Led oss ikke inn i fristelse

"Herrens bønn til Faderen slik den er gjengitt i Matteus 6 er en veldig god bønn. Han ba om Faderen ikke måtte lede ham inn i fristelse. Vi må også be lik Herren, idet vi sier: Herre, led meg ikke inn i plutselige fristelser. Hvis vi gjør dette, så vil vi se ;Herrens utfrielse."

- Watchman Nee Collected Works, set 2, Vol 42, 1993, side 486
 

Jesu undervisning om bønn i Bergprekenen i jødisk kontekst, del 8

Det er ikke riktig, slik enkelte hevder, at Jesus er den første som introduserer Gud som Far. Dette gudsbildet er allerede kjent i Det gamle testamente. Profeten Jesaja beskriver blant annet Gud som "evig Far", jfr Jes 9,6. Men det som er riktig er at Jesus lærer sine disipler å be til Gud som Far. Det er som en omsorgsfull Far Han vil de seg henvende seg til når de skal be Gud om noe. I Den gamle pakt var det mer naturlig å henvende seg til Gud som for eksempel: 'Den Allmektige, 'Den Veldige'. osv.

Forfatteren av artikkelen om Fadervår i Illustrert bibelleksikon, skriver: "I tiltalen: 'Fader vår, du som er i himmelen!' lærer Jesus sine disipler først og fremst å kalle Gud sin Far. Jesus har med disse ord ikke egentlig preget en ny gudsanskuelse g tiltaleformel, men de gir meget mer uttrykk for at den virkelighet som alle lengtet etter (barnekåret) nå i Jesu disippelkrets har brutt igjennom og er blitt en nærværende virkelighet." (Illustrert bibelleksikon, bind 3, side 16) Artikkelforfatteren henviser så til Jer 31,9:

"Med gråt skal de komme og med ydmyke bønner, og jeg vil lede dem. Jeg vil føre dem til rennende bekker på en jevn vei, hvor de ikke skal snuble. For jeg vil være en Far for Israel."

Og det er i Gudsrikets lys bønnen Fadervår må sees! 

Artikkelforfatteren skriver: "Fadervår er ikke en tidløs bønn, som bare er uttrykk for en ny fromhet. Fadervår kan bare forstås rett og bes riktig utfra troen på den nye Jesus som Messias har fått fullmakt til å sette inn i historien. Det som i GT og i synagogen var gjenstand for håp (et nytt barneforhold, Guds rikes nærhet, den eskatologiske syndsforlatelse, den endelige frihet fra fordervesmaktene), er nå i ferd med å realisere seg. Fadervår er en bønn født ut av det nye frelseshistoriske stadium som Jesus som Messias bringer. De som ber Fadervår, er ved ham allerede blitt ført inn i det nye barneforhold, har erfart rikets nærhet (ankomst), den messianske syndsforlatelsen, forløsningen fra Satans og demonenes velde, sykdommens forbannelse osv." (Illustrert bibelleksikon, bind 3, side 15)

Jeg merker meg også at Jesus lærer oss å be: 'VÅR', ikke 'min' Far. Dette er ikke uvanlig i en jødisk kontekt. Jødene understreker kollektivets betydning, fremfor vår tids understrekning av individualismen. Gud er VÅR Far!

Dr.Marvin Wilson skriver: "Den djupe bibelske understrekningen av 'folk' - det er, gruppen - finner vi igjen i faktum at de fleste kjente bibelske bønner uttrykker denne felles-forståelsen i selve åpningsordene."

fortsettes

Jesu undervisning om bønn i Bergprekenen i jødisk kontekst, del 7

Er 'Fadervår' eller 'Herrens bønn' et sammendrag av den jødiske Amida-bønnen? Ifølge Oslo-Sidduren - den jødiske bønneboken på norsk er Amida-bønnen selve kjernen i synagogegudstjenesten, og kalles også 'stillebønnen'. Forfatterne av boken: "Sitting at the Feet of Rabbi Jesus", Ann Spangler og Lois Tverberg, deler den oppfatningen: "Det er blitt sagt at 'Herrens bønn' er et sammendrag av Amida fordi den omfatter flere av dens temaer. Andre rabbinere på Jesu tid benyttet også sammendrag av Amadia for å illustrere hva bønn egentlig er i sin esses. Videre er det kjent at den tidlige kirken ba 'Herrens bønn' tre ganger om dagen, akkurat slik også Amadia-bønnen ble."

Dette synspunktet kan ha mye for seg. Det ser man ved selvsyn om man ser nærmere på den. Takket være en god venn er jeg så heldig å ha et eksemplar av Oslo-Sidduren, og der kan man lese - og be - den på godt norsk! Da merker man også godt sammenhengen.

Amida-bbønnen var kjent i sin muntlige form på Jesu tid, selv om den ikke var skrevet ned. Det skjede først senere i det første århundret. Den lærde David Bivin hører også med blant de som tror at 'Herrens bønn' er "tilsynelatende en forkortet versjon av Amida-bønnen."

Som jøde følte Jesus seg hjemme i den jødiske bønnetradisjonen, ikke minst i den jødiske tidebønns-tradisjonen med å be Tehillim - eller Salmene. Det er fra jødene vi kristne har tradisjonen med å be salmene i Salmenes bok. 

Noen av kirkefedrene antyder at Evangeliet etter Matteus - hvor vi finner Fadervår beskrevet - opprinnelig ble skrevet på hebraisk. En av dem var Papias av Hierapolis fra det første århundre: "Matteus komponerte sin historie kledd i den hebraiske dialekt, og enhver oversatte den som han var i stand til." I det fjerde århundre sa Jerome, en berømt bibeloversetter fra hebraisk til latin: "Den første evangelisten er Matteus, tolleren, hvis etternavn var Levi. Han publiserte sitt evangelium i Judea på hebraisk." 

fortsettes

Vår Far, del 3

Det gjelder å ha himmel over livet!  Men det er rart hvordan pendelen svinger. For en del år siden talte predikantene så mye om himmelen,  at de ble anklaget for å fjerne seg så mye fra det som skjer her og nå, at de ble nettopp det: livsfjerne. Nå har pendelen svingt til den andre siden. Når hørte du sist en preken om himmelen?

"Vår Far i himmelen!"

Slik lærer Jesus oss å be. Det gir rett perspektiv.

"Etter at vi har sagt: Vår Far", skriver den ortodokse presten og teologen Alexander Sc
hmemann, "fortsetter vi med: 'som er i himmelen', og nå løftes både bønnen og hele vårt liv opp til himmelen. For å nå himmelen må vi nå gjøre en vertikal bevegelse, vi må løfte våre hjerter, våre ansikt, ja, hele vårt vesen mot det rike som ikke er av denne verden." (Alexander Schmemann: Herrens bön. Silentium, 2017, side 15)

Jeg gleder meg over dette: Jeg har en Far i himmelen.

Himmelen og ikke minst evigheten blir så veldig, så svært, så ufattelig. Men Han jeg ber til kan jeg kalle Abba - pappa.

Det gir meg trygghet.

Han er skaperen, den evige, men også vår Far.

Denne Far er det som 'løfter sitt ansikt mot deg, og gir deg fred.' (4.Mos 6,26)

I det jeg løfter mitt ansikt mot himmelen og sier: Vår Far, møtes Hans og mitt ansikt. Han vender seg ikke bort fra oss, men vender sitt ansikt mot oss og lyser sin fred over oss.

"I tro strekker vi oss mot den guddommelige kjærligheten som omfavner og gjennomsyrer hele verden. Det er en tro på verden som en gjenspeiling av Guds rike. Den verden vi kan se med våre jordiske øyne er et tegn på det usynlige riket som er menneskets mål og bestemmelse, det rike som er vårt evige hjem og som er nærværende allerede i dag. Med denne gledesfylte innledningen på Herrens bønn bekrefter Jesus for oss at vi som er Fars barn tilhører dette riket og derfor kan si: Vår Far, du som er i himmelen," skriver Alexander Schmemann.

