Hvorfor støtter bibeltroende Israel?

Forrige uke ble en ny bønnekampanje for Israel annonsert. Det er den Kansas City-baserte International House of Prayer (IHOP)-bevegelsen som denne gangen håper å engasjere rundt én million kristne i faste og bønn for Israel. I hele tjueen dager, fra den syvende mai til den tjueåttende mai, er det meningen at bønnekampanjen skal fortsette. Når kampanjen når sin siste strekning 28. mai, vil også andre globale bevegelser delta, og den forventes å samle utrolige 100 millioner forbedere rundt om i verden.

Initiativet fortjener oppmerksomhet fordi det med stor sannsynlighet er første gang i verdenshistorien at de har klart å samle like mange kristne til å gå i forbønn for Israel. Dette fører naturligvis til et oppfølgingsspørsmål. Hvorfor ber kristne for Israel?

Interessen til bibeltro kristne i Israel har en lang historie. Dette er noe som blant annet har blitt lagt merke til i en fersk bok av den amerikanske universitetsprofessoren Walter Russel Mead, som i «The Arc of a Covenant» fremhever hvorfor det var nettopp de evangeliske kristne som presset på da visjonen om en Jødisk stat ble først presentert for hundre år siden.

Hvis du vil ta et eksempel fra vår egen tid, kan du trekke frem president Donald Trumps beslutning om å flytte den amerikanske ambassaden til Jerusalem. En ambassadeflytting var aldri en prioritet for de jødiske organisasjonene i USA, men avgjørelsen var i stedet forankret i den sterke støtten fra bibeltroende kristne.

Men den kristne støtten til gjenforeningen av jødene i Israel har ikke alltid vært en selvfølge. Historisk sett skjedde det en markant endring under reformasjonen på 1500-tallet. I stedet for å stole på gamle historier om at jødene var forkastet, kunne de kristne nå i stedet lese Bibelen på sitt eget språk og på den måten danne seg sin egen mening om de jødiske patriarkene og profetene. Identifikasjonen med Israels Gud ble noe helt konkret. I den første finske bibeloversettelsen fra 1548 presiserer reformatoren Mikael Agricola at ved å adoptere den kristne tro bryter det finske folk med sine gamle nasjonale idoler for i stedet å tilbe den ene sanne Gud, Israels Gud. Man vil uunngåelig tenke på Moabitten Ruts erklæring om troskap til No'omi; din Gud er min Gud.

Denne identifikasjonen fikk en ny relevans i forbindelse med den første sionistkongressen i Basel i 1897, hvor visjonen om en gjenoppretting av Israel ble gitt kjøtt på beinene. Drømmen om «neste år i Jerusalem» hadde riktignok fulgt det jødiske folk i århundrer ute i ødemarken, men det var paradoksalt nok blant bibeltroende kristne at ideen først ble presentert som et politisk program.

Kristne opinionsledere og parlamentsmedlemmer som William Wilberforce hadde allerede på slutten av det attende århundre bedt om en jødisk stat, og flere tiår før Theodor Herzl skrev sin berømte «Der Judenstaat» hadde den første Nobels fredsprisvinner Henri Dunants skrevet om et fremtidig jødisk nasjonalhjem. Grunnleggeren av Røde Kors, Henri Dunant, var en bibeltroende kristen og lidenskapelig opptatt av et gjenopprettet Israel. I sin avslutningstale på sionistkongressen i Basel, takket Theodor Herzl Henri Dunant for hans lidenskapelige engasjement for den fremtidige jødiske staten.

I dag er støtten til Israel nærmest en ryggmargsrefleks for mange bibeltro kristne, samtidig som den jødiske staten vekker vondt blod blant flere av gruppene som har et mer bibelkritisk standpunkt og dermed har tatt i bruk en såkalt erstatningsteologi.

Når Israel i dag er rystet av intern splittelse og mange sekulære sympatisører har gjort det klart at støtten til Israel ikke er ubetinget, er det forfriskende å ha en global forbønnbevegelse der man vender seg til Israels Gud.

Thomas Sandell

rådgiver for EU-saker, grunnlegger av European Coalition for Israel. Gjengitt i Världen idag. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Davids-tårnet i Jerusalem

Den kristne sionismens røtter, del 7

Harcourt Samuel (1903-1993) er et viktig navn i den kristensionistiske bevegelsen. I flere tiår hadde han ansvar for Den hebraisk-kristne alliansen. Forretningmannen Samuel var også borgermester i Ramgate i Storbritannia (bildet) i tre perioder, og i 46 år pastor for flere kristne menigheter.

I 1925 holdt holdt den britisk hebraiske alliansen og dens avdeling i USA en internasjonal konferanse for hebraiske kristne i Storbritannia, og det ble starten på Den internasjonale hebraisk-kristne alliansen.

I stiftelsesdokumentet heter det, her i min oversettelse:

"Vi - hebraisk kristne fra ulike deler av verden, som står for den evangeliske tro, som nå møtt hverandre til en konferanse, stadfester på nytt vår levende tro på Jesus Kristus som vår Messias og på vår enhet i Ham; og erklærer herved at vi danner Den internasjonale hebraisk-kristne allianse."

Harcourt Samuel ble valgt til sekretær for den nye organisasjonen, og ga hele sin tid til dette arbeidet. I løpet av to år hadde nasjonale avdelinger i 12 land sluttet seg til den internasjonale alliansen. Harecourt Samuel tjente også som pastor for Ramgate Baptist Church og redaktør for et månedlig tidsskrift kalt: The Hebrew Christian.

I kraft av sin stilling som sekretær for den internasjonale alliansen reiste han ofte til Israel, og besøkte også en rekke andre land. Om sitt arbeid har han sagt, her i min oversettelse:

"Det har vært et stort privilegium å få arbeide i sentrum av alliansens arbeid gjennom slike historiske hendelser som nazistenes Holocaust og etableringen av staten Israel. I begge disse hendelser, har alliansen vært i stand til å hjelpe hebraiske kristne..."

fortsettes

Pauline Rose - en pioner for den jødisk-messianske bevegelsen i Israel, del 3

I 1959 gjorde Pauline og mannen Albert aliyah til Israel. De kjempet i årevis for å få tillatelse til å flytte inn i et spesielt hus oppe på Sion-fjellet. I 1964 fikk de leid det og påbegynte en full renovasjon av huset og hagen. Nå var Pauline blitt i 70 årene, mens Albert var i 80 årene.

Huset lå slik til at det lå på grensen mellom Jordan og Israel, og Pauline befant seg midt i dramaet under 6. dagers krigen.

Alicia Armstrong forteller:

"Den gamle kvinnen var alene da kanonene begynte å drønne og kulene suste i den varme sommervinden. Hva skulle hun gjøre? Prøve å finne noen form for ly der kun kunne krype sammen i mørket før skytingen opphørte?

Ikke denne kvinnen, nei! Hun dro frem båndopptakeren for å gjøre opptak av krigslydene.

For dette var ingen vanlig kamp. Dette var kampen om Jerusalem i 1967, den såkalte Seksdagerskrigen mellom Israel og tre arabiske stater. Og dette var ingen vanlig kvinne! Det var Pauline Rose, som dro til Israel for å bo på Sion-fjellet - og hun gjorde nettopp det fordi hun hadde fått et syn fra Gud om at hun skulle gjøre det.

Pauline Rose har skrevet en artikkel om Guds beskyttelse, som jeg har oversatt til norsk:

"Mange stormer ligger foran oss. Som vi har sagt tidligere: 'Den siste delen av veien er vanskeligere enn begynnelsen.' Slagmarken er forberedt, fienden har kalt ut troppene sine og klargjort dem. I Israel har Guds soldater tatt de første stegene ut i det åpne landskapet, og der vil de møte fienden ansikt til ansikt.

Vår kraftigste beskyttelse i denne kampen er bønn. Det er også en del av vårt ansvar å be for hverandre og for oss selv, for å få veiledning i alt hva vi skal gjøre. Bønn er vår forbindelselinje med Gud, vår kontakt med de himmelske krefter. 

Noen av oss er kalt ut i verden for å snakke, noen for å skrive, noen for å tjene for de materielle behovene i samfunnet, mens andre bærer de små daglige byrdene.

Uansett hva vår oppgave enn måtte være, er en ting nødvendig for alle av oss - å være i konstant fellesskap med Gud, å be uten opphør. Bønnene fra et kjærlig hjerte, ofret i ånden til Messias er hørt og bevart av Gud. De bygger en vegg av beskyttelse rundt oss i alle farer og stormer. Til dette formålet kaller Gud sammen sine soldater i alle land, for å danne en forenet front mot fienden i dagene som utgjør hans siste kamp. Vi er kalt til å være en velsignelse for verden. 

Det er en oppfordring til de som er forberedt til å gi sine liv i tjeneste for Gud, å forene oss og samle oss under banneret til Messias i Israel - å forberede en vei for Hans rike. 

Med våre føtter plantet faste på veien, merket av åndelige veivisere, bærer vi vårt ansvar trofast. Vi vil marsjere mot målet vårt, gleder oss midt i alle slags prøvelser, idet vi ønsker velkommen Den Ene som vil komme å møte oss, Den hellige Ene av Israel.

'For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge.' (Hebr 10,27)"

Billedtekst: Hjemmet til Pauline og Albert Rose i Jerusalem.

Pauline Rose - en pioner for den jødisk-messianske bevegelsen i Israel, del 2

Som jeg fortalte i forrige artikkel nektet Pauline Rose å bli evakuert i forbindelse med den uroen som oppstod når Israels statsdannelse ble erklært i 1948. Med stor fare for sitt eget liv valgte hun å bli værende for å tjene.

Abram Poljak, som var den ledende personen i den jødisk-messianske bevegelsen i Israel på denne tiden, forteller om det som skjedde og om arrestasjonen av Pauline. Hun ble nemlig arrestert av Irgun (Stern-gruppen, som var etterfølgere av Ze'ev Jabotinskij, ledet av Menachem Begin):

"Vårt fellesskap holdt stillingen. Flere ganger om dagen gikk Pauline gjennom et skur av kuler fra leiligheten hennes i forstaden Rehaviah, til møteplassen vår i den nye bydelen av Jerusalem. Hun var ofte den eneste som ble sett i gatene. Hun hentet også mat og vann til personer som ikke våget seg utendørs; hun hjalp syke kvinner med husarbeid og pleiet de som lå på sykehus. Hennes tro og stille heltemot gjorde henne til et lysende eksempel, som holdt samfunnet sammen. Det faktum at hun som kvinne, foraktet døden, førte til at i alle disse månedene var det ikke en gang at noen av våre tjenester måtte kanselleres. 

Informasjon fra fiendtlige grupper førte til at flere av våre medlemmer ble arrestert og avhørt iløpet av krigsmånedene. De ble godt behandlet av det jødiske politiet og de militære myndighetene; og de har bevist at de gjorde sin plikt som borgere og hadde ingen kontakt med Israels fiender. De ble satt fri igjen, og myndighetene erklærte uttrykkelig at de ikke gjorde unntak på grunn av våre medlemmers tro. Den jødiske staten har ved sin grunnleggelse erklært religionsfrihet.

Men arrestasjonen av fem medlemmer av vårt fellesskap av radikale krefter i midten av august tok en annen retning. Stern-gruppen rettet sin oppmerksomhet mot Pauline Rose i første omgang. Hun hadde britisk pass, snakket engelsk og ser ut som en hedning. Medlemmer av Stern-gruppen hevdet at hun var en britisk agent, og at det jødisk-kristne samfunnet var spionorganisasjon under religiøs kappe.

Stern-gruppen lykkes i å få tak i en rekke britiske spioner og forrædere. Den første, overlot de til myndighetene for å få hans sak prøvet for retten; den andre, skjøt de selv. Og nå var tre kvinner og to menn fra vårt fellesskap i hendene deres. De ble anbefalt å fremsi sin siste bønn.

Gruppen erklærte sin uskyld, men understreket sin tro på at Jesus var Israels Messias. Bare en kvinne, da hun fikk høre om dødstruslene, fornektet sin tro, og fortalte Stern-gruppen at hun ikke lenger ville ha noe med vårt fellesskap å gjøre, hvorpå hun ble satt fri. Rettssaken mot de fire andre ble utsatt til neste dag.

I mellomtiden hadde arrestasjonen av medlemmene av det jødisk-kristne fellesskapet blitt kjent i Jerusalem (en hebraisk avis rapporterte om det). Velkjente jøder som kjente til Pauline Rose tok opp saken, og fikk overbevist Stern-gruppen om at deres anklage var uholdbar, og man oppnådde å få satt alle fri.

