, og jeg brukte det og utviklet det så langt som det var mulig å nå, selv om jeg ikke var spesielt akademisk innstilt av meg, ettersom alt dette virket som et litt for virkelighetsfjernt spill for min del. Dette var min vei i livet. Og selv om jeg har brukt mine gaver i tjeneste for Kristus og Hans Kirke etter beste evne, så har stoltheten alltid vært der.

Nå har Herren gitt meg en mulighet til å tilintetgjøre med ydmykhet denne stoltheten, ved å akseptere uten å klage den sakte oppsmuldringen av sinnet som jeg gjennomgår. Og jeg klarer å akseptere dette med hele mitt hjerte, noen ganger riktignok med en tåre, som en gave fra Ham for min frelses skyld. Det føles slik noen ganger at denne gradvise visningen av de forskjellige deler av mitt sinn, også er en bortvisning av mitt selv, mitt ego, min stolthet. Og er ikke det egentlig meningen med det åndelige liv når alt kommer til alt? Herren så ned og så at jeg klarte ikke å gjøre dette på noen annen måte, og dermed ettersom Han elsker meg veldig høyt (uverdig som jeg er) og ønsker at jeg skal være hos Ham for alltid, ga Han meg denne enestående anledningen å døde mitt eget jeg. Jeg ser på dette som en stor, men likevel innimellom smertefull, velsignelse!

Mirakler skjer fremdeles!

Vitnesbyrdet jeg er i ferd med å dele med deg er et av de sterkeste vitnesbyrdene om Guds mirakuløse kraft jeg noensinne har lest. Det er John Noble, som har vært som en åndelig far for meg, og hans datter Sharon, som forteller historien om sin gode venn John Menlove (bildet). Jeg har valgt å oversette den til norsk, for gjennom denne historien å ære Jesus for at Han fremdeles gjør under.

En liten forklaring først: John Noble har kjent John Menlove og hans kone Elaine i mange år. Sammen plantet de en menighet i Ilford på 1960-tallet, en menighet som senere fikk sitt sentrum i Collier Row i Romford. John Menlove har ledet lovsang sammen med mange andre musikere, blant annet lovsangsfestene i Royal Albert Hall.

Så til vitnesbyrdet, her fortalt av John Noble:

16. desember i fjor mottok vi en telefon hvor vi ble fortalt at vår kjære venn, John Menlove, i all hast var blitt brakt til sykehuset. Han hadde kjempet med å kvitte seg med en lei hoste og forkjølelse noen ukers tid, men uten resultat. Plutselig kollapser han i sitt hjem. Språket er sløret og han sendes i all hast til sykehuset. Legene fortalte hans kone at John var den første intensiv-pasienten de hadde denne dagen, så hans kone forstod at dette var ramme alvor.

Iløpet av tre dager hadde kroppen til John fullstendig klappet sammen. Nyrene virket ikke lenger og han ble koblet til en dialysemaskin. Han klarte heller ikke å puste for egen maskin, og måtte kobles til en pustemaskin. Ikke var han i stand til spise og fikk næring intravenøst. Han hadde blodforgiftning og alle organene hans var i ferd med å klappe sammen. 19 desember ga en lege beskjed til hans kone om at hennes mann hadde bare to timer igjen å leve og ga henne det råd å be familien komme slik at de kunne ta farvel.

Et kall gikk ut til å be, og venner fra Storbritannia og fra flere ulike menigheter fra området responderte. En svært nær venn reiste til sykehuset for å be ute på parkeringsplassen, da ingen fikk lov å treffe John på den tiden. en sykehusprest kom sent om natten og salvet John med olje. Johns tre barn og hans kone samlet seg rundt sengen for å ta farvel. Plutselig kom en lege løpende inn på rommet, og uten at han sa noe som helst satte han opp et drypp og med hendene klemte han på innholdet i posen inn i Johns arm. Det hele varte bare noen få minutter og så gikk han. Det gikk to timer, tre, fire, fem, og så fikk de beskjed om at situasjonen til John hadde stabilisert seg. Familien fikk beskjed om å reise hjem og få seg litt søvn for de neste to dagene ville være avgjørende.