(fortsettes)

Vår Far, del 2

Hva slags farsbilde er det Jesus presenterer for oss når Han lærer disiplene sine til å be til Gud som far?

Nå er jeg så heldig at jeg har hatt en god far. Han hadde alltid tid for meg, og favortittplassen min var fanget hans. Å sitte der lent mot brystet hans, mens han leste eventyr eller fortalte fra sin barndom, ga trygghet og ro. Skogsturene, hvor vi gikk hånd i hånd, langs velkjente og ukjente stier, hvor vi lyttet og observerte skogens dyr og fugler, er gode barndomsminner - eller da vi sparket fotball på løkka like i nærheten av mitt barndomshjem.

Jesus er inne på farsbilder når Han underviser sine disipler om bønn:

"Be så skal dere få ...Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk?" (Matt 7,7 og v.9-10)

Svaret er underforstått: ingen virkelig far ville ha gjort noe slikt.

Så sier Jesus: "Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, HVOR MYE MER skal ikke deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham." (v.11)

Gud, vår Far, overgår med andre ord, jordiske fedre i sin godhet mot sine barn! Dette er det bildet av Gud som far, Jesus presenterer oss for!

Vi ser dette ikke minst i lignelsen Jesus forteller om den bortkomne sønnen. Det er denne lignelsen Henri Nouwen faller: lignelsen om den ventende faren! Jeg elsker det uttrykket, for lignelsen handler jo egentlig verken om den bortkomne eller den hjemmeværende sønnen, men om faren som venter! Og det er mot slutten av denne lignelsen vi får presentert farsbildet:

"Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, OG HAN FIKK INDERLIG MEDFØLELSE med ham. HAN LØP SØNNEN I MØTE, KASTET SEG OM HALSEN PÅ HAM OG KYSSET HAM..." (Luk 15,20)

Det er til en far lik denne Jesus viser til når Han lærer dem å be: "Vår Far i himmelen ..."

Jesus hadde et slikt intimt, raust kjærlighetsforhold til sin himmelske Far, og det var til Far Han ba når Han ba. Vi ser dette, for eksempel, i det som kalles Jesu øversteprestelige bønn, i Joh 17. Her bruker Han ordet far hele seks ganger:

"Far, timen er kommet ..." (v.1)
"Far, gi meg nå din herlighet ..." (v.5)
"Hellige Far, bevar dem ..." (v.11)
"Må de alle være ett, slik du Far, er i meg og jeg i deg..." (v.21)
"Far, du har gitt meg dem..." (v.24)
"Rettferdige Far..." (v25)

I alle disse versene er det det greske ordet: pater, som brukes. Den bokstavelige betydningen av dette ordet er: beskytter, opprettholder.

Men Jesus bruker også et annet ord for å beskrive sin himmelske Far, og det er det arameiske ordet Abba. Han bruker dette uttrykket når Han er i sin djupeste fortvilelse, gru og angst: i Getsemane.

"Abba, Far..." (Mark 14,36)

Han bruker faktisk begge ordene; Abba og Pater.

"Det arameiske abba tilsvarer det hebraiske ab, og er et følsomt og fortrolig tiltaleord, i likhet med f.eks pappa. Opprinnelig er abba, likesom den feminine ekvivalent 'imma', et ord hentet fra barnespråket." (Studiebibelen, bind V, side 7).

Nå skal du få høre noe veldig interessant: "Hverken i GT eller i jødedommen ble 'abba' brukt i tiltaleform overfor Gud. Dette ville oppfattes som uforenelig med den respektfulle avstand i gudsforholdet..." (Studiebibelen, bind V, side 7)

Men Jesus brukte det! Han tiltaler sin himmelske Far med barnets språk. Den mest nære, intime forbindelsen. Han gjør det i forbindelse med sin lidelse.