Tiden er ennå ikke kommet for å dele erfaringene som våre venner gjorde i fengselet. Jeg vil bare si at uansett hvor hard prøvelsen var, så tenkte de alle på det som et privilegium, en guddommelig tjeneste, og betraktet seg som en lykkelig gjeng. Lik apostlene fra gammelt av, var disse jødisk-kristne i stand til å synge lovsanger i fengselet og vitne om Kristi lys for mørkets makter.

Når vi summerer opp, må vi si at det vårt fellesskap opplevde under beleiringen av Jerusalem, og at den ledende kjernen måtte i fengsel, var verdt vårt høye kall, og danner et kapittel av lovprisning i historien til den jødisk-kristne bevegelsen.

Billedtekst: Denne sommeren ble graven til Pauline Rose gjenfunnet på en stor gravlund i Jerusalem. (Foto: First Fruits of Zion).

(fortsettes)

Pauline Rose - en pioner for den jødisk-messianske bevegelsen i Israel, del 1

I dag - 26. september - slippes en video med sjeldne lydopptak av Pauline Rose som er mer enn 40 år gamle. Pauline Rose (1898-1973) er blitt kalt "Lady of Mount Zion", og var en av pionerene i den messianske bevegelsen i det 20 århundre. Rose startet den første messiansk-jødiske forsamlingen i Jerusalem i moderne tid.

I forbindelse med denne markeringen kommer også hennes bøker: "The Siege of Jerusalem" og "Window on Mount Zion" i nye engelske opplag. Her beskriver hun sine egne opplevelser av beleiringen av Jerusalem og senere seksdagerskrigen.  Pauline Rose døde 20. september 1973, to uker og fem dager før utbruddet av Yom Kippur krigen i Israel.

I sommer ble også hennes grav funnet igjen på en stor gravlund i Jerusalem. Så vidt man vet har ingen stelt hennes grav. Boaz Michael, som er grunnlegger av First Fruits of Zion, og som er bosatt i Jerusalem forteller beveget om at han og noen venner fra Amerika fant gravstedet og stelte gravminnet. I ærbødighet la de små steiner på gravminnet slik tradisjonen er blant jødene.

Hvem var så Pauline Rose? 
Hun var født i Sør-Afrika. Hun og hennes ektemann, Albert, var strutse-bønder i en tid hvor det var stor etterspørsel etter strutse-fjær. Ektefellen og hans brødre var faktisk kjent som 'Sør-Afrikas strutsefjær konger'. Når så denne industrien kollapset, dro Albert og Pauline til London. Her ble Albert en byggmester, mens Pauline ble designer ved et motehus i Paris. Albert eide en landeiendom, og ved utbruddet av den første verdenskrigen ville de britiske myndighetene bruke denne eiendommen til jordbruk. Ekteparet Rose tok på seg ansvaret med å drive denne gården og det ble opprinnelsen til den så berømte Heston-farm utenfor London. Men tragedien rammet familien. Ekteparets sønn døde i sin ungdom.

Jeg har ikke klart å finne ut hvorfor ekteparet Rose dro til Israel, men mot alle odds, mens mesteparten av Jerusalem fremdeles var okkupert av Jordan, klarte Pauline og hennes mann å skape et hjem oppe på Sion-fjellet. Det var et trygt og ikke minst hjertevarmt hjem, hvor de som kom virkelig følte seg velkomne. I sin bok: "Window on Mount Zion" skriver hun:

"Mannen min og jeg flyttet inn og gav det navnet 'Ha-Ohel' (Teltet). Vi ga det dette navnet i bønn om at ånden fra Abrahams telt ville bli værende i det, og gjøre det til et sted hvor alle mennesker ville finne et kjærlig velkommen - et måltid, en seng, hvile, eller en fornyelse av ånden, ifølge deres behov ..."

Men lenge før hjemmet og hagen på Sion-fjellet var etablert, bar Pauline på en lengsel om at jøder og kristne skulle arbeide sammen i kjærlighet for å forberede Herrens vei i Israels land.

Pauline Rose var en av en veldig liten gruppe som følte et spesielt kall til å bringe forståelse og det lys Messias representerer til Israel. 22.juni 1946 ble dette lyset tent i Jerusalem i det hun startet opp et jødisk/kristent fellesskap som hun håpet kunne bli begynnelsen på en messiansk forsamling i Israel.

Under tumultene som oppsto under Israels statsdannelse i 1948 nektet Pauline å bli evakuert. Med stor risiko for eget liv valgte hun å bli for å tjene andre. Hennes erfaringer fra denne tiden er nedtegnet i hennes bok: The Siege of Jerusalem.

Mer om det i neste artikkel som kommer i morgen.

Billedtekst: Et sjeldent bilde av Pauline og Albert Rose.

(fortsettes)

Johnny Cash - forløper for den moderne kristne sionistiske bevegelsen

The Jerusalem Post hadde i går en svært interessant artikkel om country-legenden Johnny Cash og hans forhold til Israel. Professor Shalom Goldman mener at Johnny Cash var en forløper for den sionististiske bevegelsen blant amerikanske kristne.

'Lenge før dagens moderne kristne sionistiske bevegelse ble en bastion for amerikansk støtte til Israel, fantes The Man in Black', skriver David Brinn, journalist i The Jerusalem Post.

Johnny Cash, en hengitt kristen og baptist, som døde i 2003 i en alder av 71 år, besøkte Israel fem ganger i fra 1966 til midten av 1990 tallet sammen med sin kone, June, og deres barn. Han skrev også sanger og utgav flere album med disse som omhandlet Israel og hans kjærlighet til landet. Cash fikk også laget filmer fra hans reiser til de bibelske stedene.

De sterke båndene Johnny Cash hadde til Israel har lenge fascinert Shalom Goldman, som er professor i religion ved Duke University.

- Johnny Cash var kristen sionist minst et ti-år før det kristne-høyre fikk politisk makt mot slutten av 1970-tallet, sier professor Goldman.

En av de som forstod betydningen av kristne sionister var selveste David Ben-Gurion, som sørget for å sponse World Pentecostal Conference in Jerusalem i 1971. Den israelske regjeringen forstod også at Johnny Cash kunne bli god PR for landet, og sørget for at han fikk hjelp til filmproduksjonen som fikk navnet: 'The Gospel Road', laget i 1971.

Den interessante artikkelen i The Jerusalem Post finner du her:

http://www.jpost.com/ArtsAndCulture/Music/Article.aspx?id=274073

Konferanse i Betlehem med bismak og ettertanke

Konferansen "Christ at the checkpoint' i Betlehem som nettopp er avsluttet reiser en rekke viktige problemstilliger.

Det positive med konferansen er at kristne sionister og palestinske kristne møtes for samtaler, og for å lytte til hverandre. Det utfordrende er at arrangørene legger premissene for samtalene, og slår fast at 'ethvert eksklusivt krav til Bibelens land i Guds navn er ikke i tråd med Skriftens undervising' (Punkt 5 i konferansens manifest). Dermed har man lagt seg på en erstatningsteologisk linje som åpenbart er i konflikt med Bibelen. Samtidig må det sies, som Jürgen Bühler, lederen for Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, også gjør at Israels venner ikke alltid er like opptatt av de arabiske kristnes problemer:

'Vi må erkjenne at at mange kristne Israelvenner har forsømt våre arabiske brødre i og utenfor Det hellige land. Vi må derfor øke våre anstrengelser for å bevise at proisraelisk ikke betyr antiarabisk'.

Samtidig med konferansen skal palestinske selvstyremyndigheter ha stengt en baptistkirke i Betlehem. Årsaken til dette skal være at denne arabiske menigheten ved flere anledninger ha uttalt seg med støtte til Bibelens løfter til Israel og det jødiske folket. I følge avisen Israel Today Magazine skal heller ikke de messianske deltagerne på konferansen være kjent med at det forelå et manifest. De kjente ikke til innholdet før det ble offentliggjort. Verken det faktum at en baptistmenighet som er Israelsvennlig stenges, eller at det skrives et manifest som deltagerne ikke blir gjort kjent med innholdet av, lover bra. Tvert imot, og om disse opplysningene stemmer bør de som står bak konferansen gå i seg selv og ta avstand fra det som har skjedd med baptistmenigheten i Betlehem. Hva angår innholdet i manifestet så må arrangørene selvsagt få stå for det de mener er rett, men for de som tror at Guds løfter til Israels folk gjelder til evig tid og at Gud holder hva Han lover, så er det ikke mulig å skrive under på det.

Ved konferansen i Betlehem var en rekke kjente talere deltatt: Shane Claiborne, Ron Sider, Tony Campolo og John Ortberg - samtlige evangeliske talsmenn med et sterkt engasjement for rettferdighet og fred. Og absolutt verd å lytte til. Blant messianske ledere som deltok var Wayne Hilsden, Evan Thomas og Richard Harvey, hvilket mange betegner som oppsiktsvekkende.

Men som kristne venner av Israel er det en del tøffe spørsmål vi må våge å stille oss selv:

1) Hva gjør vi med de harde ordene som enkelte bruker i omtalen av palestina-arabere? Er de ordene i tråd med Kristi kjærlighet?

2) Tar vi inn over oss den lidelsen som sivilbefolkningen på Gazastripen utsettes for når Gaza bombes? Ikke minst traumene mange barn og kvinner opplever? Jeg vet mange med rette er opptatt av de som lider i Sderot og andre jødiske byer, men har vi like stor medlidenhet med de lidende på den andre siden?

3) Hvordan kan vi støtte messianske og arabiske menigheter bedre, og lytte til de smertefulle erfaringene de gjør seg i en verden hvor de presses fra alle kanter? Kan vi lytte bedre til begge sider, uten å gå på kompromiss med Guds ord?

Du finner mer om konferansen her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=301473

http://www.christatthecheckpoint.com/

1000 amerikanske kristne sporer av - vil flytte til Israel og konvertere til Jødedommen

Sionismen er bibelsk, men det er en kortslutning et sted når 1000 amerikanske kristne sionister vil bosette seg i Israel og konvertere til Jødedommen. Det er avisen Israel Today som melder dette.

Gruppen ledes av Baruch Avrahamovich (bildet), en russisk radio-personlighet fra Portland, som har en stor tilhørerskare blant de russiske immigrantene.

Baruch Avrahamovich vokste opp som en kristen, men oppdaget for noen år siden sine jødiske røtter. Mange jøder fra Russland og andre europeiske land ble tvunget til å omvende seg til den kristne tro gjennom århundrenes løp. Baruch Avrahamovich har siden han oppdaget sine jødiske røtter arbeidet iherdig for at kristne skal reise til Israel, bosette seg der og konvertere til Jødedommen.

Men dette er en fullstendig avsporing. Baruch Avrahamovich kan ikke ha studert Hebreerbrevet i noen særlig grad, hvor det nettopp understrekes at den nye pakten som Jesus kom med bygger på bedre løfter enn den gamle. Dessuten - om de konverterer til Jødedommen må de fornekte Jesus som Messias.

4000 kristne sionister med støtteerklæring til Israel

Mer enn 4000 kristne sionister kom sammen i Washington DC, 20.-22. juli, for å gi sende et sterkt pro-Israel budskap til medlemmene av den amerikanske kongressen.

Det er femte gangen Christian United for Israel med pastor John Hagee (bildet) i spissen, arrangerer denne sammenkomsten. Her deltar både kristne, ortodokse jøder, politikere og evangelikale ledere.

I forbindelse med sammenkomsten absolutte høydepunkt: Night to honor Israel Banquet, som fant sted onsdag, talte pastor Hagee, som er stifteren av Christian United for Israel, og ba de mange tilhørerne om å stå ved Israels side i den vanskelige tiden landet og folket nå opplever.

"Når flotiljer med militante mennesker søker å omgjøre Gaza til en iransk havn, så proklamerer jeg stolt: jeg er israeler. Når verden fordømmer Israel for å forsvare seg selv fra tusener av raketter og bombenedslag, proklamerer vi stolt: vi er israelere!," sa pastor John Hagee i sin tale, og la til: "Når terrorister truer med å drepe deg, proklamerer vi stolt: vi er israelere! Når dine alierte blir slitne av å bekjempe tyranni og undertrykkelse, og forsøker å finne letteste vei ut, står vi sammen med deg og sier: vi er israelere."

I mars overleverte pastor John Hagee 100.000 støtteunderskrifter for Israel til den amerikanske kongressen. John Hagee er pastor for Cornerstone Church i San Antonio i Texas, som har 19.000 medlemmer. Menigheten ble grunnlagt av Hagee i 1975.

Sogneprest taler Guds ord midt imot

Han er ikke så rent lite freidig, sogneprest Jens Olav Mæland (bildet), når han i et intervju med hovedorganet for Norsk Luthersk Misjonssamband, Utsyn, proklamerer at "kristen sionisme er vranglære". Den tidligere feltpresten i sør-Libanon, foreleste også nylig om sine tanker om Israel og sionismen på Fjellhaug Misjonsskole i Oslo. Nå finnes det utvilsomt mange Israelsvenner i Misjonssambandet, men spørsmålet er om det er noen som imøtegår Mælands mildest talt oppsiktsvekkende uttalelser. Nå burde ikke Mælands anstrengte syn på Israel og Israelsvennene være ukjent. Luther forlag sørget nylig for å gi Mæland mulighet til å eksponere sitt syn gjennom en bok. Det er interessant å merke seg at Mælands kritikk av Israel ligger på linje med sine prestekollegaer Øyvind Sagedal og Odd Kristian Reme, som begge er palestinaaktivister.

Sognepresten i Etne bruker sionismen som et skjellsord. Han har tydelig erstatningsteolog, på linje med flere andre innen samme kirke.

Det er utrolig at det er mulig å lese Bibelen og ikke se at Gud for evig og alltid har lovet Israel sitt land. Gud har ikke forkastet sitt folk, og landløftene gjelder.

I intervjuet med Utsyn sier Mæland blant annet:

"Sionismen er i virkeligheten en eksklusiv ideologi som er dypt problematisk, og det er tragisk at kristne kan gi en slik ideologi en helhjertet teologisk støtte."

Det som virkelig er tragisk er vel at Mæland velger å tro at Gud har endret sine evige planer for Israel og jødene. For å sitere en leder i Dagen/Magazinet som omhandler intervjuet i Utsyn: "Sionismen er jo ikke noe annet enn tanken om at det jødiske folk har rett til et hjemland i folkets gamle kjerneområde. Hva er så galt med det?"

Det er mange gode grunner for at jeg ikke er medlem av Kirken, Den norske. Jens Olav Mæland er en av dem.

For å sitere lederskribenten i Dagen/Magazinet: "Jens Olav Mæland bruker sionismen som et skjellsord. For oss er det imidlertid et honnørord."

Foto: Grannar.no

Messianske pionerer, del 2: Joseph Rabinowich

Joseph Rabinowich (1837-1899) er blitt kalt Den messiansk jødiske bevegelsens far. Han kalles også den jødiske kristendommens Theodore Hertzel.

På samme måte som Theodore Hertzel klarte å sette sionismen på den internasjonale agendaen, hadde Rabinowich suksess med å få den jødiske identiteten til de hebraiske kristne på agendaen.

Joseph Rabinowich (bildet) besøkte det daværende Palestina i 1882 i den hensikt å se på mulighetene for å grunnlegge en jødisk bosetning der. Mens han oppholdt seg på Oljeberget i Jerusalem åpenbarte Jesus seg for ham. Han gav ham skriftstedet: "Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri." (Joh 8,36)

Fra det tidspunktet, ble sannheten om at Jesus er Konge og Messias og den som alene kan frelse Israel altoppslukende for ham. Etterat Jesus hadde åpenbart seg for ham, skaffet han seg et Nytestamente og ble så grepet av å lese i evangeliene: "For uten meg kan dere intet gjøre." (Joh 15,5)

Man kunne høre Rabinowitch gjenta og gjenta: "På Oljeberget fant jeg Jeshua!"

Møtet med Jesus forandret Joseph Rabinowich fullstenig. Han reiste tilbake til Kishiev i Moldova, hvor han grunnla en messiansk jødisk forsamling og hjalp til med å få publisert Det nye testamente på Jiddish. Det er blitt sagt at ingen siden Paulus kunne preke til jødene som Joseph Rabinowich.

Han var imot at jødene skulle emigrere til USA, for ideen om en jødisk stat i daværende Palestina var noe som fenget hans interesse. I 1888 sa han: "Jeg har to emner som oppsluker meg helt: Det ene er Herren Jesus, og det andre er Israel." Han føyde til: "Nøkkelen til Det hellige landet ligger i hendene til vår bror Jesus fra Nasaret. Jeshua er en jøde som vil frelse sitt folk. Jeshua er Israels og jødenes bror."

