Tidlig en morgen ble en annen munk vitne til noe helt spesielt. Denne munken satt inne i en kirkene på denne hellige øya, da den gamle russiske munken kom inn. Den andre munken satt bak en søyle, så gamle Dimas så ham ikke. Den andre munken var Prophyrios av Athos (1906-1991). Han forteller:
"Jeg fikk se den gamle munken i en henrykkelse. Han strålte av lys."
Prophyrios begynte å gråte. Gamle Dimas ba for ham og gav ham del i gave han selv hadde fått: bønnens og den profetiske ånds gave. Fra den dagen var ikke Prophyrios den samme.
Jeg har tenkt mye på dette: det finnes en hellighet, som noen er bærere av. De snakker ikke om sine nådegaver, de peker ikke på seg selv. De lever stillferdige liv og de er bærere av en hellighet som er smittende. Dette er bønnens menn og kvinner. Noen av dem er gjennomskinnelige. Det er de blitt fordi har levd nær Jesus i mange år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar