Et syn

 Sent lørdag kveld skulle jeg 'tilfeldigvis' lete fram noe bibelundervisning til personlig oppbyggelse på You Tube. Da er det at You Tube selv foreslår en film om noen munker som bor i Karoulia på Athos. Dette skjer samtidig med at Gud kommer så inderlig nær og skaper en djup lengsel etter seg selv. Jeg så ferdig den gripende filmen, og den skapte lengsel etter stillheten.

Tidlig søndag morgen får jeg en talemelding på mobilen fra en venn med profetiske gaver. Den lød slik, her i min oversettelse: "Jeg så deg løftet opp og plassert i en hule, lik den enkelte munker har. Jeg merket meg at du ikke satt i rullestolen din, men beveget deg fritt. Hva jeg så og sanset i dette skjulestedet, var en intensitet av Herrens nærvær. Du snakket ikke, men ble værende i Herrens fullkomne kjærlighet. Utenfor hulen hadde en ørn slått seg ned, og på den andre siden en skinnende, mektig engel med et draget sverd."

Billedtekst: Munker som lever i Karoulia på Athos.

Ukjent for mennesker - kjent av Gud

Ukjente for omverdenen. Kjent av Gud. Stillferdige. Ydmyke. Bedende. Av få ord. Bofaste. Fredsommelige.

Jeg tenker på denne munken på Athos, og på alle de 'stille i landet'. De som ikke gjør så mye vesen av seg. Som gjør sitt arbeid så stille, idet de bærer mennesker fram for Guds trone i sine bønner.

De bærer Guds rike i seg og med seg

Gud lar seg erfare - samtidig er Han uutgrunnelig

I tanken kan man reise langt! For tiden er jeg ofte innom Athos, munkeøya (bildet), noen mil sørøst for Tessaloniki. Hit har mennesker kommet i mer enn 1000 år for å hengi seg til bønn. Den bønnen som først og fremst forvaltes på Athos er svært enkel: Kyrie Iesou Christe, eleison me - Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg. Denne bønnen kalles 'Jesusbønnen' eller 'Hjertets bønn' og den har for meg vært en kjær følgesvenn gjennom mange år. Det er den bønnen jeg ber mest og den er blitt en del av min bønnerytme.

"På 1300-tallet ble det strid om munkene på Athos og deres åndelige erfaringer gjennom å be Jesusbønnen. Det provoserende vitnesbyrdet var at hjertets bønn kunne åpne bederens blikk for det uskapte lyset, Gud selv. For teologer som ville holde orden og ha rede på grenselinjen mellom det guddommelige og det menneskelige synes dette å være kjetteri. Men kirken skulle komme til å akseptere paradokset at Gud lar seg erfare og samtidig forblir uutgrunnelig." (Professor Per Holmberg ved Göteborg universitet. Oversatt fra tidsskriftet Pilgruim nr 4/Årgang 27/2020, side 8)

Dette har vært til stor hjelp for meg de siste årene: At Gud lar seg erfare, men at Han er og forblir et mysterium. Det vi kan vite om Gud er at Han alltid er større enn våre forklaringer og strenge teologiske definisjoner. Gud sprenger de menneskelig erfaringene og strukturene og ordene. 

Og Han lar seg erfare gjennom bønnen, ikke minst gjennom 'Hjertets bønn'.

Bederen Paisios av Athos

Om munken Paisios av Athos (1924-1994):

 ”Den eldste ga dem (disiplene) cellen til de hellige erkeenglene, og han flyttet selv til en liten“ hytte ”, som han bygde i en viss avstand fra kastanjeplanker (bildet)

Hver natt utførte den eldste en bønnevakte med utallige bøyninger til marken og mange bønner med bønnetauet. Bønn var hans viktigste virksomhet. Han prøvde aldri avbryte forbindelsen med Gud gjennom smarte gjerninger. "

Fra boken "The Life of Elder Paisios the Holy Mountain" av Hieromonk Isaac

Omsorg og kjærlighet

En 88 årig munk hjelper sin åndelige far på 104 år med sin aftentur! Rett før dette bildet ble tatt for 10 år siden, rett utenfor derew klostercelle på Athos, hadde 88-åringen ryddet unna store steiner etter vårløsningen slik at det skulle være lettere for 104 åringen å gå uten hindringer! Snakk om kjærlighet og omsorg. 

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 4

Det var på Athos at fader Sofrony (bildet) skulle bli kjent og nært forbundet med staretsen Siluan (bildet til høyre), og med god veiledning fra denne åndelige veilederen skulle han komme inn i et forunderlig bønnens samfunn. Etter at starets Siluan sovner inn i Herren den 24.september i 1938, trekker fader Sofrony seg tilbake og lever som eremit i en munkecelle i Karoulia, som er et avsidesliggende område av øya, kjent som Athos 'indre ørken'. Dette skjedde på vårparten etter at Siluan var død.

'Der i ensomheten', skriver Maxime Egger, 'opplevde han øyeblikk av ren bønn. Ansikt til ansikt med Gud. Uten bilder eller tanker som splitter. Med hele sin væren - ånd, sjel og kropp - forenet med hjertet. Hans ånd ble ført inn i den uendelige, lyse, guddommelige evigheten, veldig, navnløs, bortenfor tid og rom. Men, et nytt paradoks - i samme øyeblikk som han - for å bruke hans egne ord: "opplevde den levende Guds nærvær slik at verden var glemt", åpnet bønnen hans hjerte og bevissthet om alt som skjedde i hele verden. Han hørte drønnene fra krigen djupt nede i sin grotte. Særskilt om nettene trengte skrikene fra den lidende menneskeheten hans hjerte. Likesom starets Siluan ba han for hele verden, for hele Adam, med samme tårer som for seg selv. Han så i disse tårer en Guds gave, et gjenskinn av Kristi bønn i Getsemane,'

Det var ikke selvsagt at fader Sofrony skulle bli en disippel, en læresvenn, av staretsen Siluan. Riktignok var de begge russere, men der stanset også likheten. Fader Sofrony var den kultiverte intellektuelle, staretsen Siluan en enkel mann, opprinnelig en bonde, som knapt nok hadde noen utdannelse. Bare en omreisende bygdeskole hadde han gått på. Likevel skulle han karakterisere sitt møte med Siluan som den viktigste hendelsen i sitt liv. Det første møtet fant sted i 1930. Intuitivt forstod han at denne enkle russiske bonden hadde gått noen høyere klassetrinn i Guds Ånds akademi enn ham selv.

Fader Sofrony skrev bok om sin venn og fortrolige, sin starets. Han innleder den slik:

'Det levde en mann på jorden, en mann som søkte Gud av hele sitt hjerte. Hans navn var Simeon. Lenge bønnfalt han Gud mens tårene rant: 'Forbarm deg over meg', men Gud lyttet ikke til hans rop.. Slik ba han måned etter måned, og hans krefter begynte å svikte. Nær ved å gi opp alt håp ropte han ut: 'Du er ubevegelig!' Disse ordene førte til at noe brast noe i hans fortvilte, pinte sjel, og han så plutselig i et øyeblikk den levende Kristus. Hans hjerte og kropp fyltes av en ild så sterk at han ikke skulle ha overlevd om synet hadde vart et øyeblikk lenger. I ettertid skulle han aldri glemme Kristi uutsigelige milde, kjærlighetsfulle blikk, fylt av glede og fred, og i alle de år som fulgte skulle han allti uuttrettelig vitne om at Gud er kjærlighet, grensløs, ufattelig kjærlighet.'

Denne Simeon er altså staretsen Siluan. Han het opprinnelig Simeon Ivanovitsj Amtonov, og var en bonde fra fylket Tambov, i Lebedinsk-distriktet utenfor byen Shovsk. Han var født i 1866 og kom til Athos i 1892. Sitt første klosterløfte avga han i 1896. På Athos arbeidet han ved en kvern på  Kalamareia, og i Gamle Rossikon og som klosterforvalter.

fortsettes

Fred selv i støyende omgivelser

Om du ikke kan finne fred i støyende omgivelser, vil du ikke finne fred på stille steder heller.

- Hl.Paisios av Athos (bildet, 1924-1994, åndelig veileder for mange, asketiker og beder.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere.' (Joh 14,27)

'For han er vår fred...' (Ef 2,14)

Det uskapte lyset

"En natt jeg var i munkecellen min og fremsa Jesusbønnen, ble jeg overveldet av en himmelsk glede. Den mørke cellen var bare opplyst av et enslig stearinlys, begynte gradvis å bli fylt opp av det mest vidunderlige blå-hvite lyset. Til å begynne med var dette lyset veldig intenst. Så ble mine øyne mer vant med dets skinn. Det var Det uskapte lyset som manifesterte seg selv.

Jeg oppholdt meg i denne tilstanden i flere timer, og hadde mistet en hver følelse for det dennesidige. Jeg levde i en annerledes, åndelig verden, svært annerledes enn denne verdens kjødelighet. I denne tilstanden fikk jeg himmelske syner og ekstraordinære erfaringer. Uten at jeg hadde merket meg det hadde det gått flere timer.

Så trakk Det uskapte lyset seg tilbake og jeg vendte tilbake til min tidligere tilstand. Jeg ble sulten og spiste et stykke tørt brød. Jeg var tørst, og drakk litt vann. Jeg var sliten og satte meg ned for å hvile. Jeg følte meg som et dyr beklaget overfor meg selv for at jeg ikke var annerledes enn villdyrene. Denne naturlige ydmykheten ble født inne i meg som en konsekvens av at jeg hadde endret min tilstand.

Fra den åndelige tilstanden jeg var i, hadde jeg trådt inn i denne, og i det jeg oppfattet forskjellen, var det bare fordømmelse og forakt for meg selv igjen. Når jeg gikk utendørs tenkre jeg at det fremdeles var natt og det var fullmåne. Ikke langt fra der hvor jeg bodde det en annen broder på hans eneboersted. Jjeg gikk over til ham og spurte om hvor mange klokken var.

Det uskapte lyset var så intenst at jeg trodde lyset av dag var lik natten og at solen var lik månen."

Hl.Paisios av Athos (bildet)
Oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Gamle Dimas - i henrykkelse i Guds hellige nærvær, del 2

"Klokkene ringte kl.04.00. Så snart Gamle Dimas hørte klokkene, gjorde han ennå et par kroppsbøyninger og stanset opp med å be. Han satt på en lav steinbenk - jeg tror det var en slik langs veggen i narthex - og inn trådte Makaroudas - det var deres kjælenavn for Makarios. Han var liten, rask og talte med blind stemme. En liten engel. Han tente oljelampene og de store lysestakene. Det var så vakkert! Og han blåste lysene ut så fint...

Makarios kom altså inn i kirken. Gamle Dimas fulgte etter ham, åpnet døren og gikk også inn. Han st og gjorde seg klar i sin munkestol og tenkte vel at ingen så ham. Jeg gikk også inn ...

Da nattverdordene: "Med ærefrykt for Gud..." lød, mottok mange av fedrene nattverden. Det gjorde jeg også og utførte en kroppsbøyning. Fra det øyeblikk, hvor jeg mottok nattverden, ble jeg overveldet av en intens glede, og fylt av entusiasme.

Ette gudstjenesten gikk jeg alene ut i skogen, fylt av glede og jubel. Grepet av Gud! Mens jeg gikk over mot eneboerhytten gjentok jeg stille takkebønnen for nattverden. Jeg løp i glede gjennom skogen med utstrakte armer, jeg sprang av glede og ropte høyt: "Ære være Gud i det høyeste!" Ja, mine armer forble utstrakte likesom et stykke tre, og min kropp dannet korsets form. Hvis dere hadde sett meg bakfra, ville dere ha sett et kors. Mitt hode var løftet opp mot himmelen, og mitt bryst spent ut, som om jeg på vinger ville heve meg opp mot himmelen med utstrakte armer. Mitt hjerte ønsket å fly. Alt hva jeg forteller dere er sant. Jeg har opplevd det slik! Jeg vet ikke, hvor lenge jeg ble i denne tilstanden. Da jeg kom til meg selv, senket jeg armene og gikk stille videre med tårer i øynene...

Jeg kom tilbake til eneboerhytten, men jeg spiste ingenting, hvilket jeg ellers ville ha gjort. Jeg bare gjentok ordene; "Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg." Slik fortsatte det. Jeg skalv av bevegelse og var oppløst i tårer, som strømmet uhemmet fra mine øyne, helt av seg selv. Det var ikke noe, jeg ønsket, men er den sinnsbevegelse, Guds besøkelse fremkaller.

Tårene stanset først om kvelden. Jeg kunne hverken synge, tenke eller tale. Selv om det hadde vært en annen til stede ville jeg ikke ha talt til ham. Da hadde jeg gått min vei for å være alene. Et er sikkert! Gamle Dimas hadde overført bønnens og profetiens nådegave til meg på det tidspunkt, hvor han selv ba i treenighets-kirken. 

