Når bønn blir en symfoni

"Igjen sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem." (Matt 18,19-20/Norsk Bibel)

"Ut fra Ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen ved den oppgaven som ethvert ledd har, etter virkningen av den styrke som er gitt hver del. Dette skaper vekst for hele kroppen til sin egen oppbyggelse i kjærlighet." (Ef 4,16/Bibelen Guds Ord)

Ordet «enig» i Matteus 18:19 er det greske ordet 'sumphoneo', hvorfra vi får det norske ordet 'symfoni'. Det er lett å se konseptet i dette ordet: én lyd, laget av mange lyder. Det er mange instrumenter i en symfoni, alle spiller samme sang, i samme toneart, med samme tempo, med en dirigent. Ethvert avvik fra disse kravene kan høres umiddelbart, og skaper splid, dissonans, kanskje til og med kakofoni. (Jeg har hørt for mange kakofonier i kirker!)

Med Den Hellige Ånd som vår dirigent har en stor bønnsymfoni blitt dannet i Amerika. Det kan høres i hjem, kirker, kjøretøy, skoger, langs sidene av veier og elver, på snødekte fjell og i frodige daler. Lytt nøye, og du vil innse at det også er på mange språk, og kommer fra andre nasjoner også. Lyden av Ekklesia (menighetens) filharmoniske orkester er uten tvil henrykt til himmelen, og fyller tronsalen med stor glede, selv når den forvandles til en velluktende røkelse (Åpenbaringen 5:8).

Det andre verset ovenfor, Efeserne 4:16, er mindre kjent av kirken, men spekket med anekdotisk språk som beskriver kirken. Konteksten til verset, Efeserbrevet 4, er Kristi kropp – avbildet som en menneskekropp, med dens forskjellige deler og funksjoner, som arbeider sammen. La oss se nærmere på en del av dette verset.

"Fitly joined together" er et interessant og komplekst gresk ord (sunarmologeo), laget av 3 ord. Suna betyr "sammen", harmos betyr "felles; bli med», og lego betyr «å sette i stand; arrangere eller samle sammen." Et derivat av lego er logoer, som arrangerer tanker i ord for å kommunisere dem. Våre engelske ord logic og logical kommer fra logoer. Dette ordet brukes som et av Jesu navn i Johannes 1:1. Dette er fordi Kristus legemliggjør logikken, Guds resonnement; Han er Guds uttrykk for oss.

Jesus sier til oss gjennom dette fantastiske ordet (sunarmologeo) og verset: Du er mitt uttrykk. Når jeg åpenbarte Faderen, skal du åpenbare meg. Du er Min kropp; du er mine ord. Jeg gjorde hver enkelt av dere unik, like forskjellig i deres gaver, kall og preferanser som et øre er fra en fot; eller, for å bruke symfonianalogien, så forskjellig som en tuba er fra en fiolin. Men hvis du kobler til, jobber sammen, "spiller den samme sangen" - vil jeg bli avslørt. Lyden din, sangen din, er ment å avsløre meg.

Når vi slipper våre mange bønner i denne sesongen, med forskjellige skriftsteder og ord, på så mange måter og steder, blir Kristus hørt og sett. Den Hellige Ånd er dirigenten - Han vil vise deg din del. Jeg elsker hvordan han leder folk til å "male" deres tilstand på forskjellige måter. Noen går, andre som ikke fysisk kan reise rundt i staten, gjør det på kart med fingrene og ordene. For en flott lyd det må være til himmelen! Noen skriver dekreter, noen bruker sine statsforfatninger, andre leser Robert Hunts dekret - tenk på makten som blir frigitt over hele landet mens alt dette skjer. Det er Synergy of the Ages Symphony! Ta tak i instrumentet ditt, og la oss gå.

- Dutch Sheets/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

"Han er bønnen, ikke bare Den Ene det bes til"

Jeg lar meg fascinere og kjenner jeg blir djupt grepet av historien om den bittelille kommuniten 'The Community of The Transfiguration'. De var aldri flere enn fem medlemmer, for det meste, bare tre. Men det lille anglikanske bofellesskapet i franiskansk tradisjon øvde likevel stor innflytelse. De fikk bety mye blant gruvearbeidere i den lille skotske landsbyen Roslin, og i bofellesskapet var det alltid plass rundt middagsbordet til en hjemløs, en spørrende og søkende sjel, en pilegrim eller en veifarende fant - og et rom sto klart for den som trengte en seng for natta. 

