Dette er en jødisk bønn. Den bærer alle karakteristiske trekkene. Likevel er den universell. Den kan bes til alle tider, i alle kulturer.
Jeg finner det veldig interessant at det første Jesus introduserer sine disipler for, når de ber Ham om å lære dem å be, er å be til Gud som Far.
Jesus kunne ha brukt andre velkjente begreper for de jødene som lyttet til Jesu ord første gang. Han kunne ha presentert Gud som Skaperen, Den Allmektige, Den Høyeste - og alt dette ville ha vært helt riktig. Dette ville de ha gjenkjent fordi dette er begreper de kjenner igjen fra det vi kaller de gammeltestamentlige skriftene. Men Jesus velger 'Far'.
Den ortodokse presten og teologen, Alexander Schemann, sier det slik:
"I sin djupeste forstand er kristendommen 'farskapets religion', hvilket innebærer at den kristne troen ikke er grunnet på intelektuelle idealer eller filosofiske konklusjoner men på erfaringen av den kjærlighet som fyller våre liv til randen og som hver og en kan møte i den personlige relasjonen til Far." (Oversatt fra Herrens bön. Silentium 2017, side 14-15)
Alexander Schmemann sier at Jesus gir sine disipler en 'uvurderlig gave' når Han lærer dem å be til Gud som Far. "En gave og trøst, en glede og inspirasjon".
Og Gud er ikke bare 'min Far', men 'vår Far'. Det er viktig å få med seg i individualismens tid som vår. Når vi døpes så blir vi innlemmet i det store fellesskapet som er kirken. Sammen med alle de hellige har vi en felles Far. Han er 'min Far', 'din Far', vår 'alles Far'.
I sin øversteprestlige bønn ber Jesus:
"Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden." (Joh 17,6)
Dette navnet er 'Far'.
Men hva slags farsbilde er det Jesus presenterer? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar