Vår tids martyrer, fader Hariton, del 3

Selv om fader Hariton ikke var direkte involvert i livet utenfor klosterportene, med unntak av den innsatsen han gjorde for klosterets naboer, var han likevel ikke uberørt av det som skjedde ellers i verden. Men for ham var "ett nødvendig", fader Hariton hadde valgt det Mesteren selv kaller "den gode del". Og: han beholdt ingenting for seg selv. Han visste at han bare kunne beholde det som kan sendes til himmelen! "Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler." (Matt 6,20)


Fader Hariton led mye av sykdom. Han hadde tidlig i sitt liv opplevd at Gud hadde helbredet ham. Etter det oppsøkte han ikke lenger leger. En gang ble han svært syk. Det skulle vise seg at han var smittet av hepatitt. Han forble på sin celle og vendte seg til Herren, og fastet i flere dager. For ikke å bry sine medbrødre sa han at han hadde egen mat. Få dager etter dette kom han ut av cellen uten noen tegn til sykdommen.


Fader Hariton var nøye på å følge reglene som gjaldt både i og utenfor klosteret, men det var ikke alltid enkelt. Som da han fikk å gjøre med en meget kravfull medbror. Hele tiden fikk han henvendelser fra denne munken om ikke fader Hariton kunne komme for å hjelpe ham. Alle trodde at fader Hariton hjalp ham, fordi han likte å gjøre det. En dag da denne munken var på en reise, måtte han bekjenne overfor abbeden at det bare var så vidt han klarte å holde seg fra å skrike til denne munken. Men selv om situasjonen nærmest ikke var til å holde ut, gav fader Hariton aldri uttrykk for sin frustrasjon offentlig.


Han var også snill med sine muslimske naboer. Flere ganger hjalp ham dem, og han forsvarte dem også og talte på deres vegne overfor myndighetene. Spesielt gjaldt det de fattige blant dem, og han hjalp dem med å skaffe livsnødvendigheter.


Fader Hariton var nøye med å være diskret. Han tiltrakk seg ikke oppmerksomhet, og var en mann av få ord. Fader Hariton tillot aldri at hans tale skulle veie tyngre enn hans handlinger, og han kunne av og til bli stilt overfor meget vanskelige situasjoner. En gang, i mai 1999, besøkte han en syk da noen begynte å skyte rundt ham med en automatrifle. I juni samme år kjørte han klosterets abbed gjennom en illsint mobb, som var ute etter å feire seieren over serberne. En annen gang var det en syk person han måtte kjøre mens mobben sto rundt for å ta dem.


Det var da også en slik kjøretur som skulle bli hans siste. En serbisk familie hadde stelt i stand et måltid mat for biskopen, og det var mens fader Hariton reiste for å hente denne maten at muslimske paramilitære styrker kidnappet ham.


Mandag 13 år 2000 ble det gjenfunne liket av fader Hariton begravd i Crna Reka klosteret. Biskop Artemije forrettet liturgien sammen med abbeder og munker fra klostrene i Studenica, Visoki Decani, Sopocani, Tvrdos, Djurdjevi Stupovi såvel som prester fra Raska og Prizren. (bildet)


Ved denne anledning sa biskop Artemije blant annet følgende:


"Vi er samlet, mine kjære brødre og søstre, fra hele vårt hjemland her i dette lille klosteret i Crna Reka. Herren har ført oss sammen for å ta farvell med vår bror, munk Hariton, som levde og trente sitt monastiske liv i dette klosteret, og tjente Herren og Hans folk, og led i hendene på Kosovos kriminelle. For mer enn et år visste vi ikke hva som hadde hendt ham, men nylig ville Herren at han skulle bli funnet, slik at vi kunne ta ham imot og forberede hans kropp etter de monastiske regler og begrave ham. Derfor er vi samlet her i dag."


Det ble så bedt bønner og det ble lest fra Den Hellige Skrift, blant annet disse ordene fra Joh 12,26:
"Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være."


Hvorfor ble fader Hariton myrdet, og hvorfor led han en slik smertefull død? Fordi han var en kristen, en munk, og en serber.


