Skandinavia kan få sitt første syrisk-ortodokse kloster

Patriarken for Den syrisk-ortodokse kirken, Aphrem II Karem (bildet), var på Sverige besøk første uken av juni. Besøket har ikke vakt stor oppmerksomhet, men kan vise seg å være kirkehistorisk. Besøket kan nemlig resultere i at Skandinavia får sitt første syrisk-ortodokse kloster. Det er svært gledelig.

Det første skrittet er nå tatt. En villa på 600 kvadratmeter er kjøpt. Stedet har vært et pensjonat, og ligger sør for Nyköping. En stiftelse er grunnlagt og det første avdraget betalt. Den syrisk-ortodokse kirken har et stort behov for prester, og patriarken håper at grunnleggelsen av dette klosteret kan føre til at de får flere.

Nå settes det i gang en innsamlingsaksjon slik at man skal få muligheten til å kjøpe eiendommen. Man håper at klosteret skal være i drift fra våren neste år.

Men de syrisk-ortodokse kristne i Sverige er ikke alene om å ønske seg klostre hvor bønnens liv blomstrer. Også kopterne gjør det. Nå åpner Den koptiske kirken et retreatsenter ikke ulikt Anafora i Egypt. Det skjer i Hävla nord for Norrköping.

Serbisk tennisspiller donerer 20 millioner euro til gjenoppbyggingen av kirker og klostre

Den serbiske tennisspilleren, Novak Djokovic (bildet), har donert 20 millioner Euro som skal brukes til å gjenoppbygge serbiske kirker og klostre i Kosovo og Metohija. Mange av disse ligger nå i ruiner eller er svært skadet.

Arkimandrit Nektarios Serfes, som er en av klosterlederne, er djupt beveget over den storstilte gaven som vil gjøre det mulig å gjenoppbygge mye av det som er ødelagt.

Johannes Kleppa: Ja! Vi trenger evangeliske klostre

Når noe er for godt til å være sant så er det som regel det! Men i dette tilfellet er det utvilsomt sant. Det har stått på trykk i selveste Dagen, med tittelen 'Treng vi evangeliske kloster?'

Den tidligere redaktøren for Dagen, Johannes Kleppa (bildet), som er en klok og sindig mann som jeg har djup respekt for, konkluderer med et rungende ja. For enkelte er det mildest talt oppsiktsvekkende. Kleppa er jo tross alt fra vestlandske indremisjonsselskap. For andre er dette egentlig ikke så merkelig. Det er bare en naturlig konsekvens av å lese kirkens historie. Men det er nok umusikalsk for en del. Hadde det vært noen annen enn Kleppa ville de raskt ha vært ute for å stemple vedkommende som 'på vei til Rom'. Jeg kjenner noen slike. En av dem, en omreisende ung emmisær som har påtatt seg oppgaven med å refse alle som ikke ser verden slik som ham, sender stadig meldinger og eposter til meg så fort jeg skriver noe som kan minne om 'katoliserende tendenser'.

Men nå har selveste Egil Grandhagen fra Misjonssambandet og Johannes Kleppa fra Vestlandske Indremisjonsselskap slått fast at kloster, ja, de har betydd og betyr enormt mye for spredningen av evangeliet! Egil Grandhagen, har på mesterlig vis, dokumentert det i en egen bok til og med. Kleppa har merket seg dette.

Men Kleppa har selvsagt også på egenhånd lest og forstått betydningen av klosterbevegelsen gjennom tidene. Så er det å håpe at andre våger seg på å faktisk lese kirke- og misjonshistorien med åpne øyne. Det skal ikke mer til.

Nå oppdager også Ungdom i Oppdrag dette, og inviterer sågar Grandhagen til Grimerud for å snakke om klosterbevegelsens betydning. Og i USA, Canada og Europa begynner den nymonastiske bevegelsen å slå røtter. Den henter sin inspirasjon fra ørkenfedrene og klosterbevegelsen, og kroppsliggjør evangeliet blant samfunnets marginaliserte.

