Den mollstemte dikteren

I dag er det 100 år siden Hans Børli ble født. For meg personlig har hans dikt betydd mye. Jeg har mine 'Børli-øyeblikk', da jeg må hente frem hans samlede dikt. Det kan være på høytidsdager, ved familiebegivenheter, på solvarme dager, når jeg er trist eller lei meg, eller når jeg trenger noen som kan hjelpe meg til å sette ord på djupe lengsler.

Jeg har tatt med meg Børli mange ganger på prekestolen. Enten i forbindelse med en søndagspreken, et bryllup eller i en begravelse. Uten unntak har noen kommet for å takke meg for det. Børli har berørt dem.

Mange av oss har 'Børli-favoritter'. Jeg har to:

Myrulla på Lomtjennmyrene

Skulle jeg, mot formodning
bli salig
og komme i de saliges boliger, 
da skal jeg si til erkeengelen:


Jeg har sett noe 
som var hvitere enn vingene dine, Gabriel.

Jeg har sett myrulla blømme 
på Lomtjennmyrene

heime på jorda.

Det andre diktet av den mollstemte dikteren er dette:

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv, 
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind
- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Foto: Avistegneren Oddmund Mikkelsen/Wikipedia.