Muslimer vinnes for Jesus i Kosovo

Om noen få uker skal Serbia's president møte sin motpart for å drøfte hvordan Serbia skal forholde seg med hensyn til Kosovo. Begge land ønsker å bli en del av EU, men det er en hake ved det hele: de to lederne må først bli enige om Kosovos selvstendighet og grenser.

Spenningene er til å ta og føle på. Men i kjølvannet av det som skjer på det politiske plan, skjer det også noe svært positivt i forhold til de evangeliske kristne i Kosovo.

"Det har nylig vært et klimaskrifte i regjeringen som innebærer at de aksepterer den evangeliske bevegelsen i landet," forklarer Pierre Houssney i bønnebevegelsen Horizons International til Mission Network News og legger til: "Et parlamentsmedlem, en muslim, talte ved innsettelseseremonien om den evangeliske kirke og sa at de evangeliske kristne er Kosovos fremtid."

Kosovos historie er full av kamp. Ulike nasjoner har forsøkt i århundrenes løp å kontrollere det lille landområdet på Balkan.

"Albania var et av de siste kongedømmene muslimene var i stand til å ta over når de ekspanderte og forsøkte å trenge inn i Europa," sier Houssney, og refererer Det tyrkisk-ottomanske imperiet.

Det var i februar 2008 at Kosovo erklærte sin uavhengighet. Mens konstitusjonen definerer Kosovo som en 'sekulær stat', er 95 prosent av befolkningen 95 prosent muslimsk. Pierre Goussney forteller at mange av dem kommer til tro på Jesus,

"Kosovarene, det albanske folket, er fremdeles ganske åpne for evangeliet," sier Goussney. Han legger til: "Det kristne samfunnet må våkne opp og forstå hvilket strategisk sted dette er; et brohode inn i den muslimske verden."

Horizons International er helt fremme i frontlinjene når det gjelder den kirkeveksten vi ser i Kosovo i dag. De har samarbeidet med de troende i landet siden 1994. I desember 2017, etter år med kamp og vekst kunne de avslutte arbeidet med å bygge den største evangeliske kirken i landet.

"Dette er spennende, fordi dette er en fullstendig innfødt-kirke hvor alle medlemmene har muslimsk bakgrunn," forteller Houssney, og legger til: "Disse planter nå menigheter og driver et arbeid rundt omkring i hele Kosovo blant albanske muslimer."

La oss be for dette virkelig strategiske arbeidet.

Serbisk tennisspiller donerer 20 millioner euro til gjenoppbyggingen av kirker og klostre

Den serbiske tennisspilleren, Novak Djokovic (bildet), har donert 20 millioner Euro som skal brukes til å gjenoppbygge serbiske kirker og klostre i Kosovo og Metohija. Mange av disse ligger nå i ruiner eller er svært skadet.

Arkimandrit Nektarios Serfes, som er en av klosterlederne, er djupt beveget over den storstilte gaven som vil gjøre det mulig å gjenoppbygge mye av det som er ødelagt.

Tok beina fatt for å gi albanerne Det nye testamente

Operasjon Mobilisering er en misjonsorganisasjon som står mitt hjerte nært. Her kan du lese om et misjonsoppdrag i Albania, om det forunderlige Gud gjør når mennesker tar misjonsbefalingen på ramme alvor:

I det kvinnen serverer teamet kaffe, spør et av teammedlemmene, Rebecca, om familien ønsker forbønn. Kvinnens øyne lyser opp, og overraskende ærlig deler hun med dem familiens vanskeligheter: 'Vi arbeider alltid så hardt ute på markene', fortalte kvinnen og så la hun til: 'Men vi ser sjeldent noe resultat av bestrebelsene våre'.

Teamet fra Transform (et OM-team som arbeider med å nå ut med evangeliet til folk rundt Middelhavet), hørte om dette forbønnsbehovet mens de besøkte landsbyer i Kosovo. I en uke i juli i år gikk 22 mennesker fra ulike steder rundt om i verden på beina fra hus til hus for å dele ut Det nye testamente på albansk.

Mens de gikk forsøkte teamet å holde øynene åpne for å finne muligheter for djupere åndelige samtaler og bønn. Når en egyptisk familie åpnet døra si, følte teamet at her var det en åpen dør for evangeliet.

Etter Rebecca's spørsmål, fortsatte kvinnen å dele med dem om alle de vanskelighetene familien sto overfor:

'Vi har forsøkt å arrangere bryllup for sønnen vår en rekke ganger, men selv om jentas familie sa ja, så sa de likevel nei til slutt, og det er uvanlig. Og familiens ku, som er så viktig for å gi oss mat, døde plutselig i går'.

Siden disse problemene var så uvanlige og uventede var hun sikker på at familien lå under for en forbannelse fra folke-islam. I Kosovo handler folke-islam en overtro som er vevd sammen med tradisjonell Islam. Man tror gjerne på 'det onde øye', eller å lese i kaffegrut for å finne ut om fremtiden. Eller man lyser forbannelser over andre.

Rebecca fortalte kvinnen at folke-islam er farlig, og ba henne om ikke å praktisere denne troen. Så fortalte hun at Jesus er mye sterkere enn folke-islam, og at familien kan finne frihet gjennom Jesu kraft.

Så ba hele teamet for familien om at de måtte bli satt fri fra makten som folke-islam representerer. Kvinnen hadde tårer i øynene når teamet dro igjen, synlig berørt av forbønnen. De etterlot seg et Nytestamente på deres eget språk, så vel som noen DVD'er om muslimer som kommer til tro på Jesus gjennom drømmer og visjoner.

La oss huske denne og andre familier i Albania som denne sommeren har fått Det nye testamente på sitt eget språk, og som nå har muligheten til å bli kjent med Jesus.

Sensasjonelt funn av dåpsbasseng i Kosovo

Et dåpsbasseng fra det 6.århundre er nylig gravd ut av tyrkiske arkeologer i Kosovo (bildet). Det ble oppdaget i eldbyen Ulpiana, og daterer seg til den bysantinske perioden.

Utgravningene, som ble ledet av professor Haluk Çetinkaya, avdekket et 250 kvadratmeter stort område hvor dåpsbassenget befant seg.

Selve utgravningene varte i 70 dager, og funnet er nærmest for sensasjonelt å være. Slike baptisterier, eller dåpsbassenger, er svært sjeldne i disse områdene, men viser hvordan den kristne tro ble spredd og hvordan dåpen ble praktisert.

Her har kristne munker bedt i 700 år - nå vil muslimene ha dem vekk

Søndagsrevyen hadde en flott reportasje om Visoki Decani klosteret (bildet) i den vestlige delen av den FN-adminstrerte serbiske provinsen Kosovo. Her har kristne munker bedt, lovsunget, lest Guds ord og feiret den guddommelige liturgien siden det 14. århundre. I dag er klosteret omgitt av muslimer på alle kanter, og mange av de mener at klosteret ikke har noe å gjøre i det de kaller "deres" land. Klosteret, som er det best bevarte i hele Serbia, står på UNESCO's verdensarv-liste. Det skyldes ikke minst klosterets unike samling av bysantinske ikoner og fresker, helt tilbake til det 14. århundre. I dag er klosteret bevoktet av italienske KFOR-soldater. Hadde det ikke vært for dem ville nok dette klosteret ligget i ruiner i dag og munkene mest sannsynlig drept. I forbindelse med konflikten i Kosovo i 1998-1999 var klosteret midt i ildlinjen, men fortsatte med å feire gudstjenester under stor fare.

I dag lever 30 munker i klosterets brødreskap, blant annet takket være økonomisk og praktisk støtte av norske myndigheter. I september 1992 ble over 2000 mennesker døpt i Bistrica elven! Det er sannsynligvis første gang at så mange mennesker har antatt den ortodokse tro, siden slaverne ble omvendt til den kristne tro i det syvende århundre.

Jeg kommer til å publisere flere artikler om dette klosteret, som er reist til minne om Kristi himmelfart, på bloggen.

I mellomtiden kan du finne flere opplysninger her:

http://orthodoxwiki.org/Decani_Monastery

http://www.kosovo.net/edecani.html

Det går fremover med byggingen av klosterkirken i Hurdal

Klosterkirken ved Hellige Trifons kloster i Hurdal begynner å ta form. Forrige gang jeg skrev om den var kun råbygget satt opp. Som dere ser av bildet begynner også kirkens eksteriør å bli ferdig.

Kirkebygget er på 70 kvadratmeter og bygges til ære for den hellige Trifon fra Petsjenga. Det arkitektoniske forbildet er den hellige Nikolai's kirke i Banja Rudnika i Kosovo, et kirkebygg som skriver seg fra 1400-tallet.

I klosterkirken i Hurdal skal det settes opp en ikonostas i nøttetre fra fra Serbia. En gruppe på tre studenter og en lærer fra et kirkelig kunstakademi skal lage freskene i løpet av våren 2010.

Vi gleder oss sammen med våre ortodokse munkevenner som bor på klostret i Hurdal, og våre venner i Den ortodokse kirke i Norge. Klosterkirken i Hurdal vil bety mye for mange, og bli et bønnens hus, ikke bare for distriktet, men for Norge.

Muslimer satte kirker i brann i Kosovo

Jeg har publisert en video tidligere i dag som viser muslimer som ødelegger en ortodoks kirke, blant annet ved å ødelegge ikonostasen og skyte på korset. I denne videoen ser vi albanske muslimer brenne en serbisk ortodoks kirke i Kosovo i 2004. Legg spesielt merke til hvor oppsatt de er av å rive ned og ødelegge korsene på kirkebygget. I tillegg til den store folkemengden som står og ser på at kirken blir satt i brann, skal også FN soldater ha stått på avstand og sett kirken bli satt satt i brann og sett den bli ødelagt, uten å gripe inn. Videoen er litt lang, men ta deg tid til å se de vel 10 minuttene den varer.

Klosterkirke bygges i Hurdal

I Hurdal finnes det et ortodoks kloster: Hellige Trifons skita. Jeg har hatt gleden av å besøke dette klostret en rekke ganger, og fellesskapet med fader Johannes og fader Serafim som bor her, har betydd mye for meg. Nå bygges det ny kirke her. Den blir på 70 kvadratmeter i mur, og er etter modell fra den hellige Nikolais kirke fra 1400-tallet i Banja Rudnicka i Kosovo. (bildet)

Hellige Trifons skita - en skita er et mindre kloster - sin opprinnelse i miljøet rundt Tidsskriftet ”Ortodoks Røst” og ”Hl.Trifon Forlag” som ble opprettet i 1976 og som siden har fortsatt som en del av Skitaens virksomhet. I 1980 ble dette utvidet til Hl.Trifon Broderskap, som i 1985 ble til Hl.Trifon Skita og lokalisert til Sivesind (Eina) på Toten. Her ble klosterlivet konsolidert og styrket ifølge de gamle monastiske tradisjoner. Her ble forlaget drevet videre: tidsskrift, menighetsblad og bøker ble utgitt, artikler og foredrag formidlet. Klosteret produserer også bivokslys for kirkelig bruk, og ikonreproduksjoner. Eiendommen, som var et gammelt gårdstun, inneholdt hovedbygning, to gjestehus og kirke innredet i låven. Jeg husker dette stedet svært godt. Da klosteret befant seg oppe på det vi kaller Sivesindshøgda, kom jeg dit som gjest første gang i 1988. Flere ganger hadde jeg gleden av å være med på gudstjenestefeiring her. Da klosteret ble flyttet til Hurdal høsten 1999, ble jeg invitert til å tale på den aller siste gudstjenesten. For meg var det en stor ære, og jeg ser tilbake på den begivenheten både med vemod og glede. Vemod fordi klostret skulle flyttes, og det ble lengre for meg å reise dit. Glede fordi jeg fikk dele fellesskap med gode ortodokse venner. Flere av klosterets venner var kommet fra fjern og nær. Det var også spesielt at jeg som den gang var baptistpastor fikk tale i et ortodoks kloster.

Med glede ser jeg nå at en ny klosterkirke bygges i Hurdal. For meg er det et stort takkeemne. De stadige bønnene som stiger opp fra dette klostret, feiringen av den guddommelige liturgien, nærværet av munkene og gjestene som kommer, er til velsignelse for hele vårt område, ja ut over det. For her bes det for mange.

Fra klosterets nettside heter det: "Skitaen utgir tidsskriftet ”Tabor” som skal formidle den monastiske kultur og visjon som vi befinner oss i. Vi legger vekt på bønn som en vandring på ”veien mot lyset fra Tabor”.Den hesykhastiske tradisjonen angir rammene for dette og gir oss kontemplasjon som etterlengtet mål Det dreier seg om en mystisk vei mot enhet med Gud som Lyset.

Dette tror vi ikke er forbeholdt en elite, men at det er tilgjengelig for alle i de sakramentale mysteriene. Ingen kan med egen anstrengelse oppnå noe større enn enheten med Kristus i den eukaristiske kommunionen ingen kan oppnå mer av Guds Ånd enn det som allerede er gitt, men gjennom arbeide på seg selv, askese, i form av bønn og åndelig konsentrasjon kan vi benytte oss er av disse gaver, og slik vokse mot ”aldersmålet for Kristi fylde” , som apostelen sier.Derfor tror vi at de monastiske verdier og visjoner er av interesse også for dem som lever ”i verden” , at disse skatter kan berike og anspore alle mennesker, ”tenne en ild” og gi lengsel etter fullkommenhet og hellighet i Kristi kjærlighets Ånd slik vi er kalt til, alle uten unntak."

Vår tids martyrer, hieromunk Stefan Puric

La det være sagt, så det ikke hersker noen tvil: Denne bloggens eier er glad for at Radovan Karadzic nå er arrestert, og vil bli stilt for krigsforbryterdomstolen i Haag. Når jeg belyser de overgrep som har skjedd fra muslimsk side i Kosovo, er det ingen tvil om at bosnia-serbernes tidligere president er ansvarlig for forbrytelser mot menneskeheten. Og må dømmes for det.

Men mens media stort sett er opptatt av denne saken, er vi på denne bloggen også opptatt av de skjebner som ikke får stor oppmerksomhet verken i TV eller aviser. Et slikt tilfelle er drapet på munken Stefan Puric. Har du noen gang hørt hans navn nevnt i avisene? Neppe.


Fader Stefan Puric var prest og munk i Budisavci klosteret i nærheten av Klina i Kosovo. 19. juli 1999 ble han bortført av de halvmilitære muslimske UCK opprørerne. Siden den gang har ingen hørt fra ham. I følge ubekreftede meldinger fra albansk side ble fader Stefan myrdet, og liket skal være kastet i en tom brønn. Etterpå har drapsmennene kastet dyremøkk over liket for å gjemme det.


Men fader Stefan er ikke glemt av Gud. Herren vet hvor hans kropp befinner seg. En dag må ugjerningsmennene stå til rette for sine grusomheter.


"Dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død." (Salme 116,15) "Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold. Deres blod skal være dyrt i hans øyne." (Salme 72,14)

Vår tids martyrer, fader Hariton, del 3

Selv om fader Hariton ikke var direkte involvert i livet utenfor klosterportene, med unntak av den innsatsen han gjorde for klosterets naboer, var han likevel ikke uberørt av det som skjedde ellers i verden. Men for ham var "ett nødvendig", fader Hariton hadde valgt det Mesteren selv kaller "den gode del". Og: han beholdt ingenting for seg selv. Han visste at han bare kunne beholde det som kan sendes til himmelen! "Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler." (Matt 6,20)


Fader Hariton led mye av sykdom. Han hadde tidlig i sitt liv opplevd at Gud hadde helbredet ham. Etter det oppsøkte han ikke lenger leger. En gang ble han svært syk. Det skulle vise seg at han var smittet av hepatitt. Han forble på sin celle og vendte seg til Herren, og fastet i flere dager. For ikke å bry sine medbrødre sa han at han hadde egen mat. Få dager etter dette kom han ut av cellen uten noen tegn til sykdommen.


Fader Hariton var nøye på å følge reglene som gjaldt både i og utenfor klosteret, men det var ikke alltid enkelt. Som da han fikk å gjøre med en meget kravfull medbror. Hele tiden fikk han henvendelser fra denne munken om ikke fader Hariton kunne komme for å hjelpe ham. Alle trodde at fader Hariton hjalp ham, fordi han likte å gjøre det. En dag da denne munken var på en reise, måtte han bekjenne overfor abbeden at det bare var så vidt han klarte å holde seg fra å skrike til denne munken. Men selv om situasjonen nærmest ikke var til å holde ut, gav fader Hariton aldri uttrykk for sin frustrasjon offentlig.


Han var også snill med sine muslimske naboer. Flere ganger hjalp ham dem, og han forsvarte dem også og talte på deres vegne overfor myndighetene. Spesielt gjaldt det de fattige blant dem, og han hjalp dem med å skaffe livsnødvendigheter.


Fader Hariton var nøye med å være diskret. Han tiltrakk seg ikke oppmerksomhet, og var en mann av få ord. Fader Hariton tillot aldri at hans tale skulle veie tyngre enn hans handlinger, og han kunne av og til bli stilt overfor meget vanskelige situasjoner. En gang, i mai 1999, besøkte han en syk da noen begynte å skyte rundt ham med en automatrifle. I juni samme år kjørte han klosterets abbed gjennom en illsint mobb, som var ute etter å feire seieren over serberne. En annen gang var det en syk person han måtte kjøre mens mobben sto rundt for å ta dem.


Det var da også en slik kjøretur som skulle bli hans siste. En serbisk familie hadde stelt i stand et måltid mat for biskopen, og det var mens fader Hariton reiste for å hente denne maten at muslimske paramilitære styrker kidnappet ham.


Mandag 13 år 2000 ble det gjenfunne liket av fader Hariton begravd i Crna Reka klosteret. Biskop Artemije forrettet liturgien sammen med abbeder og munker fra klostrene i Studenica, Visoki Decani, Sopocani, Tvrdos, Djurdjevi Stupovi såvel som prester fra Raska og Prizren. (bildet)


Ved denne anledning sa biskop Artemije blant annet følgende:


"Vi er samlet, mine kjære brødre og søstre, fra hele vårt hjemland her i dette lille klosteret i Crna Reka. Herren har ført oss sammen for å ta farvell med vår bror, munk Hariton, som levde og trente sitt monastiske liv i dette klosteret, og tjente Herren og Hans folk, og led i hendene på Kosovos kriminelle. For mer enn et år visste vi ikke hva som hadde hendt ham, men nylig ville Herren at han skulle bli funnet, slik at vi kunne ta ham imot og forberede hans kropp etter de monastiske regler og begrave ham. Derfor er vi samlet her i dag."


Det ble så bedt bønner og det ble lest fra Den Hellige Skrift, blant annet disse ordene fra Joh 12,26:
"Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være."


Hvorfor ble fader Hariton myrdet, og hvorfor led han en slik smertefull død? Fordi han var en kristen, en munk, og en serber.


Vi lyser fred over det vakre minnet til fader Hariton. Måtte vi holde minnet om denne martyren levende.

Vår tids martyrer, fader Hariton, del 2

Jeg har brukt deler av helgen til å studere materialet som viser ødeleggelsen av kirker og klostre i Kosovo, og jeg er skremt av brutaliteten, men kanskje aller mest av tausheten fra EU og FN over det som skjer. Og jeg sørger over at det store flertallet av kristne i Europa ikke bryr seg. Det overrasker meg ikke at ingen av bloggens lesere kommenterte artikkelen om det som skjer i Kosovo. Det er symptomatisk på det som skjer, men en dag kan vi også bli rammet av dette! Derfor kommer jeg ikke til å gi meg med å publisere artikler om raseringen av kirkebygninger, klostre, kirkegårder og forsamlinger som fordrives med stilltiende godkjennelse. Jeg vil publisere dem her på bloggen, og i aviser hvor jeg kan få mine artikler trygt. Noen må rope høyt om det som skjer! Men la meg få snakke om fader Hariton som ble myrdet på bestialsk vis, slik at hans skjebne ikke glemmes! La meg gjøre det selv om kanskje bare noen få er interessert i å høre om ham. Han hører med til trosgalleriet, eller kirkens martyrgalleri, og kunne vi ha lagt til noen vers av Hebreerbrevets 11 kapitel, så kunne hans navn vært nevnt der.


Det store bildet viser et blodflekket pass, som ble funnet på hans maltrakterte lik, og hans bønnereip som han har brukt når han ba Jesusbønnen. Selv det har hans drapsmenn ødelagt.


Jeg blir så grepet av å lese hans korte livshistorie. Han ble bare 48 år gammel, ett år yngre enn meg. Før han ble munk hjalp han sin familie i landsbyen han kom fra. Han var kjent for å være en hardtarbeidende mann. Etter endt utdannelse, tok han seg jobb som sjåfør, et yrke han hadde i 20 år. Helt fra barndommen av hadde han et sterkt ønske om å gjøre godt og leve på en slik måte at han kunne være andre til hjelp. Han forsøkte å bli medlem av kommunistpartiet, men ble ikke ønsket velkommen som medlem. Etter hvert begynte han å se alle de negative sidene ved kommunismen, et syn han skulle beholde livet ut. Han var en tid nær ved å gifte seg, men i denne tiden fikk han de første opplevelsene med Gud. Giftemålet ble lagt på hylla, og han ønsket i stedet å gi hele sitt liv til Herren Jesus. Og da var det naturlig å tenke seg at han ville bli munk. Med dette i tankene dro han til Israel, for å se om han skulle bli en del av Hellige Savas kloster i Jerusalem. Dette ble det ikke noe av, så han dro hjem til Kosovo. I flere år levde han i byen Nis, en eldgammel by omtrent 40 mil nordvest for landsbyen hvor fader Hariton kom fra. Han gav ikke opp tankene om å bli munk, og ventet tålmodig på muligheten til å se sin dype lengsel bli oppfylt.


Veiledet av Herren, trådte så fader Hariton Crna Reka klosteret i 1995. Dette er et kloster som skriver seg tilbake til det 13 århundre. Dette klosteret ligger i det sør-serbiske fjellområdet. Omgitt av yngre menn som ikke var vant med hardt fysisk arbeid, gjorde han sitt aller beste for å hjelpe hver og en av dem. I stedet for å sørge for at han selv fikk hvile, tok han i et ekstra tak for å hjelpe de andre munkene. Med velsignelse fra klosterets abbed, så hjalp han også klosterets naboer, særlig de som hadde fysiske problemer og de gamle. Mange fikk det inntrykket at han kom fra en annen verden! Fordi han kunne kjøre bil, ble han også til stor hjelp ikke bare for klosteret, men også for disse naboene når de trengte hjelp. Han var en stillferdig kar, som ikke ønsket noen oppmerksomhet selv. Fader Hariton snakket bare når han så at hans ord kunne være til nytte for andre!


I klosteret var han ved siden av det praktiske arbeidet, opptatt av å studere livene til hellige menn og kvinner. Han ønsket å følge deres eksempel. Blant hans få eiendeler fantes hans egen bibel, og noen få bøker. Bøkene hadde han fått i gave fra klosterets abbed, og hadde det ikke vært for at abbeden ba han om å beholde bøkene, hadde han gitt dem bort til andre som ville ha glede av å lese dem. Det samme med ikonene, han hadde bare tre i sin munkecelle, en celle han ikke engang kalte sin egen. Han likte å holde det rent og ryddig rundt seg. Ved siden av munkedrakten eide han to gensere, og noen håndlagde sandaler, som han gikk i. Om vinteren brukte han ullsokker inni sandalene. Med andre ord: dette var en mann som også levde nøkternt. Han levde etter apostelens ord i 2.Kor 6,10: "vi har ingenting, men eier alt."


(fortsettes)

Vår tids martyrer, fader Hariton, del 1

Martyrene hører ikke bare til den gamle
historien. Vi har også nåtidige martyrer, og

jeg har valgt å skrive om noen av dem, slik at
minnet om dem må holdes i live.

Det finnes en liten videofilm av den ortodokse munken, fader Hariton, som er tatt en tid før han ble myrdet i augustdagene i år 2000. Den viser fader Hariton som tørker tårene, i det han ber for Kosovo. Det er gripende å se den, og vite at denne mannen kort tid etterpå lider martyrdøden for sin tro på Jesus. 8. august 2000 ble hans maltrakterte kropp funnet nær Prizren. Da var hodet adskilt fra kroppen, og det er ikke funnet igjen.

Herrens ord: "Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen," (Matt 10,28) har inspirert mange generasjoner kristne de siste totusen årene. Hieromunk Stefan ved Decani klosteret i Kosovo, som vet mer om hva det vil si å følge Jesus i dag av lidelser og forfølgelser enn mange andre, sier dette: "Selv i dag hvor mange har distansert seg fra Kristus, finnes det sjeler som tørster etter Gud og som er villige til å følge Kristus inn i døden og til det evige liv. En slik mann var fader Hariton." (1)

Fader Hariton var født på erkeengelen Michaels dag, 8. november 1960, i landsbyen Lukovaca Reka i Kurumlija, det sørlige Serbia. Han ble født inn i en stor bondefamilie. I dåpen fikk han navnet Radoslav, hvilket betyr: den som er full av glede. Senere, da han ble munk, fikk han navnet Hariton som er den greske versjonen av Radoslav. I ettertid er det underlig å tenke på at han fikk navnet: den som er full av glede, med tanke på hans senere tjeneste i kirken og det faktum at han skulle lide martyrdøden. Hver lidelse utholdt for Kristi skyld bringer glede, både i himmelen og på jorden.

Fader Hariton ble kidnappet på åpen gate i Prizren av bevæpnede menn som bar UCK uniformer, 16. juni i 2000. På denne tiden hadde tyske KFOR styrker kommet seg inn i Prizren området, men beklageligvis ble de fulgt av en bevæpnet gjeng med paramilitære UCK styrker. Disse hadde drept og kidnappet mange serbere i denne byen dagene forut for dette.

I følge likskuerapporten ble levningene av fader Hariton funnet i en umerket enkeltgrav på gravlunden tilhørende den albanske landsbyen Tusus, ikke langt fra Prizren. Det finnes mange beviser for at liket av fader Hariton har ligget under åpen himmel, etter at drapet har skjedd, fordi bare skjelettet er igjen. Flere ribben og den venstre hånden er brukket. Kroppen ble funnet ikledd fader Haritons presteklær. Hans genser er funnet med et stort kutt, noe som kan tyde på at hans mage er skåret opp og flere hull rundt hans hjerte kan tyde på at han er stukket gjentatte ganger med kniv. Uansett hva som har skjedd har det vært en meget smertefull død. Sammen med klærne fant man også identitetspapirene til fader Hariton og hans bønnereip.

Hva galt hadde denne mannen gjort? Ingenting. Ikke noe annet enn at han fulgte Kristus i forsakelse og tro.

(fortsettes)

Kilder:
1) The Orthodox Word, nr 241/2005. Monk Hariton. New Martyr of Kosovo

Ødeleggelsen av Kosovos kristne arv fortsetter

Mer enn 150 kirker og klostre, noen av dem som står på UNESCOs liste over bygninger som er spesielt bevaringsverdige, er blitt systematisk revet ned, brent eller sprengt i stykker, uten at FN eller EU har rørt en finger. Serbiske nonner kan i dag kun besøke restene av sine klostre under militærbeskyttelse. Det skjer samtidig med at den kristne befolkningen blir fordrevet med EUs godkjennelse.


Dokumentasjonen over disse overgrepene finnes i en meget lesverdig bok som ganske nylig kom ut: Monica Papazus: Kosovo - frontlinjen mellom kristendom og islam.


Monica Papazus, som er rumener, og ekspert på området, kan også fortelle at på få år, og på samme måte, er minst 40 assyriske kirkebygg i det sørøstlige Tyrkia og det nordlige Irak systematisk blitt ødelagt. Siden 1998 er 2000 kirkebygg blitt nedbrent eller sprengt i Indonesia. I det nordlige Nigeria er tallet på ødelagte kirker over 200, og vi hører om ødelagte kirkebygg i Pakistian, Irak og Iran, i tillegg til myrdede prester og fordrevne menigheter.


Hvorfor ties det om dette? Hvorfor er det så få som protesterer?

Jeg regner ikke med å få så mange kommentarene til denne bloggartikkelen (jeg håper jeg tar feil!). Det er lettere å skrive om Lakeland eller noe annet, enn å skrive om dette. Jeg undres på hvorfor?


Faktum er at 1000 års kristen kultur ikke bare vandaliseres, men fjernes fullstendig og rykkes opp med rot. Monica Papazus dokumenterer med bilder og fakta det som skjer. Kors rives ned av bygniger, kirkegårder blir ødelagt og vandalisert.


I Kosovo er 250.000 serbere fordrevet fra det landområdet som alltid har vært bebodd av serbere, og som deres muslimske erobrere har forsøkt å fordrive dem fra gjennom århundrer. Siste forsøk på dette var da Hitler og Himmler opprettet to muslimske SS divisjoner på Balkan bestående av muslimer fra henholdsvis Albania og Bosnia. Nå lykkes de. Europa er taust. Stille siter vi og ser på at dette skjer!


Handsar SS divisjonen lykkes ikke bare å sende Balkans jøder til utryddelsesleirene, men de hadde også som mål å utrydde sigøynerne og serberne. Selve arkitekten bak "Endlösung" for Kosovo og Bosnia var stormuftien av Jerusalem, Mohamed al-Hussein, Yassir Arafats onkel. Han samarbeidet med Himmler og Hitler. Hans berømte ord kjenner dere sikkert: "Det er en innlysende likhet mellom islam og nasjonalsosialismens prinsipper." I dag lykkes man med "endlösung". Serberne fordrives og deres kirker og klostre ødelegges, mens EU og FN ser på uten å gjøre noe som helst for å redde Europas kristne arv. Så hjelpe oss Gud!

Evangeliske kristnes stilling i det nye landet Kosovo

Det er skrevet historie i Europa i dag. En ny nasjon har sett dagens lys. Kosovo har løsrevet seg fra Serbia. I skrivende stund danses det i gatene, det nye flagget er presentert hvor alle landets ulike folkegrupper er representert med en stjerne. Blåfargen og stjernene minner jo om EU flagget, og viser vel i hvilken retning den nye republikken vil plassere seg. Ikke uventet protesterer Serbia mot den nye statsdannelsen, og blir støttet av sin gode samarbeidspartner Russland. At Serbia og Russland er bekymret for det som nå skjer, er ikke uten grunn. Det åpne spørsmålet er jo hva som nå vil skje med serberne og montegrinerne som utgjør 5,3 prosent av befolkningen. Det er allerede varslet demonstrasjoner i det nordlige Kosovo, hvor flertallet av den serbiske befolkningen befinner seg. Flertallet av landets befolkning, er Kosovo-albanerne som utgjør 92 prosent. De er i alt vesentlig grad muslimer. Muslimene i den nye republikken utgjør 70 prosent. De er i all hovedsak nominelle.


Det jeg synes er interessant å se nærmere på er den kristne tros stilling i Kosovo, og da tenker jeg i særlig grad på de evangeliske kristnes situasjon. Men la meg nevne først at 15 prosent av befolkningen er ortodokse, fire prosent er romersk-katolske. Elleve prosent finnes i gruppen "andre" i den statistiske oversikten. Det er i denne gruppen de evangeliske kristne befinner seg.


Før den siste krigen på Balkan fantes det en håndfull evangeliske grupper i Kosovo. Etter krigen har disse vokst til ca 45. Det finnes derimot ingen bibelskole, slik at trosopplæring og ledertrening er en utfordring. De evangeliske menighetene driver i hovedsak sitt arbeid i Pristina og Peja. Kristne radiosendinger er et viktig hjelpemiddel for å nå landets befolkning med evangeliet. Det har vært drevet kristen radio rettet mot Kosovo siden 1968. Det er også sendt evangeliseringsteam inn i disse områdene, med deltagere fra både Nord-Irland og USA. Det er et stort behov for høstarbeidere! La oss be for de få som driver med aktiv evangelisering og menighetsplanting, for radiosendingene og for de små, kjempende menighetene. I hele Serbia/Montenegro, som Kosovo har vært en del av, finnes det kun 1800 baptister fordelt på 55 menigheter. Pinsevennene teller 6200 fordelt på 65 menigheter, bare for å nevne to eksempler.