Han som grunnla kommuniteten i Roslin var Roland Charles Walls (bildet), eller fader Roland, som er mest kjent under: teolog og eneboer. Den forunderlige historien om denne lærde professorens liv begynner på klippeøya Patmos i Egeerhavet, der den profetiske seeren og apostelen Johannes ble forvist i ssin tid.

Det var nemlig her han traff på en annen eneboer, en munk som holdt til i en grotte på øya. Roland Wells, opprinnelig en anglikansk prest som søkte stillheten og ensomheten for å be, forsøkte å komme i kontakt med ham. På stranda kom han først i kontakt med noen kvinner som hadde snakket med munken, men de fikk ikke noe utav ham. De synes bare han var en merkelig fyr.

Så satte Roland Wells seg ned på stranda og munken satte seg ved hans side. Ingen av dem sa noe. Slik satt de lenge. Wells trodde ikke han heller skulle få noe ut av denne munken, så han ga opp. Når Roland Wells ville reise seg la denne munken hånden sin på hans skulder og sa:

"Den som lener seg til Jesu bryst kjenner hjerteslagene, Guds hjerteslag."

Den setningen forandret livet til Roland Wells fullstendig.

Som i en åpenbaring oppdaget han hele hemmeligheten til et liv levd i Guds nærvær. Et slikt liv leves sammen med Jesus stadig lyttende til Jesu stemme.

Fader Roland ble en gammel mann. Hele 92 år. Han ble født 7. juni i 1917 i Bembridge på Isle of Wight, og døde 7.april i 2011 i Edinburgh. Hans død etterlot et stort gap i Skottlands åndelige og økumeniske liv. Han var en mann med en stor innflytelse, men også et menneske som skydde rampelyset. Han likte å trekke seg tilbake. For å leve i bønn. Da ville han helst ikke bli forstyrret.

The Community of the Transfiguration, var en kommunitet som i mer enn 50 år levde et liv i bønn. Nå skal du i stikkordsform få del i noe av det de lærte om et bønnens liv, her i min oversettels: 

* Åndelig læring kommer ikke primært fra ting vi har lest men fra ting vi har levd.

* Teologisk læring handler om å lære for å leve - ikke erverve oss evner for å ha et yrke, men evner for livet selv.

* Genuin livsmestring kan ikke hentes fra bøker alene eller kun fra oss selv - det handler ikke bare om å innhente informasjon eller dele idealisme - men finner sted i et virkelig, levende fellesskap, i relasjon til andre.

"Hvis du ønsker å finne ut hva du tror, finn ut hvordan du ber. Hvis bønnestedet ditt er adskilt fra arbeidsbordet ditt, har noe gått galt. Vi kan be om alt, selv hvor dumt det enn høres ut."

"Bønn er en farlig aktivitet, for hvis du ber Kristi bønn, trår du utenfor deg selv og utenfor din egen vilje. Bønn er å gjøre vår avhengighet av Gud til en kjærlig avhengighet."

"Gud ønsker at du skal eksistere med Ham, i den grad vi eksisterer i det hele tatt, er da vi er i Ham. Kristus har tatt på seg vårt bønneliv. Han er bønnen, ikke bare Den Ene det bes til."

Jesu undervisning om bønn i Bergprekenen i jødisk kontekst, del 8

Det er ikke riktig, slik enkelte hevder, at Jesus er den første som introduserer Gud som Far. Dette gudsbildet er allerede kjent i Det gamle testamente. Profeten Jesaja beskriver blant annet Gud som "evig Far", jfr Jes 9,6. Men det som er riktig er at Jesus lærer sine disipler å be til Gud som Far. Det er som en omsorgsfull Far Han vil de seg henvende seg til når de skal be Gud om noe. I Den gamle pakt var det mer naturlig å henvende seg til Gud som for eksempel: 'Den Allmektige, 'Den Veldige'. osv.

