Allianse mellom Hellas, Kypros og Israel mot Iran

I de kommende årene forventer vi å se flere partnerskap med Hellas og Kypros.

Det er The Jerusalem Post som skriver dette på lederplass. Her er et utdrag av lederstikkelen, som jeg har oversatt til norsk:

Forsvarsminister Yoav Gallant reiste torsdag til Athen som en del av en viktig reise til Hellas og Kypros. Israel, Hellas og Kypros har blitt viktige strategiske partnere de siste årene, og samarbeider tett på områder som handel, energi og forsvar og sikkerhet. Dette nye partnerskapet er også en del av en bredere serie relasjoner der Hellas og Kypros samarbeider med medlemmer av NATO og også med andre land som Egypt, De forente arabiske emirater og India – som også er nære partnere til Israel. Gallants reise til disse to landene er derfor viktig for Israels allianser i hele regionen og verden.

Gallant begynte sin reise i Athen, hvor han møtte sin greske motpart, forsvarsminister Nikolaos Panagiotopoulos, ved det hellenske forsvarsdepartementet. Gallant berømmet de bilaterale båndene mellom Israel og Hellas og diskuterte etterretningssamarbeidet som hadde forhindret et terrorangrep i Hellas. Dette er en viktig påminnelse om hvordan Irans islamske revolusjonsgarde har forsøkt å utvide sine trusler til Athen.

Gallant bemerket at den nylige arrestasjonen i Hellas av to terrorister sendt av Iran er betydelig. – Dette er ikke det eneste angrepet som ble forhindret. Faktisk har Iran satt i gang en global terrorkampanje, under direkte kommando av sin leder, sa han. Han reiste også bekymringer i Hellas om Irans atomvåpenprogram, og la merke til at Teheran har anriket uran til 20 % og 60 % for fem atombomber.

Iran utgjør en trussel ikke bare for Israel, men også for andre land i regionen. Det faktum at den islamske republikken har truet Hellas, ved å prøve å rekruttere eller infiltrere terrorister inn i det, er et tydelig eksempel på det. Teheran har også israelere i Bulgaria som målgruppe, Hellas' nabo i nord. Irans handlinger viser at de ikke respekterer grensene til land og at de er villig til å bryte grunnleggende prinsipper i folkeretten for å oppnå sine uhyggelige design.

Gallant berømmet det nære forholdet mellom Hellas og Israel som et anker for stabilitet i vår region. Turen til Hellas, sammen med utenriksminister Eli Cohens nylige tur til Aserbajdsjan og Turkmenistan, er en del av Israels innsats for å utvide sine strategiske bånd med land i vår nærhet betydelig.

De gjenspeiler også noe av den skiftende dynamikken i regionen vår. Energisikkerhet i det østlige Middelhavet er for eksempel et viktig tema i disse dager på grunn av gassletingen utenfor kysten og den maritime avtalen med Kypros. I tillegg bidrar nylige fellesøvelser med USAs sentralkommando, samt andre marineøvelser utført av Israel, til å sementere våre marinepartnerskap på tvers av vannmassene mellom oss og Kypros og Hellas.

The Jerusalem Post - 90 år med nyheter fra Israel

Klokken 22:45. 1. februar 1948 lød en øredøvende eksplosjon gjennom Hasolel Street i sentrum av Jerusalem, og knuste vinduer opptil en kilometer unna. Vraket av en stjålet britisk militærlastebil, forvandlet av arabiske terrorister og desertører fra den britiske hæren til en fem tonn tung bilbombe, lå ødelagt i gaten da bygningen som huset The Palestine Post gikk opp i flammer.

Tre ansatte i The Palestine Post som hadde jobbet med å sette sammen avisen til dagen etter – Haim Farber, Nathan Rabinowitz og Moshe Weinberg – ble drept, det samme var en nabo, Deborah Daniel.

Etter å ha tatt hånd om de sårede, tok flere av de overlevende ansatte veien til den legendariske Café Atara i Ben Yehuda-gaten i nærheten, hvor de ble møtt av nestleder Ted Luries kone, Tzila. Hun klemte dem, ga dem kopper med kaffe og sa så: «Ok, vi lgjør vi vårt for å få utgitt avisen».

Mordecai Chertoff var en ung redaktør i Posten på den tiden. I et brev til familien hans i New York tre dager etter bombingen, husket han: «Det ble ikke tatt noen beslutning om å gjøre det, ingen avstemning foretatt. Det var bare noe i luften."

De slepte skrivemaskiner til kaffebaren, satte dem opp på trebord og begynte å skrive avisen etter hukommelsen.

Mens jeg satt sammen med Mordekais sønn, Danny, og hans kone Arlene i leiligheten deres i Jerusalem forrige uke, ga de meg en laminert kopi av den to-siders avisen de utmattede ansatte produserte den kvelden, trykt på gulnet papir så tynt at det nesten er gjennomsiktig.

"Sannheten er høyere enn TNT og brenner sterkere enn flammene fra en brannstiftelse," heter det i hovedspalten. – Den vil vinne til slutt."

I 90 år har The Jerusalem Post vært Israels ledende engelskspråklige avis. Gjennom kriger og kriser, perioder med deprivasjon og hjemlige stridigheter, har denne avisen brakt virkeligheten av livet i dette landet til millioner i Israel og over hele verden. For mange er det en viktig kobling til en kjær del av verden. For andre er det rett og slett deres hjembyavis. The Jerusalem Post har vært en del av familien min så lenge jeg kan huske. Som så mange andre engelsktalende innvandrerfamilier, stolte vi på avisen for nyheter og kommentarer om vårt nye land, hvis språk vi ikke helt forsto og hvis interne dynamikk stort sett var uutgrunnelig for oss. Selv etter at vi ble mer fullstendig integrert i det israelske samfunnet, forble The Jerusalem Post et fast inventar i hjemmet vårt. Den dag i dag utvikler sabbatsmiddager seg alltid til et tablå av familiemedlemmer spredt over sofaen og leser forskjellige deler av fredagsavisen.

En ledende nyhetskanal i den jødiske verden

Men Posten har også befestet sin posisjon som det ledende nyhetsmediet i den jødiske verden, og trekker millioner av lesere i måneden og tilbyr en plattform for noen av de viktigste debattene som former fremtiden til Israel og det jødiske folk.

Å bli invitert inn i våre leseres hjem – eller, i økende grad, på deres dataskjermer og mobiltelefonskjermer – er et privilegium som vi ikke tar lett på. Det er et privilegium som må oppnås gjennom tillit, troverdighet, kvalitet og en urokkelig forpliktelse til sannheten.

Mens jeg overtar roret i denne bemerkelsesverdige artikkelen, vil jeg benytte anledningen til å dele våre verdier med deg. Disse verdiene vil veilede vår dekning og innholdet vårt. Vi vil opprettholde dem i hvordan vi nærmer oss og rapporterer nyhetene, i synspunktene som reflekteres på sidene våre og i de utallige måtene vi engasjerer deg hver dag:

Vi er en sionistisk avis. Vi tror på det jødiske folks umistelige rett til selvbestemmelse i dets forfedres hjemland, og vi gleder oss over Israels suverene eksistens som den levende realiseringen av den grunnleggende rettigheten.

Vi er en pro-demokrati avis. Vi tror på prinsippene om likhet og frihet som er nedfelt i Israels uavhengighetserklæring, og vi vil stå fast mot forsøk på å undergrave disse prinsippene.

Vi er en antirasistisk avis. Vi avviser og vil aktivt motsette oss hat og fordommer mot enhver gruppe, inkludert antisemittisme i alle dens former og bigotteri rettet mot Israels minoriteter.

Vi er en markedsplass for ideer. Våre forfattere og bidragsytere representerer et stort utvalg synspunkter og meninger fra hele det politiske og religiøse spekteret i Israel og den jødiske verden. Vi vil fra tid til annen gi en plattform for perspektiver vi har vanskelig for å svelge fordi vi mener de informerer og beriker samtalen.

Vi vil iherdig forfølge sannheten og vi vil trofast rapportere den, uansett hvor ubehagelig den måtte være.

Vi streber etter både nøyaktighet og hastighet, men når de to kommer i konflikt, vil vi velge å få historien riktig, selv om det betyr at vi ikke blir de første.

Vi vil holde våre ledere ansvarlige. Vi vil støtte dem når de får det riktig, og vi vil ta dem til oppgaven når de tar feil.

Vi vil holde oss selv ansvarlige. Når vi tar feil, vil vi si det, og vi vil prøve å gjøre det riktig.

Vi er en avis av integritet. Vi vil unngå de sensasjonelle nyhetene for å opprettholde en høy standard for anstendighet.

Vi er kritiske og skeptiske, men vi er ikke kyniske.

Fremtiden til The Jerusalem Post er lys og spennende. Vårt dedikerte team er uten sidestykke, og sammen jobber vi for å skape morgendagens avis.

Billedtekst: Palestine Post, som avisen het før den skiftet navn, fra 2. februar 1948 forteller om bombingen av avisens kontorer.

- Av Avi Mayer, ny sjefredaktør for The Jerusalem Post. Dette er utdrag av hans artikkel publisert i dag i The Jerusalem Post, og oversatt av Bjørn Olav Hansen.

Et exodus for jøder i Russland pågår nå - dramatisk endring i de jødiske samfunnene

På selveste markeringen av Purim offentliggjør The Jerusalem Post en artikkel skrevet av journalist Zvika Klein med tittelen: 'Exodus for russiske jøder - Kartet over europeisk jødedom i ferd med å endre seg dramatisk". Analysen har undertittelen: "Vi starter en ny etappe i Europa i 2022, som forhåpentligvis vil være positiv". Innholdet i denne analysen er så viktig for å forstå det som skjer nå, at jeg har valgt å oversette den til norsk. 

Zvika Klein skriver: "Krisen i regionen til FSU-landene, spesielt Ukraina og Russland, kan ha dramatiske effekter på størrelsen og typene av jødiske samfunn i Europa slik vi kjente det ved begynnelsen av 2022: ikke bare ukrainere flykter for livet, men også russiske jøder som er redde for et moderne «jernteppe» som var i kraft til 1991.

Jeg snakket med mange russiske jødiske ledere den siste uken, i samtaler ansikt-til-ansikt i nabolandene siden det er for farlig for dem å snakke om disse sensitive emnene gjennom vanlige kommunikasjonssystemer. Mange av dem er sikre på at de blir fulgt og avlyttet, redde for livet til familiene og vennene deres.

"Nitti prosent av de unge jødene i våre lokalsamfunn er enten ute av Russland eller ønsker å forlate," sa en av lederne for det russiske jødiske samfunnet denne uken i Polen. «De ser ingen fremtid i Russland. Det er trist siden vi har bygget fantastisk infrastruktur de siste 30 årene – og nå kan alt bli revet.»

En senior vesteuropeisk rabbiner som har dype bånd til FSU-samfunnene sa "Det jødiske samfunnet i Ukraina er ferdig. Ferdig. Det store spørsmålet er: vil det russiske jødiske samfunnet også falle fra hverandre? Slik det ser ut nå, er det en god sjanse for at minst 100 000 jøder vil forlate – om ikke flere.»

Hvis du spør en demograf hvor mange jøder som bor i Ukraina og i Russland, vil du få forskjellige svar. I følge prof. Sergio Della-Pergola, den erfarne jødiske verdensdemografen, er det omtrent 150 000 jøder i Russland og 43 000 i Ukraina. Disse tallene er det Della-Pergola kaller «kjernejødiske», men hvis vi sjekker hvem som er jøde i henhold til loven om retur, er det rundt 200 000 ukrainske jøder og rundt 400 000 russiske jøder.

Russiske jøder på bakken snakker gjentatte ganger om hvordan «livet deres har endret seg». Hvis du er pensjonist kan du fortsatt kjøpe mat i supermarkedet, men det er en grense i noen byer – mellom fem og 10 varer per person. Selv grunnleggende matvarer eller forsyninger blir et problem. De fleste butikker er stengt, og mange supermarkeder går tom for produkter fra land i den vestlige verden.

Det verste problemet, ifølge kilder, er mangelen på medisiner: bokstavelig talt innen 24 timer forsvant medisiner fra apotekene fordi det er statlige kontroller av prissettingen. Samtidig ønsker ikke privatmarkedet å selge medisinen til dagens verdi. I dag kan du bare få tak i medisin i Russland på det svarte markedet. Dette er store utfordringer.

Mange mennesker, spesielt i det jødiske samfunnet, snakker om behovet for psykologisk støtte. De har venner og familie i Ukraina, og forstår ikke hvorfor deres president, Vladimir Putin, angriper uskyldige sivile eller til og med bare invaderer Ukraina. De forstår det ikke – og de støtter det definitivt ikke.

UNGE MENNESKER som har vært en del av middelklassen i Russland har i mange tilfeller jobbet for internasjonale selskaper – men nå blir alt avskåret. "De fleste selskapene forlater Russland, så vi har allerede et veldig høyt nivå av arbeidsledighet i mange jødiske samfunn," sa en av de jødiske lederne. "Og dette er bare begynnelsen."                                                                                                                

En annen russisk jødisk leder sa at han var bekymret "fordi statusen vår i Russland kan være under tvil. Vi prøver å ikke snakke åpent om disse temaene fordi arbeidet vårt i Russland er viktig for det jødiske folk. Og vi vil gjerne fortsette arbeidet vårt."

Forutsetningen er at alt overvåkes, inkludert zoomanrop og ulike nettbaserte sosiale medieplattformer, og dermed er kommunikasjonen med omverdenen komplisert.

"Alt relatert til den nåværende situasjonen i Ukraina er absolutt ikke nevnt," sa en jødisk leder. "Vi ønsker å sikre sikkerheten til våre medlemmer på bakken. I dag er alle i Russland som sier ordet "krig" om Ukraina i store problemer. Dette er i bunn og grunn en forbrytelse."

Rubelen smuldret opp. Produkter i supermarkeder er for det meste fra Vesten. Og det er derfor prisene er i dollar. Prisene er dramatisk høyere.

En kilde som er nær det russiske jødiske samfunnet sa at det er mange medlemmer av samfunnet som har reist for godt til land i regionen eller til Israel.

«Mange har allerede flyktet til samfunnene rundt Russland: Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Estland, Latvia og andre land. Men så langt er de som forlater folk som har midler til å immigrere umiddelbart. Hvis de har visum for å reise til EU eller andre land, har de sannsynligvis allerede gjort det.»

Jødiske samfunnsledere erkjenner at antallet russiske jøder som forlater landet sannsynligvis øker. Det er allerede en stor bølge av jøder som forlater Russland for Israel, med nærmere 2000 som har gjort det de siste tre ukene.

"Det ser nå ut til at det jødiske kartet over Europa, i det minste over Øst-Europa, vil bli endret veldig mye i løpet av de neste årene," sa en høytstående jødisk organisasjonsfigur. «Mange jødiske samfunn er ivrige etter å ta imot flyktninger i Europa og rundt om i verden. Vi lever i historisk tid fra jødiske samfunns perspektiv, og denne perioden med entusiasme og tørst etter jødiskhet, som startet på 1990-tallet.»

Billedtekst: Ukrainske jøder finner tilflukt i Moldova. Foto: IOSIF SNEGOVIK

Avsløring: Saddams hemmelige utskytningsramper for Scud-rakettene som skulle gasse Israel

Magasinutgaven til The Jerusalem Post denne helgen avslører en svært interessant og spennende historie om hemmelighetene Saddam Hussein skjulte oppe på Sinjar fjellet. Sinjar-fjellet husker nok de fleste av oss i forbindelse med grusomhetene IS utsatte yazidi-folket for. I august 2014 flyktet rundt 40.000 yazidier opp i fjellene etter at styrker fra IS hadde angrepet byen Sinjar.

For 25 år siden etter at Saddam Hussein hadde sendt sine Scud-raketter inn i Israel oppdaget de som bodde oppe på Sinjar-fjellet en hemmelighet om Gulf-krigen i 1991.

"Fra toppen av fjellet kan du på grunn av høyden se hundrevis av kilometer i alle retninger", minnes Sharaf (ikke hans virkelige navn), en yazidi fra det irakiske Kurdistan til Seth J. Frantzman, som har skrevet historien for The Jerusalem Post. Artikkelen ble først publisert på hans blogg.

Yazidiene er av den oppfatning at Scud-rakettene, som regnet ned over Israel i forbindelse med Gulf-krigen i 1991 ble testet og fyrt av fra nettopp Sinjar-fjellet. Og de har fotografier som skal bevise dette.

Det var dramatisk i Israel i oktober 1990. To måneder etter at Irak hadde invadert Kuwait og satt i scene i internasjonal krise fikk Israels befolkning - som den gangen tellet 4,5 millioner innbyggere, og som i dag nesten er doblet - beskjed om å skaffe seg gassmasker fra distribusjonsentralene. Da hadde Saddam Hussein truet med 'brenne halvparten av Israel'. Han fremsatte disse truslene i april 1990.

Og Saddam Hussein var slett ingen novise hva angår kjemisk krigføring. Han utsatte den kurdiske befolkningen for et grusomt gassangrep i Halabja i 1988, og brukte som kjent også gass mot Iran gjennom årene 1980-1988 under Iran-Irak krigen. Saddam gav ordre til sine senior-ledere om å bruke kjemiske våpen mot Israel hvis de skulle tape krigen.

Nå 25 år etter "Operasjon Desert Storm" forteller yazidiene som opplevde denne tiden om de hemmelige utskytningsrampene for Saddams Scud-raketter.

"I 2012 hørte jeg om et sted som det irakiske regimet brukte for å skyte mot Israel," minnes Sharaf.

Stedet Sharif sikter til er en grav som ligger på toppen av et fjell som heter Chilmera. Dette gravstedet ble forvandlet til en utskytningsrampe for Saddams Scud-raketter. Rakettene var konstruert slik at de kunne inneholde kjemiske våpen, som sennepgass og nervegasser som Tabun.

Hele artikkelen i The Jerusalem Post kan leses her:

http://www.jpost.com/Magazine/Red-fire-on-the-mountain-452483

Billedtekst: En av utskytningsrampene oppe på fjellet Chilmera. Foto: Seth J. Frantzman

Gripende farvel med jødisk seksbarnsmor

Det gjør et sterkt inntrykk på meg å lese The Jerusalem Post i dag. I en stor reportasje i avisen kan vi lese om den gripende begravelsen til 38 årige Dafna Meir, her sammen med sin mann. Dafna Meir ble som kjent knivstukket til døde av en palestinsk-arabisk terrorist på dørterskelen til sitt hus, søndag 17. januar.

Udåden fant sted i bosetningen Otniel utenfor Hebron i det bibelske kjerneområdet. Den drepte kvinnen etterlater seg ektemannen Natan, fire egne barn i alderen 11 til 17 år og to fosterbarn som er mindre enn fem år gamle. Dafna Meir arbeidet som sykepleier ved Soroka medisinske senter i Beersheba.

Med tårene rennende nedover kinnet og med gråtkvalt stemme sto den 17 årige datteren, Renana Meir foran den draperte kroppen til sin døde mor, og sa:

"Jeg er så lei meg for at jeg i ditt aller vanskeligste øyeblikk ikke var i stand til å kunne hjelpe deg."

Flere av barna var nemlig vitne til det brutale drapet på moren. Den 17 årige datteren og moren kjempet med den 16 år gamle drapsmannen, som klarte å komme seg unna. Moren døde av skadene hun pådro seg.

Datteren beskrev så sin gode mors liv.

Moren skrev en egen blogg, og på denne bloggen finnes det en bønn hun ba. Bønnen ble skrevet mens hun studerte ved den nevrokirurgiske ved Sorka sykehuset. Jeg har valgt å oversette den til norsk. Den sier ikke så rent lite om denne flotte jødiske kvinnens liv:

"Må det være Din vilje, 
denne verdens Skaper,
som styrer den med barmhjertighet
og kjærlig godhet, 
å gi meg muligheten til å gi medisiner
til Ditt folk,
et folk med behov for frelse,
og også til de som tilhører andre nasjoner,
som tas godt vare på av Dine trofaste budbringere,
som fortsetter sitt hellige arbeid 
arbeidsdager og netter,
på sabbaten og helligdager,
uten opphold.

Gi at jeg forstår, 
husker og innser,
at medisiner er en gave fra Deg,
og effekten av dem et budskap fra Deg.
Gi at jeg kan se og føle glede 
ved den gunstige påvirkningen
medisinene har 
og som jeg heldigvis,
kan gi til de som er syke. 
Gi meg evnen til å konsentrere meg
når jeg gir ut disse medisinene,
til å forstå dens virkning på sykdommen.
Gi at jeg blir oppmerksom hver gang jeg gjør feil,
eller noen av mine kollegaer gjør det,
når vi deler ut medisiner,
slik at vi raskt kan rette opp feilen,
før medisinene gis til pasienten. 
Gi at jeg opptrer med beskjedenhet,
hele tiden lærer og lærer andre 
om det vi lykkes med og det vi mislykkes med,
når vi gir ut medisin. 
Gi at jeg gir medisiner 
fra en posisjon med god helse, 
og at jeg husker å være takknemlig, 
for at jeg slipper å ta dem. 
Gi at jeg lærer å ha empati,
alltid ha god helse, 
med pasienter som lider
og hjelpe dem
med all min evne 
hver dag og hver time,
ved hjelp av verktøyene
som Du har gitt meg.
Amen.

Du kan lese den gripende reportasjen i The Jerusalem Post her:

http://www.jpost.com/Arab-Israeli-Conflict/Daughter-of-terrorist-victim-Dafna-Meir-Im-sorry-I-couldnt-help-you-441978

Anne Graham Lotz kritisert i The Jerusalem Post for å oppfordre til å be for Jerusalem - her er hennes svar

For kort tid siden gikk Anne Graham Lotz ut med en innstendig oppfordring til å be for Israel og Jerusalem.

Nå er hun blitt kritisert i The Jerusalem Post for dette bønneinitiativet.

Her er hennes svar på kritikken, i min oversettelse, slik den ble publisert i dag:

'Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme'. (Matt 24,14)

Hva tror du på? Denne siste uka, mens jeg ventet i en bilkø for å hente et barnebarn på skolen, lyttet jeg til en sang på radioen som ble beskrevet som den mest populære kristne sangen for tiden. Den ble sunget av Newsboys, og har tittelen: "We Believe."

Samme uka som jeg hørte denne hit'en fra Newsboys leste jeg en kommentarartikkel i The Jerusalem Post som kritiserte min 911-video presentasjon av mitt bønneinitiativ om å be for Jerusalem fordi det lå implisitt i dette bønneinitiativet at jødene trenger å bli frelst. Gjør de? Eller er de unntatt fra evangeliet?

Og hva er evangeliet?

Når apostelen Paulus med djup overbevisning i Rom 1,16 uttaler at ham 'ikke skammer meg ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker', hva mente han da?

Påvirket av hit'n og kommentaren har jeg reflektert over hva Paulus talte om og hva jeg tror. Her er mine refleksjoner:

Enhver som er født inn i den menneskelige rase, er født med en syndenatur, så vi er alle syndere. 

Konsekvensen av synden er ikke bare fysisk død, men åndelig død - adskillelse fra Gud nå og i evigheten.

Men så høyt elsket Gud hele menneskeheten at Han sendte Sin egen Sønn, Jesus, inn i verden som et sonoffer for vår synd, slik at hver den som vil tro på Ham, ikke vil fortapes adskilt fra Gud, men vil ha evig liv.

Når vi bekjenner at vi er syndere, og ber Gud om å anvende Jesu død for vår synd og tilgi oss, så vil Han gjøre det.

Etter korsfestelsen av Jesus, reiste Gud Ham opp fra de døde for å gi oss nytt liv her og liv i himmelen når vi dør. 

Når vi responderer og tar imot Jesus ved tro i våre hjerter, kommer personen, Den Hellige Ånd, inn i vårt hjerte, slik at vi blir født på ny og blir et Guds barn, vi får tilgivelse for våre synder, får evig liv.

Når vi mottar Jesus Kristus i tro som vår Frelser og Herre, vi passerer fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud, fra døden til liv.

Og evangeliet er dette ...

"Jesus sa: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg."

"Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved'.

Bare navnet Jesus.

"For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse".

"Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre ..."

Så ... trenger jøder å bli frelst? Ja, det gjør de. I følge Guds ord, deres religion gir dem ikke noe unntak fra at de er syndere. Lik resten av oss, trenger også de en Frelser. Det er derfor Gud gav Jesus som verdens Frelser.

Dette er det evangeliet Paulus talte om. Og dette er det evangeliet jeg tror på.

Er gigantisk militærøvelse i Midt-Østen forvarslet til Gog-krigen?

The Jerusalem Post melder i dag at den største militærøvelsen noensinne i Midt-Østen, vil finne sted innen de neste 14.dagene. Om denne øvelsen danner opptakten til den såkalte GOG-krigen, som Bibelen profeterer om, skal være usagt, men som forbedere for Israel, er det mange grunner til å være i aller høyeste alarmberedskap!

Både Iran, Russland, Kina og Syria, skal delta i øvelsen. I følge iranske medier, som The Jerusalem Post henviser til, skal så mange som 90.000 soldater delta i øvelsen. Det skal også 400 krigsfly og 1000 stridsvogner, samt russiske ubåter med atomvåpenstridshoder ombord. Øvelsen skjer i samråd med egyptiske myndigheter. 12 kinesiske krigsskip skal gå gjennom Suez-kanalen.

