Johannes Kleppa: Ja! Vi trenger evangeliske klostre

Når noe er for godt til å være sant så er det som regel det! Men i dette tilfellet er det utvilsomt sant. Det har stått på trykk i selveste Dagen, med tittelen 'Treng vi evangeliske kloster?'

Den tidligere redaktøren for Dagen, Johannes Kleppa (bildet), som er en klok og sindig mann som jeg har djup respekt for, konkluderer med et rungende ja. For enkelte er det mildest talt oppsiktsvekkende. Kleppa er jo tross alt fra vestlandske indremisjonsselskap. For andre er dette egentlig ikke så merkelig. Det er bare en naturlig konsekvens av å lese kirkens historie. Men det er nok umusikalsk for en del. Hadde det vært noen annen enn Kleppa ville de raskt ha vært ute for å stemple vedkommende som 'på vei til Rom'. Jeg kjenner noen slike. En av dem, en omreisende ung emmisær som har påtatt seg oppgaven med å refse alle som ikke ser verden slik som ham, sender stadig meldinger og eposter til meg så fort jeg skriver noe som kan minne om 'katoliserende tendenser'.

Men nå har selveste Egil Grandhagen fra Misjonssambandet og Johannes Kleppa fra Vestlandske Indremisjonsselskap slått fast at kloster, ja, de har betydd og betyr enormt mye for spredningen av evangeliet! Egil Grandhagen, har på mesterlig vis, dokumentert det i en egen bok til og med. Kleppa har merket seg dette.

Men Kleppa har selvsagt også på egenhånd lest og forstått betydningen av klosterbevegelsen gjennom tidene. Så er det å håpe at andre våger seg på å faktisk lese kirke- og misjonshistorien med åpne øyne. Det skal ikke mer til.

Nå oppdager også Ungdom i Oppdrag dette, og inviterer sågar Grandhagen til Grimerud for å snakke om klosterbevegelsens betydning. Og i USA, Canada og Europa begynner den nymonastiske bevegelsen å slå røtter. Den henter sin inspirasjon fra ørkenfedrene og klosterbevegelsen, og kroppsliggjør evangeliet blant samfunnets marginaliserte.

Johannes Kleppa konkluderer slik, og som jeg selv har konkludert:

Eg ser gjerne at vi kunne få evangeliske sentra der vi tek med oss impulsar frå den tidlege klosterrørsla inn i dette, slik at det kan verta tid og rom for stille konsentrasjon om Ordet og bøna, med den erfaringsdimensjonen som ligg i den personlege gudsrelasjonen og det enkle livet – der fokuset ikkje berre er aktivitet, men åndsmakt. Det ville vera godt om vi fekk meir av denne dimensjonen også i våre personlege liv.

Du kan lese Kleppas gode artikkel her:

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/innspel/Treng-vi-evangeliske-kloster-296806

Foto: Dagen

Hjemmesnekret tro og personlig bibellesning, del 1

Vår tid er preget av mye hjemmesnekret tro. Man plukker litt her, og litt der, og setter det så sammen til det som er ens egen tro og overbevisning. Dette skjer ikke bare i såkalte nyreligiøse grupper, men er også blitt et utbredt fenomen blant enkelte kristne. Noe av det som karakteriserer sistnevnte gruppe, er at de som bedriver denne formen for selektiv sjølplukk i Bibelen, er at de for det meste holder seg borte fra menigheten og går sjeldent eller aldri på møter. Troen er blitt privatisert.

Johannes Kleppa, redaktør for Dagen/Magazinet skriver om privatisert bibellesning, i en leder i Velsignet helg i går. Han er inne på det vi med rette kan kalle hjemmesnekret tro:

"Vi lever i det vi kaller postmodernismen, og denne ber i seg ei misforstått form for individualisme, der denne delvis får egoistisk, relativistisk og privatisert form. Den einskilde vert seg sjølv nok, og ein tenkjer i lys av seg sjølv og vert subjektiv i sine oppfatningar. Fellesskapet og den objektive sanninga taper posisjon. Det pregar også kristenlivet og forholdet til Guds ord. Ein tenkjer lett at ein klarer seg på eiga hand som kristen ved å lesa i Bibelen for seg sjølv og gjerna seg opp si eiga meining ut fra det ein les.

