Livets brød - livets kilde

Måtte vårt indre menneske åpne sin munn og på den måten spise brødet som er kommet ned fra himmelen. La oss altså spise brødet og drikke a kilden, for det er den samme Herre, Jesus Kristus, som byr oss å motta ham som 'Livets brød', som gir verden liv og som kaller seg selv kilden, når han sier: 'Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!'

Om denne kilden sier profeten: 'For hos deg er livets kilde.' Se hvor denne kilde bryter frem: der, hvor også brødet stiger ned. For han som er brødet, er også kilden: Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus Herren, som vi alltid skal hungre etter. Selv om vi spiser ham ved å elske og tar ham inn i oss ved vår lengsel, så skal vi som hungrende, lengte etter ham enda mer.

På lignende vis er det med kilden: la oss alltid drikke av den med overstrømmende kjærlighet, la oss alltid drikke av den med største lengsel og glede oss over dens milde godhet. For mild og god er Herren.

Måtte vi, selv om vi spiser og drikker ham, likevel alltid hungre og tørste, for vår mat og vår drikke kan man ikke spise og drikke opp en gang for alle. Selv om man spiser maten og drikker drikken, så tar de aldri slutt, for vårt brød er evig og vår drikk evigvarende, vår kilde er vidunderlig.

- Hl.Columba (543-615), en av de store personlighetene i den keltiske kirken. Hentet fra "Kysse spor" av Peter Halldorf. Luther forlag 2002, side 283.

Hellige Columba eller Kolbjørn med laksen

For de av oss som lever med i den keltiske spiritualitetens rytme, er det en litt spesiell dag i dag. Det er minnedagen for den hellige Columba.

En som feirer denne dagen er fader Seraphim (Leo Aldea), han er den sentrale skikkelsen i å få bygget All Celtic Saints Monastery på øya Mull. Han forteller begeistret i en melding i dag at det er en skinnende solskunnsdag på Mull,  som ligger på Hebridene. De har feiret gudstjeneste, og når fader Seraphim skriver sin melding, var han i ferd med å ta ferjen over til Oban. Der skulle han møte årets første pilegrimer. På festdagen til hellige Columba begynner nemlig årets pilegrimsturer i regi av All Celtic Saints Monastery. De kunne ikke ha startet på en bedre måte. Det var vært stabilt solskinnsvær i flere uker nå, og håpet er at det skal vedbli slik også neste uke.

"Men uansett vær så vil det bli vidunderlig," skriver fader Seraphim.

Blir været godt vil de feire gudstjenestene utendørs, som her.

"Bønn utendørs eller samtaler ved peisen innendørs, er gaver fra Gud, slik jeg ser det," skriver fader Seraphim.

Som sagt, i dag feirer vi minnedagen til en av de største skikkelsene innenfor den keltiske spiritualiteten, nemlig Columba av Iona, eller Kolbein med laksen som han benevnes på den norske primstaven.

Columba som også ble kalt Columcille, altså "Kirkens due", ble født ca 521 i
Gartan Donegal i Irland, og døde 9. juni 597 på Iona på Hebrideene. Columba er kjent som grunnlegger av det kjente klosteret Iona, men han grunnla også andre klostre.

Columba var av kongelig slekt. Han var på farssiden tipp-oldebarn av den sagnomsuste kongen Niall. Det ble tidlig bestemt at han skulle bli prest, og han ble derfor sendt til en prest for å få en passende oppdragelse.

Columba ble antagelig ordinert til prest i Clonard før han reiste til klosteret i Glasnevin for å bosette seg der.

I 543 ble klosteret rammet av pest, og munkene ble derfor spredd. Det ser ut til at Columba tilbragte omkring 15 år med å preke og undervise rundt omkring i Irland. Han grunnla i denne perioden klostre i Derry (546), Durrow (ca. 556) og antagelig i Kells. Columba forlot Irland i 563, og dro til Skottland.

I datidens Skottland var pikterne på dette tidspunkt fortsatt hedninger. I Argyll fantes det dog en del irske innvandrere som var kristne, og Columba dro til øya Hy utenfor sørvestkysten av Skottland. Øya ble gitt til ham av kongen av Dalriada, og Columba grunnla et kloster der. Hy fikk også nytt navn etter Columba; navnet betyr «due» på latin, og øya fikk navnet Iona, som betyr det samme på hebraisk.

Klosteret utviklet seg til et sentrum for keltisk misjon og kultur, og spilte en viktig rolle i kristningen av angelsakserne i det nordlige England.
Columba skal ha vært en dyktig seiler, og han reiste langs kysten for å misjonere. Han grunnla også flere klostre i området for å huse de mange nye munkene som sluttet seg til ham. Et av dem var på en øy kalt Hinba, som ikke er identifisert. Dit trakk Columba seg ofte tilbake for å leve en periode i stillhet.
De monastiske tradisjonene han innførte på Iona og andre steder ble tatt imot med respekt ellers i Europa, og var en dominerende form for klosterliv inntil benediktinerordenens regel fikk forrang.

I 593 sviktet helsen, og han viet seg de siste årene mest til å renskrive bøker. Ifølge legenden satt han 8. juni 597 og kopierte salmene, og da kan kom til verset «De som søker Herren, mangler aldri noe godt» i salme 34 stoppet han og ba sin fetter Baithin om å gjøre det ferdig. Han døde neste dag, i klosterkirken.

Columba ble straks etter sin død regnet som helgen, og hans relikvier ble oppbevart på Iona. Etter fire vikingangrep på øya besluttet man seg i 849 for å overføre dem til Dunkeld i Skottland, hvor mange pilegrimmer kom for å se dem. Hans helgenkult spredde seg først og fremst på de britiske øyer, men kom også til Bjørgvin i Norge og til Island.

Columba og den profetiske tjenesten, del 2

Her følger andre artikkel om Columba, Den keltiske duen:

Et irsk barn av kongelig byrd skulle oppfostres av fosterforeldre. I Columba's tilfelle ar det presten Cruithnechan, og O'Firghils. Hans barndom ble tilbrakt med dem i Doire Ethne. Mens han var under Cruithnechans omsorg vokste hans åndelige lengsel. Han fikk tilnavnet Colum-Kill, som betyr Colum av Kill eller cellen. Det var fordi folk så ham ofte komme ut av den munkecellen han tilbrakte så mye tid i. Her ba og leste han Salmene.

Etter å ha flyttet fra Cruithnechan ble Columba elev ved en skole i Moville, County Down, grunnlagt av Finnian i år 540 e.Kr. Finnian var en legendarisk irsk misjonær, født i 495 og død i 589. Her ble Columba etter hvert ordinert til diakon. Senere ble Columba en del av en kommunitet grunnlagt av Finnian i 520. 12 av Finnians disipler skulle bli kjent som De 12 apostlene av Erin. Den dagen da Columba ankom Erin og kommuniteten der, spurte han Finnian, som var abbed for klosterkommuniteten, hvor han skulle bygge sin hytte.

"Ved siden av døra til kirken," lød svaret.

Men Columba bygget sin hytte et lite stykke unna.

"Du har ikke fulgt min ordre," sa Finnian.

"Det er sant at jeg ikke har gjort som jeg ble bedt om," svarte Columba. "Men døren vil i fremtiden være her."

Og etter som klosteret vokste i størrelse og innflytelse, ble også døren flyttet dit hvor Columba hadde sagt. Han ble ordinert til prest av biskop Etchen. Etter presteordinasjonen dro han sammen med tre venner til Glasnevinm, nær Dubin, hvor Mobbi, en av hans medstudenter, hadde en skole. Her brøt den såkalte Gulepesten ut, som var et virus som forårsaket høy feber og stor dødelighet. Skolen ble derfor oppløst, og Columba vendte tilbake til sin hjemmeprovins, Ulster. I det han krysset elva Bio ba han om at pesten måtte stanse, og det gjorde den.

(fortsettes)

Columba og den profetiske tjenesten, del 1

Det er spennende å lese beretninger om menn og kvinner som Gud har brukt, og som har opplevd at Gud har stadfestet sitt ord gjennom tegn og under. Gjennom årenes løp har jeg lest mange slike historier, og kirkehistorien er full av dem.

I dag begynner en helt ny serie her på bloggen, om "Den keltiske duen", Hl. Columba av Iona (521-597). I denne serien kommer jeg til å legge vekt på hans profetiske tjeneste, og jeg tror mange vil finne den både inspirerende, oppbyggelig og kanskje også utfordrende. Men før jeg gir eksempler på dette, la oss skifte bekjentskap med Columba selv. Han var den første kristne misjonæren til de hedenske stammene i det nordlige Britannia og grunnleggeren av klosteret på Iona.

Columba var født i Gartan (Little Field) på den natten hvor Buite, grunnleggeren av Monasterboise døde, 7. desember år 521. Hans far var Fedhlimidh, høvding over klanen O'Donnell. Hans oldefar var Nial Naighiallach, som var konge i Irland mellom år 379-405. Columbas mor het Ethne, og var ætling av Cathair Mor, kongen av Leinster. Så på begge sider av familien, var Colomba av kongelig byrd. Planen var at han skulle tilbys kongedømmet over Eriu, i følge familietradisjonen. Men Columba oppgav det. Han ville gå Guds vei.

Garten, hans fødested, ligger på en åskam, og ved foten av denne ligger det tre sjøer. Cruithnechan, presten, døpte han ved Tulach Dubbglaise (Temple Douglas) og han fikk to navn: Dolum (due) og Chrimthain (ulv). På tiden da Columba var født var Justitian keiser av Konstantinopel, og Benedikt hadde grunnlagt sin monastiske orden ved Monte Cassino.

De romerske legionene hadde dratt seg tilbake fra Britannia og hordene av anglerne, jutene og sakserne invaderte øya i bølger, og drev det kristnede Britannia vestover. I Irland hadde den kristne tro allerede vært etabert i mange år.

(fortsettes)

Dyrebare Herre

En god venn av meg, fader Thrypon, som er abbed for All Merciful Saviour Monastery som ligger på Vashon Island utenfor Washigton, har tatt dette vakre bildet. Han var nylig på en pilegrimsreise til Hl. Silouan av Athos klosteret i Santa Cruz fjellene i det nordlige California. På vei hjem tok han dette bildet av Oregons kyst.

Jeg har festet blikket mitt på dette bildet lenge i dag, og kom i den forbindelse på noen ord av en annen ortodoks prest:

"Jeg sitter stille og lytter til stillheten, for det er der jeg hører Gud."

I dag ber jeg med den hellige Columba:

"Dyrebare Herre,
vær du et lys foran meg.
Vær du en ledestjerne over meg.
Vær du en trygg sti under meg.
Vær du en god hyrde bak meg.
I dag og for alltid."

Herren omgir meg på alle sider

Kjæreste Herre

Vær Du en klar flamme foran meg.

Vær Du en ledestjerne over meg.

Vær Du en jevn sti under meg.

Vær Du en mild Hyrde bak meg.

I dag og for alltid.

Den hellige Columba (543-615), grunnlegger av Iona klosteret. Om lag 200 klostre ble grunnlagt i Europa som en frukt av hans virksomhet.

Vårt nye arbeid er organisert under navnet Columbas hus

For en tid tilbake skrev jeg at vi snart skulle presentere vårt nye arbeide. Det har fått navnet COLUMBAS HUS. La meg først presentere veldig kort hvem denne Columba var, som vi har hentet navnet vårt fra:

Columba (521-597) var en av 12 studenter som studerte under Finian av Clonard, en av de tidlige irske monastiske hellige. Disse studentene ble kjent som Irlands 12 apostler. En av disse 12 var Columba. I år 563 e.Kr reiste Columba til Skotland, hvor han grunnla klosteret på Iona. Dette klosteret ble etter hvert et senter for misjon. Columba grunnla også flere kirker og et kloster i England. Columba revitaliserte klosterne, og brakte med seg vekkelsens ild til Vest-Europa etter Romerrikets fall. Klosteret på Iona ble blant annet et senter for bønn.

Columbas Hus vil videreføre arven fra Columba og Iona. Den kristne tro kom jo fra kelterne til Norges kyster. Vi ønsker å hjelpe mennesker til å leve et liv i bønn, fordypelse, Kristusmeditasjon og Kristuslikhet. I en hektisk hverdag vil vi hjelpe mennesker til å finne troens hvilepuls. Vi henvender oss spesielt til ledere på ulike nivåer i menigheter, hvor vi ønsker å være en samtalepartner for å ta vare på det personlige bønn- og andaktslivet og en levende Kristusrelasjon. Samtidig vil vi gjennom seminarer og retreater være et tilbud for den enkelte menighet til å revitalisere det personlige bønnelivet. Gjennom sjelesorg og forbønn har vi også et ønske om å formidle Guds kjærlighet og legedom gjennom Jesus Kristus. Columba sto i en rik profetisk tjeneste som var kjennetegnet av tegn og under.

Vi henter vår egen inspirasjon og veiledning fra Guds Ord, tidebønnene og Jesusbønnen. Arbeidet bygger på den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen og er økumenisk. Vi vil tjene alt Guds folk, og ønsker å være en del av Jesu bønn: "Jeg ber om at de alle må være ett." (Joh 17,21)

Fordi Columba var sterkt opptatt av bønn og evangelisering, så er også vårt engasjement knyttet til både nasjonal og internasjonal bønnebevegelse. I samarbeide med menigheter arrangerer vi bønnekonferanser og retreater, og vil trene bønneteam som skal reise til ulike steder for å være en bønnestøtte eller for å legge forholdene til rette i bønn for evangeliske fremstøt på nye steder, i inn- eller utland.

Columbas hus er navnet på huset vi bor i, og den tjenesten vi står i. Bønnearbeidet drives også ut fra bønnekoia Mamre, som foreløpig er et av mange slike bønnekoier, bønnesteder og bønnealtere vi ønsker å se på ulike steder i Norge. Columbas hus håper vi skal bli en del av et nettverk av bønnesteder i Norge, som deler vår visjon. Vi ønsker også å formidle den rikdommen som den øvrige keltiske arven representerer, sammen med arven fra ørkenfedrene og Østkirken.

På sikt ønsker vi at Pilegrimskommuniteten skal bli en realitet, og at den etter hvert vil bli en del av Columbas Hus. Pilegrimskommuniteten er et fellesskap av mennesker som ønsker å leve i bønn, stillhet og daglig fellesskap rundt Guds ord og nattverden.

I disse dager møtes tre av de som vil arbeide i nær tilknytning til Columbas hus. Skulle din menighet eller du som enkeltperson ønske kontakt med oss, eller få et tilbud om våre seminarer og retreater, vennligst ta kontakt med:

columbashus@yahoo.no

Når røttene blir grunne

J. Lee Grady, ansvarlig redaktør for det anerkjente kristne magasinet Charisma, skriver følgende i en innledning til en bok jeg nylig har lest:

"Lik mange andre mennesker som erfarte åndelig fornyelse gjennom den karismatiske bevegelsen på 1970-tallet, så har jeg alltid anntatt at kirken har vært i en slags dypfryst tilstand inntil Ånden utøses på begynnelsen av dette århundre. Faktum er at flesteparten av karismatikere og pinsevenner i dag tror at det ikke var før i 1901 - i forbindelse med vekkelsen i Topeka, Kansas, at dagens tegn, under og mirakler ble gjenopprettet i menigheten."

J. Lee Grady's observasjon tror jeg er korrekt. Jeg har møtt en del mennesker som hoderystende avviser at Gud i det hele tatt gjorde noe mellom keiser Konstantin og Martin Luther! Så skjer det noe i forbindelse med vekkelsene på 1700-1800 tallet, men det tar først virkelig av når vi kommer til 1901 og 1907. Fra den tid av er vi liksom tilbake til urkristendommen. Reaksjonene uteblir ikke når jeg begynner å snakke om vekkelsen på 300-tallet, med ørkenfedrene. Uten å ha lest noe særlig om dem, eller lest noe i det hele tatt, så avvises dette på det mest bestemte som forferdelig vranglære. Det eneste en del mennesker kan snakke om er "den mørke middelalder". Det lille de har lest av kirkehistorie handler for det meste om det som skjedde på det europeiske kontinentet, hva som skjedde i Østkirken har man lite om noe kjennskap i det hele tatt. Og ikke kjenner man noe særlig til det som skjedde blant kelterne heller. Dermed sitter man igjen med en kirkehistorie som begynner på pinsefestens dag i Jerusalem, med Åndens utøselse over de 120, og de 3000 frelste. Så går man frem noen få tiår, så slukkes mer eller mindre lyset, før Martin Luther tenner det igjen. Først noen hundre år senere er vi tilbake ved begynnelsen, når pinsevekkelsen bryter ut.

Karikert historiefremstilling? Neppe. Det er slik jeg møter den i en del av reaksjonene på det jeg skriver her på bloggen.

For meg personlig har det vært befriende å finne ut at det finnes en strøm av Den Hellige Ånd gjennom hele kirkens historie. Man skal ikke lese mye av Østkirkens historie, eller om den koptiske tradisjonen, før man oppdager at Åndens gaver var sterkt til stede, både i enkeltpersoner og i mange menigheters hverdagsliv. Og ikke minst møter vi dette i den keltiske tradisjonen. Fra den har vi også fått vår kristenarv!

I dag på 1.pinsedag tenk på disse menn og kvinner som satte seg i sine små båter på det det store havet, og sa: "Blås Hellige Ånd, blås!" Og så tok vinden dem med til blant annet Norges kyster, og evangeliets frø ble sådd i norsk muld.

Dagens ikon er en fremstilling av Columba (521-597), han som er blitt kalt Den keltiske duen. En mann mer kjent ned det profetiske og overnaturlige enn mange av oss, vil jeg tro. Han var den første kristne misjonæren til de hedenske stammene i det nordlige Brittania, og grunnleggeren av det kjente klosteret på Iona. I tiden fremover vil jeg gi noen "smakebiter" fra hans liv og tjeneste, i håp om at flere skal se at det fantes et rikt Åndens liv gjennom hele menighetens historie. Jeg takker Gud for det som skjedde i Topeka og i Azuza street, men jeg takker også for den kontinuerlige Åndens strøm som har fulgt menigheten siden dens grunnleggelse og for alle som er blitt berørt av Åndens vind.

Den som elsker, drikker

Jeg vil gjerne dele noen ord av Columba (543-615) med bloggens lesere ved begynnelsen av denne uka. Columba var en av de store personlighetene i den keltiske kirkehistorien. I 589 ble han, sammen med 12 munker fra det samme klostret i Irland, sendt for å misjonere blant frankerne. Omlag 200 klostre ble grunnlagt i Europa som en frukt av hans virksomhet. Columba så på kristenlivet som en stadig pilegrimsferd for Kristi skyld:

"Vend ditt øre til mine ord, som for å høre noe viktig, og still din ånds tørst fra de guddommelige kilder som jeg vil øse av! Men slukk ikke tørsten; drikk, men drikk deg ikke utørst, for den levende kilde, Livets kilde, kaller oss og sier: 'Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!' (Joh 7,37)

Forsøk å fatte hva det er du drikker! Må Jeremia, ja kilden selv, tale til deg: 'De har gått bort fra meg, kilden med det levende vann.' (Jer 2,13) Det er altså Herren selv, vår Gud Jesus Kristus, som er livets kilde. Derfor innbyr Han oss til seg, Kilden, for at vi skal drikke Ham.

Den drikker Ham, som elsker Ham. Den drikker, som mettes av Guds ord, som har sann kjærlighet, som har en stor lengsel. Den drikker, som brenner av kjærlighet til visdommen."

Å føle seg utenfor

Å føle seg utenfor, fremmed i en sammenheng med mange, er ingen god følelse. Slik hadde jeg det i går. Omgivelsene mine var fulle av sterke inntrykk. God lovsang, mennesker som sto med løftede hender, en inspirerende tale - av en av mine gode venner, Rachel Hickson fra England. Men jeg var ikke med. Følte meg utenfor og fremmedgjort på en måte. Det ble til at jeg ransaket meg selv. Er det noen feil med meg, har jeg mistet gløden, er jeg blitt sløv og likegyldig? Det er sikkert bare meg som har det slik på møter? Eller? Men det var noe ved møtet som gjorde meg stresset, oppkavet og sliten. Vel, nå skyldes det også at jeg sliter med en sykdom som er blitt verre og av den grunn blir sliten. Men jeg tror likevel ikke dette alene var årsaken til at jeg følte meg utenfor å går kveld. Mens mange av de andre sto under lovsangen, ble jeg sittende. Og jeg ble sittende å tenke. Det gjorde jeg også på vei hjem. Kanskje er svaret på min uro og min fremmedfølelse, at jeg har gått en annen vei i mange år nå. At stillheten er mer tiltrekkende enn støyen, at lyden av en bekk gir et sterkere inntrykk enn det brusende hav. Ikke det at jeg ikke kan kaste meg ut i lovsangen og dansen - for det kan jeg. Men det skjer sjeldnere enn før. Ikke tror jeg det bare har med det at jeg blir 50 i løpet av året. Nei, jeg tiltrekkes av noe annet. Mens jeg kikket rundt meg i møtesalen i går, innbiller jeg meg at jeg så andre som opplevde noe av det samme som meg. Kanskje noen av bloggens lesere også opplever det slik? Mens jeg ble sittende slik alene i en stor sal med masse mennesker rundt, så jeg for meg det lille skogstjernet som jeg av og til reiser til. Det er et av mine bønnesteder, hvor jeg utøser mitt hjerte for Herren. Jeg tenkte på den lille bønnesnoren jeg bruker når jeg ber Jesusbønnen, og som jeg ikke finner igjen - den er forlagt et eller annet sted, og venter på meg. Den er som en venn som hjelper meg til å konsentrere meg. I går var det faktisk godt å gå ut av møtet, og treffe igjen gode mennesker og ta del i gode samtaler, og riste fremmedfølelsen ut av kroppen. Med Columba (543-615), en av de store personlighetene i den keltiske kirkehistorien ber jeg:

Å, om Gud ville vekke meg av treghetens søvn og,
selv om jeg er så ubetydelig, tenne sin kjærlighets ild i meg.
Å, om kjærlighetens flamme, lengselen etter Hans uendelige
kjærlighet, måtte flamme opp over stjernene, og
den guddommelige ild alltid brenne i meg!
Å, om jeg hadde den ved som alltid kunne holde ilden ved
like og la den vokse, brenne, nære dens flamme, den flamme
som ikke kan slukke eller kjølne!
Å, om jeg kunne være slik at min lampe alltid brenner
om natten i min Herres tempel, så at den lyser for alle som
trer inn i min Guds tempel.
I Jesu Kristi, din Sønns, min Guds navn ber jeg deg Herre,
om den kjærlighet som ingen ende har, slik at min lampe
brenner og aldri slukner, brenner for meg selv og lyser for andre.
Kristus, tenn våre lamper,
du som er vår herligste Frelser,
slik at de alltid må lyse i ditt tempel
og hente et evig lys fra deg,
Det evige Lys,
slik at vårt mørke blir lyst mens verdens mørke
flykter bort fra meg.