Et liv i kontemplasjon

 Et liv i kontemplativ bønn og stillhet er blitt min livsvei. Få, om noen ting har betydd så mye for meg som da jeg lærte å praktisere Jesusmeditasjon av Edin Løvås, som ble en nær, og god venn gjennom mange år. Edin ble som en åndelig far for meg. Å følge Jesus ved å dvele og grunne på evangelienes beretninger om Ham, på en måte ved å klyve inn og bli en del av selve beretningen har vært livsforvandlende. 

Det har også Jesusbønnen vært. Den har vært som et pulsslag gjennom hele mitt liv og fulgt meg i alle livsfaser helt siden en russisk-ortodoks munk lærte meg den en gang tidlig på 80-tallet. Nå er det Jesusbønnen som bærer meg gjennom livets bråttsjøer. Den stadige og rolige gjentagelsen av denne bønnen gir sjelen ro og hvile.

Jeg har djup respekt for at det finnes mange veier til Kristus, selv om Kristus er den eneste Veien. Bare Jesus, og Ham alene, gir oss adgang til Faderen. Selv om min vei er den kontemplative har jeg djup respekt for at den ikke passer for alle, for vi er alle forskjellige. En ting har vi alle til felles: Jesus. Jeg ønsker at hele mitt liv skal dreie seg om Ham.

Her sitter jeg i bønnehagen utenfor Kristi Himmelfartskapellet for en tid tilbake, mens jeg ennå hadde muligheten til å gå inn hit uten hjelp fra andre. (Foto: May Sissel Hansen)

Solrenningen - en bibelmeditasjon over Joh 20,1

Hun har fulgt meg i flere dager nå, Maria fra Magdala. Jeg ser henne der hun med tårevått ansikt haster videre i gryningen. Sorgen som har tatt strupetak. Fortvilelsen som sitter som ei kråkeklo rundt magesekken. Den vevre skikkelen, lut av bekymring. 

Mørkekreftene kjente hun godt. De hadde valset over henne, og slått henne ut. Hun hadde huset dem, mørkekreftene og blitt et vergeløst offer for dem.  Men så hadde de måtte gi tapt for Lyset. 

Siden har hun fulgt Tømmermannen fra Nasaret.  Han som er lyset.

Nå var det satt punktum for det livet. 

Morgentåken innhyllet henne. Den passet godt til sinnsstemningen hennes. Og fortvilsen hun kjente på. Nå gikk Maria Magdalena gjennom dødsskyggens dal. Alt håp var ute.

Men så skjer det noe i solrenningen. 

Graven er tom. 

Han er ikke lenger i graven, hvor bleknet i døden Han lå.

Men disse dagene, ifølge med Maria Magdalena har jeg smakt på fortvilelsen, angsten, dødsmørket, hun kjente på. Jeg kommer til å følge henne videre i møte med selve Påskelyset. Men jeg går sakte fremover. Dveler ved teksten. Smaker på ordene til Johannes. Lever meg inn i livet til Maria Magdalena. Slik leser jeg Bibelen.

Gledelig nyhet fra Verbum forlag

Nå ble jeg skikkelig glad! Det er langt mellom de gode nyhetene disse dagene, men her er en! I anledning 100 års juibleet for Edin Løvås' fødsel, relanserer forlaget 'Minutter med Jesus', med undertittelen: 365 enkle øvelser i Jesusmeditasjon. Jeg kjøpte min utgave i 1986 , og i den har edin skrevet med sin vakre håndskrift: 'hilsen til Bjørn Ollav med varme.'

Nå kan nye generasjoner få hjelp til et Jesus-sentrert andaktsliv. Ved siden av Jesusbønnen er det ingenting som har hjulpet meg så mye til å leve i en hverdagslig rytme med bønnen og Bibelen, som Jesusmeditasjonene til Edin Løvås. De er utrolig slitesterke. Før jeg begynte med dem, slet jeg med å konsentrere meg om bibelteksten og å huske hva jeg hadde lest. Men med hjelp av denne enkle metoden, konsentrert om de tre ordene: se, be og tilbe, ble alt annerledes.

Med en nyutgivelse av denne klassikeren, som innholder bibeltekster for et helt år, håper jeg mange skal få hjelp, ikke bare om å lese disse tekstene, men leve med dem i deres travle hverdager.

Ta kontakt med din nærmeste kristne bokhandel og sikre deg et eksemplar. De trenger din støtte disse dager.

Foto: Dan Aksel Jakobsen/Verbum.

En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 2

Som jeg skrev i forrige artikkel er kristen kontemplasjon forankret og knyttet til Bibelen. Det handler om å lytte til Guds røst i Skriften, derfor er kristen kontemplasjon uten daglig lesning av Bibelen, og uten å bruke Bibelen når man har sin stille stund med Gud, umulig. Vi henter nærring fra Ham som er Livets brød, Jesus.

Et annet ord for 'kontemplasjon' på norsk  er å grunne. De gamle snakket om å 'grunne på Ordet'. Det er det samme jeg snakker om når jeg bruker ordet 'kontemplasjon'.

For min egen del henter jeg åndelig næring to steder: Gjennom den daglige bibellesningen og ved å ta del i nattverden.

Det finnes en stor iboende kraft og styrke i De hellige skrifter, i Bibelen. Den utgjør kirkens støtte og energi og gir Guds barn styrke i troen, næring til sjelen og den er en ren og uforgjengelig kilde for det åndelige livet. Så heter det da også: "For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer." (Hebr 4,12)

Min egen vei inn i kontemplasjon har først og fremst to hovedkilder:

Norges kristelige student- og skoleungdomslag - Laget
Edin Løvås

Det var på en ledertreningssamling i Gvarv i Telemark at jeg i min første tid som kristen ble introdusert for betydningen av å ha en daglig stille stund med Jesus. Han som introduserte meg for dette var daværende skoleungdomsprest Anders Moen Kvalsnes. For det er jeg ham evig takknemlig, Det har betydd alt for meg, og vært en slik kilde til et rikt åndelig liv.

Men det som skulle bli så frigjørende for meg var møtet med Edin Løvås og hans 'Jesusmeditasjon', tidlig på1980-tallet.

Det er mange måter å lese Bibelen på. Den kan blant annet leses akademisk, eller for å finne argumenter for å slåss med andre i sosiale medier. Noe annet er den kontemplative lesningen av Bibelen, og her kommer 'Jesusmeditasjonen' til Edin inn.

Den er bygget opp rundt tre ord: SE, BE og TILBE.

Man setter seg godt til rette - ikke for godt, kunne Edin spøkefullt legge til. Man finner frem Bibelen sin, og aller helst evangeliene. 'Jesusmeditasjon', handler først og fremst om Jesusfortellingene: Hans ord, Hans lignelser. Så leser man en kort tekst. Deretter lukker man øynene og lever seg inn i fortellingen man har lest. For eksempel fortellingen om Jesus og den samaritanske kvinnen. Man kan for eksempel tenke seg at man setter seg ved brønnen og lytter til samtalen mellom Jesus og kvinnen. Man lever seg inn i den. Kanskje man fester blikket på Jesus. Ser ansiktstrekkene Hans når Han taler? Kanskje man kjenner på at det er en varm dag? Kanskje man kjenner på at man er sliten?

Dette er noe helt annet enn å nærme seg Bibelen på intellektuelt. Og dette er den eneste måten jeg personlig kjenner som har ført til at jeg faktisk husker det jeg har lest, fordi jeg har levd meg inn i teksten. På denne måten følger bibelteksten meg hele dagen.

Så finner jeg noe i teksten jeg kan be for. I det tilfellet jeg nevner: mennesker som sliter med relasjoner. Og til slutt har jeg via teksten funnet noe jeg kan takke for og tilbe Jesus for.

Dette behøver ikke ta lang tid hver dag, men har vært helt avgjørende for mitt åndelige liv.

Det finnes bøker av Edin Løvås og Sven Aasmundtveit med god veiledning for hvordan dette kan gjøres, og med forslag til tekster som kan leses. De anbefales på det aller varmeste.

(fortsettes)

Hva jeg lærer i mine bønneseminarer

Jeg har fått noen spørsmål om hva jeg underviser om på mine bønneseminarer? Noen mener å vite at jeg underviser om bruken av mantra-ord i meditasjonsøvelser. Svaret er veldig enkelt. Det består av et eneste ord: nei.

Nei, jeg har aldri og kommer heller aldri til å undervise om noen meditasjonsøvelse med bruk av mantra-ord, heller ikke bruken av navnet Jesus i en slik sammenheng. Jeg hører med blant de som er svært skeptiske til dette, noe jeg også har gitt uttrykk for.

Det andre spørsmålet er om jeg underviser om Rosenkransen? Svaret er like enkelt: nei. Det er en romersk-katolsk bønnemetode som er fremmed for meg.

Om jeg kort skal beskrive seminaret "Bønn med hvilepuls" som jeg har holdt i mange forskjellige menigheter og kirkesamfunn, så handler det om å hjelpe mennesker fra å komme ut av selvstrevet, selvbebreidelsene om at man ikke ber nok og leser nok, og komme ut i frihet og finne sin egen bønnerytme og bønnens hvile. Det skjer ved å introdusere tilhørerne for Jesu Kristi kors og Jesu fullbrakte verk. Det er mange mennesker som vitner om at nettopp denne undervisningen har vært så frigjørende for dem, og bønnen er blitt en velsignelse, ikke en plikt. Jeg underviser også om hvordan vi kan be i ulike livsfaser, i sykdom og prøvelser.

Hele tiden er Guds ord sentrum. Jeg snakker om tidebønn, som ikke er noe annet enn å be Salmenes bok og andre bønner fra Bibelen, til ulike tider på dagen, sammen med den frie bønnen. Jeg underviser også om det som kalles Jesusmeditasjon, og som jeg lærte av Edin Løvås. Det handler om å lese en Jesus-tekst - det er alltid en tekst fra evangeliene - og forsøke å lytte til hva teksten har å si inn i livet mitt, og jeg underviser om Jesusbønnen, som en liten trosbekjennelse i seg selv. Den lyder slik: Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder.

Så undrer noen seg på bruken av ordet 'kontemplasjon". I en artikkel som nylig ble publisert her på bloggen, har jeg klargjort hva jeg legger i det ordet. Jeg gjentar den her, for ordens skyld:

Hva er kontemplasjon? Jeg får av og til spørsmålet. Noen mener å vite at det er okkult. Vel, jeg snakker ikke om kontemplasjon i den betydning som Østens mystikk legger i det. Absolutt ikke. Jeg har ingen ting med verken Østens mystikk eller New Age å gjøre.

Dessverre har vi ikke noe godt ord for dette på norsk, men den kristne betydningen av ordet handler om et gresk ord som apostelen Johannes bruker i 1.Johannesbrev. Jeg tenker på ordet: theaomai.

Når Johannes innleder sitt brev skriver han: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi har BETRAKTET." (1.Joh 1,1. Norsk Bibel)

Det har vi det: theaomai = betrakte.

Johannes bruker to ord for å se. Det første er: horao, som betyr å se. Ordet brukes om vårt syn, det vi ser med våre øyne. Norsk Bibel oversetter dette slik: "Det vi har SETT."

Det andre ordet Johannes bruker er altså ordet: theaomai. Det kan oversettes: å se, betrakte oppmerksomt, beskue. "Indikerer en følelse av undring som skyldes et grundig og inngående syn av noe man ønsker å vite mer om. Innebærer derfor mer oppmerksomhet enn vanlig syn." (Innsikt. Studieutgave til Det nye testamente med nøkler til ordene i grunnteksten. Norsk Bibel A/S 2009, side 856)

Kontemplasjon i kristen betydning handler om å beskue, betrakt oppmerksomt.  Hva er det vi betrakter? Johannes gir svar på det spørsmålet: På Ordet som ble menneske, kjød, Jesus. For meg handler dette om en ting: Jesusmeditasjon. Det var det Edin Løvås lærte meg, og som har beriket mitt liv fra tidlig 80-tall. Det handler alltid om Jesus, og det handler alltid om Bibelen. Kristen kontemplasjon handler om å lese evangeliene, sakte. Stanse opp og leve seg inn i fortellingen vi leser, bli en del av dens handling. Det handler ikke om å tømme sinnet, bli tom, som er Østens lære, men det handler om å se den Herre Jesus foran seg, bli opptatt av Ham, lære av Ham, se Hans skjønnhet, bli stille for Ham, la Ham elske oss.

Om du lurer på noe vedrørende dette, kan du gjerne ta kontakt, og jeg videreformidler også kontakt med pastorer fra en rekke kirkesamfunn og menigheter som har hatt disse seminarene, om noen skulle ønske det.

Vandring mellom meditasjon og kontemplasjon

I går publiserte jeg en artikkel av Wilfrid Stinissen som omhandlet den kristne mystikken. I to artikler lar jeg Edin Løvås (bildet) slippe til med god åndelig veiledning om samme tematikken. Tro om ikke Edin var en Kristus-mystiker?

En kvinne i 50 årene, gift med en prest, fortalte at hun hadde forlatt stadiet med den bibelfunderte Jesusmeditasjonen. Hun var, sa hun, kommet videre til kontemplasjonen i sitt bønneliv.

Bakgrunnen var at hun var blitt undervist om og veiledet i bruk av Jesusmeditasjonen. Dag etter dag hadde hun lest fortellingene om Jesus, levd seg inn i dem og opplevd at han som hun leste om, var hos henne. Hun hadde bedt og tilbedt, og hun hadde frydet seg i hans nærhet.

Men i den undervisningen hun hadde mottatt var det også blitt sagt at det kunne hende Den Hellige Ånd iblant ville fjerne dette bildet av Jesus som hun på en bevisst måte hadde flyttet over fra Bibelens verden til sin bønneplass. Isteden, hadde hun fått høre, ville hun kanskje komme til å oppleve at hele rommet der hun befant seg, var fylt av Jesu nærvær. Samtidig ville hun kanskje også fylles av tro på og bevisstheten om at han bodde i hennes hjerte. Veiledningen ble forankret i de viktige nytestamentlige begrepene som forteller at "vi er i Kristus" og "Kristus i oss."

Dette hadde blitt til erfart virkelighet i den unge prestefruens liv. Og så kjente hun at Jesusmeditasjonen var et barnestadium som hun ville bevege seg bort fra.

Denne måten å tenke på er ganske vanlig hos mange mystikere. Jeg hørte en gang en katolsk munk forfekte at alt annet enn det kontemplative, alle "søte" følelser og alle åndelige "fantasier", bare var sukkertøy som Gud lokket med for å få sjelen videre.

Kvinnen fikk en advarsel og en alvorlig formaning. Det ble sagt til henne at all Gudgitt erfaring springer ut fra Bibelen og slår røtter i Bibelen. Det ble understreket at det normale for en Kristusmystiker er en vandring mellom det meditative og det kontemplative.

En illustrasjon til dette har vi i den trosakten som er så mye brukt i retreatbevegelsen. En del formuleringer i denne trosakten er svært gamle, men i retreatbevegelsen har den fått en utforming som nettopp understreker denne vandringen. Det første leddet lyder slik: "Herre Jesus Kristus, du står her foran meg." Detter jo helt tydelig et ledd i Jesusmeditasjonen. Den Jesusskikkelsen, som evangeliene forteller om, står der foran den bedende. Ved neste ledd: "Du er også bak meg", vil noen fortsatt kunne holde fast ved den samme tanken. Men i fortsettelsen oppløses denne forestillingen. Ved ordene om at Herren er på høyre og venstre side, over og under den bedende, forandres den indre holdningen. Når det i fortsettelsen heter at Herren omgir den bedende på alle sider, bor i hjertet og gjennomtrenger den bedende helt, da er dette en øvelse i kontemplasjon. Men det aller siste leddet fører nå tilbake til det meditative. Slik lyder dette:"- og du elsker meg, Herre Jesus." Her blir den første og den siste setningen knyttet sammen slik: "Herre Jesus Kristus, du står her foran meg - og du elsker meg."

Oppbyggingen av trosakten er bevisst, nettopp for å hjelpe dem som bruker den til en vandring mellom det meditative og det kontemplative.

Denne holdningen er meget viktig i en tid hvor mange mennesker har erfaringer av kontemplativ karakter. Det er ikke alltid munnsvær når folk forteller at de tror på "et eller annet", en oversanselig virkelighet eller en kraft i universet. Noen har tydelige åndelige erfaringer, andre bare svake anelser om en åndelig verden. For Gud gir seg tilkjenne også for mennesker som ikke bruker Bibelen. Det som er vår oppgave, er nettopp å lede disse menneskene fra deres erfaringer av mystisk, kontemplativ karakter til bibellesningen, bibelmeditasjonen og i første rekke til Jesusmeditasjonen. Derfra kan de så, etter som Den Hellige Ånd leder dem, vende tilbake til det kontemplative, men først og fremst til den mystikk som kalles Kristusmystikk.

Men hvordan gikk det med den unge prestefruen? Det gikk bra. Hun tok til seg formaningen og vendte tilbake til Bibelen og Jesusmeditasjonen. Hun begynte på en livslang vandring mellom det meditative og det kontemplative. Inn i denne vandringen vil Gud føre oss alle sammen.

- Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther forlag 1995, side 54-58

Billedtekst: Det vakre bildet av Edin Løvås er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen og brukt med velvillig tillatelse.

Jesusmeditasjon har ført meg nærmere Jesus

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til Herren for Edin Løvås (bildet), ikke minst for hans bønneundervisning og for at han lærte meg Jesusmeditasjonen. Ikke noe sammenlignbart har ført meg inn i Guds ord som det å bruke den enkle Jesusmeditasjonen. Stor ble derfor overraskelsen da jeg leste på Facebook om noen som advarer mot den og sammenligner den til og med med hinduistisk yoga-praksis.

Fjernere kan man vel ikke komme fra virkeligheten - og sannheten.

Jesusmeditasjonen handler om først og fremst om dette: Avsette tid regelmessig for å lese evangeliene. Ikke som passiv tilskuer, men hvor man klyver inn i beretningen og blir en del av den. Jesusmeditasjonen, slik Edin lærte, består av tre små ord:

Se Vi leser en meditasjonstekst - som alltid er en 'Jesustekst', dermed er dette snakk om en konsentrasjon om Jesus. Når jeg har lest teksten og konsentrert meg om innholdet legger jeg Bibelen min fra meg. Jeg forsøker å "gå inn i" det som skjer. Jeg ser for meg, f.eks Jesus og kvinnen ved brønnen. Setter meg ned ved siden av de to og lytter til samtalen. Jeg forsøker å leve meg inn i atmosfæren som rår omkring de to. Husk at vi er forskjellige: Noen 'ser', andre 'hører'. Når jeg så har brukt litt tid på dette går jeg til neste punkt:

Be Jeg finner noe i teksten jeg kan be for. Det kan være en ting jeg har merket meg, eller flere ting Jeg ber også om at Den Hellige Ånd må levendegjøre Jesus for meg. Jeg ber samtidig om at Guds rike må komme, og tar for meg personlige bønnebehov. Jeg skriver gjerne disse ned, sammen med tanker jeg har fått over den teksten jeg har meditert over.

Tilbe Fra bønnen beveger jeg meg over i tilbedelsen. Jeg hyller Herren Jesus for Hans storhet, Hans makt og Hans herlighet. Og så har jeg så mange ting å takke Ham for!

Dette er den enkle Jesusmeditasjonen, og som alle kan se hard dette absolutt ingen ting med Yoga eller New Age å gjøre. Dette handler ene og alene om Jesus, være i Hans nærhet og lære Ham å kjenne.

I 1986 kom Edin Løvås med boken: Minutter med Jesus. 365 enkle øvelser i Jesusmeditasjon. Utgitt på Verbum forlag. Det er en bok jeg har blitt veldig glad i og som har fulgt meg siden.

Det finnes også et hefte med 100 Jesusmeditasjoner som fremdeles kan kjøpes på Sandom eller Tomasgården retreatsteder.

Så ønsker du å bli bedre kjent med Jesus anbefaler jeg deg varmt å prøve Jesusmeditasjon!

Billedtekst: Retreatbevegelsens far i Norge er han blitt kalt, Edin Løvås. For meg personlig fikk han stor betydning. Ragnhild Helena Aadland Høen har tatt noen av de flotteste og vakreste bildene av ham. Brukt med hennes tillatelse.

Vandrende Jesus-meditasjon

Denne uken har jeg praktisert det jeg vil kalle 'gående Jesus-meditasjon'! Vanligvis blir man anbefalt å gjøre den sittende og samle all konsentrasjonen om teksten som er utgangspunktet for meditasjonen, slik at man ikke lar seg distrahere av omgivelsene.

Her jeg bor har det vært noen helt fantastiske solskinnsdager - og varmt. Som en forsmak av våren. Derfor ville jeg la meg distrahere! Og la det vakre landskapet og solskinnet i ansiktet bli en del av meditasjonen.

I denne delen av fastetiden leser vi som tilhører kommuniteten i Bjärka Säby utvalgte stykker fra Evangeliet etter Markus. Jeg leser teksten først, og tar så med meg et vers eller en setning av et vers med meg på spaserturen min. Den spaserturen er ikke lang. Jeg kjører til et friluftsmuseum i byen hvor jeg bor og parkerer der. Så går jeg til en parkeringsplass like i nærheten. Det er noen hundre meter. Lenger klarer jeg ikke å gå. Jeg har ikke mer pust. Da må jeg stanse opp og hvile før jeg går samme vei tilbake.

Og jeg går sakte. Veldig sakte. Så kryper jeg inn i meditasjonsteksten, og blir en del av handlingen, og følger Jesus og Hans disipler inn i deres hverdager. Dveler ved noen av ordene i det verset eller den setningen jeg har tatt med meg på spaserturen min.

Det har vært veldig berikende. I bilen har jeg liggende notatboken min for anledningen. Så har jeg funnet meg en lun og varm plass hvor sola skinner og satt jeg inn til en av de gamle tømmerveggene på museet og skrevet ned det jeg fikk gjennom meditasjonsteksten. Så tar jeg meg en stund til å be over det jeg har lest, og så tilber jeg Herren. Det er de tre komponentene i Jesus-meditasjonen som Edin Løvås lærte meg for mange, mange år siden og som jeg har praktisert siden. Jeg kan ikke leve den foruten.

De tre komponentene er: Se (klyv inn i teksten du leser), be og tilbe.

Kanskje dette er noe for flere enn meg?

Dagsseminar om kristen bønn og meditasjon i Centralkirken i Oslo

Onsdag 10. februar arrangerer Areopagos et dagsseminar om kristen bønn og meditasjon i Centralkirken i Oslo i samarbeide med Norges Kristne Råd.

I invitasjonen heter det:

"Østlige meditasjonsformer inntar stadig nye rom. Mange oppdager også gamle veier innen kristen bønn og meditasjon. Hva uttrykker denne lengselen og hvordan kan kirkene møte den? Stillheten og veien innover forener. Gjennom dette arrangementet vil vi øke vår innsikt, berike vår tro og inspirere hverandre ved å gi en bredere belysning av bønn, meditasjon og kontemplasjon som konkrete praksiser og indre erfaring, i og på tvers av kirkesamfunnene."

Programmet er som følger:

PROGRAM: 10.00 Hovedforedrag: Notto R. Thelle, Den norske kirke: Meditasjon i kristen tradisjon – røtter og kjennetegn                                                                                                                          

11.00 Ulike veier innen kristen meditasjon – presentasjon og praksis: Jesusmeditasjon, v/Ivar Johnsen, Frikirken og Anne M. Mandt-Anfindsen, Misjonsforbundet Rosenkransen v/Søster Anne-Lise, Den katolske kirke                                                                                                                                  

12.30 Lunsj                                                                                                                                      

13.15 Ulike veier innen kristen meditasjon, fortsetter: Jesusbønnen, v/Fader Johannes, Den ortodokse kirke Sentrerende bønn, v/Ola Westad, Metodistkirken                                                                  

15.00 Slik gjør vi det – erfaringer med åpne meditasjonsgrupper I panelet: Anne-Li Andersson (Filadelfia), Åse A. Markussen (WCCM Norge), Ulf Asp (DELK), Sissel Johanna Bakken og Inger Hosen (Sofienberg menighet).

Inngang inkludert lunsj kr 200,- Påmelding til post@oslocentral.no eller tlf 23 32 69 80 innen 3. februar Se mer informasjon på norgeskristnerad.no og areopagos.no

Bønnevandring eller vandrende meditasjon, del 4

Her kommer råd 6, 7 og 8 som avslutter denne serien:

6. Vandre stille og lytt
Bønnevandring handler først og fremst om alenetid med Gud. Du lærer deg til å lytte. Dette er en øvelse. Gradvis blir du kjent med Guds stemme, og vil gjenkjenne den. Dette er en tid hvor Gud du kjenner det stille Guds nærværet. Som kommer med fred, og omfavner deg.

7. Stopp når noe fanger oppmerksomheten din
Siden du har invitert Gud til å veilede deg på denne bønnevandringen, sett da din lit til at Gud vil gjøre det! Om du så legger merke til noe vakkert, interessant eller som fanger nysgjerrigheten din, stans da opp. Tillat deg selv å bli dratt mot dette og vær fullt oppmerksom på dette og nærværende i øyeblikket.

8. Avslutt turen som du begynte den - og takk Gud for Hans nærvær
Når du vender tilbake til utgangspunktet, gi deg selv noen øyeblikk til å takke Herren for at det var mulig for deg å gjennomføre denne turen. For mange er det slett ingen selvfølge å få til det du nå har gjort. Takk Gud for kroppen din, sjelen din og ånden din.

Kanskje så mange som 15.000 på kne i Kungsträgården

Dette er sterkt! Kanskje så mange som 15.000 deltok på Jesusmanifestasjonen i Stockholm i dag!

Arrangøren er i hvert fall sikker på at mer enn 10.000 deltok.

Dagen begynte med at bederne fylte S:ta Clara Kyrkan kl.09.00. Etter hvert som dagen skred frem så regntunge skyer ut til å skape et utrivelig vær før selve bønnemarsjen skulle ta fatt, men når det store bønnetoget satte seg i bevegelse kl.13.00 var det opphold.

I forbindelse med stormøtet i Kungsträgården kl.1500 bar kristne motorsykkelgrupper inn trekors, samtidig som et nydelig klokkespill fra S:t Jakobs kyrka innledet det hele. Frelsesarmeen stile med orkester, og så fulgte en rekke talere og mye bønn. Her var alle trossøsken representert på kne i bønn til Gud om vekkelse for Sverige.

Vi gratulerer våre svenske trossøsken med det fantastisk flotte arrangementet, og sukker til Gud: måtte vi snart få oppleve noe lignende i Norge.

Foto: Världen i dag.

Retreat med Frikirken

Gleder meg til morgendagen. Da kommer lederskapet i Toten frikirke på besøk, og skal ha en retreatdag i Kristi himmelfartskapellet.

Det er flott at en menighet setter av en hel dag til stillhet, bønn og Jesusmeditasjon. Og det er en ære for oss at de vil bruke dagen på Øvre Strømstad bønnetun, som stedet vårt heter. Det er muligheter også for andre menigheter til å gjøre det samme. Vi tilbyr en dag i retreatramme, hvor vi starter dag med å feire nattverden slik den feires i vår sammenheng, med røtter helt tilbake til den første kristne tiden. Deretter gir vi en kort orientering om Jesusmeditasjon, som er en måte å leve seg inn i en evangelietekst, og gjennom det lære Jesus bedre å kjenne. Mot slutten av dagen møtes vi så for å dele det vi har sett og opplevd i møte med bibelteksten. Dagen gir god mulighet til å smake på stillheten, nyte naturen, og ha muligheten for en medvandrersamtale, om man ønsker det.

Ta kontakt om dette er noe for lederskapet i din menighet.

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 14

Jeg kan ikke skrive en serie om mennesker som har vært med på å forme mitt teologiske ståsted de senere år, uten å nevne Edin Løvås (bildet). Ingen har som ham påvirket mitt liv praktisk! Det var gjennom Edin jeg stiftet bekjentskap med Jesusmeditasjonen, som har fulgt meg i alle år etterpå. Inntil da hadde jeg prøvd mange slags bibelstudieteknikker, uten at noen av dem fungerte eller hjalp meg personlig. Da oppdaget jeg - ved Guds nåde - Jesusmeditasjonen, og ingenting har ført meg i et mer personlig møte med Jesus som den.

Kort fortalt kan den beskrives med tre ord: Se, be og tilbe. Gjennom korte lesetekster fra evangeliene, inviteres vi til å bli en del av fortellingen, leve oss inn i den og forsøke å lytte og se det som skjer. Så bruker man elementer av teksten til å forme sin daglige bønn, og elementer av teksten til å takke og tilbe.

Før jeg begynte med Jesusmeditasjonen kunne jeg lese bibeltekstene, og de grep meg nok, men jeg glemte veldig fort igjen det jeg hadde lest. Ved å bruke denne enkle metoden husker jeg det jeg har lest. Jeg har levd meg inn i evangeliet, på en måte blitt delaktig i hendelsen. Noen av fortellingene ble så sterke at jeg stanset opp og kunne "bli i den" i ukesvis. Da leste jeg ikke noe annet, men måtte vende tilbake til teksten, igjen og igjen. På denne måten ble jeg bedre kjent med Jesus.

Det er mange ting som kunne vært nevnt når navnet Edin Løvås kommer på banen, og jeg har skrevet om mye av dette i andre artikler om ham her på bloggen. Men jeg stanser ved dette i dag - fordi dette "bidraget" er det som har satt farge til mitt kristenliv i mange år nå. Edins lille nok "Minutter med Jesus. 365 enkle øvelser i Jesusmeditasjon", er en fast "følgesvenn" i ryggsekken min, som jeg bærer med meg hver dag og brukes daglig i min andaktsstund. Nå har jeg også tatt i bruk en annen bok av Edin, nemlig "Minutter i bønn", som er bønner basert på Guds ord, rundt temaene: Etterfølgelse, Renhet, Kraft, Fred, Kjærlighet, Trygghet og Evighet. Av og til er det godt å hvile i skrevne bønner. Særlig når man selv er sliten.

(fortsettes)

Ny økumenisk dagsretreat i Toten frikirke

Førstkommende lørdag inviterer vi til ny "stille dag" i Toten frikirke (bildet). Tidspunktet er klokka 10.00-14.00. Dagen inneholder både Jesusmeditasjon, samtale over meditasjonsteksten og nattverdfeiring.

Alle er hjertelig velkommen til denne økumeniske samlingen som er den siste før sommerferien. Det gis en kort veiledning i Jesusmeditasjon og Jesusbønnen.

Meditasjon over Jesu lignelser

Høstens og vinterens store prosjekt på hjemmebane er å ta for meg Jesu lignelser, og bruke dem som bakgrunn for min daglige Jesusmeditasjon. Jesu lignelser har alltid fascinert meg, fordi det er en form for historiefortelling som ikke bare appellerer til intelektuell stimulans, men også til hele det menneskelige spekter.

For en tid tilbake kom jeg over noen bøker av professor Kenneth Bailey. Dr Bailey kaller Jesus for teologen. "Han er Det nye testamentes teolog." Så legger han til:

"Jesus er en metaforisk teolog. Hans lignelser er ikke illustrasjoner... De er metaforer. I Jesu undervisning er hans metaforer Hans teologi. Hans lignelser bærer i seg sin egen vekt og budskap. De trenger gjennom vårt forsvar og er derfor i stand til å kommunisere med oss på et svært djupt nivå hvis vi slipper dem til."

Dette synes jeg er svært interessant, og jeg gleder meg til å lese lignelsene og leve meg inn i dem, slik Jesusmeditasjonen er et så godt hjelpemiddel for. Kanskje er det mulig at dette blir et nytt bokmanus med tiden? Men først og fremst skal dette være til egen oppbyggelse - og glede.

Vårt nye arbeid er organisert under navnet Columbas hus

For en tid tilbake skrev jeg at vi snart skulle presentere vårt nye arbeide. Det har fått navnet COLUMBAS HUS. La meg først presentere veldig kort hvem denne Columba var, som vi har hentet navnet vårt fra:

Columba (521-597) var en av 12 studenter som studerte under Finian av Clonard, en av de tidlige irske monastiske hellige. Disse studentene ble kjent som Irlands 12 apostler. En av disse 12 var Columba. I år 563 e.Kr reiste Columba til Skotland, hvor han grunnla klosteret på Iona. Dette klosteret ble etter hvert et senter for misjon. Columba grunnla også flere kirker og et kloster i England. Columba revitaliserte klosterne, og brakte med seg vekkelsens ild til Vest-Europa etter Romerrikets fall. Klosteret på Iona ble blant annet et senter for bønn.

Columbas Hus vil videreføre arven fra Columba og Iona. Den kristne tro kom jo fra kelterne til Norges kyster. Vi ønsker å hjelpe mennesker til å leve et liv i bønn, fordypelse, Kristusmeditasjon og Kristuslikhet. I en hektisk hverdag vil vi hjelpe mennesker til å finne troens hvilepuls. Vi henvender oss spesielt til ledere på ulike nivåer i menigheter, hvor vi ønsker å være en samtalepartner for å ta vare på det personlige bønn- og andaktslivet og en levende Kristusrelasjon. Samtidig vil vi gjennom seminarer og retreater være et tilbud for den enkelte menighet til å revitalisere det personlige bønnelivet. Gjennom sjelesorg og forbønn har vi også et ønske om å formidle Guds kjærlighet og legedom gjennom Jesus Kristus. Columba sto i en rik profetisk tjeneste som var kjennetegnet av tegn og under.

Vi henter vår egen inspirasjon og veiledning fra Guds Ord, tidebønnene og Jesusbønnen. Arbeidet bygger på den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen og er økumenisk. Vi vil tjene alt Guds folk, og ønsker å være en del av Jesu bønn: "Jeg ber om at de alle må være ett." (Joh 17,21)

Fordi Columba var sterkt opptatt av bønn og evangelisering, så er også vårt engasjement knyttet til både nasjonal og internasjonal bønnebevegelse. I samarbeide med menigheter arrangerer vi bønnekonferanser og retreater, og vil trene bønneteam som skal reise til ulike steder for å være en bønnestøtte eller for å legge forholdene til rette i bønn for evangeliske fremstøt på nye steder, i inn- eller utland.

Columbas hus er navnet på huset vi bor i, og den tjenesten vi står i. Bønnearbeidet drives også ut fra bønnekoia Mamre, som foreløpig er et av mange slike bønnekoier, bønnesteder og bønnealtere vi ønsker å se på ulike steder i Norge. Columbas hus håper vi skal bli en del av et nettverk av bønnesteder i Norge, som deler vår visjon. Vi ønsker også å formidle den rikdommen som den øvrige keltiske arven representerer, sammen med arven fra ørkenfedrene og Østkirken.

På sikt ønsker vi at Pilegrimskommuniteten skal bli en realitet, og at den etter hvert vil bli en del av Columbas Hus. Pilegrimskommuniteten er et fellesskap av mennesker som ønsker å leve i bønn, stillhet og daglig fellesskap rundt Guds ord og nattverden.

I disse dager møtes tre av de som vil arbeide i nær tilknytning til Columbas hus. Skulle din menighet eller du som enkeltperson ønske kontakt med oss, eller få et tilbud om våre seminarer og retreater, vennligst ta kontakt med:

columbashus@yahoo.no

En vandring med Jesus tilbake til troens røtter

I vakre fortellingen om den bortkomne sønnen, som reiste til et "land langt borte", heter det at han "kom til seg selv." (Se Luk 15,11 flg)

Som kristne er vi underveis. Vi går "Veien", som er Kristus. Iblant hender det at vi lik denne sønnen, blir bortkomne, og trenger å komme til sans og samling igjen. Det er jo slik at vi går igjennom ulike livsfaser, og gjør oss ulike erfaringer med det.

I mange år nå - fra 1988 - har jeg vært opptatt av troens røtter. Jeg har lett etter kildene, og jeg har underveis funnet flere slike kildevell, med friskt, levende vann. Der har jeg drukket meg utørst. Så har Den Hellige Ånd skapt ny tørst, og jeg er blitt kjent med troens menn og kvinner gjennom Kirkens 2000 årige historie, som har hjulpet meg videre. Det kjenner jeg en dyp takknemlighet for. Disse personene er etter hvert blitt nære følgesvenner, enten de levde i den tidlige kirkens tid, eller i finner dem igjen i de dype, russiske skogene, på 1400-1500 tallet.

I den siste tiden har jeg møtt mennesker som har vært kritiske til mine veivalg, til dels svært kritiske. Det gjør inntrykk, og av og til gjør det vondt. Jeg har lyttet til deres ord, og jeg har spurt om de kan ha rett i den til dels krasse kritikken. Problemet er at de som har kommet med kritikken kjenner lite, eller ingenting til min bakgrunn, eller livshistorie. Andre, som jeg har debattert med på nettet, er skråsikre på at Jesusbønnen som jeg ber, eller den kontemplative bønn, eller for den saks skyld Lectio Divina, har demonisk og okkult bakgrunn. En av dem anbefalte meg å lese en hel rekke bøker som omhandler dette tema, for at jeg skulle komme på bedre tanker. Men selv hadde han ikke lest en eneste en av de bøkene han ba meg om å lese! Ei heller kunne han forklare hvorfor Lectio Divina er så farlig.

Jo, farlig er det nok. For det handler om å lese Bibelen! Regelmessig, fordypende, grundig. Klart det er farlig, både for ens liv - det kan utfordre, endre ens vei, forandre ens liv - og det er utvilsomt ikke noe demonene liker!

Jeg skal visstnok være på "vei til Rom", har jeg fått høre, sikkert da i betydningen at jeg omfavner Romerkirken. Nei, jeg er nok ikke det. Selv om jeg har mange, gode katolske venner, må vi nok lenger bakover i historien enn til 1054.

Veien er den samme for alle. "Jeg er veien," sa Jesus. Men vi er kalt til å vandre på den på forskjellig vis. Det kommer klart frem i Johannesevangeliets siste kapitel, hvor Peter er så opptatt av hvordan det vil gå med Johannes. Jesus svarer Peter slik: "Hvis Jeg vil at han skal leve til Jeg kommer, hva har du med det? Følg du Meg!" (Joh 21,22)

Det er dette kallet jeg må følge: det kallet Kristus har gitt meg, ikke hva andre måtte tenke og mene om min vandring med Herren.

Jeg har sagt det før, og jeg kan gjenta det: Jeg er lei det heseblesende karismatiske kjøret, hvor det er lite eller ingen plass for stillheten, ettertanken, fordypningen. Jeg er lei av alle meningene, alle retningene, alle disse trendene. En har sagt: Innen frikirkeligheten har dere ikke èn pave, som kommer med en uttalelse en gang hvert 20'de år, dere har masse paver, som kommer med uttalelser hver eneste uke! Jeg gir ham rett i det. Og den ene uttalelsen, slår den andre i hjel. Men alt kan jo ikke være sant.

Jeg kjenner en dyp velsignelse ved å be Jesusbønnen, så det kommer jeg til å fortsette å gjøre. Jeg har stor glede av å lese Bibelen regelmessig, og grunne på ordet. Det kommer jeg også til å fortsette med. Jeg elsker stillheten, og vil fortsette å søke den. Så får de sette ulike navn og merkelapper på meg. Når alt kommer til alt er jeg bare en enkel hunndøling, som har funnet Ham som min sjel elsker. Han som jeg kaller "min høyt elskede bror og venn", Jesus.

Veien vi kalles til å gå

Det er noe vidunderlig i dette at Gud kaller den enkelte av oss til å gå Hans veier. Nå finnes det i utgangspunktet bare èn vei, og den veien er Jesus. Men vi kalles inn i et personlig forhold til Ham, og det forholdet kan sees forskjellig ut fra person til person. Jeg kjenner at Gud for tiden fornyer denne relasjonen til Jesus, og at veien jeg er kalt til å gå leder inn på et annet veistykke enn det jeg har gått til nå. For når operasjonen ikke ble "vellykket", sett med menneskelige øyne, så må jeg spørre meg selv om dette er Herren som viser at kallet nå dreies en annen retning. Som jeg ofte har sitert fra Forkynneren: "Alt har sin tid". For meg har kallet de siste årene handlet om å gjøre retrett, trekke seg tilbake, gå inn i en dypere relasjon til Jesus selv. I dette bildet hører bønnekoia på Skumsjøåsen med, og jeg kjenner meg mer "dratt" mot denne og livet her, enn før. Hva det innebærer ut over dette, vet jeg ikke. Det er spennende - og utfordrende. Men så handler da kristenlivet også om en levende relasjon til Jesus. Vi forholder oss jo ikke til en teori, en lære først og fremst, men til den levende og oppstandne Kristus.

Jeg har forstått at mitt kall ikke alltid blir forstått. Enkelte ser ut til å tro at jeg har slått inn på en vei som virker fremmed. Ikke minst min relasjon til kommniteten på Nya Slottet Bjärka Säby stilles det spørsmål ved. Mye av dette beror nok på uvitenhet om hva dette er for noe, men det handler altså først og fremst om bibelmeditasjon og tidebønner. Tidebønnene har fulgt kirken siden dens grunnleggelse, og er en arv fra synagogegudstjenesten. Bønnene som bes er bønnene som finnes nedskrevet i Salmenes Bok. Og bibelmeditasjonen, ja det er jo ikke noe annet enn at vi grunner på Guds ord og Ordet som ble menneske.

Jeg må også slippe taket i at mennesker misforstår. Alt kan eller skal ikke forklares. Noe handler også om det private rom, det som Jesus kaller for lønnkammeret.

Om å bringe sin sjel til ro

Et ord fra Salmenes Bok har i lengre tid talt inn i min egen livssituasjon, og jeg ble minnet om dette mens jeg lå på sykehuset. Vi finner det i en av valfartssalmene, eller "sanger brukt ved festreisene" opp til Jerusalem.

I Salme 131 heter det: "Jeg har brakt min sjel til ro og gjort den ganske stille." (v.2a)

Hvordan er det mulig å bringe sin sjel til ro? Jeg tror svaret på dette viktige spørsmålet er: ved overgivelse og bønn. Salmisten, som i dette tilfelle er David, fullfører verset slik: "som et lite barn hos sin mor når det har stilt sin tørst: slik er min sjel i meg."

Ser du det for deg? Det lille barnet som bikker seg inntil sin mors bryst, drikker seg utørst, for så å sovne der. Finnes det noe som er mer fredfylt? Noe som har mer ro over seg?

