Jeg har brukt deler av helgen til å studere materialet som viser ødeleggelsen av kirker og klostre i Kosovo, og jeg er skremt av brutaliteten, men kanskje aller mest av tausheten fra EU og FN over det som skjer. Og jeg sørger over at det store flertallet av kristne i Europa ikke bryr seg. Det overrasker meg ikke at ingen av bloggens lesere kommenterte artikkelen om det som skjer i Kosovo. Det er symptomatisk på det som skjer, men en dag kan vi også bli rammet av dette! Derfor kommer jeg ikke til å gi meg med å publisere artikler om raseringen av kirkebygninger, klostre, kirkegårder og forsamlinger som fordrives med stilltiende godkjennelse. Jeg vil publisere dem her på bloggen, og i aviser hvor jeg kan få mine artikler trygt. Noen må rope høyt om det som skjer! Men la meg få snakke om fader Hariton som ble myrdet på bestialsk vis, slik at hans skjebne ikke glemmes! La meg gjøre det selv om kanskje bare noen få er interessert i å høre om ham. Han hører med til trosgalleriet, eller kirkens martyrgalleri, og kunne vi ha lagt til noen vers av Hebreerbrevets 11 kapitel, så kunne hans navn vært nevnt der.
Det store bildet viser et blodflekket pass, som ble funnet på hans maltrakterte lik, og hans bønnereip som han har brukt når han ba Jesusbønnen. Selv det har hans drapsmenn ødelagt.
Jeg blir så grepet av å lese hans korte livshistorie. Han ble bare 48 år gammel, ett år yngre enn meg. Før han ble munk hjalp han sin familie i landsbyen han kom fra. Han var kjent for å være en hardtarbeidende mann. Etter endt utdannelse, tok han seg jobb som sjåfør, et yrke han hadde i 20 år. Helt fra barndommen av hadde han et sterkt ønske om å gjøre godt og leve på en slik måte at han kunne være andre til hjelp. Han forsøkte å bli medlem av kommunistpartiet, men ble ikke ønsket velkommen som medlem. Etter hvert begynte han å se alle de negative sidene ved kommunismen, et syn han skulle beholde livet ut. Han var en tid nær ved å gifte seg, men i denne tiden fikk han de første opplevelsene med Gud. Giftemålet ble lagt på hylla, og han ønsket i stedet å gi hele sitt liv til Herren Jesus. Og da var det naturlig å tenke seg at han ville bli munk. Med dette i tankene dro han til Israel, for å se om han skulle bli en del av Hellige Savas kloster i Jerusalem. Dette ble det ikke noe av, så han dro hjem til Kosovo. I flere år levde han i byen Nis, en eldgammel by omtrent 40 mil nordvest for landsbyen hvor fader Hariton kom fra. Han gav ikke opp tankene om å bli munk, og ventet tålmodig på muligheten til å se sin dype lengsel bli oppfylt.
Veiledet av Herren, trådte så fader Hariton Crna Reka klosteret i 1995. Dette er et kloster som skriver seg tilbake til det 13 århundre. Dette klosteret ligger i det sør-serbiske fjellområdet. Omgitt av yngre menn som ikke var vant med hardt fysisk arbeid, gjorde han sitt aller beste for å hjelpe hver og en av dem. I stedet for å sørge for at han selv fikk hvile, tok han i et ekstra tak for å hjelpe de andre munkene. Med velsignelse fra klosterets abbed, så hjalp han også klosterets naboer, særlig de som hadde fysiske problemer og de gamle. Mange fikk det inntrykket at han kom fra en annen verden! Fordi han kunne kjøre bil, ble han også til stor hjelp ikke bare for klosteret, men også for disse naboene når de trengte hjelp. Han var en stillferdig kar, som ikke ønsket noen oppmerksomhet selv. Fader Hariton snakket bare når han så at hans ord kunne være til nytte for andre!
I klosteret var han ved siden av det praktiske arbeidet, opptatt av å studere livene til hellige menn og kvinner. Han ønsket å følge deres eksempel. Blant hans få eiendeler fantes hans egen bibel, og noen få bøker. Bøkene hadde han fått i gave fra klosterets abbed, og hadde det ikke vært for at abbeden ba han om å beholde bøkene, hadde han gitt dem bort til andre som ville ha glede av å lese dem. Det samme med ikonene, han hadde bare tre i sin munkecelle, en celle han ikke engang kalte sin egen. Han likte å holde det rent og ryddig rundt seg. Ved siden av munkedrakten eide han to gensere, og noen håndlagde sandaler, som han gikk i. Om vinteren brukte han ullsokker inni sandalene. Med andre ord: dette var en mann som også levde nøkternt. Han levde etter apostelens ord i 2.Kor 6,10: "vi har ingenting, men eier alt."
(fortsettes)
Det store bildet viser et blodflekket pass, som ble funnet på hans maltrakterte lik, og hans bønnereip som han har brukt når han ba Jesusbønnen. Selv det har hans drapsmenn ødelagt.
Jeg blir så grepet av å lese hans korte livshistorie. Han ble bare 48 år gammel, ett år yngre enn meg. Før han ble munk hjalp han sin familie i landsbyen han kom fra. Han var kjent for å være en hardtarbeidende mann. Etter endt utdannelse, tok han seg jobb som sjåfør, et yrke han hadde i 20 år. Helt fra barndommen av hadde han et sterkt ønske om å gjøre godt og leve på en slik måte at han kunne være andre til hjelp. Han forsøkte å bli medlem av kommunistpartiet, men ble ikke ønsket velkommen som medlem. Etter hvert begynte han å se alle de negative sidene ved kommunismen, et syn han skulle beholde livet ut. Han var en tid nær ved å gifte seg, men i denne tiden fikk han de første opplevelsene med Gud. Giftemålet ble lagt på hylla, og han ønsket i stedet å gi hele sitt liv til Herren Jesus. Og da var det naturlig å tenke seg at han ville bli munk. Med dette i tankene dro han til Israel, for å se om han skulle bli en del av Hellige Savas kloster i Jerusalem. Dette ble det ikke noe av, så han dro hjem til Kosovo. I flere år levde han i byen Nis, en eldgammel by omtrent 40 mil nordvest for landsbyen hvor fader Hariton kom fra. Han gav ikke opp tankene om å bli munk, og ventet tålmodig på muligheten til å se sin dype lengsel bli oppfylt.
Veiledet av Herren, trådte så fader Hariton Crna Reka klosteret i 1995. Dette er et kloster som skriver seg tilbake til det 13 århundre. Dette klosteret ligger i det sør-serbiske fjellområdet. Omgitt av yngre menn som ikke var vant med hardt fysisk arbeid, gjorde han sitt aller beste for å hjelpe hver og en av dem. I stedet for å sørge for at han selv fikk hvile, tok han i et ekstra tak for å hjelpe de andre munkene. Med velsignelse fra klosterets abbed, så hjalp han også klosterets naboer, særlig de som hadde fysiske problemer og de gamle. Mange fikk det inntrykket at han kom fra en annen verden! Fordi han kunne kjøre bil, ble han også til stor hjelp ikke bare for klosteret, men også for disse naboene når de trengte hjelp. Han var en stillferdig kar, som ikke ønsket noen oppmerksomhet selv. Fader Hariton snakket bare når han så at hans ord kunne være til nytte for andre!
I klosteret var han ved siden av det praktiske arbeidet, opptatt av å studere livene til hellige menn og kvinner. Han ønsket å følge deres eksempel. Blant hans få eiendeler fantes hans egen bibel, og noen få bøker. Bøkene hadde han fått i gave fra klosterets abbed, og hadde det ikke vært for at abbeden ba han om å beholde bøkene, hadde han gitt dem bort til andre som ville ha glede av å lese dem. Det samme med ikonene, han hadde bare tre i sin munkecelle, en celle han ikke engang kalte sin egen. Han likte å holde det rent og ryddig rundt seg. Ved siden av munkedrakten eide han to gensere, og noen håndlagde sandaler, som han gikk i. Om vinteren brukte han ullsokker inni sandalene. Med andre ord: dette var en mann som også levde nøkternt. Han levde etter apostelens ord i 2.Kor 6,10: "vi har ingenting, men eier alt."
(fortsettes)
4 kommentarer:
Det er godt du skriver om dette, jeg leser det med interesse.
Kjenner på en stor sorg over at Guds navn blir vanhelliget,og "templer" vandalisert.
For tiden leser jeg en bok av Stinissen : Lenger inn i bønnen.
Den oppbygger, men samtidig ser jeg inderlig klart overfladiskheten i mitt liv og i menigheter.
Må gå i meg selv og spørre om jeg virkelig lider med den forfulgte kirke. Må Gud hjelpe oss.
Stå på Bjørn Olav, du har en stor gjerning der. Vær Velsignet.
Hilsen karin.
Takk for at du leser dette, og kommenterer det. Jeg skulle ønske at det som skjer i Kosovo fikk stor oppmerksomhet.Det er 1000 årig kristen historie som forsvinner. Og norske myndigheter som har anerkjent Kosovo, ser ikke ut til å gjøre noe som helst. Kanskje ikke så rart, denne regjeringen står jo for en avkristningsprosess de også.
Ja,fortsätt skriva om detta BjornOlav.När jag läst dina artiklar om speciellt dessa människor (munkar)som så helt gett sina liv till Jesus,då blir jag mer och mer berörd!Dessa har i sanning övergett Allt för att följa Jesus!Gett sitt liv helt för att hjälpa andra människor.Det känns som om vi alla har en väldigt lång väg att vandra för att komma dithän,att det egna jaget så helt försvinner,så att kvar blir enbart en längtande bön;"Jesus,här är jag,gör vad du vill med mitt liv,bara jag får vara till ditt behag,och i din vilja!Så,låt oss med hela vårt hjärta be den bönen vänner!"
Fridshälsningar Karin
Vi har nok alle et godt stykke vei å gå, Karin, men jeg opplever også at martyrenes liv inspirerer meg til fortsatt å leve for Herren Jesus. Og jeg kommer definitivt til å skrive mer om dem i tiden fremover. Det opplever jeg nærmest som et kall.
Legg inn en kommentar