Forfatteren av artikkelen om Fadervår i Illustrert bibelleksikon, skriver: "I tiltalen: 'Fader vår, du som er i himmelen!' lærer Jesus sine disipler først og fremst å kalle Gud sin Far. Jesus har med disse ord ikke egentlig preget en ny gudsanskuelse g tiltaleformel, men de gir meget mer uttrykk for at den virkelighet som alle lengtet etter (barnekåret) nå i Jesu disippelkrets har brutt igjennom og er blitt en nærværende virkelighet." (Illustrert bibelleksikon, bind 3, side 16) Artikkelforfatteren henviser så til Jer 31,9:

"Med gråt skal de komme og med ydmyke bønner, og jeg vil lede dem. Jeg vil føre dem til rennende bekker på en jevn vei, hvor de ikke skal snuble. For jeg vil være en Far for Israel."

Og det er i Gudsrikets lys bønnen Fadervår må sees! 

Artikkelforfatteren skriver: "Fadervår er ikke en tidløs bønn, som bare er uttrykk for en ny fromhet. Fadervår kan bare forstås rett og bes riktig utfra troen på den nye Jesus som Messias har fått fullmakt til å sette inn i historien. Det som i GT og i synagogen var gjenstand for håp (et nytt barneforhold, Guds rikes nærhet, den eskatologiske syndsforlatelse, den endelige frihet fra fordervesmaktene), er nå i ferd med å realisere seg. Fadervår er en bønn født ut av det nye frelseshistoriske stadium som Jesus som Messias bringer. De som ber Fadervår, er ved ham allerede blitt ført inn i det nye barneforhold, har erfart rikets nærhet (ankomst), den messianske syndsforlatelsen, forløsningen fra Satans og demonenes velde, sykdommens forbannelse osv." (Illustrert bibelleksikon, bind 3, side 15)

Jeg merker meg også at Jesus lærer oss å be: 'VÅR', ikke 'min' Far. Dette er ikke uvanlig i en jødisk kontekt. Jødene understreker kollektivets betydning, fremfor vår tids understrekning av individualismen. Gud er VÅR Far!

Dr.Marvin Wilson skriver: "Den djupe bibelske understrekningen av 'folk' - det er, gruppen - finner vi igjen i faktum at de fleste kjente bibelske bønner uttrykker denne felles-forståelsen i selve åpningsordene."

fortsettes

Jesu undervisning om bønn i Bergprekenen i en jødisk kontekst, del 6

Etter en liten pause innunder jul fortsetter jeg denne artikkelserieen: 

Lederen for Det israelske bibelsenteret, Dr.Eli Lizorkin-Eyzenberg, stilte ved en anledning spørsmålet: 'Har Herrens bønn en signifikant begrepsmessig og ord-for-ord parallell i den jødisk liturgiske tradisjonen? Har Herrens bønn jødiske røtter?' Han svarer på spørsmålet selv med et rungende ja! 

Lizorkin-Eyzenberg fortsetter, her i min oversettelse: "Det første vi merker oss er at innholdet i Herrens bønn er det samme som nøkkelforståelsen av det jødisk liturgiske begrepet: 'Avinu Malkenu', som når det oversettes betyr: 'Vår Far, Vår Konge'. Faktum er at absolutt alt i Herrens bønn er sentrert rundt enten farsskapet eller Guds kongedømme.

Fadervår - eller Vår Far - som bønnen kalles nå - er med andre ord en jødisk bønn i hele sin karakter og oppbygging. Jesus lærte sine disipler å be den, idet Han sa: "Slik skal dere da be..." (Matt 6,9a) Kan det være at Jesus ba den på hebraisk? De som snakker hebraisk flytende, sier nettopp det, at teksten på hebraisk flyter så lett. Språket har en egen rytme. 

Det tydeligste jødiske trekket ved Fadervår er ordene: 'Helliget vorde ditt navn!' (Matt 6,9b) I Jødedommen møter vi nettopp ærefrykten eller ærbødgigheten for nettopp NAVNET. Jeg tenkte først at dette verset betyr at Guds navn er hellig, og derfor var dette uttrykket å forstå som at man avsa en uttalelse eller en bekreftelse. Jeg har kommet til aat det heller er et kall til handling!

La meg forsøke å forklare hva jeg mener: Ifølge Strong's Concorfance, betyr det greske ordet som er benyttet her: 'hagiazo', 'å gjøre hellig, rense eller innvie, ære, helligholde eller helliggjøre.' Setningen kan derfor oversettes: 'Må ditt navn holdes hellig', fordi Guds navn er jo allerede hellig! 