Det diende barnet er det beste eksemplet som kan gis når man skal beskrive sjelen som har funnet ro. Som jeg har skrevet i en tidligere bloggpost, så erfarer vi ikke så mye av Guds nærhet og omsorg, ganske enkelt fordi vi ikke har tid. Vi leser noe, synes det er godt, for så å haste videre til noe annet. Vi ber, men har sjeldent tid til å lytte. Rastløsheten preger oss, og dermed også forvirring, lede og motløshet.

Herren kaller oss inn til seg, til pustepausene, til vandringen med hvilepuls. Det siste David skriver om i denne valfartssalmen er dette:

"Vent på Herren ..." (v.3)

Det er vanskelig for nåtidsmennesket.

Det meste skulle helst ha skjedd i går, og om ikke det, i dag. Å vente kjennes meningsløst, bortkastet, likevel ligger hemmeligheten her. Disiplene på Øvresalen ventet på det Jesus hadde snakket om: "Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye." (Luk 24,49) Vi vil ha utrustningen, men vi vil ikke ha ventingen.

Rastløsheten og travelheten er i ferd med å ødelegge genuint åndelig liv. Disse to er ved siden av materialismen det åndelige livets verste fiender.

Jesusbønnen bringer min sjel til ro. Den - og det å bare vente i stillheten. Ofte hjelper det hellige rommet meg, ja det finnes rom hvor atmosfæren er fortettet av bønn, bønn som sitter i veggene etter mennesker som har bedt der noen hundre år, og vel så det.

Jeg har sagt til min sjel - du vet at du kan tale til den? - sjel: finn tilbake til hvilen hos Den Evige. Etter oppholdet på sykehuset vil det skje noen omrokkeringer i mitt liv. Jeg vil tro til det bedre.

Å bringe Kirken tilbake til kirkene - de åndelige disipliner, del 4

Jeg hadde ikke vært kristen så veldig lenge før jeg dro på skolelagsleir til Gvarv i Telemark. Det skjedde tre viktige ting der, som skulle få stor betydning for mitt kristenliv. Det ene var at jeg leste Michael Greens bok: "Jesus lever", som er et glimrende trosforsvar for oppstandelsen. Det andre var at jeg traff to stykker som begge het Anders. Den ene var prest i Den norske kirke, og den andre var den gangen legestudent. Begge skulle komme til å være meg til hjelp for min nyfunne tro. Legestudenten talte over ordene til døperen Johannes, fra Joh 3,20: "Han skal vokse, jeg skal avta." Jeg husker denne bibeltimen fremdeles. I dag er denne Anders en av min aller beste venner, og medarbeider i vårt arbeide. Det tredje som skjedde var at jeg for første gang ble introdusert for det man i Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag kalte "Den stille stund". Selvsagt var ikke noe det Lagsbevegelsen hadde funnet på, men det var i denne forbindelse jeg for første gang hørte uttrykket. Jeg kan fremdeles huske hvor spennende og givende det var å finne seg et skjermet sted hvor man var alene med en åpen Bibel. Den stille stunden har fulgt meg i alle år senere, og det er dette vi nå forsøker å videreformidle gjennom våre seminartilbud. Det som enkelte forsøker å skandalisere gjennom å forvrenge hva som er innholdet i våre kurs.

Jeg har nettopp avsluttet en lengre styreperiode i den tverrkirkelige Bibelleseringen. Motto for Bibelleseringen i Norge er: Vi vil åpne veier til et møte med Gud. Det synes jeg er et veldig flott motto. For det er jo det bibelmeditasjonen handler om! Ønsker du mer info om det viktige arbeidet som Bibelleseringen gjør kan du sjekke denne linken: http://www.bibelleseringen.no/

Vi leser om patriarken Isak i 1.Mos 24,63: "Ved kveldstid gikk Isak ut på marken for å ha en stille stund." (Norsk Bibel 88/07) Det trenger vi alle. For Isak var kveldsstunda den beste, for andre er det tidlig om morgenen, før man leser avisen og før man går på jobb. Det viktigste er ikke når vi tar oss tid - for det er det vi må, vi får ikke tid, men at vi hver dag avsetter tid for å lese Bibelen.

En som har mye å lære oss om dette er den lutherske presten og martyren Dietrich Bonhoeffer. Han lærer oss om det han kaller meditatio Scripturarum. På godt norsk er det meditasjon over Skriften. Mens bibelstudiet handler om en tolkning av teksten, konsentrerer bibelmeditasjonen seg om at tekstene skal trenge seg inn i mennesket og bli dets personlige eiendom. Ordet blir et levende ord adressert til deg.

Dietrich Bonhoeffer skriver: "På samme måte som du ikke analyserer ordene til en du elsker, men tar imot dem som de blir sagt deg, skal du også ta imot Skriftens ord og grunne på det i ditt hjerte, som Maria gjorde. Det er alt. Det er meditasjon." (Fra boken: Way to Freedom)

På det teologiske seminaret som Dietrich Bonhoeffer grunnla i Finkenwalde i Tyskland, var det praksis at alle hver dag hadde en halvtime stille bibelmeditasjon. Godeste Bonhoeffer anbefaler å bruke en hel uke på en enkelt tekst!

Det er forskjellige måter å gjøre dette på. En god venn av meg leser minst 10 kapitler i Bibelen hver dag, og stortrives med det. Andre leser mindre stykker, kanskje bare noen vers, som man gjør når man praktiserer Jesusmeditasjonen. Følg din rytme! Men les Bibelen! Jeg har også hatt god hjelp av Navigatørenes bibelmemoreringskurs, hvor man lærer sentrale bibelsteder utenat. I dag følger jeg ulike metoder, men synes kanskje Jesusmeditasjonen, og det som kalles Lectio Divina fungerer best for meg. Jeg har også med meg en liten notisbok og skriver ned de tankene jeg får underveis. Jeg skal komme tilbake med en nærmere presentasjon av Lectio Divina senere i denne serien. Det blir vel neste artikkel vil jeg tro.

Blant anabaptistene var bibelstudiet og bibelmeditasjonen særdeles viktig. Det var gjennom å lese Bibelen selv, at de kom frem til sin overbevisning i en rekke spørsmål som den gang som nå var livsviktig i deres etterfølgelse av Jesus.

Trenger du hjelp til å komme i gang? Da anbefaler jeg deg at du tar kontakt med Bibelleseringen og spør etter de hjelpemidlene de har laget, som er tilpasset ulike aldersgrupper.