Paulus, som skriver på gresk låner dette arameiske uttrykket i to av sine brev: Romerbrevet og Galaterbrevet.

"Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen, skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far!" (Rom 8,15)

Jeg elsker det verset! Som Guds barn kan vi tiltale Gud med det respektfulle: Pater - far! Men jeg kan også bruke barnets tillitsfulle språk: Abba!

Derfor elsker jeg tittelen på en av Brennan Mannings bøker: Abba's Child.

Det er det jeg vil være. Abbas barn.

Vi finner det samme i Galaterbrevet:

"Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: Abba, Far! Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud." (Gal 4,6-7)

(fortsettes)

Vår Far, del 1

Den bønn som kalles Herrens bønn, eller Fadervår, eller som i den nye bibeloversettelsen av 2011 har fått navnet 'Vår Far', har fått en fornyet aktualitet for meg. Ved siden av 'Jesusbønnen', hører den med i min daglige bønnerytme. Jeg finner så mye hvile i disse to bønnene. Hvile for sjelen.

Dette er en jødisk bønn. Den bærer alle karakteristiske trekkene. Likevel er den universell. Den kan bes til alle tider, i alle kulturer.

Jeg finner det veldig interessant at det første Jesus introduserer sine disipler for, når de ber Ham om å lære dem å be, er å be til Gud som Far.

Jesus kunne ha brukt andre velkjente begreper for de jødene som lyttet til Jesu ord første gang. Han kunne ha presentert Gud som Skaperen, Den Allmektige, Den Høyeste - og alt dette ville ha vært helt riktig. Dette ville de ha gjenkjent fordi dette er begreper de kjenner igjen fra det vi kaller de gammeltestamentlige skriftene. Men Jesus velger 'Far'.

Den ortodokse presten og teologen, Alexander Schemann, sier det slik:

"I sin djupeste forstand er kristendommen 'farskapets religion', hvilket innebærer at den kristne troen ikke er grunnet på intelektuelle idealer eller filosofiske konklusjoner men på erfaringen av den kjærlighet som fyller våre liv til randen og som hver og en kan møte i den personlige relasjonen til Far." (Oversatt fra Herrens bön. Silentium 2017, side 14-15)

Alexander Schmemann sier at Jesus gir sine disipler en 'uvurderlig gave' når Han lærer dem å be til Gud som Far. "En gave og trøst, en glede og inspirasjon".

Og Gud er ikke bare 'min Far', men 'vår Far'. Det er viktig å få med seg i individualismens tid som vår. Når vi døpes så blir vi innlemmet i det store fellesskapet som er kirken. Sammen med alle de hellige har vi en felles Far. Han er 'min Far', 'din Far', vår 'alles Far'.

I sin øversteprestlige bønn ber Jesus:

"Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden." (Joh 17,6)

Dette navnet er 'Far'.

Men hva slags farsbilde er det Jesus presenterer? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Et sammendrag av alle bønner

Herrens bønn har en avslutning som sammenfatter dens forskjellige bønner. Til slutt sier vi: "Fri oss fra det onde, "og mener med disse ordene alt det som fienden kan utsette oss for i denne verden.

En ting er vi overbevist om: Gud er en mektig hjelper, for han gir sin hjelp til hver den som ber ham om det.

Når vi sier: "Fri oss fra det onde" er det derfor ikke mer vi kan be om. Å rope til Gud om hans beskyttelse mot det onde er alt vi har behov for.

Bønnen trygger oss mot djevelens mange angrep og mot verden. Hvem trenger å være redd for verden om han har Gud som sin beskytter?

Dere ser altså, brødre og søstre, hvor forunderlig Herrens bønn er. Den er sannelig et sammendrag av alle tenkelige bønner.

Vår Herre Jesus Kristus som er kommet for alle menneskers skyld, de kloke såvel som de uvitende, uten å gjøre forskjell på kjønn eller alder, reduserer frelsens forutsetninger til det mest nødvendige. Selv den mest enfoldige kunne forstå og huske dem.

