Nye møter og seminarer

Som med så mange andre forkynnere mistet jeg alle avtalene for møter og seminarer som en konsekvens av korona-situasjonen. Både sommerens og høstens avtaler forsvant iløpet av noen få uker. Nå begynner forespørslene å komme på nytt.

Det gleder jeg meg veldig over, og tjenner stor takknemlighet for at noen vil ha besøk av en forkynner med Parkinsons. Det er ingen selvfølge. Det finnes de som ikke vil ha en predikant som sliter med sykjdom på besøk. Derfor er jeg så glad for de som vil ha meg på besøk. Det signaliserer for omverdenen at det er plass for alle.

Men det er noe interessant som skjer. Med unntak av en avtale, kommer samtlige forespørsler fra Norsk Luthersk Misjonssamband! Det gleder jeg meg også veldig over. Jeg kjenner meg godt hjemme blant sambandittene! Det var faktisk blant dem jeg holdt mine aller første andakter på 1970-tallet, i en av deres kvinneforeninger. Jeg takker Gud for deres troskap mot Guds ord, deres misjons- og evangeliseringsarbeid i inn- og utland, deres viktige barne- og ungdomsarbeid. Derfor er det en ekstra stor glede for meg når de første møteinvitasjonene for høsten 2020 og våren 2021 kommer fra nettopp Misjonssambandet. Så mye flotte mennesker som finnes hos disse mine trossøsken!

Jeg begynner å komme meg så smått etter bypass-operasjonen, og vil forsøke å ta på meg møter, seminarer og gudstjenester i den grad jeg har krefter til det. Send gjerne en melding i form av en SMS til 90525875, så ringer vi deg opp igjen.

Vårt arbeid er ikke knyttet til noe bestemt kirkesamfunn, så jeg taler i alle sammenhenger uansett kirketilhørighet. Når det gjelder seminarer er det to vi i hovedsak tilbyr:

1. Bønn med hvilepuls
2. Når livet ikke ble slik jeg hadde tenkt - kristen tro og kronisk sykdom

I løpet av noen uker offentiggjør jeg også et helt nytt seminar tilbud, men det skal jeg komme tilbake til.

I Hamarkirken søndag

Søndag 26.mai klokken 11.00 taler jeg i Hamarkirken. Det gleder jeg meg til. Jeg trives så godt sammen med Misjonssambandet. Hamarkirken holder til i Brukshuset. Om du er i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg!

Du finner Brukshuset i Stormyrveien 11.

Godt å tale i Hamarkirken

I dag talte jeg sittende. Det er første gangen, og det fungerte aldeles utmerket. Det blir nok ikke siste gangen. Kanskje dette er måten å gjøre det på! Beina bærer ikke lenger - i hvert fall ikke på de dårlige dagene. Parkinsons setter mer og mer sitt preg på mine hverdager, men så lenge jeg kan sitte og preke samtidig lar jeg ikke det hindre meg. En bekjentskap på Facebook sendte meg en link til et intervju med teologen Wayne Grudem her om dagen. Grudem, som er en fremragende ekseget i Det nye testamente, har også fått Parkinsons.  Han vil heller ikke gi opp. Heller ikke tjenesten. Det inspirerte meg veldig.

Det var godt å besøke Hamarkirken. Jeg liker meg i Misjonssambandet, og Hamarkirken er virkelig en flott forsamling. Så mange unge familier. Så mange flotte mennesker i alle aldersgrupper. Det er en forsamling det er godt å tale til. Åpent, og denne søndagen merket vi også Guds hellige nærvær påtagelig. Vi feiret nattverd og lovsangsteamet førte oss stillferdig til å knele for Jesu føtter.

Jeg talte om Maria fra Betania og hennes ekstravagante tilbedelse. Hun gav Jesus alt. Også sin økonomiske trygghet. Ved anledning skal jeg legge talen ut.

Takk til dere som ba for meg. Jeg merket godt forbønnen. Når man kroppslig sett er så svak som det jeg er for tiden, så merker man at man får nye krefter når noen ber for deg.

Jeg har talt i Hamarkirken noen ganger nå, og det er som å komme hjem til gode venner. Om det skulle være så heldig å bli spurt en annen gang, er det lett å takke ja. Takk, Ole Kristian Sameien, for ar dere også innbyr mennesker med kronisk sykdom. Takk at det er plass for oss. Det sier mye om menigheten du er pastor for!

Så innser jeg at det nok blir til at jeg må bli venn med rullestolen jeg har fått. Gode søster Eva på Engen kloster, som selv sitter i rullestol, har hjulpet meg til å innse at det faktisk er en velsignelse. Når beina skjelver og dirrer og ikke har kraft lenger, så er den god å ha.

16 åring med sterk lidenskap - vil nå barna i Mongolia med evangeliet

Hils på Aruynbold (bildet). Han er bare 16 år og kommer fra Mongolia. Aruynbold er grepet av Jesus, ja, så mye at han har én lidenskap: han vil nå de unådde i det området av Mongolia hvor han selv lever og da spesielt barna!

Mens de fleste norske 16 åringer er opptatt av helt andre ting, har Aruynhold en djerv visjon som han har gitt livet sitt for. Jeg skulle ønske mange av bloggens lesere kunne føre navnet hans opp på bønnelisten sin og be for ham. For det trenger han.

Gjennom 'School without Walls' får han opplæring i evangeliseringsarbeidet. 'School without Walls' er et prosjekt misjonsorganisasjonen Mission Eurasia driver.

Den kristne tro har ikke djupe røtter i Mongolia. I 1991 ble de fire første mongolerne døpt. Men veksten har vært eksplosiv. Nå finnes det 600 kristne forsamlinger spredt over hele landet, med tilsammen 50.000-100.000 medlemmer. De siste årene har det vært en stagnasjon i veksten. Det kan ha sammenheng med økende materialisme blant folk flest, og det faktum at sjamanismen har opplevd en kraftig oppblomstring den senere tiden.

Norsk Luthersk Misjonssamband har vært en pionermisjon i Mongolia og har arbeidet der i mer enn 20 år.

Hamar søndag

Jeg gleder meg til å tale i Hamarkirken søndag kl.11.00. Jeg trives så godt hos Misjonssambandet! Så mange flotte mennesker, som jeg er blitt veldig glad i.

Misjonssambandets forsamling i Hamar har fått navnet Hamarkirken, og holder til i Brukshuset. Er du i nærheten denne søndagen og har anledning til å komme hadde det vært veldig hyggelig å hilse på deg.

En liten lovtale til misjonsforeningene

I går var jeg så heldig å bli invitert til å tale i en liten misjonsforening tilhørende Misjonssambandet i Gjøvik. Jeg liker meg så godt blant "sambandittene" og har talt i denne sammenhengen flere ganger. Det er alltid en stor glede å gjøre det.

Mange av medlemmene av den lille misjonsforeningen har holdt sammen siden ungdommen. Nå er de godt voksne. I går holdt de også årsmøte. I den sammenhengen kom det frem at den lille misjonsforeningen hadde klart å samle inn over 85.000 kroner i 2016. Det er fantastisk. Pengene er overført til misjonskassen i Norsk Luthersk Misjonssamband, og skal brukes til det store misjonsarbeidet denne flotte organisasjonen driver. 85.000 kroner! Tenk på hvor mange hundretusener denne lille gruppen alene har samlet inn siden starten!

Og det er mange slike grupper rundt omkring i Norge. Medlemmene er arbeidsomme, nøysomme mennesker som har Jesus i hjertet og som brenner for at andre skal få høre om Ham.

Emmanuel Minos sa ved en anledning: Det er ikke oljen som har gjort Norge til et rikt land. Det er alle de små misjonsforeningene som har sørget for at Guds velsignelse er blitt hvilende over landet.

Jeg tror den godeste Minos hadde helt rett.

I dag takker jeg Herren for alle disse misjonsforeningene rundt omkring i Norge, og spesielt venneflokken her på Gjøvik, som så trofast har tjent Herren alle disse årene. De har hjulpet mange mennesker til tro, til bedre helse, til skolegang og alt det andre som en misjonsorganisasjon gjør.

Takknemlighet for min lutherske arv

Nylig døde en mann som skulle få avgjørende betydning for de første årene mine som kristen. Gunnar Brunstad sovnet stille inn på sin 91 års dag 22. november. Brunstad var residerende kapellan i kirken som vi sognet til. Jeg ble en kristen i 1972, og Gunnar Brunstad og sognepresten i Hunn og Vardal, Arne J.M Sky, skulle begge gjennom sin forkynnelse og gode prestegjerning få legge et solid fundament for min tro. Overfor begge disse to flotte prestene kjenner jeg på djup takknemlighet. Arne Sky har jeg hatt gleden av å treffe ved flere anledninger etter at han sluttet som sogneprest i Vardal. Gunnar Brunstad så jeg aldri mer igjen, men plutselig en dag så ringte han meg. Det ble nesten litt overveldende at han skulle huske meg. I dag - når han nå er hjemme hos Herren - kommer tårene, både i vemod, men også for den gode sjelesørgriske samtalen vi hadde. Nok en gang ga han meg noe verdifullt å leve videre på. Som han så ofte gjorde som prest i Hunn kirke. Slik også med Arne Sky.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for min lutherske arv. De siste årene har jeg vært så priviligert at jeg har fått mer kontakt igjen med disse røttene gjennom både Den norske kirke, Den evangelisk lutherske frikirke og Misjonssambandet. Det er jeg så glad for. Ikke minst kjenner jeg på gleden over disse kirkenes understreking av den gaven som Herrens måltid er. Å få del i Herrens kropp og Hans blod blir større og større for meg etter hvert som årene går.

Og jeg husker alle de sterke stundene rundt alterringen i Hunn kirke hvor vi knelte ned og fikk del i denne gaven. Det var rundt alterringen i Gjøvik kirke jeg opplevde min Åndsdåp.

Jeg har ikke noen av disse årene etter 1972 klart å forsone meg med at dette 'bare er et minnemåltid'. For meg har det alltid vært 'noe mer', og hva dette 'noe mer' har jeg fått en styrket forståelse for de siste 20-25 årene.

Og jeg er glad for disse kirkenes understrekning av lov og evangelium, et syn jeg deler. Og for deres understrekning av rettferdigjørelsen vi gis i Kristus.

Lagsbevegelsen - som her i Norge er luthersk - kan jeg ikke få takket nok. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag, hadde det ikke vært for det fundamentet som ble gitt meg, gjennom denne evangeliske bevegelsen. Den lutherske presten Anders Moen Kvalsnes fikk hjelpe en ung uerfaren kristen til å feste blikket på Jesus og stole på Ham alene. Det har båret meg alle år siden.

Så i dag - når jeg får innbydelser fra mine lutherske lagsbrødre - enten det er i Den norske kirke, Den evangelisk lutherske frikirke, Normisjon eller Misjonssambandet - takker jeg ja så langt det er mulig, av glede og takknemlighet for hva disse kirkene har gitt meg. De siste årene har jeg også møtt kristne søsken fra DELK, men aldri talt i deres menigheter, men jeg kjenner tilhørighet også hos dem.

I dag - i det vi allerede har startet på den andre adventsuken - takker jeg alle mine lutherske brødre og søstre - for alt de har betydd og betyr for meg under vandringen mot vårt felles mål. Takk for raushet når dere har invitert meg til å tale i deres kirker og bedehus.

125 år siden de første nordmennene dro ut som misjonærer til Kina

Når vi kom sammen i Kristi himmelfartskapellet i går markerte vi at det var på dagen 125 år siden daværende Det lutherske Kinamisjonsforbundet - nåværende Norsk Luthersk Misjonssamband - sendte ut sine første misjonærer til Kina. Det ble et stort takkeemne.

De åtte utsendingene som reiste ut 29. september 1891 reiste via England til USA. Fem ble i USA for å studere språk og engasjere norskamerikanere for Kinamisjon. Tre av de åtte reiste derimot direkte til Kina. Det var Johannes Brandtzeg (bildet), Ludvig Johnsen og Gjertine Aarestad. De tre misjonærene etablerte seg først i byen Hankou, som i 1951 var en av tre byer som ble slått sammen for å danne storbyen Wuhan i provinsen Hubei. Byen ligger ved elva Hans utløp i Yangtze.

Ludvig og Gjertine giftet seg med hverandre etter omlag et år i Kina. Men de var ikke gift lenge. Ludvig døde allerede i 1893. Heller ikke Brandtzeg ble lenge i Kina. I 1892 reiste han tilbake til Norge og ble senere generalsekretær for denne misjonsorganisasjonen. Et verv han hadde frem til 1931.

Men frøene var sådd til et stort og betydningsfullt misjonsarbeid for Misjonssambandet i Kina. Det er mange og gode grunner for å takke Gud for det Han har gjort gjennom denne misjonsorganisasjonen gjennom disse 125 årene. Gratulerer med jubileet.

Ved Mjøsas bredd sammen med Isak Syreren og hans åndelige råd

I går talte jeg på gudstjenesten til Misjonsambandet i Hamar. Det var en god opplevelse. Mange gode samtaler etterpå.

Etter gudstjenesten tok jeg bilen til Domkirkeodden, hvor jeg gikk langs en sti ned til Mjøsa i det vakre vårværet. Jeg satte meg på en stein for å lytte til bølgene som slo inn mot land. Den lyden liker jeg godt.

Der - i stillheten - lyttet jeg til Gud.

Ofte - når vi ber - blir bønnen ord formet med våre lepper. Men leppenes bønn blir bare ord, om ordene våre ikke har kontakt med hjertet vårt. Skal vi få kontakt med hjertet vårt, må vi av og til bli tause, og våge oss på stillheten. Bruke tid på å lære Guds stemme å kjenne. Det er ikke gjort på en dag eller to. Man må lære seg til å lytte.

Jeg kom til å tenke på en historie jeg leste i boken 'The Prayer of the Frog', som jeg har gjengitt i boken min: 'Ved stille vann', med undertittelen: 'Gudslengsel og hvile i en travel hverdag':

'Det var en gammel mann som alltid satte seg på bakerste benk i kirken. Hver gang satt han i en time. Kirkens prest tenkte at den gamle mannen sannsynligvis satt og ba. Etter mange dager gikk presten til slutt bort til mannen. Han ville vise ham litt pastoral omsorg og spurte ham: 'Hva sa Gud til deg?' 'Gud sa ingen ting. Gud bare lyttet'. 'Hva sa du til Gud da?' 'Jeg sa heller ingen ting. Jeg bare lyttet'.

Historien har mye å si om bønnens dybder. Og det er dette vi går glipp av å vår støyende og travle hverdag. 'Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall', leser vi i Salme 42,8. Og Paulus forteller oss om at Den Hellige Ånd er den som gransker dybdene i Gud (se 1.Kor 2,10). Så det er ennå mer land å innta for den som ber, leter og banker på.

Fra ryggsekken min tar jeg fram en liten bok jeg alltid bærer med meg. Det er en liten samling med betraktninger skrevet av Isak Syreren, en gang biskop i Ninive, våre dagers Mosul. Han levde på 600-tallet, og stadig vekk gir han meg noe jeg kan grunne på.

Som dette jeg leste i dag:

'Begjær ikke råd fra den som ikke lever samme liv som deg, samme hvor vis han måtte være. Det er bedre å betro seg til en som enkel og uten utdannelse, men som selv har erfaring, enn en lærd filosof som taler om hva han har utforsket men som savner erfaring'.

Vi kan ikke lese oss til alt. Vi kan heller ikke bygge vårt liv for andres tro. Vi må selv gjøre oss erfaringer med Gud. Og de gjør vi ofte når Han sender prøvelser i vår vei.

Den samme Isak skriver: 'Før mennesket er blitt prøvd ber hun til Gud som en fremmed'.

Og Isak Syreren gir oss dette rådet når vi skal be: 'Tal ikke til Ham som om du visste noe, men nærme deg Gud med et barns hjerte'.

Det ble en god stund der ved Mjøsas bredd. Rett ovenfor meg stod det en gang et kloster: St.Olavs kloster. Munkene der måtte ikke bare hatt en fantastisk utsikt til 'Innlandshavet', men her var det også pusterom for den som søkte stillheten - og Gud.

Takk gode Gud for Misjonssambandet!

I dag kjenner jeg på en djup glede og takknemlighet til Gud for Norsk Luthersk Misjonssamband!

Ikke bare for det store misjonsengasjementet, men også for tydelighet i en utydelig tid med hensyn til Bibelsynet.

Jeg er så glad for at jeg ved ulike sammenhenger har hatt privilegiet med å tale i flere av Misjonssambandets misjonshus og misjonsforeninger. Og gleden blir ikke mindre når jeg i dag - i dagens utgave av Dagen - leser uttalelsen fra Misjonssambandets rådsmøte 10.-12. oktober om Bibelen. Hør bare:

Siden starten i 1891 har bibeltroskap vært et viktig anliggende for NLM. Dette har også preget rådsmøtet denne gang.

Rådsmøtet i Norsk Luthersk Misjonssamband var samlet på Fjellhaug skole i Oslo 10.-12. oktober. Siden starten i 1891 har bibeltroskap vært et viktig anliggende for oss. Dette har også preget rådsmøtet denne gang.

Selve uttrykket er etterhvert blitt omstridt og har fått mye kritikk. Vi vil fastholde at troen på Jesus innebærer troskap og lydighet mot Guds ord. Med tanke på vår tid vil vi understreke følgende:

1) Bibelen er Guds avsluttede åpenbaring

Bibelen gir seg ut for å være Guds inspirerte Ord. (2. Tim 3,16) En rekke ord fra Jesus viser oss at han anerkjenner Det gamle testamente som fullt ut troverdig og pålitelig. Vi vil frimodig gjøre det samme, også når det gjelder det gamle testamentes omtale av historiske hendelser.

Å være kristen betyr å tro på Jesus som sin frelser. Slik sett tror vi ikke bare på en bok, men på personen Jesus Kristus som denne boken åpenbarer. For det er fra Bibelen vi henter budskapet om Jesus som Herre, frelser og forsoner. Svekkes tilliten til Bibelen, går det ut over en frimodig forkynnelse. Paulus takker menigheten i Tessalonika for at de tok imot forkynnelsen «ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror» (1Tess 2,13. Se også Gal 1,11).

2) Vår bibeltolkning er ikke ufeilbarlig

Vi fastholder at Bibelen er Guds tale til oss. Det er ikke det samme som å mene at vår tolkning og forståelse av Bibelens ulike tekster alltid er korrekt. Her vil vi oppfordre til ydmykhet. Vi leser alltid tekster med en forutforståelse. Nettopp av den grunn må vi ha som målsetting at det ikke er vi som korrigerer Bibelen, men at den skal korrigere oss.

3) Samtidig Guds Ord og menneskeord

Den treenige Gud er evig, allestedsnærværende, allmektig og uforanderlig. Han alene er den som «har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme» (1 Tim 6,16). Ved Jesu unnfangelse og fødsel ble Guds sønn sant menneske under våre kår, men uten synd. Vi kan tenke på lignende måte om forholdet mellom Bibelens guddommelige og menneskelige side. Bibelen er Guds Ord gitt gjennom mennesker ved Den Hellige Ånd. Visse nyanser i synet på Bibelens ufeilbarlighet har eksistert innen NLM, og i beslektede sammenhenger. Det har likevel hersket stor enighet om Bibelens autoritet for lære og liv.

4) Bibelen er enhetlig

Bibelen består av 66 bøker, Det gamle og Det nye testamente. Nøkkelen til en sakssvarende bibeltolkning ligger i å lese alle tekster i lys av budskapet om Jesus Kristus vår frelser. Dette fordi Det gamle testamente peker fremover mot Guds frelsesplan i Kristus, mens Det nye testamente taler om oppfyllelsen av denne frelsesplanen. I vår evangelisk-lutherske tradisjon har en slik bibellesning alltid stått sterkt.

Iblant er bibeltolkning krevende. Vi må for eksempel ta på alvor at tekstene har ulike sjangre. Noen er ment å gjelde enkelte situasjoner eller enkelte tider, særlig fordi Det gamle testamente har blitt oppfylt i og med Jesus Kristus. Bibelen er enhetlig og klar. Det er derfor avgjørende at enhver tekst forstås i et helbibelsk perspektiv.

5) Bibelen som øverste autoritet

Det har alltid vært spenninger mellom Guds og menneskers tanker. Derfor er det avgjørende at ulike ideologier, allmennetiske refleksjoner eller åndelige åpenbaringer som går ut over Skriften, ikke anvendes til å overprøve eller sette til side Bibelens veiledning.

Å hevde at kristne i dag kan tenke annerledes enn Bibelen om sentrale tema som frelse, misjonens nødvendighet, fortapelsens realitet og samlivsetiske spørsmål, mener vi er uforenlig med bibeltroskap. Vi erkjenner likevel at det kan være uenighet blant kristne om hvordan vi konkret skal tolke enkelte tekster. Det som samler oss er overbevisningen om at Bibelen skal ha det avgjørende ord når det gjelder hva som er sunn og sann kristendom.

Avslutning: Mange av våre brødre og søstre som lever under forfølgelse og vanskelige livsvilkår, viser stor bibeltillit. De er forbilder til ettertanke og inspirasjon. Bibeltroskap må ikke bare fremstå som et teoretisk anliggende. Det handler først og fremst om forkynnelse og etterlevelse av Guds ord i våre hjem, misjonsfellesskap, institusjoner og i samfunnet forøvrig.


«Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119,105).

Tidligere gen.sek i Misjonssambandet peker på klosterbevegelsen!

Bloggen har i dag en gjesteskribent, Øystein Lid, som har skrevet en svært interessant og innsiktsfull artikkel om avskjedsforelesningen til Egil Grandhagen (bildet), 1. juni. Grandhagen var i nesten 20 år generalsekretær for Norsk Luthersk Misjonssamband. De siste årene har han forsket og undervist ved Fjellhaug utdanningssenter:

- Mitt studieprosjekt nr. 1 de siste årene, har vært å undersøke kildematerialet for den gamle kirkes misjon mot øst og fortelle denne historien for norske lesere, begynte Grandhagen.

Overgitte til Herren Kristus
På jakt i syriske kjelder, så vel som arameiske, farsiske og kinesiske (riktig nok i oversatt form), har ikkje misjonshistorikaren mangla spor etter kristen misjon. Grandhagen oppdaga at misjonsverksemda ofte var knytt til kloster og vandrande munkar.

- Sporene etter misjonærene er mange, og ofte er de også tydelige. Noen av dem har gått 12.000 km til fots for å komme til sitt bestemmelsessted. Andre ble drept underveis av ulike årsaker. Deres iver og hengivenhet til han som var deres Herre og Mester, har gjort et sterkt inntrykk på meg, sa Grandhagen.
Misjonshistorien i Asia i det første årtusen er mykje prega av forfylging. Som Grandhagen uttrykkjer det: «Zoroastrister, muslimer, buddhister og daoister var tung misjonsmark». Men det var ikkje umogleg. Ved overgangen til eit nytt millenium «kunne Østens kirke rapportere om 250 bispedømmer organisert i 20 kirkeprovinser ledet av en metropolitt og 12 millioner medlemmer». Det utgjorde den gongen 5 prosent av verdas befolkning.

Korleis greidde dei det?
Så kjem Grandhagen til det avgjerande spørsmålet: Kva var løyndomen? Korleis greidde den kristne kyrkja dette? Svaret misjonshistorikaren har funne fram til er klosterrørsla og klosterskulen. Grandhagen kallar det «den teologiske skolen» i Edessa, men det var munkar både som var både elevar og lærarar. Den tidlegare NLM-generalens høge vurdering av klosterrørsla er verdt å lytta til:

«Det begynte med den asketiske bevegelse tidlig på 200-tallet. Denne var i startfasen svært radikal, og mange hevdet at kristne ikke burde gifte seg, da Jesu komme stod for døren, og det var viktig å prioritere det åndelige livet av all kraft. Senere ble bevegelsen mer en del av kirken, men hele veien en kritisk røst mot umoral og utglidninger i kirken. På 500-tallet blir bevegelsen sterkere institusjonalisert i store klostre som drives i en viss frihet til kirkens organisasjon. Dette århundre blir en fornyelsestid i klostrene, særlig ved innsatsen til Abraham av Kashgar. Mens de var i klosteret levde munkene et regelmessig åndelig liv som vekslet mellom fysisk arbeid og åndelig fordypning. De levde i nærkontakt med kristenlivets kilder, og brukte mye tid til Bibel-meditasjon og bønn. Erfaringsdimensjonen i livet med Gud ble viktig, men ikke løsrevet fra Skriften. Gudsrelasjonen handlet ikke bare om teori og dogmer, men om virkelige opplevelser av Guds nærvær. Livet i klosteret skjedde i perioder. Mellom disse var munkene ute og forkynte og underviste. Kirkens misjonærer var vandremunker. Vi finner lite spor av organisering, men desto mer av frimodig helhjertet overgivelse til oppdragsgiveren. Deres livsførsel gjorde et sterkt inntrykk, ikke minst på zoroastristene i Persia»

Også lekfolk
Det var riktignok ikkje berre munkar som dreiv med misjon, det gjorde også lekfolk.

- Østens kirke hadde ikke noen entydig misjonærtittel. Det hadde man heller ikke i vest. Utgangspunktet var apostlene. Det var deres oppgave å sørge for at evangeliet nådde ut til folkeslagene. Da snakker vi om de tolv og noen få andre. Dermed ble aldri misjon en sak for kirkens ledelse. Den ble i liten grad organisert, og kristne handelsmenn og soldater må ha spilt en betydelig rolle. Det samme kan sies om kristne på flukt. Men det miljøet der misjonstanken fikk de sterkeste røttene, var i den asketiske bevegelse og senere i klostrene, sa Grandhagen.

- Misjonen sprang ut av et miljø der åndelig fordypning og overgivelse til Herren, var selve hovedsaken. Da snakker vi om bibellesning, bibelmeditasjon og bønn som hovedingredienser i klosterfellesskapet. De som dro ut med evangeliet var folk som hadde møtt Herren, som gav avkall på familie og eiendom og som ønsket å tjene sin store oppdragsgiver, sa han i avslutninga.

Forslag til oppfølgar
Inspirerande frå Norsk Luthersk Misjonssamband. Me vonar det kjem ein oppfølgjar som tek for seg kva teologi dei første misjonærmunkane i Kina og Mongolia bar med seg. Og i kva grad den forma for kristendom som vann Asia for Kristus i det første årtusen også bør vera den føretrekte i Noreg. Basert på Grandhagen si førelesning skulle det då berre vera å leita etter dei stadene ein praktiserer eit «regelmessig åndelig liv som vekslet mellom fysisk arbeid og åndelig fordypning». Der du finn munkar og klosterfelleskap, som brukar mykje tid på Bibel-meditasjon, forkynning, bønn og åndeleg fordjuping – der finn du den sanne kristentrua.

Heile Grandhagen sitt føredrag kan lastast ned og lesast her.

Nytt luthersk nettverk etablert i Norge

Det skjer spennende ting blant våre lutherske venner! Den evangelisk lutherske frikirke, Normisjon, DELK, Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet, dannet 29. mars 'Luthersk nettverk'. Offentliggjøringen av nettverket skjedde i dag.                           

Til avisen Budbæreren sier generalsekretæren for Normisjon, Rolf Kjøde:

"Nettverket er opptatt av å styrke frimodigheten til alle som vil forkynne og veilede ut fra en klassisk bibelsk tro og tanke. Dette gjelder forkynnere og leder i organisasjonene, pastorer i frikirkene og ikke minst veldig mange prester i Den norske kirke. I 2007 skrev omtrent 400 prester at et vedtak om to syn i homofilispørsmålet kunne skape store problemer for deres tjeneste. Vi håper at nettverket kan bygge opp en tjeneste som samler disse gruppene og gir frimodighet til forkynnelse og fortsatt tjeneste ut fra en glad tillit til Bibelen som Guds ord."

Evangelisk luthersk nettverk understreker at deres teologiske plattform er en tillit til Bibelen som Guds åpenbarte og pålitelige ord. Nettverket er luthersk, men ønsker å ha gode relasjoner til kristne av ulik konfesjon som har samme holdning til Skriften.

Du kan lese mer her:

 http://budbareren.no/frikirken-er-med-og-oppretter-nytt-luthersk-nettverk

Sogneprest taler Guds ord midt imot

Han er ikke så rent lite freidig, sogneprest Jens Olav Mæland (bildet), når han i et intervju med hovedorganet for Norsk Luthersk Misjonssamband, Utsyn, proklamerer at "kristen sionisme er vranglære". Den tidligere feltpresten i sør-Libanon, foreleste også nylig om sine tanker om Israel og sionismen på Fjellhaug Misjonsskole i Oslo. Nå finnes det utvilsomt mange Israelsvenner i Misjonssambandet, men spørsmålet er om det er noen som imøtegår Mælands mildest talt oppsiktsvekkende uttalelser. Nå burde ikke Mælands anstrengte syn på Israel og Israelsvennene være ukjent. Luther forlag sørget nylig for å gi Mæland mulighet til å eksponere sitt syn gjennom en bok. Det er interessant å merke seg at Mælands kritikk av Israel ligger på linje med sine prestekollegaer Øyvind Sagedal og Odd Kristian Reme, som begge er palestinaaktivister.

Sognepresten i Etne bruker sionismen som et skjellsord. Han har tydelig erstatningsteolog, på linje med flere andre innen samme kirke.

Det er utrolig at det er mulig å lese Bibelen og ikke se at Gud for evig og alltid har lovet Israel sitt land. Gud har ikke forkastet sitt folk, og landløftene gjelder.

I intervjuet med Utsyn sier Mæland blant annet:

"Sionismen er i virkeligheten en eksklusiv ideologi som er dypt problematisk, og det er tragisk at kristne kan gi en slik ideologi en helhjertet teologisk støtte."

Det som virkelig er tragisk er vel at Mæland velger å tro at Gud har endret sine evige planer for Israel og jødene. For å sitere en leder i Dagen/Magazinet som omhandler intervjuet i Utsyn: "Sionismen er jo ikke noe annet enn tanken om at det jødiske folk har rett til et hjemland i folkets gamle kjerneområde. Hva er så galt med det?"

Det er mange gode grunner for at jeg ikke er medlem av Kirken, Den norske. Jens Olav Mæland er en av dem.

For å sitere lederskribenten i Dagen/Magazinet: "Jens Olav Mæland bruker sionismen som et skjellsord. For oss er det imidlertid et honnørord."

Foto: Grannar.no

Nordmenn vasser i penger - men har ikke råd til misjon

Torsdag var hovedoppslaget i Dagen/Magazinet dette:

"Reduserer tallet på misjonærer kraftig".

I dag er overskrifte i Aftenposten:

"Norge vasser i penger".

Har disse to oppslagene noen sammenheng? Både ja og nei. Verden opplever en økonomisk krise uten sidestykke. Derom hersker ingen tvil, og verre skal det bli. At enkelte setter i gang sparetiltak med tanke på egen økonomi og framtid er forståelig. Enkelte har opplevd krisen på kroppen, ved at de har mistet arbeidet eller blitt permitert. Men ferske tall fra Regjeringen viser overskudd på statsbudsjettet hvert år fram til 2048. I følge Aftenposten vil det toppe seg med over 100 milliarder kroner i 2020. Pengene kan brukes til sparing, skattelette eller nye offentlige prosjekter.

Samtidig som det går så det suser med mor Norge, er det uendelig trist å lese om det som skjer i Norges største misjonsorganisasjon. Misjonærstaben til Misjonssambandet blir nå redusert med nesten en tredel i år. Det er planlagt hjemreise for 60 misjonærer, og bare 10 blir erstattet. Misjonsfeltene som blir hardest rammet er Bolivia, Peru, Øst-Afrika, Japan og til dels Etiopia.

"Kongens bud har hast", het en bok jeg leste bare noen måneder etter at jeg ble en kristen i 1972. Den satte djupe spor. Jeg kjenner at det gjør noe med meg når misjonsarbeidet rammes. Konsekvensene av nedskjæringene til Misjonssambandet fører til at mennesker i disse landene som er nevnt fratas muligheten til å høre evangeliet, noen av dem vil dø uten å ha hørt det forkynt en eneste gang! Og mennesker som trenger vår hjelp og omsorg vil ikke få det. Misjonærer som har et kall til å reise ut, vil ikke kunne gjøre det fordi det ikke finnes penger til underhold.

Mens Norge vasser i penger!

Det er et veldig tankekors. I en annen tid, hvor vi ikke opplevde en slik velstand som nå, ble det bygget bedehus, mennesker opplevde misjonskall og ble sendt ut. Man sto i tro for det som lå foran. Jeg spør: hvor er trosmisjonene blitt av? Og hvor er nøden for alle de som ennå ikke har hørt?

Driver det som skjer i Misjonssambandet oss ned på kne? De venter der ute på misjonsfeltene. Venter på Guds ord. Skal vi sikre oss for en usikker fremtid, eller skal vi sikre oss at de får høre evangeliet? Tjener vi Mammon eller Gud? Jesus sa vi ikke kunne gjøre begge deler!

Om å melde seg ut av Den norske kirke eller ikke

Jeg tror at så lenge jeg har vært kristen har jeg hørt medlemmer av Den norske kirke, som også er medlem av en av de frivillige lutherske organisasjonene si at de får stå som medlemmer av Den norske kirke for å endre den innenfra. På de 37 årene som har gått siden 1972 har det motsatte skjedd. Taktikken om å påvirke Den norske kirke innenfra har mislykkes fullstendig. I dag er det forfallet og frafallet som mer og mer preger Den norske kirke, med tydelig vranglærende biskoper og prester i viktige bibelske spørsmål som omhandler ekteskapet og homofili. Derfor står det stor respekt av generalsekretæren i Norsk Luthersk Misjonssamband, Ola Tulluan (bildet) som nå har tatt skrittet og meldt seg ut av Den norske kirke.

Dessto mer tragisk er det at en tidligere kretsformann i Misjonssambandet, Einar Ståle Steinshamn gjentar den gamle ubrukelige formuleringen: "Ein bør prøve å påverke i Den norske kyrkje, i staden for å melde seg ut, eller å berre kritisere." Steinshamn sier dette til avisen Dagen/Magazinet i deres nettutgave lørdag.

Det er grunn til å spørre Steinshamn om hva han har klart å påvirke Den norske Kirke til de årene han har vært medlem der. Steinshamn sitter ennå i kretsstyret for Sunnmøre og Romsdal NLM.

Derimot - om medlemmene av Norsk Luthersk Misjonssamband hadde vært like tydelige som sin generalsekretær og meldt seg ut av en kirke som så tydelig kompromisser med Guds ord, ville det kanskje ha skapt så mye rabalder at det kunne ha ført til at veien videre ble snudd i riktig retning.

Da jeg var pastor på Raufoss møtte jeg en mann som var leder i daværende Indremisjonen. Omtrent hver gang vi møttes beklaget han den læremessige situasjonen i Den norske kirke, og mente den ble mer og mer uholdbar. En gang sa jeg til ham:

"Nå har jeg hørt deg si dette veldig mange ganger. Hvorfor melder du deg ikke ut? Det finnes et veldig godt alternativ for deg her på stedet: Den evangelisk lutherske frikirke."

Da så han på meg og sa: "Nei, jeg må bli i Den norske kirke og påvirke den innenfra."

Vel, han har fortsatt med medlemsskapet sitt, men det er ikke skjedd noen endringer i den retningen han hadde håpet og bedt for. Tvert imot er det blitt mye verre.

Snart dør de uten evangeliet i Bolivia

Jeg kjenner det gjør noe med meg å lese førsteside oppslaget av avisen Dagen/Magazinet i dag. Den økonomiske krisen gjør at Norsk Luthersk Misjonssamband må kutte på alle sine felt, men Bolivia er det landet som blir hardest rammet. Mange av misjonærene som har tjent i dette landet, kommer hjem neste sommer, og disse blir ikke erstattet. Jeg kjenner at det gjør meg vondt.

Tenk på alle de som nå ikke får høre om Jesus! Tenk på alle de som må fortsette å leve i hedenskapets mørke. Fordi Norges største misjonsorganisasjon ikke har penger lenger til å sende ut misjonærer eller underholde de som allerede er der ute.

Norge var en gang det landet som sendte ut flest misjonærer folketallet tatt i betraktning. De første som dro fra våre kyster dro i en tid hvor det var lite penger, og armod mange steder. Men de dro. Den gangen bygget vi også bedehus, nå legger vi dem ned eller selger dem til andre interesserte.

Hva skal vi gjøre for å få satt misjon på dagordenen i våre forsamlinger igjen? Vi må kalles på nytt, av misjonens Herre, Han som sa:

"Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." Matt 28,19-20

Og det må til en radikal omveltning av måten vi prioriterer vår bruk av penger på, og vår forståelse for hva Guds rike og den kristne forsamlingen er.

En kirke uten kristne

Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet, hadde i søndagsutgaven av Aftenposten, en meget interessant artikkel om situasjonen i Den norske kirke. Han skriver:

"Det foregår en mer eller mindre stillferdig utmarsj av Den norske Kirke. Mange av dem som går ut, er aktive kristne. De som blir igjen, setter sjelden sine ben i menigheten."

Jeg er enig med Ottosen. Det er oppsiktsvekkende det som nå skjer. Medlemmer av Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet, har historisk og tradisjonelt vært lojale overfor Den norske kirke når det gjelder medlemsskap. Men så skjer det noe. Tydelige læreavvik hos flere av biskopene fører til at aktive kristne ikke lenger kjenner at de har noen plass i Den norske kirkes menigheter. For bare to uker siden sa et overveldende flertall av delegatene på Misjonssambandets rådsmøte at de ønsket at organisasjonen skulle opprette et eget kirkesamfunn. Det gjenstår å se, men alt tyder på at Indremisjonsforbundet, vil fatte tilsvarende vedtak om noen få uker.

Ottosen skriver:

"Det er vanskelig å vite hvor mange mennesker som kommer til å forlate Den norske kirke hvis det opprettes nye trossamfunn i regi av bedehusorganisasjonene. Antageligvis dreier det seg om flere tusen. Selv om tallet er lite i forhold til det totale medlemsskapet i Den norske kirke, er det et poeng å huske at vi snakker om aktive kristne. Dette er mennesker som ønsker å være kirkelig engasjert. Så langt er det også mye som tyder på at tendensen vil forsterkes. Frustrasjonen overfor bibelkritisk teologi innenfor Den norske kirke er stor. Homofilidebatten er for mange et symptom på et kirkelig ståsted der Bibelen ikke får lov å avgjøre aktuelle spørsmål. Selv om mediene stadig forteller om prester og biskoper som skifter syn, og sier ja til homofilt samliv, krever det ikke store profetiske evner å fastslå at tusenvis ikke vil endre syn. Mange i Den norske kirke bygger sitt ståsted på en overbevisning om at Bibelens veiledning i spørsmålet gjelder til alle tider."

I sin kronikk skriver også Ottosen om de som melder overgang til de ulike lutherske frikirkene, som Det evangeliske lutherske kirkesamfunn (DELK) og Den evangelisk lutherske frikirke. Han nevner også opprettelsen av Den nordisk katolske kirke i 1999. Omkring 10 prester med bakgrunn fra Den norske kirke tilhører idag dette kirkesamfunnet. Ottosen skriver også om Den norske kirke i eksil med biskop Børre Knudsen i bresjen, og han nevner også de som blir medlem av Den romersk-katolske kirke, med Arnfinn Haram som kanskje det mest toneangivende eksemplet på en prest med bakgrunn fra Den norske kirke.

Men Ottosen glemmer de som blir ortodokse. Det finnes mange eksempler på både prester og lekfolk med bakgrunn i Den norske kirke, som er blitt en del av Den ortodokse kirke i Norge.

Så spør Ottosen om det er noen av kirkens ledelse eller de politiske myndighetene som bekymrer seg for denne utviklingen, og svaret hans er nei. Det sier jo i grunnen sitt. Det som kan skje i årene fremover er at det vil finnes en kirke i Norge, uten kristne! Jo, du vil ha de som ønsker livsritualene - dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse, utført av en seremonimaker. Medlemmene vil også dukke opp på julaften, og ved enkelte konserter, men de vil mest sannsynlig utebli fra søndagens gudstjenester. I dag er situasjonen den at i mange små bygdesamfunn er det noen få som møter opp på søndag. Det er de aktive kristne, de som tilhører en eller annen luthersk organisasjon. Når de får sine egne kirker, eller bedehuset omgjøres til kirke, vil de ikke lenger møte opp. Hvem skal presten da preke til? De som søker kirken de få gangene i livet de trenger en eller annen kirkelig handling! Det blir ikke mye spennende menighetsliv ut av dette.

Norvald Yri om misjon og Guds ord

Til sommerens lektyre hører en murstein av en bok av forskeren, bibeloversetteren og misjonæren Norvald Yri: Til jordens ender. Boken er på hele 670 sider og tar for seg den kristne misjon siden starten. Jeg har så vidt tatt fatt på den, og det er tydelig at Yri kan sitt fag. Han har da også doktorgrad i misjonsteologi fra Fuller Theological Seminary, USA. Ved Fjellhaug skoler har han også de siste årene arbeidet med sentrale emner innen bibelvitenskap og misjonsforskning. Men Norvald Yri er ikke bare teoretiker. Ved selv å tjene som misjonær i blant annet Tanzania har han skaffet seg førstehånds erfaring fra misjonsfeltet, noe som gir det han skriver ekstra stor tyngde. Men Yri roter seg ikke bok i faget, han skriver lett forståelig og boken er forbilledlig når det gjelder å fremstille ting enkelt, samtidig som han bevarer den faglige tyngden. Norvald Yri har en stor målgruppe: alt fra den som ikke har noen bakgrunnskunnskap i Bibelen, til den lærde professor.

Nå er ikke denne artikkelen ment å være en bokanmeldelse - jeg har jo ennå ikke lest den. Jeg får eventuelt komme tilbake til det, blant annet skal det bli interessant å se hvordan han behandler reformasjonens radikale grupper. Mange av disse var jo i aller høyeste grad misjonsbevegelser. En rask titt på de sidene hvor Yri skriver om reformasjonen kan tyde på at han ikke nevner dem. Det er dessverre ikke uvanlig at de blir stemoderlig behandlet, for ikke å si neglisjert. En nylig utkommet bok som omhandler forfølgelsen av de kristne gjennom tidene nevner dem så vidt jeg kan se ikke med et eneste ord! Enda tusenvis av dem mistet livet på grunn av grusom forfølgelse fra såvel Romerkirken, den lutherske og den reformerte.

Men la oss nå bli i denne tidsepoken en bitteliten tid: Norvald Yri beskriver reformasjonen som en "Jesusvekkelse". Det synes jeg er en god beskrivelse. Gjenerobringen av evangeliet førte til en helt ny driv for misjon og evangelisering. Nå ble lekfolket mobilisert. De reformatoriske prinsipper som la vekt på Skriften alene, på Kristus alene til frelse, på nåden alene og troen alene, var ikke minst knyttet til forståelsen av "det alminnelige prestedømme". Den åndelige revolusjonen dette medførte kan vanskelig beskrives fullt ut. Dette forløste noe som igjen gjorde det mulig å nå de store skarene med evangeliet. Det skal bli spennende å slå følge med Norvald Yri denne sommeren. Jeg har mye å takke ham for, blant annet hans store bidrag i oversettelsen av Bibelen Guds ord som ved siden av oversettelsen til Norsk Bibel er blitt min Bibel.

Guds rike vokser i Etiopia

Jeg ble dypt grepet av noe jeg leste på nettsiden til Norsk Luthersk Misjonssamband her om dagen. 32 år etter at Lillian og Odd Åge Ågedal reiste ut som misjonærer til Etiopia, ser de på resultatene av sitt såmannsarbeid. På disse årene har antall menigheter økt fra 44 til 135, og antall medlemmer har kommet opp i 85.000. Nå er Amaro, som stedet heter, blitt en synode.

Odd Åge Ågedal forteller selv: "Første gang Lillian og jeg kjørte inn til Amaro, var høsten 1975. Da var vi nye og ferske misjonærer i Etiopia og hadde gått ett år på språkskolen. Det var allerede 44 menigheter der inne, men de var uten senter, og dette ble vi satt til å bygge. Vi begynte bokstavelig talt "på bar bakke". Vi slo opp teltet vårt midt på en steinet tomt uten hytter og hus i nærområdet. Vi var unge og sterke med en vilje til å bygge Guds rike blant amarofolket. Fra tomta kunne vi se ned på Galanadalen som var helt unådd av evangeliet, og der det bodde en folkegruppe med et helt annet språk. Dette har blitt vårt ståsted helt til nå i Etiopia. Vi bodde blant de nådde og så ned til de unådde. Vi hadde et kall i begge retninger. Vi ville bygge misjonssenter for opplæring blant amarofolket, og vi ville sammen med dem nå Galanadalen."

32 år etterpå er Lillian og Jan Åge Ågedal tilstede på dannelsen av synoden. 200 mennesker er tilstede. Foran i kirka ligger en gammel, slitt Bibel. Den ble brukt av han som først brakte evangeliet til amarofolket. Det er den det er bilde av. Det er glede og jubel over det Guds under som har skjedd. Det leses fra den slitte Bibelen. Rapporter leses, og synoden ordnes.

Jeg gleder meg sammen med disse to norske misjonærene, som har fått være med på å se Guds rike vokse på det afrikanske kontinentet, i Etiopia. Det er all god grunn til å takke Gud for trofaste medarbeidere i Guds rike, som er villig til å gå når Mesteren kaller. Det blir nye himmelborgere av slikt.