I Jødedommen ginnes det et begrep som heter: 'kiddush haShem', i motsetning til 'chillul haShem'. Det første begrepet handler om helligholde Guds navn, mens det andre handler om å vanære Guds navn. Vi finner et eksempel på dette i 3.Mos 22,31-33: 

"Dere skal ta vare på mine bud og holde dem. Jeg er Herren. Dere skal ikke vanhellige (chillul) mitt hellige navn, for jeg vil være helliget (kiddush) blant Israels barn. Jeg er Herren, som helliger dere. Jeg er den som førte dere ut av landet Egypt for å væee deres Gud. Jeg er Herren."

Dette er utfordrende! Denne forståelsen av Herrens bønn oppmuntrer oss til rettferdige handlinger i den hensikt at e som befinner seg rundt oss vil kjenne at vår Gud er en hellig Gud. Vi er kalt til å helliggjøre Hans navn gjennom våre ord og gjennom våre liv. Det er vårt kall.

fortsettes

Jesu undervisning om bønn i Bergprekenen i jødisk kontekst, del 5

Ord. Ord. Ord. Også bønn kan bli pratsomhet. Måtte Gud fri oss fra pratsomheten! 

Jesus våger å sette ord på det! De meningsløse gjentagelsene. Og. vi må slutte å måle åndelighet i antall ord.  Jeg har sitert Birgitta av Vadstena før i denne artikkelserien, uten å navngi henne, men det er hun som har sagt: "Jo, nærmere vi kommer Gud jo enklere blir vi," og så har jeg føyd til at det gjelder sannelig på bønnens område også. Inderlige kjærlighetserklæringer er ofte korte, og det er slett ikke veltalenhet eller antall ord som imponerer Gud - slett ikke! 

"Når der ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror de blir bønnhørt når de bruker mange ord. Vær ikke som dem! For deres Far vet hva dere  trenger før dere ber ham." (Matt 6,7-8) 

Så konkret er Jesus når Han lærer sine disipler å be. Han modellerer det enkle, og ukompliserte. I en kristens bønneliv står Guds farskjærlighet, Hans omsorg, for sine barn i sentrum. Vi står ikke for Gud som tiggere, som maser om å få noe, som forsøker å blidgjøre en streng og urettferdig gud, men vi står for Gud som barn - som barn Han drar omsorg for, og som vet hva vi trenger, selv får vi gjør kjent våre behov for Ham. 

"Vær ikke for snar med din munn," skriver vismannen som skrev boken Forkynneren i Bibelen, og som legger han til: "og la ikkeditt hjerte haste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få!" (For 5,1)

Den vise kong Salomo skiver: "Hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd. Men den som holder sine lepper i tømme, er klok." (Ord10,19)

Og Jakob skriver i sitt brev: "Vit dette, mine kjære brødre: Hvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede." (Jak 1,19)

Dette betyr likevel ikke at vi ikke kan øse ut vårt hjerte til Gud. Det er også en måte å be på, og Bibelen oppmuntrer oss til det. Men når vi gjør det, øser ut vårt hjerte, kommer også bønnene fra vårt hjerte, og ikke fra vår hjerne.

fortsettes

Jesu undervisning om bønn i Bergprekenen i jødisk kontekst, del 3

Det å stå på gatehjørnene for å be, er å be for å bli sett. 

Det er mulig å be uten at ens hjerte er med og i tankene være et annet sted! Det tror jeg de fleste av oss har gjort oss noen erfaringer med. Ved en anledning sa Jesus i det Han siterte en av de hebraiske profetene: "Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg." Så sanne de ordene er - også for deg og meg. Bønner som ikke bes ut fra hjertet er bare ord, tomme ord. Og det er akkurat denne betente problematikken Jesus er inne på, når Han nevner bønnen for andre gang i Bergprekenen: 

"Og når dere ber, da vær ikke som hyklerne. De vil gjerne stå i synagogene og på gatehjørnene og be, for å vise seg for folk. Sannelig sier jeg dere: De har alt fått sin lønn." (Matt 6,5)

Hyklere vil vel ingen av oss være! Og det er jo alltid 'de andre', som er det, ikke oss selv! Slik innbiller vi oss det, i hvertfall, mens faktum at vi selv er like skyldige alle sammen i den beskrivelsen. I hvert fall om vi skal være helt ærlige. Lure andre, kan vi, men ikke Gud, som ser i det skjulte. 'Jeg er ikke religiøs' er det enkelte som skryter, og snakker foraktelig om de religiøse, uten selv å forstå at de er bedratt av sin egen religiøsitet. De ser det bare ikke! De mangler erkjennelse -og modenhet. Testen i vårt bønneliv skjer ikke i det offentlige rom - hvor flinke i er til å be på møter eller gudstjenester, men i vårt lønnkammer. 