Selv om Johns situasjon var stabil forble han koblet til maskinene og ble ikke noe bedre. Legen sa at om John ikke ble bedre så måtte de snakke om å ta noen valg og sa rett ut at de da måtte slå av maskinene som holdt ham i live. 23 desember bestemte legen seg for å vekke ham fra kunstig koma men måtte avslutte dette øyeblikkelig da Johns situasjon forverret seg. 24 desember forsøkte de å vekke ham igjen og John slo opp øynene. På 1.juledag fjernet legene den intravenøse føden og John klemte Elaine`s hånd og krøllet tærne. 27 desember åpnet John igjen øynene mens tårene rant, men på grunn av en blødning var han for svak til å gi mer respons. Dagen etterpå var den intravenøse væsken satt på igjen og samme dag fikk Elaine vite at de ville utføre en tracheotomi for å hjelpe han til å puste bedre. Elaine la merke til at John ikke var blitt noe bedre. Nok en gang ble det sendt ut et bønnebegjær.

Elaine ønsket å vite hva som skjedde og snakket med legen som hadde satt opp dryppet og som synes å hjelpe ham gjennom den forrige krisen. Hun trodde han het Assan ( eller noe som lignet på det ) men forsto at hun hadde tatt feil da han svarte: "Nei! Mitt navn er Aslan, lik Løvens." Elaine svarte: "Vel du må bli som en løve for mannen min og bekjempe fienden" og han lo. Elaine dro hjem med et tungt hjerte.

Dagen etter, den 29. desember, dro Elaine tilbake til sykehuset og forventet å finne ham svak, uten respons og med en utført tracheotomi i hans hals. Forsøk å forestill deg hvor forundret hun ble da han satt oppreist uten noen slanger og uten noen tegn til tracheotomi. Hvordan kunne dette ha skjedd natten over? Sykepleierne snakket om at han snakket om at han ville ha seg noe skikkelig mat å spise og Elaine var istand til å gi ham litt Lollipop is. Hvilken forunderlig forvandling som hadde funnet sted! Det måtte ha vært Aslan som hadde gjort underverker igjen.

Siden da har John blitt helt og fullt restituert og er tilbake på jobb og med full gass. Ekteparet har vært tilbake på sykehuset for å finne Dr. Aslan og for å få takke ham for den helt avgjørende handlingen han utførte i denne kritiske tiden, men ingen kjenner til ham eller hvor han kom fra!

"Takk skal du ha Jesus,"og "Takk skal du ha, Dr. Aslan!"

John og Sharon Noble."

Prestekonas sterke hverdagslige vitnesbyrd

I går leste jeg en vakker, sterk og sann fortelling om en kvinne ved navn, Olga Michael, kjent også som Olinka. Jeg måtte bare oversette den, slik at jeg kunne dele den med mine lesere. Jeg tror mange, i likhet med meg, vil bli berørt. Dette er vitnesbyrdet om en enkel kvinnes tro, om kristen tro i praksis, og som setter djupe spor etter seg. Som regel er det ikke de store ordene som teller, men gjerninger gjort i kjærlighet.

Olga Michael var gift med en prest i landsbyen Kwethuk, som ligger ved elven Kuskokwan i Alaska. Hun var kjent for sin gudfryktighet og for sitt barmhjertighetsarbeid.

Olinka tilhørte urbefolkningsgruppen Yup'ik i Alaska. Hun ble født 3. februar i 1916. Mannen hennes, Nikolaj Michael, var postmester i landsbyen og hadde ansvaret for stedets dagligvarebutikk. Senere ble han ordinert prest, og senere forfremmet til erkeprest.

Olinka var ikke bare prestekone, men også jordmor. Selv ble hun mor til 13 barn. Åtte av dem levde opp og ble oppdratt av Olinka. Mange av sine barn fødte hun helt uten noen hjelp fra noen jordmor.

Olinka var kjent for sin medfølelse og omsorg for alle som hadde lidd overlast og blitt misbrukt, spesielt de som var blitt seksuelt misbrukt. Selv om familien var fattig, ga hun sjenerøst til de som var fattigere. Ofte ga hun vekk sine egne barns klær til de som hadde større behov enn dem selv. Hun var også kjent for evnen til å kunne se om noen var med barn, selv før kvinnene selv var det.

Når Olinka døde 8. november 1979 var det mange mennesker som gjerne ville ta del i begravelsen. Mange av de bodde langt unna. Siden det var november, gjorde vinterværet det helt umulig. Men når begravelsesdagen kom brakte varme vinder fra sør med seg varm luft til disse områdene, og veiene tinet og ble farbare. Når de sørgende skulle følge kisten ut av kirken kom det en flokk med fugler. Snøen hadde også smeltet ved graven, slik at det var lett for de som skulle grave den. Kvelden etter begravelsen ble det normalt vintervær igjen.

Mange ærer det gode minnet til Olinka. Hennes ortodokse tro var et sterkt vitnesbyrd for mange.

Islamsk terrorist finner Jesus og leder bønnemøter i Istanbul

Midt i krigens redsler fortsetter Gud å demonstrere sin makt. The New York Times kunne for kort tid siden fortelle en historie om hvordan en terrorist hadde blitt en kristen og hvordan han startet en bønnegruppe for andre kristne.

Hans kone og andre familiemedlemmer har sett en kolossale endringen i denne mannens liv etter at han fikk møte Jesus.

Journalisten fra The New York Times skriver:

"Når 22 kristne flyktninger kom sammen i en kjeller til en leilighet i Istanbul tidlig en søndag morgen for kort tid siden, så ble jeg raskt klar over at dette ikke var noe ordinært bønnemøte. Flere av de som var til stede hadde muslimske navn. Her fant jeg en med navnet Jihad, en som het Abelrahman og flere med navnet Mohammad. Og det underligste av alt: spøkefullt refererte de til sin vert, en av de med navnet Mohammad, som en irhabi - en terrorist.

Om Bashir Mohammad var med på spøken, var det fordi dette en gang var sant. I dag har den 25 år gamle Mohammad et kors hengende på veggen og inviterer andre som nylig er blitt omvendt til et ukentlig bibelstudiegruppemøte i den lilla-malte stua si. For mindre enn fire år siden kjempet han ved frontlinjen i den syriske borgerkrigen for Jabhat al-Nusra, en sidegren av Al Qaeda. Han er, sier han selv, en jihadist som vendte om til Jesus."

Er det ikke fantastisk? Både det at disse terroristene møter Jesus, men også at den sekulære avisen The New York Times publiserer slike historier? For meg er dette et stort gledes- og takkeemne.

Du kan lese historien i The New York Times her:

https://www.nytimes.com/2017/03/24/world/middleeast/the-jihadi-who-turned-to-jesus.html?_r=1

Erkebiskop oppdager at hans far ikke er hans far - om det å vokse opp i et alkoholisert hjem

Erkebiskopen av Canterbury, kom i går med en svært personlig og ikke minst bemerkelsesverdig uttalelse. Den berørte meg så sterkt at jeg har valgt å oversette den til norsk:

"I løpet av den siste måneden har jeg oppdaget at min biologiske far ikke er Gavin Welby, men faktum er at det er den nå avdøde, Sir Anthony Montague Browne.

Dette kom som en fullstendig overraskelse.

Min mor (Jane Williams) og far (Gavin Welby) var begge alkoholikere. Min mor har siden 1968 vært i behandling for dette, og har ikke rørt alkohol de siste 48 årene. Jeg er veldig stolt av henne.

Min far (Gavin Welby) døde som et resultat av alkohol og røyking i 1977 da jeg var 21 år gammel.

Som et resultat av mine foreldres alkoholmisbruk var mine tidlige år bare et rot, selv om jeg hadde velsignelsen og gaven av en flott utdannelse, og ble tatt gått hånd om av min bestemor mens min mor var til avvending, og av min far (Gavin Welby) når han var i stand til det. 

Mitt liv har vært en stor velsignelse og jeg har hatt en vidunderlig støtte, spesielt fra Caroline og våre barn, så vel som fra en stor mengde venner og familie.

Min egen opplevelse er typisk for mange andres. Å finne at enes egen far er en annen enn den man trodde er ikke uvanlig. Og å være barn i en familie med store relasjons utfordringer, og med rusproblemer, er altfor vanlig. 

Ved Guds nåde, funnet i den kristne tro, gjennom NHS, gjennom Anonyme Alkoholikere, og gjennom hennes egen bemerkelsesverdige beslutning og anstrengelse, har min mor levd fri fra alkohol, har et veldig lykkelig ekteskap, og har bidratt stort til samfunnet gjennom å være tilsynsverge, medlem av National Parole Board, som fengselsvisitator og ved sitt engasjement i en kriminalreform.

Hun har også spilt en vidunderlig rolle i mitt liv og i livene til mine barn og barnebarn, slik også min stefar hvis støtte og oppmuntringer har vært generøs, uforbeholden og ufeilbarlig.

Denne nyheten har, selvfølgelig, vært en stor overraskelse, men i livet og i ekteskapet vårt har Caroline og jeg vært igjennom verre ting. Jeg vet at jeg finner hvem jeg er i Jesus Kristus, ikke i mine gener, og at min identitet i Ham forandres aldri. Og enda viktigere: min rolle som erkebiskop gjør meg hele tiden oppmerksom på den virkelige og genuine smerten til så mange rundt omkring i verden, som skulle være hovedfokus for våre bønner.

Selv om det er elementer av tristhet og tragedie i min far (Gavin Welby) tilfelle, så er dette en historie om forløsning og håp fra et sted med en stormende vanskelighetsgrad og nær fortvilelse i flere liv. Det er et vitnesbyrd om Guds nåde og Kristi kraft til å frigjøre og forløse oss, om nåde og kraft som tilbys ethvert menneske.

Når jeg skulle innsettes for tre år siden, sa Evangeline Kanagasooriam, et ungt medlem av menigheten i Canterbury:

"Vi hilser deg i navnet til Jesus Kristus. Hvem er du og hvorfor ønsker du å tre inn her?"

Til dette svarte jeg: "Jeg er Justin, en Jesu Kristi tjener, og jeg kommer som en som søker Guds nåde til å reise med deg i Hans tjeneste sammen!"

Hva har endret seg? Ingenting!

Yitzhak Shamir: Kristne fra fars landsby var blant de triveligste menneskene vi visste om

Jeg holder på å lese selvbiografien til Yitzhak Shamir (bildet). Med unntak av 25 måneder som visestatsminister og utenriksminister, var Shamir statsminister og leder av Likud-partiet i perioden mellom 1982-1992. Han ledet Israels regjering like fram til juli 1992, og dette er noen annen statsminister har gjort siden David Ben-Gurion.

Det er en svært dramatisk historie han forteller. Om oppveksten i Polen, om undergrunnsarbeidet i kamp for jødisk selvstendighet på 1940-tallet, om arbeidet i Mossad, om nasjonal og internasjonal politikk - bare for å nevne noe.

Hele hans familie ble utryddet. Faktisk ble alle jødene i landsbyen hvor han vokste opp drept. 2. november 1942, ble de ført bort i kjerrer fra den polske byen Rujenoy, til Volovysk og deretter til Treblinka. Blant dem hans mor og søsteren Rivka. Den andre søsteren, Miriam, ble skutt sammen med sin mann av en polsk skogvokter, som hadde lovt å skjule dem for tyskerne. Faren ble også drept av en polsk angiver fra landsbyen hvor han vokste opp.

Yitzhak Shamir forteller gripende om oppveksten i den polske byen Rujenoy. Av en befolkning på 5000 var det rundt 3500 jøder. Faren, Shlomo Yesernitzky, eide en liten lærvarefabrikk. Shamir forteller at han ble oppdratt i et varmt og godt hjem. Han ble tidlig en overbevist sionist.

Jeg kommer nok tilbake med mer om Yitzak Shamir senere, etter hvert som jeg leser boken, men jeg vil gjerne få dele noe som Yitzak Shamir forteller om sin barndom og oppvekst, som har gjort et djupt inntrykk på ham:

'Far satte særlig pris på å komme hjem et par dager til sitt barndomshjem for å møte sine gamle landsby-venner, som selvfølgelig var kristne alle sammen. De kom også ofte til Rujenoy og var blant de triveligste av alle gjestene våre, så vi gledet oss alltid til de skulle komme og vi hygget oss sammen med dem'. (Yitzhak Shamir: Tilbakeblikk. En selvbiografi. Forlaget Exodus 1994, side 14)

Dette gjorde godt å lese: at kristne med sine levde liv var et så godt eksempel at en jøde minnes dem med takknemlighet og glede. Se det - det er slett ikke en selvfølge. Hva kristne har forvoldt jøder gjennom tidene er så forferdelig at vi slår våre øyne skamfulle ned. Derfor er det desto mer gledelig når vi får del i et slikt sterkt vitnesbyrd fra Yitzhak Shamir.

Jeg gleder meg til å lese videre.