Vi lyser fred over det vakre minnet til fader Hariton. Måtte vi holde minnet om denne martyren levende.

Vår tids martyrer, fader Hariton, del 2

Jeg har brukt deler av helgen til å studere materialet som viser ødeleggelsen av kirker og klostre i Kosovo, og jeg er skremt av brutaliteten, men kanskje aller mest av tausheten fra EU og FN over det som skjer. Og jeg sørger over at det store flertallet av kristne i Europa ikke bryr seg. Det overrasker meg ikke at ingen av bloggens lesere kommenterte artikkelen om det som skjer i Kosovo. Det er symptomatisk på det som skjer, men en dag kan vi også bli rammet av dette! Derfor kommer jeg ikke til å gi meg med å publisere artikler om raseringen av kirkebygninger, klostre, kirkegårder og forsamlinger som fordrives med stilltiende godkjennelse. Jeg vil publisere dem her på bloggen, og i aviser hvor jeg kan få mine artikler trygt. Noen må rope høyt om det som skjer! Men la meg få snakke om fader Hariton som ble myrdet på bestialsk vis, slik at hans skjebne ikke glemmes! La meg gjøre det selv om kanskje bare noen få er interessert i å høre om ham. Han hører med til trosgalleriet, eller kirkens martyrgalleri, og kunne vi ha lagt til noen vers av Hebreerbrevets 11 kapitel, så kunne hans navn vært nevnt der.


Det store bildet viser et blodflekket pass, som ble funnet på hans maltrakterte lik, og hans bønnereip som han har brukt når han ba Jesusbønnen. Selv det har hans drapsmenn ødelagt.


Jeg blir så grepet av å lese hans korte livshistorie. Han ble bare 48 år gammel, ett år yngre enn meg. Før han ble munk hjalp han sin familie i landsbyen han kom fra. Han var kjent for å være en hardtarbeidende mann. Etter endt utdannelse, tok han seg jobb som sjåfør, et yrke han hadde i 20 år. Helt fra barndommen av hadde han et sterkt ønske om å gjøre godt og leve på en slik måte at han kunne være andre til hjelp. Han forsøkte å bli medlem av kommunistpartiet, men ble ikke ønsket velkommen som medlem. Etter hvert begynte han å se alle de negative sidene ved kommunismen, et syn han skulle beholde livet ut. Han var en tid nær ved å gifte seg, men i denne tiden fikk han de første opplevelsene med Gud. Giftemålet ble lagt på hylla, og han ønsket i stedet å gi hele sitt liv til Herren Jesus. Og da var det naturlig å tenke seg at han ville bli munk. Med dette i tankene dro han til Israel, for å se om han skulle bli en del av Hellige Savas kloster i Jerusalem. Dette ble det ikke noe av, så han dro hjem til Kosovo. I flere år levde han i byen Nis, en eldgammel by omtrent 40 mil nordvest for landsbyen hvor fader Hariton kom fra. Han gav ikke opp tankene om å bli munk, og ventet tålmodig på muligheten til å se sin dype lengsel bli oppfylt.


Veiledet av Herren, trådte så fader Hariton Crna Reka klosteret i 1995. Dette er et kloster som skriver seg tilbake til det 13 århundre. Dette klosteret ligger i det sør-serbiske fjellområdet. Omgitt av yngre menn som ikke var vant med hardt fysisk arbeid, gjorde han sitt aller beste for å hjelpe hver og en av dem. I stedet for å sørge for at han selv fikk hvile, tok han i et ekstra tak for å hjelpe de andre munkene. Med velsignelse fra klosterets abbed, så hjalp han også klosterets naboer, særlig de som hadde fysiske problemer og de gamle. Mange fikk det inntrykket at han kom fra en annen verden! Fordi han kunne kjøre bil, ble han også til stor hjelp ikke bare for klosteret, men også for disse naboene når de trengte hjelp. Han var en stillferdig kar, som ikke ønsket noen oppmerksomhet selv. Fader Hariton snakket bare når han så at hans ord kunne være til nytte for andre!


I klosteret var han ved siden av det praktiske arbeidet, opptatt av å studere livene til hellige menn og kvinner. Han ønsket å følge deres eksempel. Blant hans få eiendeler fantes hans egen bibel, og noen få bøker. Bøkene hadde han fått i gave fra klosterets abbed, og hadde det ikke vært for at abbeden ba han om å beholde bøkene, hadde han gitt dem bort til andre som ville ha glede av å lese dem. Det samme med ikonene, han hadde bare tre i sin munkecelle, en celle han ikke engang kalte sin egen. Han likte å holde det rent og ryddig rundt seg. Ved siden av munkedrakten eide han to gensere, og noen håndlagde sandaler, som han gikk i. Om vinteren brukte han ullsokker inni sandalene. Med andre ord: dette var en mann som også levde nøkternt. Han levde etter apostelens ord i 2.Kor 6,10: "vi har ingenting, men eier alt."


(fortsettes)

Vår tids martyrer, fader Hariton, del 1

Martyrene hører ikke bare til den gamle
historien. Vi har også nåtidige martyrer, og

jeg har valgt å skrive om noen av dem, slik at
minnet om dem må holdes i live.

Det finnes en liten videofilm av den ortodokse munken, fader Hariton, som er tatt en tid før han ble myrdet i augustdagene i år 2000. Den viser fader Hariton som tørker tårene, i det han ber for Kosovo. Det er gripende å se den, og vite at denne mannen kort tid etterpå lider martyrdøden for sin tro på Jesus. 8. august 2000 ble hans maltrakterte kropp funnet nær Prizren. Da var hodet adskilt fra kroppen, og det er ikke funnet igjen.

Herrens ord: "Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen," (Matt 10,28) har inspirert mange generasjoner kristne de siste totusen årene. Hieromunk Stefan ved Decani klosteret i Kosovo, som vet mer om hva det vil si å følge Jesus i dag av lidelser og forfølgelser enn mange andre, sier dette: "Selv i dag hvor mange har distansert seg fra Kristus, finnes det sjeler som tørster etter Gud og som er villige til å følge Kristus inn i døden og til det evige liv. En slik mann var fader Hariton." (1)

Fader Hariton var født på erkeengelen Michaels dag, 8. november 1960, i landsbyen Lukovaca Reka i Kurumlija, det sørlige Serbia. Han ble født inn i en stor bondefamilie. I dåpen fikk han navnet Radoslav, hvilket betyr: den som er full av glede. Senere, da han ble munk, fikk han navnet Hariton som er den greske versjonen av Radoslav. I ettertid er det underlig å tenke på at han fikk navnet: den som er full av glede, med tanke på hans senere tjeneste i kirken og det faktum at han skulle lide martyrdøden. Hver lidelse utholdt for Kristi skyld bringer glede, både i himmelen og på jorden.

Fader Hariton ble kidnappet på åpen gate i Prizren av bevæpnede menn som bar UCK uniformer, 16. juni i 2000. På denne tiden hadde tyske KFOR styrker kommet seg inn i Prizren området, men beklageligvis ble de fulgt av en bevæpnet gjeng med paramilitære UCK styrker. Disse hadde drept og kidnappet mange serbere i denne byen dagene forut for dette.

I følge likskuerapporten ble levningene av fader Hariton funnet i en umerket enkeltgrav på gravlunden tilhørende den albanske landsbyen Tusus, ikke langt fra Prizren. Det finnes mange beviser for at liket av fader Hariton har ligget under åpen himmel, etter at drapet har skjedd, fordi bare skjelettet er igjen. Flere ribben og den venstre hånden er brukket. Kroppen ble funnet ikledd fader Haritons presteklær. Hans genser er funnet med et stort kutt, noe som kan tyde på at hans mage er skåret opp og flere hull rundt hans hjerte kan tyde på at han er stukket gjentatte ganger med kniv. Uansett hva som har skjedd har det vært en meget smertefull død. Sammen med klærne fant man også identitetspapirene til fader Hariton og hans bønnereip.

Hva galt hadde denne mannen gjort? Ingenting. Ikke noe annet enn at han fulgte Kristus i forsakelse og tro.

(fortsettes)

Kilder:
1) The Orthodox Word, nr 241/2005. Monk Hariton. New Martyr of Kosovo