Brad H. Yong har i sin oversettelse av Det nye testamente - The Newer Testament' oversatt ordet 'hykler', som Jesus bruker her i Matt 6,5, med 'pretender' - en som forestiller seg, som later som, spiller en rolle. Vær ikke slik, sier Jesus! Med andre ord, vær ekte, vær ærlig. All ekte bønn handler om vårt hjerte. En har sagt at 'jo nærmere Gud vi kommer, hvor enklere blir vi'. Det tror jeg også vårt bønneliv.

I Jødedommen finnes det et begrep som heter: kavanah. Å be 'kavanah' betyr 'å be fra hjertet med hensikt, oppmerksomhet, hengivenhet og konsentrasjon. Rabbi Isaac Abravnei har sagt: "Bønn uten 'kavanah' er som en kropp uten sjel". 

Det er et sørgelig faktum dette, at det er mulig å be uten å være i berøring med ens hjerte. 

fortsetter

Jesu undervisning om bønn i Bergprekenen i jødisk kontekst, del 1

I en serie artikler skal vi se nærmere på den undervisningen Jesus gir om bønnen i Bergprekenen. Jeg har forsøkt å sette denne undervisningen inn i en jødisk-kristen kontekst, fordi denne undervisningen ble gitt til den gryende Jesusbevegelsen i Galilea og til det jødiske samfunnet som Jesus var en integrert del av. Ikke slik å forstå at denne undervisningen gjelder oss alle, men jeg synes det er spennende å forsøgke å tenke oss hvordan de reagerte de som hørte den aller først. Ikke at jeg er noen ekspert på dette området heller. Dette er bare hva jeg har fått ut av teksten bedende under en åpen Bibel.

Tilhørerne til Jesu undervisning der oppe på høydedraget over Galieleasjøen, der oppe på Saligprisningenes berg (bildet) var vel kjent med bønnens betydning. Siden Esras og Nehemjas tid var det var det en akseptert praksis å be tre ganger om dagen. Så jødefolket er de første til å praktisere tidebønn! Den hebraiske Bibelen, Tanakh, eller det vi kaller Det gamle testamente, inneholdder mange eksempler på kraftfulle bønner som resulterte i mirakuløse bønnesvar. Gode eksempler på dette er profeten Elia i 1.Kong 18,30-48, Hanna i 1.Sam 1,9-28 og profeten Daniel i Dan kapittel 9 og 10.

Tempelet i Jerusalem ble også kalt "et bønnens hus for alle folk" (Jes 56,7b) og bønn og faste var en vanlig praksis. 

Tilhørerne til Jesus på dette høydedraget denne dagen kjente sikkert også godt til Guds ord til kong Salomo slik de er gjengitt u 2.Krøn 7,14: "... og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land." 

De neste to versene refererer forøvrig til Tempelet i Jerusalem: "Nå skal mine øyne være opplatt og mine ører merke seg den bønn som stiger opp fra dette sted. Og nå har jeg utvalgt og helliget dette huset, for at mitt navn skal bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager."

Jeg merker meg ordene Gud selv bruker om Jerusalem: "mitt navn skal BO DER til EVIG TID, og MINE ØYNE og MITT HJERTE skal være der ALLE DAGER." Disse ordene har ikke gått ut på dato.

fortsettes

Lønnkammerets hemmeligheter, del 1

I en serie med artikler vil jeg dele noen av de ting Herren deler med meg når jeg tilbringer tid i stillhet og bønn i mitt lønnkammer. Dette utgjør deler av min bønneundervisning. Artiklene vil komme med ujevne mellomrom, og ha varierende lengde. Håper noen kan få hjelp ved å lese dem:

Det er i vår intime omgang med Gud i lønnkammeret, at vi får del i Guds hjerte.

Hvilken ære det er å være i stand til å tre frem for Herren i bønn og bli i stand til å se med Åndens øyne hva Gud gjør, i det Han åpenbarer for oss hvordan vi skal be.

