Velkommen hjem!

Jeg ble så glad når jeg så denne tegningen i dag! Det jublet både inni meg og boblet over i kroppen min. Tegningen forteller historien om hvordan den kristne apologeten Ravi Zacharias ble tatt imot av Jesus i himmelen, da han døde tirsdag.

Ja, slik er det! Slik er velkomsten hjemme hos Gud, når sølvsnoren som binder tid og evighet sammen, slites over, og det settes punktum for levd liv på jorda. Da fortsetter det inn i evigheten.

Slik var det for Ravi Zacharias, for Egil Grandhagen, for David Pawson - tre som de siste dagene har kjempet ferdig den gode strid, fullendt løpet og som er hjemme hos Gud.

Vår himmelske Far løper oss i møte.

Å gå fra livet til døden er den store omfavnelsen! For da er ikke døden mer. Da fortsetter livet hos Gud.

Forfremmet til herligheten

Den stillfarne forkynneren, sjelsesørgeren og veilederen og tidligere generalsekretæren i Misjonssambandet, Egil Gtandhagen (bildet) er død, 72 år gammel. Med Grandhagens død har kristen-Norge mistet en av sine mest markante skikkelser.  Han stakk seg aldri fram, men gjennom levd liv, bar han med seg en atmosfære som fikk folk rundt ham til å føle seg vel, sett og bekreftet og på en så stillferdig måte bar han med seg vitnesbyrdet om Kristus, korsfestet og oppstanden.

Jeg fikk lære ham å kjenne gjennom tidebønnene på den gamle husmannsplassen Bringen, som lå undersmåbruket han og hans kone hadde kjøpt i Søndre Land. Site gangen jeg feiret gudstjeneste sammen med Solveig og Egil, insisterte han på å hente meg med firehjulingen sin, nede ved veien og kjøre meg til husmannsplassen. Da var han synluig svekket av sykdom, men han synes det var for galt at en Parkinsons-pasient skulle gå veien over jordene. Da gudstjenesten var over, kjørte han meg tilbake til bilen. Vi omfavnet hverandre, takket Gud for hverandre og sa at vi skulle fortsette å be for hverandre. Han kjørte et lite stykke bortover veien, før han snudde seg og vinket. Det er det siste minnet jeg har av denne flotte mannen.

De siste årene var preget av sykdom, og hans helse ble stadig mer svekket. I denne utfordrende situasjonen sto ham frem ærlig og sann med livet, noe som ble til stor hjelp for meg. Her var ingen overåndelighet, men en trygg forvissning om at selv om vi ikke alltid forstår Gud, så er vi elsket. Egil Grandhagen var et overgitt menneske, en lysende skikkelse som alltid pekte på Kristus - både med sine ord, men ikke inst gjennom sitt levde liv. Han vil bli djupt avnet.

Billedtekst: Egil Grandhagen er død. Foto: Fjellhaug skoler.

Ikonutstilling og foredrag om keltisk kristenarv

Til alle mine venner i Gjøvik/Toten området

I morgen - tirsdag 30. august - får du en unik mulighet til å se de blendende vakre ikonene til Ossama Mossleh(bildet). De blir utstilt på gården til Solveig og Egil Grandhagen i Søndre Land. Utstillingen er åpen fra 17.00-19.00. Dette er en helt unik anledning til å se ikonene til Syrias fremste ikonmalere. Jeg var så heldig å få se dem i fjor, og gleder meg til å se dem igjen.

Så vil jeg minne om at en annen ikonmaler, Sven Aasmundtveit, som er pastor i Toten frikirke vil holde et foredrag om våre keltiske kristenrøtter etter gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet på Eina, torsdag 8.september kl.1800. Dette er også en sjelden anledning til å bli kjent med hvordan den kristne tro kom til Norge, og hva som kjennetegnet den.

Johannes Kleppa: Ja! Vi trenger evangeliske klostre

Når noe er for godt til å være sant så er det som regel det! Men i dette tilfellet er det utvilsomt sant. Det har stått på trykk i selveste Dagen, med tittelen 'Treng vi evangeliske kloster?'

Den tidligere redaktøren for Dagen, Johannes Kleppa (bildet), som er en klok og sindig mann som jeg har djup respekt for, konkluderer med et rungende ja. For enkelte er det mildest talt oppsiktsvekkende. Kleppa er jo tross alt fra vestlandske indremisjonsselskap. For andre er dette egentlig ikke så merkelig. Det er bare en naturlig konsekvens av å lese kirkens historie. Men det er nok umusikalsk for en del. Hadde det vært noen annen enn Kleppa ville de raskt ha vært ute for å stemple vedkommende som 'på vei til Rom'. Jeg kjenner noen slike. En av dem, en omreisende ung emmisær som har påtatt seg oppgaven med å refse alle som ikke ser verden slik som ham, sender stadig meldinger og eposter til meg så fort jeg skriver noe som kan minne om 'katoliserende tendenser'.

Men nå har selveste Egil Grandhagen fra Misjonssambandet og Johannes Kleppa fra Vestlandske Indremisjonsselskap slått fast at kloster, ja, de har betydd og betyr enormt mye for spredningen av evangeliet! Egil Grandhagen, har på mesterlig vis, dokumentert det i en egen bok til og med. Kleppa har merket seg dette.

Men Kleppa har selvsagt også på egenhånd lest og forstått betydningen av klosterbevegelsen gjennom tidene. Så er det å håpe at andre våger seg på å faktisk lese kirke- og misjonshistorien med åpne øyne. Det skal ikke mer til.

Nå oppdager også Ungdom i Oppdrag dette, og inviterer sågar Grandhagen til Grimerud for å snakke om klosterbevegelsens betydning. Og i USA, Canada og Europa begynner den nymonastiske bevegelsen å slå røtter. Den henter sin inspirasjon fra ørkenfedrene og klosterbevegelsen, og kroppsliggjør evangeliet blant samfunnets marginaliserte.

Johannes Kleppa konkluderer slik, og som jeg selv har konkludert:

Eg ser gjerne at vi kunne få evangeliske sentra der vi tek med oss impulsar frå den tidlege klosterrørsla inn i dette, slik at det kan verta tid og rom for stille konsentrasjon om Ordet og bøna, med den erfaringsdimensjonen som ligg i den personlege gudsrelasjonen og det enkle livet – der fokuset ikkje berre er aktivitet, men åndsmakt. Det ville vera godt om vi fekk meir av denne dimensjonen også i våre personlege liv.

Du kan lese Kleppas gode artikkel her:

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/innspel/Treng-vi-evangeliske-kloster-296806

Foto: Dagen

Ungdom i Oppdrag: Vi er en moderne klosterbevegelse

Dette er nesten litt i overkant av hva jeg kunne ha drømt om og håpet på!

Den tidligere generalsekretæren i Norsk Luthersk Misjonssamband, Egil Grandhagen (bildet), underviser i dag på arbeidermøtet til Ungdom i Oppdrag, om klosterbevegelsen!

Og Ungdom i Oppdrag, Andreas Norli, ønsker å hente inspirasjon fra kirkens røtter.

'Vi er ikke nonner og munker, de fleste studentene blir her bare noen år, men vi har likevel mye til felles med de monastiske kommunitetene i kirkehistorien, sier den nasjonale lederen for Ungdom i Oppdrag, til Dagen i dag.

Og han begrunner dette med følgende:

'Basene (til Ungdom i Oppdrag) kjennetegnes av mennesker som lever i en rytme av bønn, bibellesning, personlig refleksjon, i tillegg til misjon, barmhjertighetsarbeid og praktisk arbeid. Alle disse handlingene kjennetegnet de monastiske kommunitetene ...'

Wow! Alle de som har fulgt bloggen min noen år nå forstår at jeg er bittelitt (!) begeistret i dag! Dette gleder jeg meg stort over og koster på meg et aldri så lite halleluja. Både for Grandhagen og UIO. Det skal bli spennende framover når flere griper visjonen om den ny-monastiske bevegelsen, en bevegelse som har slått rot i mange land og brakt med seg så mye velsignelser. Mennesker over alt bærer på en djup lengsel etter å leve med en bønnerytme for hverdagene, en rytme som også strekker seg ut til andre i praktisk nestekjærlighet.