Johannes Kleppa konkluderer slik, og som jeg selv har konkludert:

Eg ser gjerne at vi kunne få evangeliske sentra der vi tek med oss impulsar frå den tidlege klosterrørsla inn i dette, slik at det kan verta tid og rom for stille konsentrasjon om Ordet og bøna, med den erfaringsdimensjonen som ligg i den personlege gudsrelasjonen og det enkle livet – der fokuset ikkje berre er aktivitet, men åndsmakt. Det ville vera godt om vi fekk meir av denne dimensjonen også i våre personlege liv.

Du kan lese Kleppas gode artikkel her:

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/innspel/Treng-vi-evangeliske-kloster-296806

Foto: Dagen

Svenske klostre: Et liv i Kristi etterfølgelse, del 2

I Alsike kloster i Knivstad finner vi Helgeandssystrarna, en kommunitet tilhørende Svenska Kyrkan. Fem ganger om dagen kommer søstrene som tilhører denne orden sammen for å be tidebønner. De avsetter også tid for personlig bønn og åndelig lesning. I en presentasjon om dem heter det:

"Den Helige Andes klosterfamilj är stiftad till Guds ära i tillbedjan inför hans väldiga gärningar i den Helige Ande, med uppgift att under ett ständigt mottagande av Guds nåd i Kristus vittna om Kristi kyrka såsom en levande gemenskap, en Guds familj. Den vill därför i en familjegemenskap sammansluta dem som vill ställa sig själva och sitt sökande av Gud under klosterfamiljens motto och så medverka till dess levande vittnesbörd om Kristi kyrkas enhet och mångfald, med utrymme för personlig begåvning och yrkeskunnighet.Systrarna vill leva med öppna dörrar mot omvärlden och försöker hjälpa varje människa som kommer till dem och söker Guds frid."

Det er mulig å komme hit på endagsretreater, andre lørdagen i februar, mai og september-desember. Klosteret har også en egen venneforening, St. Nicolai Vänkrets.

For flere opplysninger:

http://home.swipnet.se/alsike_kloster/beratta_forst.htm

Dette er en meget innholdsrik web-side, som jeg anbefaler at du bruker litt tid på. Her finnes en god introduksjon til klosterlivet, og en god veiledning om hvem Jesus er og betydningen av å lese Bibelen.

Svenske klostre: Et liv i Kristi etterfølgelse, del 1

Mens vi i Norge har kun et protestantisk kloster, finnes det flere i vårt naboland Sverige. Vi skal i en serie her på bloggen presentere noen av dem. Og vi begynner med Helige Franciskus Systraskap i Sjövik utenfor Göteborg.

Klaradals kloster har eksistert i 30 år. Det er knyttet til Svenska Kyrkan. Nylig ble et kapell innviet av biskop Carl Alex Aurelius, hvor også katolikker, frelsesarmesoldater og medlemmer av kommuniteten på Bjärka Säby deltok. Klostret er blitt flyttet flere ganger. Tidligere befant det seg i Rävlanda, men fordi de ikke fikk bygge ut, ble det flyttet til Sjövik.

Søstrene som bor i Klaradals kloster har hentet sin inspirasjon fra livene til Frans av Assisi og Klara av Assisi. Mens Frans av Assisi tør være kjent for de aller fleste av bloggens lesere, er kanskje ikke Klara like kjent. Hun var født i Assisi i 1194. Det er grunn til å tro at Klara var vitne til Frans av Assisis dramatiske brudd med sin far. Da hun var 16 hørte hun Frans tale, og ble veldig grepet av det han sa. Til tross for at hennes foreldre nektet henne møtte hun Frans og hans medarbeidere i skjul for å lære mer. Hun ble senere nonne, og grunnlegger av en klosterorden - klarissene. Hun ledet denne ordenen i 41 år.

Søstrene ved Klaradals kloster har gitt sitt liv til Kristi etterfølgelse, til arbeid og stillhetens bønneliv. Å ta imot gjester og dyrke grønnsaker til eget behov har sammen med undervisning vært søstrens arbeid. Hverdagene rammes inn av tidebønner - fire tidebønner synges daglig i kapellet og gudstjeneste feires fire ganger i uken. I bønnelivet, i kommunitetens fellesskapsliv og i møte med andre mennesker vil søstrene virkeliggjøre det fransiskanske kallet om å bygge Kristi kirke.

Her finnes det et gjestehus, så det er mulig å reise hit for å smake på klosterlivet, og delta i det bønnens liv som finnes her. Søstrene har også spilt inn en egen CD: "Tala ut med Gud - bibliska sånger från Klaradals kloster". De 18 sangene er hentet fra Salmenes Bok og Det Nye testamente, og selges i klostret. Man kan også skrive og bestille den.

Her finnes adressen:

Helige Franciskus Systraskap, Klaradals kloster, Lindåsvägen 22, 443 45 Sjövik. Tfn. 0302-432 60.

Dagen har også skrevet om Klaradals kloster. Du finner artikkelen her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=225391

Foto: Klaradals kloster/Svenska Kyrkan.

Ødeleggelsen av Kosovos kristne arv fortsetter

Mer enn 150 kirker og klostre, noen av dem som står på UNESCOs liste over bygninger som er spesielt bevaringsverdige, er blitt systematisk revet ned, brent eller sprengt i stykker, uten at FN eller EU har rørt en finger. Serbiske nonner kan i dag kun besøke restene av sine klostre under militærbeskyttelse. Det skjer samtidig med at den kristne befolkningen blir fordrevet med EUs godkjennelse.


Dokumentasjonen over disse overgrepene finnes i en meget lesverdig bok som ganske nylig kom ut: Monica Papazus: Kosovo - frontlinjen mellom kristendom og islam.


Monica Papazus, som er rumener, og ekspert på området, kan også fortelle at på få år, og på samme måte, er minst 40 assyriske kirkebygg i det sørøstlige Tyrkia og det nordlige Irak systematisk blitt ødelagt. Siden 1998 er 2000 kirkebygg blitt nedbrent eller sprengt i Indonesia. I det nordlige Nigeria er tallet på ødelagte kirker over 200, og vi hører om ødelagte kirkebygg i Pakistian, Irak og Iran, i tillegg til myrdede prester og fordrevne menigheter.


Hvorfor ties det om dette? Hvorfor er det så få som protesterer?

Jeg regner ikke med å få så mange kommentarene til denne bloggartikkelen (jeg håper jeg tar feil!). Det er lettere å skrive om Lakeland eller noe annet, enn å skrive om dette. Jeg undres på hvorfor?


Faktum er at 1000 års kristen kultur ikke bare vandaliseres, men fjernes fullstendig og rykkes opp med rot. Monica Papazus dokumenterer med bilder og fakta det som skjer. Kors rives ned av bygniger, kirkegårder blir ødelagt og vandalisert.


I Kosovo er 250.000 serbere fordrevet fra det landområdet som alltid har vært bebodd av serbere, og som deres muslimske erobrere har forsøkt å fordrive dem fra gjennom århundrer. Siste forsøk på dette var da Hitler og Himmler opprettet to muslimske SS divisjoner på Balkan bestående av muslimer fra henholdsvis Albania og Bosnia. Nå lykkes de. Europa er taust. Stille siter vi og ser på at dette skjer!


Handsar SS divisjonen lykkes ikke bare å sende Balkans jøder til utryddelsesleirene, men de hadde også som mål å utrydde sigøynerne og serberne. Selve arkitekten bak "Endlösung" for Kosovo og Bosnia var stormuftien av Jerusalem, Mohamed al-Hussein, Yassir Arafats onkel. Han samarbeidet med Himmler og Hitler. Hans berømte ord kjenner dere sikkert: "Det er en innlysende likhet mellom islam og nasjonalsosialismens prinsipper." I dag lykkes man med "endlösung". Serberne fordrives og deres kirker og klostre ødelegges, mens EU og FN ser på uten å gjøre noe som helst for å redde Europas kristne arv. Så hjelpe oss Gud!

Den udelte kirkes tro - landet med de vide grenser

På vei hjem fra Oslo idag kjøpte jeg med meg Peter Halldorfs (bildet) nyeste bok, som nettopp er oversatt til norsk: "Duften av de hellige". Jeg har ikke rukket å lese mer enn forordet, men jeg finner innholdet så interessant at jeg vil dele noe av det Peter skriver der med bloggens lesere.

Peter Halldorf skriver om sin egen trosvandring: "Den som ferdes tilstrekkelig langt på en vei, passerer til sist a point of no return. For min egen del ligger dette punktet bak meg. Jeg er visselig bare i begynnelsen av min pilegrimsferd, likevel har mye falt på plass. Den udelte kirkes tro for meg er blitt landet med de vide grenser. I kirkens første årtusen, før bruddet mellom øst og vest i 1054, finnes vår felles trosarv. Den grunn som fremtidens kristne enhet kommer til å hvile på."

Peter understreker også betydningen lesningen av Kirkefedrene har fått for ham: "I dette møtet har lesningen av kirkefedrene, samt de teologer som i de siste århundrene har vitalisert den åndelige arv etter dem, vært avgjørende. Enda viktigere har likevel møtet med den levende tradisjon vært, først og fremst i klostre og kirker i den orientalske og østlige kristenhet.... Våre forsøk på å gestalte Kristi etterfølgelse, i liv og fellesskap, må trolig baseres på lenge prøvet erfaring for ikke å smuldres opp i den dyptgående krise vår vesterlandske sivilisasjon, og med den dens kristenhet, bare befinner seg i begynnelsen av. Kanskje er vår stilling i dag like utsatt som i de mørke epoker da en fornyelse av klosterlivet reddet evangeliet for kommende generasjoner."

Jeg deler Peters synspunkter helt og fullt. Lik Peter har jeg passert punktet hvor det er "no return". Jeg har funnet hjem.

Gjenopprettelse av kirken vil komme fra klostrene

På årets siste dag lar jeg den lutherske teologen, motstandsmannen, kommunitetsmedlemmet og martyren Dietrich Bonhoeffer (bildet) få ordet. Ordene jeg siterer ham på idag er profetiske ord om håp for det nye året:

"Gjenopprettelsen av menigheten vil helt sikkert komme fra en ny form for klosterliv, men dette vil ikke ha noe til felles med det gamle. Det vil baseres på et liv som springer ut av kompromissløs troskap mot Bergprekenen, i en etterligning av Kristus. Jeg tror at tiden er kommet da vi må samle mennesker om dette."

Noe av det som har gledet meg mest i det året som snart går over i historien, er opprettelsen av stadig flere kommuniteter, både i USA og på det europeiske kontinentet. Disse består av menn og kvinner, unge og gamle, som ønsker å leve liv i Kristi etterfølgelse og som har den første menigheten og den tidlige klosterbevegelsen som sine idealer. Disse nye kommunitetene er ikke ensartede. Noen av dem er tverrkirkelige, andre har knyttet seg til kirkesamfunn eller menigheter, og noen står utenfor det vi kjenner som organisert kristendom. Noen av dem har også hentet mye fra 1500 tallets anabaptister. De nye kommunitetenes særpreg er en salig blanding av nytt og gammelt. Her finnes et tidebønnsliv, både et privat og et felles andaktsliv, feiring av nattverden, et liturgisk gudstjenesteliv, eller man møtes til frie samlinger rundt Guds ord. Man lever enkle liv, mer i tråd med en bærekraftig utvikling, og blir også en stille protest mot materialismen. Man studerer livene til hellige menn og kvinner, for å lære og inspireres av dem. Samfunnet med de hellige settes høyt. Enkelte bor da også sammen, eller de bor i nærheten av hverandre, og kan komme sammen ofte for å be, bryte brødet og ha fellesskap.