Gamle Dimas - i henrykkelse i Guds hellige nævær, del 1

Jeg skulle ha gitt mye for å få oppleve det som den greske munken Porphyrios (1906-1991), som her er avbildet, fikk oppleve på Athos. En dag fikk han møte en gammel russisk munk som ble kalt Gamle Dimas. Tidlig en morgen som Porphyrios, som da var en riktig ung mann, satt inne i kirken og ba, skjult bak en trapp, kom Gamle Dimas inn. Gutten fikk da se Gamle Dimas komme i en henrykkelse. Gamle Dimas strålte av lys. Da begynte Porphyrios å gråte. Han ble så beveget av det han så.

Porphyrios har beskrevet dette møtet selv, her i min oversettelse:

"En overstrømmende nåde fløt ut over mitt ynkelige jeg, når jeg så Gamle Dimas foreta kroppbøyninger og være oppløst i gråt, når han ba i Kyriakon. Nåden overskygget ham så fullstendig, nær han utførte sine kroppshevninger, at den strålte ut over meg også. Ganske visst hadde jeg del i nåden allerede, fordi jeg elsket min skriftefar. Men med ham følte jeg nåden med en spesiell intensitet. Nå skal dere få høre, hvordan det gikk til:

En morgen ved halvfire-tiden gikk jeg opp til Katholikon, til Treenighetskirken, for å delta i gudstjenesten. Kallet til bønn - Simantron - hadde ennå ikke lydt, og det var ingen i kirken. Jeg satt i narthex, ved foten av en trapp for å be. Ingen kunne se meg. Plutselig gikk døren opp og inn kom en høy, eldre munk. Det var Gamle Dimas. Han så seg omkring og kunne ikke se noen, så han begynte med sin bønnesnor å utføre mange rytmiske kroppsbøyninger, og svært hurtig og samtidig gjentok han hele tiden: Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg...

Etter kort tid kom han i en henrykkelse. Jeg kan simpelthen ikke finne ord for å beskrive hans oppførsel overfor Gud, i bevegelser, som uttrykte, en sterk lengsel etter Gud, guddommelig kjærlighet og hengivelse. Jeg så ham stå oppreist med armene strakt ut som et kors, likesom Moses ved Rødehavet. Hva var det, som skjedde? Han sto badet i nåde. Han strålte i lyset. Slik var det! Øyeblikkelig ble hans bønn kommunisert til meg. I et nu var jeg inne i den atmosfære, som omgav ham. Han hadde ikke sett meg. Hør bare! Jeg var djupt beveget, og jeg begynte å gråte. Guds nåde kom over mitt ynkelige lille selv. Hvordan kan jeg beskrive dette for dere? Han overførte Guds nåde til meg. Den nåde, denne hellige mannen hadde, strålte også inn i min sjel. Han overførte sine åndelige nådegaver til seg.

Slik galt Gamle Dimas i henrykkelse. Det skjedde uten hans vilje. Han kunne ikke kontrollere sin opplevelse. Nei, det passer likevel ikke helt, hva jeg sier. Jeg kan ikke uttrykke det. Han ble grepet av Gud - det var en guddommelig inngripen.

fortsettes. 

Munken, alkoholikeren og frelse

En gang levde det en munk på Athos, som drakk seg full hver eneste dag. Han var en skandale for de mange pilegrimene som kom til den hellige øya. En dag døde han og noen pilegrimer kom for å fortelle den hellige Paisios det som hadde skjedd. De var åpenbart lettet over at et stort problem endelig var løst.

Fader Paisios svarte at han kjente til at denne munken var død. Han hadde sett i et syn at en stor mengde engler hadde kommet for å hente munken hjem til Gud. Pilegrimene ble forbauset over det Paisios sa og noen av dem protesterte og forsøkte å forklare for Paisios hvem de snakket om, fordi de trodde ikke Paisios visste hvem han var.

Da fortalte Paisios den følgende:

'Denne munken var født i Lille-Asia, rett før tyrkernes ødeleggelser, og ppå den tiden da tyrkerne samlet inn alle guttebarn. For å forhindre at denne gutten skulle bli tatt fra dem, tok foreldrene hans med seg mens de arbeidet ute på markene og skjulte ham. For at ikke barnets gråt skulle røpe ham, helte de litt raki (gresk brennevin) i melken hans, slik at han skulle roe seg. På den måten ble han alkoholiker. , men

På Athos møtte han en starets og fortalte ham sin historie. Den åndelige veilederen gav ham det rådet at skulle bønnfalle Gud, med å kaste seg ned for Guds ansikt dag og natt og be Gud hjelpe ham med å redusere drikkingen med et glass hver gang.

Etter at et år var gått, hadde munken klart å redusere 20 glass til 19, og slik fortsatte det over noen år til han var nede i 2-3 glass, men han ble fremdeles full.'