Foto: Fjellhaug skoler.

Blendende vakker ikonutstlling

Ikonmaleren Ossama Mossleh vokste opp i Gamlebyen i Damaskus, nær huset til disippelen Annanias, som vi kan lese om i Apostlenes gjerninger. Hans skolevei gikk forbli 'den gaten som kalles den rette' (Apg 9,11 flg)

I går ettermiddag fikk May Sissel og jeg del i den store gleden ved å delta på en ikonutstilling på gården til Solveig og Egil Grandhagen i Søndre Land, hvor Ossamas blendende vakre ikoner var utstilt. Det er tydelig at de er blitt til under bønn!

Det er ikke bare sørgelig, men en stor skam, at Ossama Mossleh ikke fikk komme til Norge for å vise ikonene han har malt, men takket være den strålende innsatsen til Kirsten og Svein E. Sandvold, som har tatt på seg ansvaret med å reise rundt med denne ikonutstillingen får mange anledning til å se dem. I går var det spesielt interessant fordi den tidligere generalsekretæren i Misjonssambandet fortalte så interessant, kunnskapsrikt og levende om den spennende og levende syrisk-kristne tradisjonen. St

45 år gamle Ossama Mossleh var som ung gutt med på dugnadsarbeid ved gjenreisningen av Deir Mar Musa klosteret - Mose kloster - og en ørken-eremitt lærte ham å male ikoner. I Damaskus arbeidet Ossama Mossleh som lærer ved siden av å være ikonmaler. På grunn av den svært vanskelige situasjonen i landet, mistet han lærerstillingen, og så seg nødt til å flytte. I dag bor han og familien i Zahle. Det er her hans kone, Therese, ble født. Nå livnærer han seg ved å male ikoner. Økonomien er anstrengt. Derfor er det en kjærkommen inntekt han får gjennom salgene av ikoner her i Norge.

May Sissel og jeg føler oss beriket og kjenner på en djup takknemlighet for at vi fikk muligheten til å se disse vakre ikonene. Ikoner er sannelig vinduer mot evigheten. Det var spesielt et ikon som har nattverdfeiringen på Øvresalen som vi ble så grepet av.

Billedtekst: Jeg står ved siden av noen av ikonene som ble stilt ut i en gammel tømmerstue på gården til Grandhagen.

Tidligere gen.sek i Misjonssambandet peker på klosterbevegelsen!

Bloggen har i dag en gjesteskribent, Øystein Lid, som har skrevet en svært interessant og innsiktsfull artikkel om avskjedsforelesningen til Egil Grandhagen (bildet), 1. juni. Grandhagen var i nesten 20 år generalsekretær for Norsk Luthersk Misjonssamband. De siste årene har han forsket og undervist ved Fjellhaug utdanningssenter:

- Mitt studieprosjekt nr. 1 de siste årene, har vært å undersøke kildematerialet for den gamle kirkes misjon mot øst og fortelle denne historien for norske lesere, begynte Grandhagen.

Overgitte til Herren Kristus
På jakt i syriske kjelder, så vel som arameiske, farsiske og kinesiske (riktig nok i oversatt form), har ikkje misjonshistorikaren mangla spor etter kristen misjon. Grandhagen oppdaga at misjonsverksemda ofte var knytt til kloster og vandrande munkar.

- Sporene etter misjonærene er mange, og ofte er de også tydelige. Noen av dem har gått 12.000 km til fots for å komme til sitt bestemmelsessted. Andre ble drept underveis av ulike årsaker. Deres iver og hengivenhet til han som var deres Herre og Mester, har gjort et sterkt inntrykk på meg, sa Grandhagen.
Misjonshistorien i Asia i det første årtusen er mykje prega av forfylging. Som Grandhagen uttrykkjer det: «Zoroastrister, muslimer, buddhister og daoister var tung misjonsmark». Men det var ikkje umogleg. Ved overgangen til eit nytt millenium «kunne Østens kirke rapportere om 250 bispedømmer organisert i 20 kirkeprovinser ledet av en metropolitt og 12 millioner medlemmer». Det utgjorde den gongen 5 prosent av verdas befolkning.

