Bederens grav var omgitt av et strålende lys i 45 dager

For våre venner i den maronittiske kirken i Libanon var det en helt spesiell dag i går. Da var det ganske nøyaktig 190 år siden en av deres mest markante skikkelser ble født, Charbel Makhlouf. Og i år, nærmere bestemt på julaften, er det 120 år siden han døde.

Apropos det jeg skrev i går om å sette spor etter seg, så satte virkelig Charbel Makhlouf djupe spor etter seg. Det fortelles at graven hans var omgitt av et stålende lys i 45 dager.

Charbel Makhluf er først og fremst kjent som beder. Han ble født 8.mai 1828 i en svært fattig kristen familie i landsbyen Bekaa Kafra, høyest beliggende i de libanesiske fjellene. Tidlig mistet han sin far og Yousef, som var hans opprinnelige navn, ble oppdratt sammen med sine fem søsken av moren. Fra barnsben av bar han på en djup lengsel etter å leve i bønn. Moren lærte ham fra første stund å be Fadervår. Moren giftet seg igjen, med en mann som senere ble landsbyens prest.

Som ung gutt leste han om tidligere tiders hellige menn og kvinner, og fikk gjeteransvaret for familiens gjeiteflokk. Han tok ofte flokken til en hule i fjellene, hvor han kunne tilbringe en hel dag i bønn.

Han var ikke mer enn 23 år da han gikk i kloster. I 1853 avla han sine klosterløfter og tok samtidig navnet Charbel, etter en kristen martyr fra det 2.århundre. Denne martyren døde i Antiokia. Som ung munk studerte han filosofi og teologi ved Hl.Cyprians og Justinias kloster i Batroun distriktet i Libanon.

Etter mange år med et sterkt kall til å leve som eremitt i bønn, fikk han endelig priorens tillatelse til å trekke seg tilbake til fjellene, noe som var uvanlig. De følgende 23 årene tilbrakte han i fullstendig ensomhet i en eremitasje i nærheten av Annaya.

Ved siden av tidebønnene hadde fader Charbel en helt spesiell kjærlighet til eukaristien, som han i løpet av sine 39 år som prest feiret hver eneste dag. Han tilbragte timer i forbedelse før liturgien og timer i takknemlighet etterpå.

Sist men ikke minst brukte Gud ham til å be for syke og mange ble helbredet.

Charbel Makhlouf har vært et forbilde og inspirasjon for meg i mange år.

Bomber rammet kristent kvartal i Damaskus - ni mennesker drept

Ukjente gjerningsmenn bombet de kristne kvartalene av Damaskus mandag. Ni mennesker ble drept og 18 såret. Flere historiske kirkebygg ble rammet, deriblant en marionittisk katedral. I følge erkebiskopen, fader Samir Nasar, rammet en bombe soverommet hans tidligere denne måneden og han klarte så vidt å komme seg unna med livet i behold.

Selv om Damaskus er blitt spart for de krigshandlingene som har rammet Syria i den forferdelige borgerkrigen som raser, er byen et farlig sted. Her finnes IS og andre islamistiske terrorgrupper, og disse kontrollerer visse deler av byen.

I Damaskus finnes det en betydelige kirkelig representasjon, og kristne fra andre deler av Syria har funnet seg et ly i disse.

Ingen har foreløpig tatt på seg ansvaret for bombene som ble utløst mandag. Foruten de drepte og sårede slo de også ut elektrisiteten i det kristne kvartalet.

Den maronittiske kirken tilhører den østlige kirkefamilien og har full kommunion med Den romersk-katolske kirke.

En beder med helbredelsens nådegave

Gud har gitt mange gaver til sin menighet. En av dem er helbredelsens nådegave. En av de som tjente Herren med denne gaven var den hellige Maroun, eller Maron, som han også er kjent som. Hans historie går helt tilbake til menigheten i Antiokia.

Hellige Maroun var en syrisk kristen munk fra det 4 århundre hvis etterfølgere etter hans død, grunnla en kristen bevegelse som i dag er kjent som den maronittiske kirke. Han ble født i år 345 i byen Cyrus i det som nå er det sørlige Tyrkia, ikke så langt fra den syriske byen Aleppo.

Han var opprinnelig prest, men valgte å trekke seg tilbake til Taurus-fjellene hvor han levde som munk. Hens hellighet og helbredelsestjeneste gjorde at mange mennesker oppsøkte ham fra hele imperiet. En av dem var den hellige Johannes Chrysostomos, som skrev til ham rundt år 405 og uttrykte sin kjærlighet og respekt og ba samtidig om forbønn fra Maroun. Det sies nemlig at Maroum og Johannes Chrysostomos hadde studert sammen i Antiokia, som på dette tidspunktet var den tredje største byen i Det romerske imperiet.

Hellige Maroun's liv var et liv i stillhet, tilbaketrukkethet og bønn. Han var også kjent for sin enkelhet og sin ekstraordinære lengsel etter å leve i Guds hellige nærvær. Det var dette Guds nærværet folk kjente igjen og som gjorde at så mange oppsøkte ham. Folk kom til ham både fra Syria og Libanon. Mange for å bli bedt for, og mange opplevde å bli mirakuløst helbredet.

Han levde under åpen himmel i nærheten av et avgudstempel som han hadde omgjort til en kristen kirke. Han la også ut på misjonsreiser, og over alt han kom forkynte han Kristus.

Han døde i år 410. Det er ukjent hvor han er begravet. Hans undervisning ble gitt videre av hans disipler.

Sammen med venner i Den maronittiske kirken takker jeg Gud for den hellige Maroun i dag, og ber om at Herren oppreiser mange som han. Vi trenger sårt helbredelsens nådegave i kirken i dag. Det er så mange behov.