Munken, alkoholikeren og frelse

En gang levde det en munk på Athos, som drakk seg full hver eneste dag. Han var en skandale for de mange pilegrimene som kom til den hellige øya. En dag døde han og noen pilegrimer kom for å fortelle den hellige Paisios det som hadde skjedd. De var åpenbart lettet over at et stort problem endelig var løst.

Fader Paisios svarte at han kjente til at denne munken var død. Han hadde sett i et syn at en stor mengde engler hadde kommet for å hente munken hjem til Gud. Pilegrimene ble forbauset over det Paisios sa og noen av dem protesterte og forsøkte å forklare for Paisios hvem de snakket om, fordi de trodde ikke Paisios visste hvem han var.

Da fortalte Paisios den følgende:

'Denne munken var født i Lille-Asia, rett før tyrkernes ødeleggelser, og ppå den tiden da tyrkerne samlet inn alle guttebarn. For å forhindre at denne gutten skulle bli tatt fra dem, tok foreldrene hans med seg mens de arbeidet ute på markene og skjulte ham. For at ikke barnets gråt skulle røpe ham, helte de litt raki (gresk brennevin) i melken hans, slik at han skulle roe seg. På den måten ble han alkoholiker. , men

På Athos møtte han en starets og fortalte ham sin historie. Den åndelige veilederen gav ham det rådet at skulle bønnfalle Gud, med å kaste seg ned for Guds ansikt dag og natt og be Gud hjelpe ham med å redusere drikkingen med et glass hver gang.

Etter at et år var gått, hadde munken klart å redusere 20 glass til 19, og slik fortsatte det over noen år til han var nede i 2-3 glass, men han ble fremdeles full.'

I årevis så verden en alkoholisert munk som var en skandale for pilegrimene, men Gud så en munk som kjempet en lang kamp.

Hva ser vi når vi ser et medmenneske, en bror eller en søster?
Hvilken rett har vi til å dømme?

Trond Giske og den hellige kua

2017 skulle bli året da vi gjenoppdaget synden. I alle slags miljøer ble ting som var skjult i mørket avdekket av et ubehagelig lys. Tafsing, trakassering, overgrep kom for en dag. Aviser, TV, Internett ble fylt av historier om kvinner og menn som kunne fortelle om overgrep av forskjellig karakter. Her i Norge ble Trond Giske avslørt, men han er ikke alene. Varslere har også meldt fra om seksuell trakassering i både Høyre og Kristelig Folkeparti, og vi kjenner også til litt eldre historier fra Fremskittspartiet.

Ingen ser ut til å gå fri. Heller ikke menigheter. Det skjer i en tid hvor det ikke er populært å snakke om synd. Men rett foran våre øyne, i full offentlighet avsløres syndens grelle styggedom. Og det hjelper lite at enkelte av de nye nådelærerne sier at kristne ikke lenger har synder å bekjenne. For også blant kristne foregår seksuell trakassering.

Men det er en ting få, om noen, snakker om. Trond Giske var innom det i sin offentlige syndsbekjennelse i Dagsryven, nemlig den rollen alkoholen spiller i denne sammenheng. Giske innrømmet at spriten hadde vært en medvirkende årsak.

Men få våger å sette dette på dagsorden: vår liberale holdning til alkohol. Den er Norges hellige ku.

Tabloidavisene skrev om det før jul: tusenvis av barn som gruet seg til julaften fordi far og mor drikker så mye. De kunne også fortelle om et helt nytt fenomen: voksne som må følge sine foreldre til avrusning på Borgestad-klinikken. Nå er det ikke bare mor og far som er utrygge personer for barn. Besteforeldre er blitt det også!

Men vi snakker ikke om det.

Norske politikere vil ha ytterligere liberalisering av norsk alkoholpolitikk, og nordmenn reiser til syden for å drikke seg snydens, mens Sjømannnskirkens folk må ta seg av barn som vandrer gatelangs fordi mor og far er sanseløst fulle.

Politiske møter og idrettsarrangementer og alkohol hører sammen. Men slik burde det ikke være. Absolutt ikke. Disse arenaene burde heller være alkoholfrie soner, hvor det ble diskutert politikk av edrue folk og hvor man kunne glede seg over store idrettsprestasjoner uten fyllesyke. 

Kanskje ble det mindre trakassering av det også?

Men dette snakker vi ikke om. Vi kan snakke om trakasseringen, men ikke om det som medvirker til at det blir slik, for det er en hellig ku som ingen vil slakte.

Det tristeste av alt er når også en menighet blir et utrygt sted for mennesker. Den som tar opp dette blir fort stemplet som moralist.

En trist historie fra Russland

Man skal ikke ha reist veldig mye i Russland før man oppdager at landet har et betydelig alkoholproblem. Derfor er det ekstra ille å lese Vårt Land i dag som kan fortelle at Den russisk ortodokse kirken tjener milliarder av kroner hvert år på import av alkohol og tobakk. Denne kirken er dermed med på å ødelegge livet til utallige russere, og skape store problemer for deres familier.

Pengene Den russisk ortodokse kirken tjener på sprit- og tobakksalget brukes på å finansiere Den russisk ortodokse kirken, om vi skal tro oppslaget i dagens Vårt Land.

Det hele begynte med president Boris Jeltsin - som var kjent for ikke å spytte i glasset - på 1990-tallet. Da måtte man finne en løsning på hvordan man kunne finansiere Den russisk ortodokse kirkens virksomhet. Boris Jeltsin sørget da for at Den russisk-ortodokse kirken kunne importere alkohol- og tobakk toll- og skattefritt!

Jeg har reist en del i Russland, og har sett flatfylla. I en landsby hvor jeg holdt møter kom det en kveld flere fortvilte kvinner. De kom for å be om forbønn. I landsbyen hadde flere menn omkommet på grunn av dårlig sprit. Nå var de redd for sine egne menn, som drakk hver eneste dag, at de skulle få tak på denne spriten. Om ikke vi kunne be om at Gud skulle spare deres liv?

På møtene - enten det var i en by på en viss størrelse eller ute på landsbygda var det flest kvinner. Mennene var hjemme for å drikke, eller de lå sanseløse utendørs. Men noen av dem kom, og noen så vi også satt fri fra alkoholens forbannelser. I et tilfelle ble en mann frelst på et av mine møter. Det var faktisk det aller første møtet jeg talte på i Russland. Han ble løst der og da fra mange års misbruk, og klarte seg i flere år. Han var så heldig å treffe en enke, som han ble så glad i og de bestemte seg for å gifte seg. Jeg fikk ikke anledning til å delta i bryllupet, men jeg gledet meg til neste gang jeg skulle se de. Da traff jeg henne som denne mannen skulle giftet seg med. Jeg spurte etter ham. Enken kunne fortelle at de kom ikke så langt at de fikk giftet seg. Hennes fremtidige ektemann hadde blitt lurt med noen andre menn for å feire at han skulle gifte seg, og sprakk. Etter noen dager med sanseløs fyll ble han dratt inn på politistasjonen. Der ble han banket opp av politiet, og døde av skadene han pådro seg. Politiet slapp unna. Ingen våget å melde de for politivold. Det hadde uansett ikke ført fram.

Erkebiskop oppdager at hans far ikke er hans far - om det å vokse opp i et alkoholisert hjem

Erkebiskopen av Canterbury, kom i går med en svært personlig og ikke minst bemerkelsesverdig uttalelse. Den berørte meg så sterkt at jeg har valgt å oversette den til norsk:

"I løpet av den siste måneden har jeg oppdaget at min biologiske far ikke er Gavin Welby, men faktum er at det er den nå avdøde, Sir Anthony Montague Browne.

Dette kom som en fullstendig overraskelse.

Min mor (Jane Williams) og far (Gavin Welby) var begge alkoholikere. Min mor har siden 1968 vært i behandling for dette, og har ikke rørt alkohol de siste 48 årene. Jeg er veldig stolt av henne.

Min far (Gavin Welby) døde som et resultat av alkohol og røyking i 1977 da jeg var 21 år gammel.

Som et resultat av mine foreldres alkoholmisbruk var mine tidlige år bare et rot, selv om jeg hadde velsignelsen og gaven av en flott utdannelse, og ble tatt gått hånd om av min bestemor mens min mor var til avvending, og av min far (Gavin Welby) når han var i stand til det. 

Mitt liv har vært en stor velsignelse og jeg har hatt en vidunderlig støtte, spesielt fra Caroline og våre barn, så vel som fra en stor mengde venner og familie.

Min egen opplevelse er typisk for mange andres. Å finne at enes egen far er en annen enn den man trodde er ikke uvanlig. Og å være barn i en familie med store relasjons utfordringer, og med rusproblemer, er altfor vanlig. 

Ved Guds nåde, funnet i den kristne tro, gjennom NHS, gjennom Anonyme Alkoholikere, og gjennom hennes egen bemerkelsesverdige beslutning og anstrengelse, har min mor levd fri fra alkohol, har et veldig lykkelig ekteskap, og har bidratt stort til samfunnet gjennom å være tilsynsverge, medlem av National Parole Board, som fengselsvisitator og ved sitt engasjement i en kriminalreform.

Hun har også spilt en vidunderlig rolle i mitt liv og i livene til mine barn og barnebarn, slik også min stefar hvis støtte og oppmuntringer har vært generøs, uforbeholden og ufeilbarlig.

Denne nyheten har, selvfølgelig, vært en stor overraskelse, men i livet og i ekteskapet vårt har Caroline og jeg vært igjennom verre ting. Jeg vet at jeg finner hvem jeg er i Jesus Kristus, ikke i mine gener, og at min identitet i Ham forandres aldri. Og enda viktigere: min rolle som erkebiskop gjør meg hele tiden oppmerksom på den virkelige og genuine smerten til så mange rundt omkring i verden, som skulle være hovedfokus for våre bønner.

Selv om det er elementer av tristhet og tragedie i min far (Gavin Welby) tilfelle, så er dette en historie om forløsning og håp fra et sted med en stormende vanskelighetsgrad og nær fortvilelse i flere liv. Det er et vitnesbyrd om Guds nåde og Kristi kraft til å frigjøre og forløse oss, om nåde og kraft som tilbys ethvert menneske.

Når jeg skulle innsettes for tre år siden, sa Evangeline Kanagasooriam, et ungt medlem av menigheten i Canterbury:

"Vi hilser deg i navnet til Jesus Kristus. Hvem er du og hvorfor ønsker du å tre inn her?"

Til dette svarte jeg: "Jeg er Justin, en Jesu Kristi tjener, og jeg kommer som en som søker Guds nåde til å reise med deg i Hans tjeneste sammen!"

Hva har endret seg? Ingenting!