Korleis greidde dei det?
Så kjem Grandhagen til det avgjerande spørsmålet: Kva var løyndomen? Korleis greidde den kristne kyrkja dette? Svaret misjonshistorikaren har funne fram til er klosterrørsla og klosterskulen. Grandhagen kallar det «den teologiske skolen» i Edessa, men det var munkar både som var både elevar og lærarar. Den tidlegare NLM-generalens høge vurdering av klosterrørsla er verdt å lytta til:

«Det begynte med den asketiske bevegelse tidlig på 200-tallet. Denne var i startfasen svært radikal, og mange hevdet at kristne ikke burde gifte seg, da Jesu komme stod for døren, og det var viktig å prioritere det åndelige livet av all kraft. Senere ble bevegelsen mer en del av kirken, men hele veien en kritisk røst mot umoral og utglidninger i kirken. På 500-tallet blir bevegelsen sterkere institusjonalisert i store klostre som drives i en viss frihet til kirkens organisasjon. Dette århundre blir en fornyelsestid i klostrene, særlig ved innsatsen til Abraham av Kashgar. Mens de var i klosteret levde munkene et regelmessig åndelig liv som vekslet mellom fysisk arbeid og åndelig fordypning. De levde i nærkontakt med kristenlivets kilder, og brukte mye tid til Bibel-meditasjon og bønn. Erfaringsdimensjonen i livet med Gud ble viktig, men ikke løsrevet fra Skriften. Gudsrelasjonen handlet ikke bare om teori og dogmer, men om virkelige opplevelser av Guds nærvær. Livet i klosteret skjedde i perioder. Mellom disse var munkene ute og forkynte og underviste. Kirkens misjonærer var vandremunker. Vi finner lite spor av organisering, men desto mer av frimodig helhjertet overgivelse til oppdragsgiveren. Deres livsførsel gjorde et sterkt inntrykk, ikke minst på zoroastristene i Persia»

Også lekfolk
Det var riktignok ikkje berre munkar som dreiv med misjon, det gjorde også lekfolk.

- Østens kirke hadde ikke noen entydig misjonærtittel. Det hadde man heller ikke i vest. Utgangspunktet var apostlene. Det var deres oppgave å sørge for at evangeliet nådde ut til folkeslagene. Da snakker vi om de tolv og noen få andre. Dermed ble aldri misjon en sak for kirkens ledelse. Den ble i liten grad organisert, og kristne handelsmenn og soldater må ha spilt en betydelig rolle. Det samme kan sies om kristne på flukt. Men det miljøet der misjonstanken fikk de sterkeste røttene, var i den asketiske bevegelse og senere i klostrene, sa Grandhagen.

- Misjonen sprang ut av et miljø der åndelig fordypning og overgivelse til Herren, var selve hovedsaken. Da snakker vi om bibellesning, bibelmeditasjon og bønn som hovedingredienser i klosterfellesskapet. De som dro ut med evangeliet var folk som hadde møtt Herren, som gav avkall på familie og eiendom og som ønsket å tjene sin store oppdragsgiver, sa han i avslutninga.

Forslag til oppfølgar
Inspirerande frå Norsk Luthersk Misjonssamband. Me vonar det kjem ein oppfølgjar som tek for seg kva teologi dei første misjonærmunkane i Kina og Mongolia bar med seg. Og i kva grad den forma for kristendom som vann Asia for Kristus i det første årtusen også bør vera den føretrekte i Noreg. Basert på Grandhagen si førelesning skulle det då berre vera å leita etter dei stadene ein praktiserer eit «regelmessig åndelig liv som vekslet mellom fysisk arbeid og åndelig fordypning». Der du finn munkar og klosterfelleskap, som brukar mykje tid på Bibel-meditasjon, forkynning, bønn og åndeleg fordjuping – der finn du den sanne kristentrua.

Heile Grandhagen sitt føredrag kan lastast ned og lesast her.