Vi begynner å se konturene av noe lignende i Norge også, og det er min bønn at vi innen 2008 skal se en slik kommunitet bli realitet her også. Min drøm er at jeg selv, og min familie, skal bli en del av en. Vi deler lengsler og drømmer med flere, det vet jeg. Gjennom bloggen er jeg blitt kjent med flere. Ta gjerne kontakt om du er interessert. Gjennom nye artikler på bloggen vil du stifte bekjentskap med andre som bærer på de samme drømmene og lengslene, og som har realisert dem.

La oss ikke glemme det Bonhoeffer sier: "Det kristne fellesskap betyr fellesskap ved Jesus Kristus og i Jesus Kristus. De finnes ikke noe kristent fellesskap som er mer, og heller ikke noe som er mindre enn dette. Både det korte møte som skjer en gang og i det daglige fellesskap som varer i flere år, er kristent fellesskap bare dette. Vi tilhører hverandre ene og alene ved og i Jesus Kristus. Det betyr for det første at en kristen trenger den andre for Jesu Kristi skyld. Det betyr for det annet at en kristen kommer til en annen bare ved Jesus Kristus. Det betyr for det tredje at vi i Jesus Kristus er utvalgt for evighet av, tatt imot i tiden og forenet i evigheten."

Å være hos Gud

Denne setningen: Å være hos Gud ble spesielt meningsfull for meg i går, en dag som ikke var så god. Det ble en dag med smerter, hjerterytmeforstyrrelser, frostrier og oppkast. Ikke mye ork til å lese noe, eller arbeide med noe. Men Tidebønnboken min har fulgt meg idag. Og lik munken fra Valaamo som sitter under en bjørkestamme i skogene rundt Lagodasjøen og leser i Salmene, har jeg bedt mine tidebønner, og funnet hvile i dem. Å søke indre stillhet handler ikke bare om en stille tid på et stille sted. Det er ikke bare et spørsmål om å dempe indre stemmer og finne indre fred. Ørkenfedrene på 300-tallet var ikke så opptatt av å være alene, som de var av å være hos Gud. Det stille stedet vi søker, er ikke bare et sted der vi er for oss selv. Det er også et sted hvor vi er sammen med En. Det er ikke bare et sted for taushet. Det er også et sted for samtale. Og lytting. I går ble det mest av det siste. I går var det bare godt å være hos Gud. Det kjentes godt å bare tegne seg med det hellige korsets tegn på sin panne og på sitt bryst, og bare overlate sitt liv i Herrens hender. Jeg liker veldig godt den daglige rytmen, med de ulike gjøremålene som min dag inneholder. I går ble den rytmen brutt. Slike dager kjenner man hvor sårbar man er, så utlevert med sin kamp, sin sykdom. Da er det godt å være hos Gud. Han som har lovet i Sitt ord at Han aldri vil slippe oss, og aldri forlate oss. Når disse linjene skrives er det blitt midnatt. Jeg skal be mitt completorium før jeg legger meg. Akkurat det å legge seg gruer jeg meg for. Natten som var ble ikke god. Natten er ofte verst med hensyn til hjerterytmeforstyrrelsene. Men jeg tar med meg et ord fra Ord 35,10: "Han som lar lovsanger lyde i natten." Jeg skal lytte etter dem. Hos profeten Sefanja leser vi: "Herren din Gud er i din midte, Han er Den Mektige som frelser. Han skal fryde seg over deg med glede. I Sin kjærlighet gir Han deg hvile, Han fryder seg over deg med jubel." (Sef 3,17) Jeg tar med meg det ordet også. Og jeg ber som jeg så ofte ber: "Kjære Jesus: Om jeg våkner, så er Du hos meg. Om jeg ikke våkner, så er jeg hos Deg."