Rabinowich døde i 1899, rett etter at Theodore Hertzel kalte sammen den første Sionistkongressen i Basel hvor han proklamerte at en jødisk stat ville bli en realitet innen fem til 50 år.

Hvorfor jeg er kristen-sionist

Jeg er kristen-sionist - og årsaken er at jeg tror at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord. Erstatningsteologien utgjør, slik jeg ser det, et av de mest alvorlige læreavvik noensinne, og har forvoldt ufattelige lidelser for Guds utvalgte folk.


I forbindelse med den fjerde kristne sionistkonferansen i Jerusalem i 2001, ble det gitt en definisjon på hva bibelsk sionisme er. Definisjonen er som følger:


Bibelsk Sionisme er den faste tro at Gud utvalgte det jødiske folk og testamenterte Landet Kanaan til dem som en evig eiendom, slik at de skulle gi Hans Ord til verden, trosvitner, Messias, og et levende eksempel på hva det betyr å følge denne ene sanne Gud og erfare Hans trofasthet og korreksjon. Det innebærer at den moderne gjenopprettelsen av Israel ikke er et politisk anakronisme, men et vitnesbyrd om Guds vedvarende trofasthet mot Sitt folk gjennom den pakten Han gjorde med patriarken Abraham


I den samme konferansen ble det også presisert hva som er menighetens særskilte oppgave når det gjelder Israel og det jødiske folk:


TIL KIRKEN / MENIGHETEN, holder vi frem utfordringen om å holde fast ved vårt Store Håp - vår Herrens komme - stilt overfor latterliggjøring, vantro og motstand, og å erkjenne at dette er avhengig av triumfen for Bibelsk Sionisme. Videre så anerkjenner Bibelsk Sionisme den gjeld som kristne har til det jødiske folk. Vi er delaktige i deres åndelige velsignelser, og dette omfatter oppgjør av denne gjelden ved å demonstrere vår omsorg for dem gjennom handlinger i genuin kjærlighet (Salme 122:6; Matteus 25:31-46, Romerne 15:27). Kristne må handle modig og støtte tilbakekomsten av det jødiske folk til alle deler av Landet Israel; å trøste og be for dem i deres prøvelser og vanskeligheter; og å proklamere til alle mennesker at deres utvelgelse er ugjenkallelig, og var og er ment å tilveiebringe Guds forløsende plan for hele verden. (Johannes 4:22; romerne 3:1-2; Romerne 9:1-5; Romerne 11:29).


Den lovede gjenopprettelsen av Israel må forstås som en prosess i to faser, som omhandler gjenopprettelsen til Landet fulgt av en gjenopprettelse til Herren, Israels Gud (Esekiel 36:24-28; Jeremias 24:6-7). Dette er en prosess som ikke kan reverseres, siden vi er lovet at det aldri blir et nytt eksil (Amos 9:15; Esaias 11:11). Og mens Israel er lovet hele Landet, må vi likevel gi Gud rom til å dømme nasjonen Israel innenfor hennes grenser, akkurat som i bibelske tider, som Hans utvalgte redskap for guddommelig korreksjon, som erkjenner Hans høyere mål om å bringe henne til Seg selv. (Esekiel 11:10-11; Esekiel 20:33-44; Hoseas 5:14, 6:3). Uavhengig av politiske utviklinger i den jødiske stat, må vi stå sammen med henne, oppmuntre henne, gjøre henne sjalu ved vår iver for Ham og Hans Ord, og proklamere Guds Ord for henne når det gjelder hennes skjebne. (Esaias 62:1-12; Romerne 11:11).


Kirken /Menigheten er befalt å ære det naturlige oljetreet, Israel, som vi er podet inn på (Romerne 11:17-18) Vi erkjenner at det er et Messias’ Legeme i Landet Israel i dag som har mye å tilby det universelle Legemet av troende - et levende vitnesbyrd om vår tros jødiske røtter og om Guds trofasthet overfor Sine løfter, og et middel til å gå imot antisemittisme og oppmuntre Kirken /Menigheten og nasjonene til å favne om Bibelsk Sionisme.


Sitatene er hentet fra Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalems nettsider. Jeg stiller meg helt og holdent bak disse uttalelsene, og anser dem som en del av mitt syn og ståsted.


Davidsstjernen med duen er symbolet for de internasjonale kristne sionist kongressene.