Apropos det jeg skrev i går om å sette spor etter seg, så satte virkelig Charbel Makhlouf djupe spor etter seg. Det fortelles at graven hans var omgitt av et stålende lys i 45 dager.
Charbel Makhluf er først og fremst kjent som beder. Han ble født 8.mai 1828 i en svært fattig kristen familie i landsbyen Bekaa Kafra, høyest beliggende i de libanesiske fjellene. Tidlig mistet han sin far og Yousef, som var hans opprinnelige navn, ble oppdratt sammen med sine fem søsken av moren. Fra barnsben av bar han på en djup lengsel etter å leve i bønn. Moren lærte ham fra første stund å be Fadervår. Moren giftet seg igjen, med en mann som senere ble landsbyens prest.
Som ung gutt leste han om tidligere tiders hellige menn og kvinner, og fikk gjeteransvaret for familiens gjeiteflokk. Han tok ofte flokken til en hule i fjellene, hvor han kunne tilbringe en hel dag i bønn.
Han var ikke mer enn 23 år da han gikk i kloster. I 1853 avla han sine klosterløfter og tok samtidig navnet Charbel, etter en kristen martyr fra det 2.århundre. Denne martyren døde i Antiokia. Som ung munk studerte han filosofi og teologi ved Hl.Cyprians og Justinias kloster i Batroun distriktet i Libanon.
Etter mange år med et sterkt kall til å leve som eremitt i bønn, fikk han endelig priorens tillatelse til å trekke seg tilbake til fjellene, noe som var uvanlig. De følgende 23 årene tilbrakte han i fullstendig ensomhet i en eremitasje i nærheten av Annaya.
Ved siden av tidebønnene hadde fader Charbel en helt spesiell kjærlighet til eukaristien, som han i løpet av sine 39 år som prest feiret hver eneste dag. Han tilbragte timer i forbedelse før liturgien og timer i takknemlighet etterpå.
Sist men ikke minst brukte Gud ham til å be for syke og mange ble helbredet.
Charbel Makhlouf har vært et forbilde og inspirasjon for meg i mange år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar