Å føle seg utenfor

Å føle seg utenfor, fremmed i en sammenheng med mange, er ingen god følelse. Slik hadde jeg det i går. Omgivelsene mine var fulle av sterke inntrykk. God lovsang, mennesker som sto med løftede hender, en inspirerende tale - av en av mine gode venner, Rachel Hickson fra England. Men jeg var ikke med. Følte meg utenfor og fremmedgjort på en måte. Det ble til at jeg ransaket meg selv. Er det noen feil med meg, har jeg mistet gløden, er jeg blitt sløv og likegyldig? Det er sikkert bare meg som har det slik på møter? Eller? Men det var noe ved møtet som gjorde meg stresset, oppkavet og sliten. Vel, nå skyldes det også at jeg sliter med en sykdom som er blitt verre og av den grunn blir sliten. Men jeg tror likevel ikke dette alene var årsaken til at jeg følte meg utenfor å går kveld. Mens mange av de andre sto under lovsangen, ble jeg sittende. Og jeg ble sittende å tenke. Det gjorde jeg også på vei hjem. Kanskje er svaret på min uro og min fremmedfølelse, at jeg har gått en annen vei i mange år nå. At stillheten er mer tiltrekkende enn støyen, at lyden av en bekk gir et sterkere inntrykk enn det brusende hav. Ikke det at jeg ikke kan kaste meg ut i lovsangen og dansen - for det kan jeg. Men det skjer sjeldnere enn før. Ikke tror jeg det bare har med det at jeg blir 50 i løpet av året. Nei, jeg tiltrekkes av noe annet. Mens jeg kikket rundt meg i møtesalen i går, innbiller jeg meg at jeg så andre som opplevde noe av det samme som meg. Kanskje noen av bloggens lesere også opplever det slik? Mens jeg ble sittende slik alene i en stor sal med masse mennesker rundt, så jeg for meg det lille skogstjernet som jeg av og til reiser til. Det er et av mine bønnesteder, hvor jeg utøser mitt hjerte for Herren. Jeg tenkte på den lille bønnesnoren jeg bruker når jeg ber Jesusbønnen, og som jeg ikke finner igjen - den er forlagt et eller annet sted, og venter på meg. Den er som en venn som hjelper meg til å konsentrere meg. I går var det faktisk godt å gå ut av møtet, og treffe igjen gode mennesker og ta del i gode samtaler, og riste fremmedfølelsen ut av kroppen. Med Columba (543-615), en av de store personlighetene i den keltiske kirkehistorien ber jeg:

Å, om Gud ville vekke meg av treghetens søvn og,
selv om jeg er så ubetydelig, tenne sin kjærlighets ild i meg.
Å, om kjærlighetens flamme, lengselen etter Hans uendelige
kjærlighet, måtte flamme opp over stjernene, og
den guddommelige ild alltid brenne i meg!
Å, om jeg hadde den ved som alltid kunne holde ilden ved
like og la den vokse, brenne, nære dens flamme, den flamme
som ikke kan slukke eller kjølne!
Å, om jeg kunne være slik at min lampe alltid brenner
om natten i min Herres tempel, så at den lyser for alle som
trer inn i min Guds tempel.
I Jesu Kristi, din Sønns, min Guds navn ber jeg deg Herre,
om den kjærlighet som ingen ende har, slik at min lampe
brenner og aldri slukner, brenner for meg selv og lyser for andre.
Kristus, tenn våre lamper,
du som er vår herligste Frelser,
slik at de alltid må lyse i ditt tempel
og hente et evig lys fra deg,
Det evige Lys,
slik at vårt mørke blir lyst mens verdens mørke
flykter bort fra meg.