I årevis så verden en alkoholisert munk som var en skandale for pilegrimene, men Gud så en munk som kjempet en lang kamp.

Hva ser vi når vi ser et medmenneske, en bror eller en søster?
Hvilken rett har vi til å dømme?

Hellighetslengsel

I går, i forbindelse med gudstjenesten i Kristi  himmelfartskapellet, ble jeg så grepet av å bli minnet om gamle russiske munken Dimas. Han bodde i en eremitthytte på Athos.

Tidlig en morgen ble en annen munk vitne til noe helt spesielt. Denne munken satt inne i en kirkene på denne hellige øya, da den gamle russiske munken kom inn. Den andre munken satt bak en søyle, så gamle Dimas så ham ikke. Den andre munken var Prophyrios av Athos (1906-1991). Han forteller:

"Jeg fikk se den gamle munken i en henrykkelse. Han strålte av lys."

Prophyrios begynte å gråte. Gamle Dimas ba for ham og gav ham del i gave han selv hadde fått: bønnens og den profetiske ånds gave. Fra den dagen var ikke Prophyrios den samme.

Jeg har tenkt mye på dette: det finnes en hellighet, som noen er bærere av. De snakker ikke om sine nådegaver, de peker ikke på seg selv. De lever stillferdige liv og de er bærere av en hellighet som er smittende. Dette er bønnens menn og kvinner. Noen av dem er gjennomskinnelige. Det er de blitt fordi har levd nær Jesus i mange år.

Døden og livet

I dagene etter Allehelgensdagen har jeg tenkt mye på disse ordene, som finnes innrisset på en hule i fjellet på Athos:

"Den som dør mens han lever, kommer ikke til å dø når han dør."

Så har jeg grunnet videre på Jesu ord i Joh 11,25:

"Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Jeg dveler fortsatt ved begge utsagnene.

Blant bønnens menn på Athos, del.2

En av bederne i Kolitsou var en munk ved navn Elias Vulpe. I desember vil det være 90 år siden han døde. Han ble født i Braghicea i Romania i 1851 og vokste opp i et gudfryktig hjem. På Athos ble han viden kjent som en av bederne og en åndelig veileder mange søkte seg til. I mer enn 30 år var han sjelesørger og en åndelig far for både munkene på Athos og gjestene som kom på besøk. Han trente hundrevis av åndelige sønner, både rumenere, grekere, russere, bulgarere og serbere. Alle søkte de seg til ham for å få råd og veiledning. Når noen kom til ham og så skamfulle ut, ville han umiddelbart oppmuntre dem og si: "Vær frimodige, også jeg er en synder."

Etter å ha avtjent militærtjeneste i 1877, var han først innom et kloster før han forlot hjemlandet og kom til Athos sommeren 1879. Etter å ha besøkt flere av klostrene her slo han seg ned i Kolitsou, som disippel av en munk som het Justin. Året etter, i 1880 ble han ordinert til prest. I 10 år holdt han seg sammen med Justin i denne lille kommuniteten. I 1889 flyttet han til en annen kommunitet litt lenger sør på øya. I fem år bodde han her sammen med tre disipler. I 1894 var fader Elias allerede en velkjent åndelig far. Han ba Jesusbønnen og slo seg ned i Forløperens Kellion med sine tre disipler. De arbeidet med å restaurere denne munkecellen som da hadde forfalt. Fem disipler dannet nå den nye kommuniteten: Euthymius, Andreas, Paisius, Gerasim og Johannes Goutsou.

Disse trådte inn i en bønnens rytme, bestående av uavlatelig bønn og stillhet. Fader Elias brukte mye av tiden sin når han ikke ba på å lese Bibelen og undervisningen til de hellige fedrene. Det gjorde han daglig. Han oppmuntret sine disipler til å be uavbrutt for verden og for alle kristne. En dag sa han til sine disipler: "Glem ikke de ordene Abba Josef sa til Abba Lot: uten at hele deg blir en flamme, kan du ikke være en munk. Slik skulle våre hjerter brenne med Kristi kjærlighet.

En dag kom en munk til ham og sa: "Far, velsign meg slik at jeg kan bli en dåre for Kristus!" Med et smil sa fader Elias: "Er det ikke nok for deg at du allerede er en dåre? Ønsker du å fortsette med å være det?" Munken skammet seg, kastet seg på bakken og sa: "Tilgi meg. ærede far, for jeg har syndet!" Men fader Elias kysset ham, og lot han gå i fred.

