Jesusbegeistringen til Jon Amos Comenius forandret verden, del 2

I 1624 ledet Jon Amos Comenius (bildet) en flokk utvandrere i den hensikt å finne et trygt tilfluktsted. Resten av sitt liv skulle han være en flyktning, og hans liv skulle preges av krigens gru og redsler. Gang på gang ble han fordrevet fra det hjem han forsøkte å skape, og måtte begynne på nytt igjen. 

I forrige artikkel nevnte jeg et profetisk budskap Jon Amos Comenius bar fram. Det var mens han ledet den lille gruppen med flyktninger ut fra Moravia, sa han plutselig til dem: 'Det bortgjemte frøeet  den tsjekkiske reformatoren Jan Hus hadde talt om vil vokse og bære frukt i løpet av 100 år.'

Profetien Jan Hus bar fram hadde blitt holdt i live av moravianerne i mer enn 200 år. Nå erklærte Comenius at innen et århundre ville det endelig spire. 

Men Jon Amos Comenius forholdt seg ikke passivt til denne profetien. Han arbeidet målbevisst i sin egen samtid med å legge til rette for at gjenreisningen av en levende kirke kunne finne sted. Og en dag skulle millioner av barn nyte godt av hans planer. Selv følte han at det beste han kunne bidra med var å vie resten av sitt liv til at barn og unge kunne få utdannelse. 

Comenius trodde at alle krigene, som hadde brakt så mye tragedie til verden og til hans eget liv, var et resultat avgrunnleggende menneskelig uvitenhet. Nøkkelen til fred var å ha skoler for alle barn uansett stand. Dette var virkelig revolusjonerende tanker på denne tiden. Skoler var for barn fra samfunnets høyere lag, fra andelsstanden og borgerskapet. Disse ble undervist av privatlærere.

Comenius var av den overbevisning at alle måtte få høre om Fredsfyrsten. Bare det kunne bringe fred til nasjonene. Misjonsbefalingen kunne aldri oppfylles, mente Comenius, før skoler med evangeliet som fundament ble startet opp i hver nasjon. Derfor bestemte han seg for å etablere kristne kvalitetsskoler. For å kunne realisere dette trengte han å utarbeide en undervisningplan, materiale til bruk i undervisningen og effektive undervisningsmetoder. Disse planene og metodene skulle ikke bare formidle kunnskap, men også kjærlighet til kunnskapen - og til Gud. 

Comenius begynte med lærerne. Dem trente han i hvordan de kunne formidle kjærligheten de selv hadde til kunnskapen og till Gud til sine elever.

I 1628 erablerte Comenius en skole i Lissa i Polen. En av bøkene han skrev i denne tidsperioden: 'Janus Linguarum'- en lærebok i pedagogikk ble oversatt av muslimer til arabisk, tyrkisk, persisk og mongolsk. Det skjedde samtidig med at Comenius ble valgt til biskop for de moravianske troende som var flyktet fra Moravia.

fortsettes

Jesusbegeistringen til Jan Amos Comenius forandret verden, del 1

I dag er det på dagen 430 år siden den tsjekkiske teologen  Jon Amos Comenius (bildet) ble født i Bohemia eller Bøhmen. Han er en av de som har hatt mest innflytelse på den moderne verden, og er kjent som 'den moderne utdannelsens far'. Det som kanskje ikke er så kjent er hans bakgrunn blant de bøhmiske eller moravianske brødrene, hans lidenskap for Jesus og et profetisk ord han bar på. Ikke nok med det: noen av de store vekkelsene over de neste fire århundrer kan spores tilbake til denne mannens hengivenhet til Jesus. 

Historien om Jon Amos Comenius begynner med en gutt som ikke er spesielt glad i skolen! Han hater den. Han kalte skolene for 'sinnets slakterhus', intet mindre enn det. Han var av den oppfatningen at skolene lærte til de fleste barn til å hate bøker og god litteratur. Men han kom seg igjennom årene på skole, og var i stand til å komme seg inn på det calvinistiske universitetet i Herborn. Så i 1614 begynner han som lærer ved en moraviansk skole i Prerau. Og det var her han introduserte de nye undervisningsmetodene som kom til å forandre den vestlige verden.

Drivkraften bak det hele var ordene fra Kol 1,16: "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham."