Jeg fant tilbake til Jesus

Nylig leste jeg et vitnesbyrd fra Burra Isle på Shetland, om en kvinne som var kommet til tro på Jesus. Jeg ble så grepet av hva jeg leste at jeg bestemte meg for å oversette det til norsk. Jeg tror flere av bloggens lesere vil glede seg over dette:

'Jeg vokste opp i et kristent hjem. Da jeg var 13 år gammel døde min mor og i stedet for å vende meg til Gud for trøst og veiledning ble jeg sint og vendte meg vekk fra Ham.

Faren min var alkoholiker så livet mitt var ganske tøft en periode. Jeg var forvirret og følte meg helt fortapt, og gjorde noen dårlige valg, men overlevde så godt jeg kunne.

For omtrent to år siden så snakket jeg med min datter. Jeg kan ikke huske hva vi snakket om, men plutselig sa hun: Du har oppdratt meg til å tilgi. Så nå må du legge ting bak deg og komme deg videre.

Jeg var sjokkert over hvor langt unna Gud jeg var kommet og jeg visste i samme øyeblikk at jeg måtte vende tilbake til Gud, og min søken begynte.

Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle vende meg, men så en dag introduserte Gud meg for en liten dame som heter Margaret Sinclair. Jeg forsøkte å selge henne noen produkter som kalles Avon, men hun forklarte at hun ikke kunne bruke dem på grunn av at de inneholdt parfyme. Jeg ble invitert inn på tea, men fordi jeg fremdeles hadde en jobb å gjøre måtte jeg takke nei. 

Men jeg ble dratt mot henne og neste gang Margaret inviterte meg inn for en kopp tea så takket jeg ja. Jeg visste at det var vendepunktet for meg.

Der fikk jeg svar på alle spørsmålene mine. Vi snakket om Gud, Jesus, religion, tilgivelse og mye, mye mer til den sene kvelden. Hun forsikret meg om at Gud fremdeles elsket meg like mye som Han alltid hadde gjort, og om jeg ville ønske Ham velkommen i mitt hjerte som min Frelser så ville Han ta imot meg. Vi ba sammen. Jeg gikk derfra med en vakker Bibel og et hjerte fylt av kjærlighet og håp. 

Den natten ba jeg Jesus komme inn i hjertet mitt. Det var den 7.mai 2014.

Fra da av har Margaret, Dorothy, Harry, Gwyn og Jim hjulpet meg videre i dette vakre nye livet fullt av herlighet.

Bertha Brogan, Mossbank.

Bertha ble døpt 26.oktober i Burra Isle Baptist Church (bildet).

Å vitne med sitt liv

'Min far snakket vanligvis ikke mye offentlig om sin tro på Gud. Snarere var det på en annen måte: Det synes som om han strålte med den varme følelsen av god vilje, med den djupe og ekstraordinære måten å sette pris på andre, av en fred som preget hans væremåte. På denne måten overførte han til andre en følelse av Guds nærvær'.

Jean Vanier (bildet), om sin far Georges P. Vanier i boken: In Weakness and Strengh, side 17)

I 34 år har Han vist seg trofast mot oss

En Facebook-venn minnet meg om Salme 32,8 i dag. For May Sissel og meg er det et helt spesielt ord. Når vi forlovet oss, 19. desember 1981, fikk vi gullsmeden til å gravere inn henvisning i våre ringer. Vi valgte nemlig dette ordet som vårt 'livsord':

'Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal vandre, jeg vil gi deg råd ved mitt øye'.

I dag fikk jeg bare lyst til å vitne om at det ordet er sant. I 34 år har Herren vist seg trofast mot sitt løfte. Aldri har Han sviktet, selv ikke en eneste dag. Det har ikke alltid vært like lett å se denne veien. Noen ganger har vi sett den gjennom tårer og kun 'ant' at den var der, men Herren har også sagt i sitt ord om det Han selv kaller 'den hellige veien':

'Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige veien. Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill'.

Steg for steg har vi gått den, og vi er ennå ikke i mål, men vi er sikre på en ting: 'Han som begynte den gode gjerningen, Han skal fullføre den'.

Og råd gir Han underveis.

Vi har ikke alltid vært gode til å lytte, og vi har ikke alltid fulgt de rådene vi har fått. Så har vi vendt om, og kommet inn på veien igjen, ved å be om syndernes forlatelse og søkt Hans råd og veiledning på nytt. Når vi har sviktet, har Han likevel vist seg trofast. Han har aldri sviktet, og kommer aldri til å svikte sine. Han har vært trofast i gode og onde dager, i smil og tårer, sykdom og styrke, latter og bekymring.

Vi vil ære Gud for dette!