Når han merket at døden nærmet seg, lyste han velsignelsen over alle sine disipler, og sovnet stille inn i fred 8.desember 1928.

Fortsettes.

Billedtekst: Munker på Athos i vår tid.

Blant bønnens menn på Athos, del.1

Artikkelserien du er i ferd med å lese inneholder ukjent stoff for de aller fleste av mine lesere. Det er fortellingen om noen mennesker som levde i adskilthet og bønn, og jeg tror vi har noe å lære av dem, alle og enhver.
I mange hundre år har det bodd bedere på Athos i Hellas. I klostrene ble det bedt kontinuerlig, men munker slo seg også ned som eneboere i såkalte Kellion, et monastisk bosted vanligvis for en person men det kunne også være et sted for en liten kommunitet bestående av to-tre munker. Et av disse stedene heter Kolitsou. For å komme hit må man gå på beina i fire timer fra havna Daphne på Athos. Man går gjennom øde, solrike daler, dekket av skog og olivenhager. Dette området kalles Kapsala. I gamle dager bodde det hundrevis av bedere i dette dalføret, mange av dem var rumenere. Det finnes noen få igjen i dag. Noen av bostedene er i ferd med å gå tapt fordi det ikke har bodd folk her på mange år. Men du vil finne at det fortsatt bor munker her. Du kan se det på oliventrærne og sitrontrærne, at grøden høstes inn, men først og fremst ser du det på den brennende oljelampen foran ikonene.

Noen av disse kellia'ene har navn som Den hellige treenighetens Kellion, De hellige apostlers Kellion, Den hellige Stefanus Kellion, Alle helliges Kellion, De hellige Erkeenglers Kellion og Forløperens Kellion for å nevne noen. I fire av disse bor det bedende munker den dag i dag. De påtar seg ulike bønneoppdrag, blant annet for verden.

Kanskje den aller mest kjente av beboerne i Kolitsou var Hl.Agapius, som bodde i Den hellige treenighets Kellion på midten til slutten av det 18.århundre. Da tyrkerne angrep Athos ble hellige Agapius tatt til fange og holdt i fangenskap i 12 år. I disse 12 årene tjente han sine muslimske herrer som hadde kjøpt ham som slave, så trofast at de ga ham større frihet enn de andre slavene.

Etter en tid klarte Hl.Agapius å flykte på mirakuløst vis og klarte å ta seg tilbake til Athos. Hans foresatte ga ham en alvorlig reprimande og ba han returnere til sine tyrkiske eiere. Hl.Agapius adlød uten innvending. Når han kom tilbake fortalte han sin herre det som hadde skjedd. Hans eier og hans tyrkiske familie ble forundret over å se gudfryktigheten i livet til Hl.Agapius og de aktet ham høyt. Det at den hellige munken kom tilbake til sin eier førte til at slaveeieren tok de første skritt på veien til å bli en kristen. Etter en tid dro slaveeieren og to av hans sønner til Athos sammen med Hl.Agapius. De hadde kommet til tro på Jesus gjennom munkens handling og ville leve resten av sitt liv som munker på den hellige øya.

Fortsettes

Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 3

Vi tenker vel at vi lever i en tid med mye støy, og det er sant. Omgivelsene våre er fulle av all slags lyd som påvirker oss. Det er ikke lett å finne rom for stillheten, som er den absolutte forutsetningen for å høre Guds stemme. Men vi er ikke alene om å ha det slik. I 1.Mosebok leser vi følgende om Isak :"Ved kveldstid gikk Isak ut på marken for å ha en stille stund."(1.Mos.24,63. Norsk Bibel ).  Når vi leser evangeliene ser vi også at Jesus selv til stadighet søker ut i ødemarken for å være alene med sin Far. Allerede fra 300-tallet begynner menneskene i store skarer å søke seg ut i ørkenens stillhet for å møte Gud, enten som eremiter eller i monastiske kommuniteter, der bønnen og stillheten ga karakter til det daglige livet.

Det som begynte i den syriske og egyptiske ørkenen på 300-tallet, forplantet seg til Middelhavsområdet. Vi vet ikke sikkert, men det kan ha vært eremiter på Athos allerede på 400-tallet. Det vi vet er at det fantes noen som levde på Athos år 668 og år 685, og de levde et monastisk liv.