Comenius hevdet at all sann kunnskap ville åpenbare Kristi herlighet, og erklærte derfor at 'naturen er Guds andre bok.' Denne lidenskapen ble så smittsom at store deler av den siviliserte verden ble berørt av den. Comenius mente den eneste måten å bringe fred på var gjennom utdanning. Han utformet en plan for å utdanne hver provins og land, som han presenterte i The Great Didactic (1632). Utdanning, mente han, burde være mer enn bare å lære fakta og språk (som tilfellet var på hans tid), den skulle forme kristen karakter og skulle være preget av å observere den fysiske verden.

I 1618 ble Comenius pastor for en moraviansk menighet i Fulneck. Det innebar at han også fikk ansvaret for skolen der, noe som fikk store ringvirkninger. Skolen i Fulneck ble kjent over hele Moravia. Det var også på denne tiden at Jan Amos Comenius begynte å skrive. 

Det idyllen skulle få en brå sluttt. Mørke skyerr samlet seg over Europa. Tredveårskrigen, ble den kalt, og den skulle radikalt forandre retningen på hans liv. I 1620 seiret katolikkene ved slaget om Hvitfjellene og Moravia ble offisielt romersk-katolskt. Comenius fikk raskt beskjed om at han måtte frasi seg sine moravianske overbevisninger om han aktet å fortsette som lærer ved skolen i Fulneck! 

Comenius nektet og mistet ikke bare lærerstillingen.men også sitt dyrebare bibliotek og alle sine nedtegnelser. Men det skulle komme flere tragedier. Tredveårskrigen var voldens tid, og mord, vold og sult reduserte befolkningen i Moravia fra tre millioner til en million. Det fikk store personlige følger for Comenius, som mistet sin kone og sitt eneste barn.

fortsettes

Hvordan en preken blir til

I dag fikk jeg lyst til å skrive om hvordan jeg forbereder meg til mine prekener. Nå er vi predikanter forskjellige, så jeg kan bare fortelle hvordan jeg gjør det. Jeg kan ta utgangspunkt i den bibelundervisningen jeg skal ha i Sannhetens Ord Bibelsenter lørdag og søndag denne uken.

Forbedelsene til denne helgen startet i vår. Da begynte jeg å søke Herren i bønn, for om mulig å få klarhet i hva Han ønsker at jeg ska si. Hva ligger på Hans hjerte? Ofte vil jeg da reise til et av mine bønnesteder, hvor jeg kan være i stillhet. I stillheten lytter jeg til Guds stemme, og over noeu uker, kommer det gjerne noen setninger, som jeg arbeider videre med. Jeg ber over dem, smaker på ordene jeg har fått, og begynner så smått å skrive ut noen disposisjoner. Har jeg fått en bibeltekst, begynner jeg å jobbe med den. Leser den under bønn. Går så eksegetisk til verks. Leser flere oversettelser. Studerer enkelte av ordene på en av grunntekstene. Ber.

Dette kan pågå i noen uker. Så legger jeg alt til side. Lar det modnes. Søker Herren. Underveis kan det skje endringer. Ting kommer på plass etter hvert.

Så, noen uker før jeg skal ha undervisningen, starter skriveprosessen. På grunn av Parkinsons tar det ekstra tid. Det blir mange feil som skal rettes. I dette tilfellet brukte jeg en og en halv uke med flere timers arbeid hver dag. Sluttresultatet: 76 A-4 sider med tekst. Skrevet med en finger for det meste, de andre figrene er for stive og med litt kjærkommen hjelp fra min kone.

Nå skal jeg ha undervisningen. Det gleder jeg meg veldig til, men jeg kommer sikkert til å plage meg med spørsmål som:

* fikk jeg sagt det jeg hadde på hjertet?
* sa jeg noe feil?
* var det tydelig nok så alle forstod?
* såret jeg noen?

Alt dette må jeg overlate til Gud. Jeg er bare et menneske, med feil og mangler og synder.

Erfaringer med bønn

For meg er bønn blitt mer og mer dette:

Den Hellige Ånd puster i meg og jeg ånder bønn. Bønnen er blitt sjelens åndedrett.

David skriver om dette i Salme 109,4:

"... men jeg er bare bønn." (Norsk Bibel 88)

Bønn er ikke først og fremst en anmodning om tjenester fra Gud. Ekte bønn handler om at man anerkjenner Gud, som kilden til alle tings opphav og åpner seg for det som Gud er i seg selv.

Bønn er å åpne seg for Den Hellige Ånd og slippe Ånden til, og Ånden som ber i oss er en ild som leger og øser ut nåde. Denne kjærlighetens ild er sterkere enn døden og alt mørke. Bønnen gir oss del i den ydmykhet som kreves for at vi skal vokse i kjennskap til Guds nåde og i vår totale avhengighet av Hans nåde og kjærlighet.

Vi trenger å slå av på farten. Også når vi ber. Bønn handler ikke så mye om ordene, som det handler om et samfunn, et vennskap med Ham som elsker oss.

Så pust inn og pust ut, tillat Den Hellige Ånd til å be i deg, gjennom deg.

Bønn handler om å lytte til Gud. Ikke etter budskap som vi skal formidle, men bare være nærværende, stille og samlet i Gud nærvær.

Billedtekst: Bildet er tatt for noen dager siden i det vakre landskapet som utgjør Øvre Strømstad bønnetun, som Kristi himmelfartskapellet er en del av. (Foto: May Sissel Hansen)

Halvparten av Indias kvinner kan ikke lese eller skrive - nå gjør Mission India noe med det!

Nær halvparten av kvinnene i India kan ikke lese eller skrive. Det ønsker Mission India, med base i Grand Rapids i Michigan, USA, å gjøre noe med. De tilbyr nå gratis lese- og skiveundervisning for voksne.

Lik mange kvinner har ikke Gujani kjent noe annet enn fattigdom. Hun ble født av fattige foreldre. De hadde akkurat nok penger til å brødfø sine barn. Foreldrene til Gujani så henne som en byrde. Lik sine søsken fikk hun derfor ingen for for utdannelse.

Foreldrene arrangerte bryllup med en fattig arbeider. Hun drømte om en dag hvor hun kunne komme ut av fattigdommen, men håpet svant når hun etter hvert ble mor til tre barn. De to eldste er nå seks og tre år gamle, den yngste fremdeles en baby.

Ektemannen strever hver dag med å få endene til møtes, og skaffe tilveie nok mat så han kan brødfø sin familie. Stadig på leting etter jobber. De klarer så vidt å overleve, og noen ganger har de ikke mat, så de må gå sultne. Dette bekymrer ekteparet.

En dag hørte Gujani om disse gratisklassene i språkundervisning som skulle starte opp i landsbyen hvor hun bor. Når hun hørte at det var enklere å få seg arbeid om hun kunne skrive og lese, meldte hun seg på.

Og Gujani lærer fort. Hun har fått med seg basiskunnskaper, og lærer seg å lese, skrive, ja, også regne. I tillegg har hun fått lære om Jesus.

La oss be for dette viktige arbeidet, slik at Indias kvinner ikke bare kan komme seg ut av fattigdom og analfabetisme, men også få høre evangeliet om Jesus. Han som er selve deres fremtid!

Uten ydmykhet kan ikke noe bygges i Guds rike - sett med Guds øyne

Etter hvert som årene går forstår jeg mer og mer at jeg har mye å lære!

Jo lenger man lever med Jesus forstår man at man ikke er utlært, at det er lekser å lære som man må lære mange ganger, at man bare så vidt har skrapet overflaten av det overflodsliv Jesus lovte å gi oss del i.

Om Den Hellige Ånd lærer Jesus oss dette:

'Men Talsmannen, Den Hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere'. (Joh 14,26)

Jeg ber Gud gi meg nåde til å befinne meg der i livet at jeg stadig har noe å lære.

Takket være en god venn av oss har jeg fått mye godt åndelig lesestoff å lese i tiden fremover. Pinseaften har jeg brukt til å lese et intervju med fader Symeon, den tidligere lederen av The Monastery of St.John the Baptist i Essex i Storbritannia (bildet).

Fader Symeon sier noe særdeles viktig om behovet for ydmykhet:

'Et sant åndelig liv er ikke mulig uten ydmykhet. Ydmykhet burde derfor være vårt første mål'.

Fader Symeon forteller så om et foredrag han skulle holde om staretsen Siluan. Han forteller om det Siluan hadde oppdaget om det fremmer bønnen og det som døder den.

'Tre ting gjentar han uavbrutt: Ydmykhet - uten den kan ikke noe bygges i Guds øyne. Kjærlighet til fienden. Og Den Hellige Ånds nåde. Det alt igjennom avgjørende er kjærligheten. Om man ikke elsker sin uvenn, sier den hellige Siluan, spiller det ingen rolle om man ber i hundre år. Bønnen kommer ikke til å bære noen frukt'.

God 1.pinsedag!

Undervisning om Jesusbønnen

I dag gleder jeg meg til å undervise om Jesusbønnen i Filadelfia, Oslo. Ingen bønn har hatt større betydning for mitt åndelige liv enn den, og brakt meg inn i Guds hellige nærvær som den.

Det er den norske avdelingen av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, som samles i det ærverdige pinselokalet i kveld. Jeg ble opptatt som novise av denne kommuniteten på Erkeenglenes dag, 25.september 2007 og medlem av kommuniteten, 6.juli 2011, på minnedagen for Jan Hus. To dager som betyr mye for meg.

Jesusbønnen kan man be alle steder. Mens man går, mens man sitter, mens man arbeider, og mens man hviler - og mens man venter på Gud.

Den inneholder i grunnen det viktigste man kan be om, samtidig som den er en trosbekjennelse:

'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.

Jesusbønnen er tilgjengelig for alle. Den er - som du ser - en svært enkel bønn. Lev Gillet, som du kanskje kjenner under pseudonymet 'En munk fra Østkirken', skriver i sin bok: 'Om påkallelsen av Jesu navn':

'Ingen spesialkunnskap eller trening trengs før man begynner å be Jesusbønnen. For nybegynneren holder det å si: 'Begynn, helt enkelt'. For å gå må man ta det første steget, for å svømme må man kaste seg ut i vannet. Det er på samme måte når det gjelder påkallelsen av Jesu navn. Begynn med å uttale den med tilbedelse og kjærlighet. Hold deg fast ved den. Gjenta den. Tenk ikke på om du påkaller Navnet, tenk bare på Jesus selv. Si Hans navn sakte, mykt og lavmælt'.

Skulle du ønske å lese mer om Jesusbønnen, så har jeg skrevet en bok om den. Det er en liten og praktisk bok om Jesusbønnens historiske og teologiske bakgrunn, og hvordan man kan bruke den i sitt hverdagsliv. Du kan kjøpe den her:

http://www.frihet.no

Fem minutteres prekener? Et tegn på åndelig armod?

Mens man i land hvor vekkelsen bryter fram ikke ser på klokka, men har en hunger etter å lytte til Guds ord, diskuterer vi på hjemmebane hvor lang gudstjenesten skal være - og hvor korte prekener bør være. Er ikke det et tegn på åndelig fattigdom?

En gudstjeneste som er 15 minutter kan egentlig være alt for lang, om den er formalistisk og uten Guds nærvær, og en gudstjeneste som er to timer lang kan være alt for kort om Guds nærvær er slik til stede at man skulle ønske at den aldri tok slutt! Men vi lever i en tid hvor alt skal foregå med en viss hurtighet. Det underlige er at vi har tid til det vi virkelig er interessert i. Uken har syv dager. Forsamlingen som Kristus gav sitt liv for, avspiser vi med en time en av dagene i uken! Noen er mer aktive enn andre, og tilbringer mer tid sammen med de hellige.

I en tid som vår med så mye underlig lære, og med så mange som har liten bibelkjennskap og bibelkunnskap, er kanskje den bibelundervisningen som gis i gudstjenesten viktigere enn noensinne. Hvor skal man ellers få opplæring i den kristne tro?

Til sin unge medarbeider Timoteus, skriver apostelen Paulus:

"Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide! Overbevis, irettesett, forman med all tålmodighet og undervisning. For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret." (2.Tim 4,2-3)

Se også:

http://www.vl.no/kristenliv/biskopens-prekeregel-fem-minutter-er-nok/

En hel uke med Guds ord i sentrum

Denne uka blir spesiell. Dagen i dag er satt av til å planlegge en stor nasjonal bibelkonferanse. Jeg skal møte to gode venner for å sette agendaen for det vi håper skal bli en samling for alle som er glad i Bibelen sin, for alle som tror at Bibelen er Guds evige, uforanderlige og autoritative ord.

I kveld møtes vi med kurdiske venner for å studere Guds ord sammen med dem, bryte brødet og be. Det ser jeg frem til.

På torsdag skal jeg ha fire timers undervisning for praktikum-studentene ved Frikirkens teologiske seminar. Vi møtes på Johannesgården ved Brøttum, mellom Moelv og Lillehammer. Det er noe jeg har gjort de siste årene, og jeg ser veldig frem til å møte årets studenter. Og søndag skal jeg preke i Pinsekirken på Kolbotn. Det gleder jeg meg til. Det er lenge siden jeg har møtt vennene i denne menigheten, som jeg hadde gleden av å betjene i flere år.

Takk for forbønn.

Pastorer må sørge for at menigheten ikke er uvitende om det Bibelen lærer

Albert Mohler (bildet), presidenten for Southern Baptist Theological Seminary, mener pastorer må sørge for at deres tilhørere ikke er uvitende om det Bibelen sier.

På en femdagers samling i First Baptist Church in Jacksonville, Florida nylig hvor 1300 pastorer deltok, preket Mohler over flere kapitler fra Romerbrevet.

"Hvor mange av medlemmene av menighetene dere betjener vet noe som helst om de 11 første kapitlene av Romerbrevet," spurte Mohler deltagerne på pastorkonferansen, og la til: "Hvor mange er det ikke som har sittet i benkeradene i årtider, og som ikke kjenner til noe av dette, fordi ingen har undervist dem."

Albert Mohler minnet tilhørerne om at apostelen Paulus ikke skrev til en som har doktorgrad i teologi, men til "baby-kristne i menigheten i det første århundres Roma."

"Et av hovedproblemene for dagens kristne er at de ikke simpelthen ikke får nok til å kunne bli trofaste kristne."

Meditasjon over Jesu lignelser

Høstens og vinterens store prosjekt på hjemmebane er å ta for meg Jesu lignelser, og bruke dem som bakgrunn for min daglige Jesusmeditasjon. Jesu lignelser har alltid fascinert meg, fordi det er en form for historiefortelling som ikke bare appellerer til intelektuell stimulans, men også til hele det menneskelige spekter.

For en tid tilbake kom jeg over noen bøker av professor Kenneth Bailey. Dr Bailey kaller Jesus for teologen. "Han er Det nye testamentes teolog." Så legger han til:

"Jesus er en metaforisk teolog. Hans lignelser er ikke illustrasjoner... De er metaforer. I Jesu undervisning er hans metaforer Hans teologi. Hans lignelser bærer i seg sin egen vekt og budskap. De trenger gjennom vårt forsvar og er derfor i stand til å kommunisere med oss på et svært djupt nivå hvis vi slipper dem til."

Dette synes jeg er svært interessant, og jeg gleder meg til å lese lignelsene og leve meg inn i dem, slik Jesusmeditasjonen er et så godt hjelpemiddel for. Kanskje er det mulig at dette blir et nytt bokmanus med tiden? Men først og fremst skal dette være til egen oppbyggelse - og glede.

Forkynn Jesus!

Jeg er så begeistret for "Kristusbudskapet 2000+" av Edin Løvås (bildet), at jeg bare må skrive en ny bloggartikkel og sitere følgende om vår tids toleranse:

"Dessverre er det mange kristen som lar seg lure av en falsk toleranse. Visst skal vi lytte til andre mennesker, men skal vi også forkynne evangeliet og føre samtaler med folk for å undervise dem om hva kristendom er, så må være helt klare i hva dette betyr.

Det finnes en utflytende, grenseløse toleranse som ikke på noen måte stemmer med evangeliet. Den kommer i stedet fra ham som kalles løgnens far, det vil si fra Djevelen selv. Han bruker nemlig ikke alltid harde midler. Han kommer, sier Skriften, som en lysets engel, for å lokke menneskene bort fra den veien som er Jesus og til den sannhet og det liv som også er i Herren Jesus Kristus."

Hva skal vi så presentere for det moderne menensket anno 2000 tallet?

Løvås skriver:

"Start i stallen! Fortsett i Nasaret! Gå videre ut i tømmerskogen sammen med ham og hans far, Josef! Følg ham ut på seiltur på den Galileiske sjøen! Vær ved hans side under klatringen i de syriske fjellene og i det veldige Hermonmassivet! Gå tett etter ham på stiene i Galilea og Judea, like fram til Jerusalem, til hans død, oppstandelse og himmelfart. Og - det er det avgjøredne - før og lokk de du vil vinne med deg i hans fotspor! Vis dem mennesket Jesus, inntil den tanken kommer opp i dem, at han ikke bare kan være et enestående menenske, men Guds egen, enbårne Sønn!"

Mai - en hel måned uten prekener?

En telefon i går gjorde at mai kan bli en hel prekenfri måned! Det er i så fall veldig lenge siden. Nå kan det selvfølgelig dukke opp noe, men vanligvis har jeg planlagt mye av et semester måneder i forveien. Nå er jeg ikke "prekesjuk", og jeg har heller ingen problemer med å fylle tiden med meningsfulle ting. Blant annet holder jeg på med et par bokmanus, så det kan hende at mai blir en fin skrivemåned. Dessuten er snøen borte også på Skumsjøåsen, og det gir meg bedre mulighet til å tilbringe tiden i bønnekoia. Akkurat det ser jeg veldig fram til. De siste månedenes sykdom har gjort det mer eller mindre umulig for meg å komme meg dit. Dessuten har jeg noen bøker jeg skulle ha lest!

Men det var dette med å se for seg en hel måned uten å forkynne eller undervise. Det har vært mitt kall i mange år, og er det fremdeles. Jeg kjenner en stor glede ved det å gi Guds ord videre, dele det du har fått fra Herren. Men det er samtidig utfordrende. Det jeg deler vil jeg skal være levd liv, og da må man jo ha tid til å leve det!! Det er mye man kan snakke om, men jeg har ingen glede i det å bare si noe for å si det. Det jeg bringer videre ønsker jeg skal være noe som kan velsigne og berøre andre, det må ha en hensikt og et mål. Derfor må det som skal opp på talerstolen, være født i kamp, det må være levd i hverdagen. En må tilegne det seg ved bønn og ved studier av Bibelen.

Til den unge medarbeideren Timoteus, skriver apostelen:

"Forkynn ordet! Vær rede i tide og utide! Overbevis, irettesett, forman med all tålmodighet og undervisning. For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret. De skal vende ørene sine bort fra å høre sannheten, og de skal vende seg til eventyr. Men vær du på vakt i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning og fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,2-6)

Disse ordene ble lest da jeg ble ordinert til pastor i sin tid. Ordene har fulgt meg siden, og jeg har tatt dem fram igjen ved ulike anledninger og ulike faser av mitt liv og min tjeneste.

Det blir spennende å se hva mai bringer. Min erfaring er at Herren har en del overraskelser på den veien vi går sammen med Ham. Det ville ikke forundre meg om Han har det for denne måneden også.

Blant venner

I går kveld hadde jeg det store privilegiet å møte noen av mine gamle venner fra det fellesskapet vi engang tilhørte, som dengang gikk under navnet "Kristne i Gjøvik." Jeg delte med dem noen tanker om "bønnens hvile". Det var godt å se igjen mennesker jeg har delt så mye med, i 10 rike år. Jeg har fortsatt ganske god kontakt med de fleste av dem, men det var første gangen på alle disse årene som har gått siden vi gikk hver våre veier, at jeg var tilbake, denne gangen som "taler". Vi hadde en god kveld sammen, hvor vi spiste, ba sammen og hvor jeg delte fra Guds ord og mitt eget liv. Forhåpentligvis blir det ikke siste gangen vi møtes, på denne måten. Lørdag skal jeg feire 60 års dagen til en av mine aller beste venner. Han er nå bosatt på den andre siden av Mjøsa, hvor han frem til for ganske nylig arbeidet som lege. Samme dag fyller en annen god venn, 50 år. Så denne uka har jeg og får jeg anledning til å være sammen med mange venner. Det kjennes godt.

Bildet er forøvrig tatt rett på nedsiden av vårt hus. Utsikten er det ikke noe å si på! Her har den første snøen falt, og lagt seg.