Om disse opplysningene medfører riktighet, så er dette skremmende, selv om det er en øvelse. Det viser hvor spent situasjonen i Midt-Østen er hele tiden, og det viser tydelig hvem som er alliansepartnere i en eventuell ny storkrig med Israel. Slik det er forutsagt i Bibelen.

De som er kalt til å be for Israel bør be nå!

Johnny Cash - forløper for den moderne kristne sionistiske bevegelsen

The Jerusalem Post hadde i går en svært interessant artikkel om country-legenden Johnny Cash og hans forhold til Israel. Professor Shalom Goldman mener at Johnny Cash var en forløper for den sionististiske bevegelsen blant amerikanske kristne.

'Lenge før dagens moderne kristne sionistiske bevegelse ble en bastion for amerikansk støtte til Israel, fantes The Man in Black', skriver David Brinn, journalist i The Jerusalem Post.

Johnny Cash, en hengitt kristen og baptist, som døde i 2003 i en alder av 71 år, besøkte Israel fem ganger i fra 1966 til midten av 1990 tallet sammen med sin kone, June, og deres barn. Han skrev også sanger og utgav flere album med disse som omhandlet Israel og hans kjærlighet til landet. Cash fikk også laget filmer fra hans reiser til de bibelske stedene.

De sterke båndene Johnny Cash hadde til Israel har lenge fascinert Shalom Goldman, som er professor i religion ved Duke University.

- Johnny Cash var kristen sionist minst et ti-år før det kristne-høyre fikk politisk makt mot slutten av 1970-tallet, sier professor Goldman.

En av de som forstod betydningen av kristne sionister var selveste David Ben-Gurion, som sørget for å sponse World Pentecostal Conference in Jerusalem i 1971. Den israelske regjeringen forstod også at Johnny Cash kunne bli god PR for landet, og sørget for at han fikk hjelp til filmproduksjonen som fikk navnet: 'The Gospel Road', laget i 1971.

Den interessante artikkelen i The Jerusalem Post finner du her:

http://www.jpost.com/ArtsAndCulture/Music/Article.aspx?id=274073

Iran har kommet enda lenger enn tidligere antatt i utviklingen av atomvåpen

Offisielle myndighetspersoner i Iran har i dag fortalt The Associated Press at landet nå har nådd nivå 2 i sin anrikning av uran. Dette har til nå vært holdt hemmelig. Det er The Jerusalem Post som skriver dette i dagens nettutgave. Dette vil i aller høyeste grad øke frykten for at landet, som har erklært at de vil utslette staten Israel, har kommet enda lengere i arbeidet med å skaffe seg atomvåpen. Det har vært spekulert i at dette var tilfelle, men nå foreligger bevisene.

The New York Times skriver at president Barak Obama vil kreve av Iran at de åpner opp for at inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået får inspisere anleggene i Iran. Kravet vil bli fremsatt før åpningen av G-20 toppmøtet i Pittsburg, USA.

Om det har vært gode grunner for å be for Israel før er det blitt det enda mer!

Spørrekonkurranse om "den palestinske stat"

Tegneserien "Dry Bones" - de tørre ben, offentliggjøres en gang i uken i The Jerusalem Post. Nylig ble denne tryket, og vi gjengir den her i norsk oversettelse. Kanskje bloggens lesere kunne være med på å besvare spørsmålene? Dette burde jo være lett å svare på for de som er tilhengere av en palestinsk-arabisk stat.

1. Når ble landet "Palestina" grunnlagt og av hvem?

2. Hva var dets grenser?

3. Hva var dets hovedstad?

4. Hva var dets viktigste byer?

5. Nevn minst èn "palestinsk leder' før Arafat?

6. Hva var språket i "landet Palestina"?

7. Hva var den dominerende religionen i det "gamle landet" Palestina?

8. Hva het dets pengeenhet?

9. Velg hvilken som helst dato i historien og fortell hva som var den omtrentlige vekslingskursen for den "palestinske valutaen" mot amerikanske dollar, tyske mark, britiske pund, japanske yen eller kinesiske yuan på denne datoen?

10. Siden det ikke finnes noe "palestinsk land" i dag, hva forårsaket dets forsvinning og når skjedde dette?

11. Hvorfor forsøkte aldri "palestinerne" å bli uavhengige før etter det ødeleggende nederlaget til de angripende arabiske stater i 6-dagers krigen i 1967?