Tid tilbrakt alene med Kristus, dag etter dag, natt etter natt, vil forandre våre liv. 

Når du våkner opp om morgenen og står ansikt til ansikt med den nye dagens bekymringer, så er det noe i deg som fryder seg - du og Kristus har del i en hemmelighet.

Billedtekst. Fra en munkecelle på Athos.

Erfaringer med bønn

For meg er bønn blitt mer og mer dette:

Den Hellige Ånd puster i meg og jeg ånder bønn. Bønnen er blitt sjelens åndedrett.

David skriver om dette i Salme 109,4:

"... men jeg er bare bønn." (Norsk Bibel 88)

Bønn er ikke først og fremst en anmodning om tjenester fra Gud. Ekte bønn handler om at man anerkjenner Gud, som kilden til alle tings opphav og åpner seg for det som Gud er i seg selv.

Bønn er å åpne seg for Den Hellige Ånd og slippe Ånden til, og Ånden som ber i oss er en ild som leger og øser ut nåde. Denne kjærlighetens ild er sterkere enn døden og alt mørke. Bønnen gir oss del i den ydmykhet som kreves for at vi skal vokse i kjennskap til Guds nåde og i vår totale avhengighet av Hans nåde og kjærlighet.

Vi trenger å slå av på farten. Også når vi ber. Bønn handler ikke så mye om ordene, som det handler om et samfunn, et vennskap med Ham som elsker oss.

Så pust inn og pust ut, tillat Den Hellige Ånd til å be i deg, gjennom deg.

Bønn handler om å lytte til Gud. Ikke etter budskap som vi skal formidle, men bare være nærværende, stille og samlet i Gud nærvær.

Billedtekst: Bildet er tatt for noen dager siden i det vakre landskapet som utgjør Øvre Strømstad bønnetun, som Kristi himmelfartskapellet er en del av. (Foto: May Sissel Hansen)

Bønn handler om å være sammen med Gud

Mike Bickle (bildet), lederen for International House of Prayer i Kansas City, har mye å lære oss om bønn. Det internasjonale bønnehuset har en stab på 1000 forbedere på heltid, og et bønnerom hvor det pågår kontinuerlig bønn og lovsang, og har gjort det siden 1999.

Proklamedia har sørget for å oversette og utgi hans siste bok til norsk: Vokse i bønn.

Det er en bok på hele 458 sider og er spekkfull av god undervisning og praktiske eksempler på hvorfor og hvordan man kan be. Jeg holder på å lese den for tiden, og kjenner jeg får enda mer lyst til å be! Her er en liten smakebit:

'Bønn handler først og fremst om å være sammen med Gud og vokse i relasjon til Ham. Det er gjennom bønn, mer enn noe annet, at vi føler Hans nærvær, tar imot Hans kjærlighet, og forstår mer av hvordan Han er.

Det er gjennom bønn vi får se inn i hjertet Hans og det formers nye lengsler i vårt eget hjerte, slik at vi kan kommunisere med Ham på djupet. Bønn setter oss i en posisjon der vi får kraft til å elske - Gud og mennesker. Det er dette som er bønnens grunnleggende prinsipp. Ja, det er bibelsk å be for å få svar og å se Guds kraft. Men bønn er først og fremst og mer enn noe annet en mulighet til fellesskap med Gud. 

Kallet til bønn er et kall til å få del i den kjærligheten som alltid har brent i Guds hjerte. Fra evighet har Far elsket Sønnen av hele sitt hjerte, og Sønnen har elsket Far like sterkt. Den viktigste faktoren i Fars relasjoner både innad i Treenigheten og i forhold til sitt folk, er helhjertet kjærlighet. Familiedynamikken mellom Faderen, Sønnen og Ånden er basert på og flyter denne fullkomne kjærligheten. Den er grunnvollen i Guds rike. Det er denne realiteten vi vår del i når vi vokser i bønn, og det er dette bønn handler om: Å delta i guddommens familiedynamikk. Det gjør vi ved å ta imot Guds kjærlighet, og å gi Gud og mennesker gjensvar i Hans kjærlighet.

Vi er skapt til å ta imot og uttrykke den brennende kjærligheten som har sitt opphav i Guds hjerte...'

(Mike Bickle: Vokse i bønn. Veien til et dypere bønneliv. Proklamedia 2015, side 21)