Mange av de tidlige eremitene var nok særegne individualister. Men deres sterke Gudslengsel var djupt forankret i den kristne tradisjonen, hvor Jesus Kristus er det åndelige livets sentrum, og man forenes med Ham når den daglige eukaristien blir båret fram. Men det er kanskje en ting som mer enn noe annet fyller hverdagene til munkene og gir en særegen rytme til dem og det er Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over oss." Enten det nå var alene i munkecellen eller i klosterfellesskapet fulgte man også tidebønnenes rytme og i den stadige lesningen av den hellige Skrift. Også eremiten som ikke lever i det daglige klosterfellesskapet er forenet med alle mennesker i deres forbønn for verden.

Men bønnen hører også sammen med arbeidet. Munkene på Athos skiller ikke mellom det timelige og det åndelige. Alt er en enhet. Alt er egentlig åndelig. Munkene har sine arbeidsoppgaver enten det er på kjøkkenet, i smia, i potetåkeren eller i andre praktiske oppgaver som hører til det å leve i kloster. Det er ikke noe unntak for eremitene. Noen maler ikoner, andre produserer bønnesnorer til bruk når man ber Jesusbønnen.

Men i alt bestreber man seg på å bevare stillheten.

fortsettes.

Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 2

Athos fostrer bedere, profeter, hellige menn. Slik har det vært i over 1000 år. På ulike tungemål har bønner steget opp til Nådens trone. Hver natt fra midnatt til daggry ber munkene her med hele sin sjel og feirer den hellige liturgien i over 100 kirker og kapeller. Stopp litt og tenk over det du nettopp har lest! Hvor finner vi et slik sted lignende dette?

Athos har aldri opphørt å fascinere. Hellas er jo en turistmagnet. Men de som kommer til Athos kommer ikke først og fremst for å beskue den vakre naturen - selv om her er vilt og spektakulært. Mange dras hit av helt andre årsaker. Til den talende stillheten, til Gudsnærværet. Her tilbringer et par tusen munker sitt liv i bønn, stillhet og praktisk arbeid. De har det til felles at de tilhører Den ortodokse kirke og livnærer seg på dens rike liturgiske og åndelige tradisjon. Ikke minst på Jesusbønnen.

Du finner ikke maken noe sted. Her fødes ikke noe menneske, men de fleste som bor her avslutter sine liv her, og finner sin grav her blant mange andres. Til Athos kommer nemlig ingen kvinner, de har ikke adgang. Det er heller ikke lett å komme hit som turist. Du må ha invitasjon, og er du ikke ortodoks, så er det enda vanskeligere. Men i sekel etter sekel har Athos - Det hellige fjellet - hatt en helt spesiell dragningskraft på unge menn som vil gi sine liv helt og holdent til Gud.

Athos er den nordligste av de tre vikene på Khalkidiki i den nordøstlige delen av Hellas. De to andre er: Kassandra og Sithonia. Vi snakker om en halvøy - det finnes veiforbindelse hit, men den er ikke for folk flest, kun for de som arbeider på vingårdene her. De andre må komme med båt. Her på denne halvøya finnes det et tyvetalls klostere, og et stort antall monastiske fellesskap av ulike slag. Blant annet eneboersteder.

De mest utilgjengelige traktene finner vi i sørvest. Det er her vi finner eneboerstedene eller eremitstedene som kan ligge helt opp til 800 meters høyde. Der kan vi den dag i dag støte på munker som tilbringer hele døgnet i stillhet og bønn. Mennesker som kommer hit kan fortelle at himmelen er så nær, som om det bare var en flortynn hinne mellom himmelen og jorden.

Noe annet som særpreger Athos er at landskapet stort sett er upåvirket av mennesker. Her finnes ingen saueflokker, geiter eller kyr, ganske enkelt fordi munkene ikke spiser kjøtt. Her er det få mennesker med livsstilsykdommer som hjerte - kar eller kreft. Munkene blir gjerne gamle, veldig gamle. Et annet karakteristisk trekk er at skogen dekker 90 prosent av overflaten. Athosfjellet er kjent for sine store kastanje og eikeskoger. her finner du også sypresser, pinjetrær og vakre almer. Opp til 450 meters høyde råder middelhavsklima. Høyere opp blir det kaldere, med tåke og nedbør i form av regn og snø. Særskilt den sørvestlige delen er svært utilgjengelig, med bratte stup og djupe raviner.

fortsettes

Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 1

Jeg befinner meg for tiden på reise. Langt avgårde faktisk. Neida, jeg har ikke beveget meg så veldig langt fra sofaen, men i tankene kan du reise langt, veldig langt. Det er befriende å reise slik. en reise uten særlig besværligheter. Faktisk har jeg hatt lyst til å reise hit lenge, men etter at jeg ble syk er nok denne reisen helt urealistisk.