Slik tenkjer ikkje Skrifta. Etter Guds ord høyrer vi til i den kristne forsamlinga, og vi skal høyra Guds ord og granska Skriftene som del av livet i forsamlinga. Då får vi det korrektivet og den oppbygginga for trua og livet som ligg i Guds folk, nådegåvene og forkynninga. Problemet er ikkje at folk driv med personleg bibelstudium - tvertimot bør det gjerast mykje meir. Problemet er at mange er for alt for lite i den kristne forsamlinga og høyrer alt for lite forkynning og undervisning. Det skaper ei usunn privatisering av kristenlivet og ei misforstått individualisering av forholdet til Guds ord.

Det er ein form for åndelig hovmod om vi trur at vi kan klara oss med det personlege bibelstudiet, eller at vi ikkje treng den hjelpa som ligg i den historiske bibeltolkinga. Privatisering av bibellesninga er å oversjå det som ligg i dei ulike nådegåvene til å forkynna og undervisa, og det er å sjå bort frå den plassen Skrifta har i forsamlinga. Bibellesning og forkynninga må gå hand i hand - om bibellesinga skal få sin rette posisjon og funksjon."

Så langt Johannes Kleppa. Jeg tror Kleppa er inne på noe særdeles viktig. Jeg skal komme tilbake til dette i en ny artikkel, hvor vi skal se nærmere på betydningen av å forstå Skriften sammen med menigheten. Vi har nemlig mye å lære av synagogegudstjenesten og den første kristne forsamlingen.

(fortsettes)

All kraft kommer fra Ordet om korset

Redaktør Johannes Kleppa i Dagen/Magazinet skrev lørdag en leder som burde få stor oppmerksomhet i den åndelige situasjonen som landet vårt befinner seg i for tiden. I lederartikkelen skriver Kleppa:

"All kristen tenkning, lære, forkynning, tru og praksis må prøve seg sjølv på kor ein står i forhold til krossen."

Det lyder jo så selvsagt, men er slett ikke det - dessverre.

Redaktør Kleppa siterer Peter Halldorf. I en artikkel i tidsskriftet Over Alt, om helliggjørelse og spiritualitet tar Peter Halldorf opp forskjellen mellom petakostal spiritualitet og den spiritualiteten som kirkefedrene sto for. Halldorf sier at den avgjørende forskjellen er synet på korset i den kristnes liv. Om dette skriver Johannes Kleppa:

"I petakostal tenking vert 'døden med Kristus'eit stadium vi passerer, ikkje noko som stadig må pågå," og så siterer han Halldorf:

"I pinserøsla begynte vegen å leia frå krossen, ikkje til krossen, krossen var noko ein la bak seg for å leva i Andens triumferande liv."

Hva er konsekvensen av dette? Jo, skriver Kleppa:

"Krossen vert noko sjølvsagt som ligg der som eit utgangspunkt, medan fokuset er på Anden og Andens gåver. Då vil også Andens gåver overskygga og fortrenga Andens frukter, slik at det skjer ei tyngdepunktsforskyving frå det indre åndelege livet med Gud, sjølve den kristne identiteten, til ein ytre aktivitet, utsida av kristenlivet. Det er ein retning bort frå sunt kristent kraftfokus ved krossen til ei usunn åndsfokusering som ikkje er krossmerkt."

Jeg skulle ønske mange tok seg god tid til å lese Johannes Kleppas leder. Jeg tror han er inne på noe særdeles viktig. Kleppa mener at vi absolutt har et stort behov for kraft, for vi eier ikke kraft i oss selv til et hellig liv.

"Problemet er at vi lett søkjer denne krafta på feil vis, at vi misforstår kva Guds kraft er og korleis han gjev kraft. Det endar i at vi lever og arbeider i eiga kraft i skinn av at det er Andens kraft. Det vil over tid slita oss ut i vår tru, vårt gudsliv og vårt kristenliv. Difor er det avgjerande at vi søkjer kraft i samsvar med Guds ords tale om åndskraft. Det vil gje sunn kraft i livet vårt. Denne krafta er retta mot Golgata og går ut frå krossen, Ordet om Jesus krossfest."