Cyprian (210-258), biskop av Karthago. Opplevde hard forfølgelse. Betonte sterkt enheten mellom Kristus og kirken. Gjengitt i : Kysse Spor - daglig lesning fra den tidlige kirken. Utvalg av Peter Halldorf. Luther Forlag 2002, side 320.

Vår Far - Herrens bønn

"Det første Jesus gir sine disipler, de som ønsker at Han skal lære dem å be, er en uvurderlig gave og trøst, en glede og inspirasjon: Han gir dem muligheten til å kalle Gud 'Far', til å betrakte Ham som sin egen Far.

Hvor mange ulike ideer har ikke mennesket i sin fantasi utviklet om Gud! Han er blitt kalt Den absolutte, Den høyeste, Herren, Allmektig, Skaperen, Velgjøreren og så videre. Alle disse ideer og navn refererer til en del av sannheten, til en djup erfaring og forståelse av hvem Gud er. Med ordet 'Far' sammen med 'vår' inneholder alle disse elementer av sannheten, samtidig som de avslører en nærhet og intimitet, en unik kjærlighet og en gledesfylt forening.

'Fadervår' - her finner vi kjærlighetens mening. Erfaringen av nærhet og glede i relasjonen til Far leder oss videre til en fordjupet tro og tillit, og når vi erkjenner vår totale avhengighet av Far finner vi også vår djupeste frihet. Det handler ikke lenger om en ide om hvem Gud er. I bekjennelsen av Far som vår skaper kommer vi til innsikt om det rette forholdet mellom Gud og mennesker, vi sier vårt ja til Guds invitasjon om å forenes med Ham i kjærlighet. Dette er begynnelsen til det evige livet ..."

- Alexander Schmemann (bildet), ortodoks prest og teolog, født i Tallinn i Estland i 1921, i boken Herrens bønn. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Vår Far, vår Far

Når Jesus skal lære sine etterfølgere å be, sier Han til dem: "Slik skal dere da be..." (Matt 6,9) Og så sier Han: "Fader vår ..." Leser du nøye gjennom Bergprekenen vil du sikkert legge merke til hvor ofte Jesus omtaler Gud som Far. Og det er til en relasjon med Gud som Far Jesus inviterer oss.

Broder Charles av Jesus som har betydd så mye for mitt eget åndelige liv, har skrevet dette om Gud vår Far:

"Gud, hvor god du er, du som lar oss kalle deg 'Vår Far'! Hvem er jeg at min skaper, konge og min Herre lar meg få kalle Ham 'min Far'? Og ikke bare tillater det, men befaler meg? Gud, hvor god du er! I alle livets endringer bør jeg minnes en befaling som er så mild! Hvilken takknemlighet, hvilken kjærlighet, men fremfor alt hvilken trøst den bør gi meg! Ettersom du er min Far, å Gud, hva jeg bør er da alltid å håpe på deg. Men like god som du er mot meg, like god må du også være mot andre. Om du bare ville være min og alle menneskers Far, hvordan må jeg ikke da kjenne for hvert menneske, hvor dårlig det enn er, som en øm bror.

Altså: Forvirring, takknemlighet, trøst og et uforgjengelig håp, en sønns kjærlighet til Gud og en brors kjærlighet til menneskene.

Vår Far, vår Far, lær meg at med Jesus alltid bære ditt navn på mine lepper, i Ham og gjennom Ham, ettersom det er min høyeste lykke å få uttale det.

Vår Far, vår Far, må jeg i livet og i døden kunne be: Fader vår; må jeg gjennom min takknemlighet, min kjærlighet og gjennom å være lydig virkelig være din trofaste sønn, en sønn som behager ditt hjerte.

Broder Charles døde som martyr i Saharas ørken, i det han levde for å nå en unådd folkegruppe med evangeliet.