Men i flere dager har jeg vært på Athos (bildet). Athos er som en øy i tidens hav. Å komme dit er som å ferdes bakover i tiden. Så er da også tidsbegrepet her helt annerledes. Her følges fremdeles den bysantinske tiden. I mer enn et millennium har denne øya først og fremst vært bønnens øy. Uavbrutt har bønner steget opp for Herrens trone, blandet med den hellige røkelsen som apostelen Johannes forteller at Herren legger til våre bønner. Hellige bønner er velduftende.

Reisen til Athos har ført til at jeg har blandet min stemme sammen med stemmene til de bedende munkene på denne hellige øya. Stemmer som har lytt gjennom seklene. de har blandet seg med stemmene til de som forretter gudstjenester på Athos den dag i dag. Jeg har tenkt på ordene fra Hebreerbrevet:

"Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen."(Hebr.12,22-23)

Dette blir større og større for meg: når vi feirer gudstjeneste gjør vi det ikke alene, men sammen med hele den himmelske festforsamlingen. Tiden opphører. Vi er i et evig nu. Når vi feirer gudstjeneste deltar vi i den lovsang som evig pågår i himmelen. Himmel og jord trer inn i en nær og inderlig forbindelse med hverandre.

I tiden fremover skal jeg fortelle litt mer om reisen til Athos. Athoshalvøya har aldri opphørt å fascinere. Jeg vil la deg møte hellige bedere som har bodd der, enten i klosterfellesskapene eller som eneboere under det mektige stjernestrødde himmelhvelvet.

fortsettes.

Foto: YouTube

En forunderlig helbredelse

I går leste jeg om en forunderlig helbredelse, som har grepet meg sterkt. Det er den kypriotiske forfatteren Kyriacos C. Markides som forteller om den i boken "The Mountain of Silence".

Dette jeg nå skal fortelle hendte i 1991. En stor gruppe pilegrimer hadde ankommet munkeøya Athos, som ligger i den nordlige delen av Hellas. De hadde blant annet kommet for å se munken Paisios (bildet), og hans eneboersted. Han var blitt gammel nå, og disse besøkene var ofte slitsomme for den stillferdige, bedende munken. Når kvelden kom sa han til gjestene:

"Nå er tiden kommet da dere må dra. Det er langt å gå til det nærmeste kloseret, men hvis dere rasker dere rekker dere det før portene stenges."

Men det var en i reisefølget som absolutt måtte få snakke med Paisios alene om et helt personlig anliggende.

"Far," sa han, 'jeg skulle gjerne ha snakket med deg alene et lite øyeblikk."

Den gamle munken viftet ham vekk med armene, og sa: "Gå nå, min sønn. Gå sammen med de andre. Det er sent og jeg er sliten."

"Men vær så snill, kjære far," tryglet mannen. "Jeg har noe veldig viktig å snakke med deg om!"

"Gå min sønn," svarte gamle Paisios og la det: "Det er ikke noe å bekymre seg om."

Gjesten insisterte, men Paisios var ubøyelig.

"For Guds skyld, gå før klosteret stenger," sa Paisios.

"Men, far, min kone er svært syk. Hun er døende av kreft."

Paisios stanset opp, la armen sin rundt ham og forsikret ham: "Gå, min kjære og frykt ikke. Alt er i orden med din kone."

Gjesten ble svært skuffet. Det var med tungt hjerte han slo seg i lag med de andre og gikk til klosteret. Han hadde ikke oppnådd noe, syntes han. Den lange veien fra Athen til Athos var bortkastet. Han hadde hørt at Paisios var en beder, en hellig mann hvis bønner og forbønner ofte førte til at mange mennesker ble helbredet for sine sykdommer. Nå var hans håp knust.

Stor var derfor forundringen når han kom hjem og fant sin kone vandrende i hagen tilsynelatende helt frisk. Hun fortalte at mens hun var sengeliggende begynte hun kaldsvette over hele kroppen. Det var som om sykdommen ble vasket bort. Hun gikk til kreftlegen som gjorde mange undersøkelser, og de kunne ikke finne kreft noe sted. Sykdommen var på mysteriøs måte helt borte. Mannen spurte forundret når dette skjedde, og kona hans kunne fortelle at det hadde skjedd fredag klokken 16.00. Når mannen hørte det kom han til å tenke på at det var akkurat da Paisios hadde lagt armen rundt ham og forsikret ham om at kona var bra.