Forrige uke ble en ny bønnekampanje for Israel annonsert. Det er den Kansas City-baserte International House of Prayer (IHOP)-bevegelsen som denne gangen håper å engasjere rundt én million kristne i faste og bønn for Israel. I hele tjueen dager, fra den syvende mai til den tjueåttende mai, er det meningen at bønnekampanjen skal fortsette. Når kampanjen når sin siste strekning 28. mai, vil også andre globale bevegelser delta, og den forventes å samle utrolige 100 millioner forbedere rundt om i verden.
Initiativet fortjener oppmerksomhet fordi det med stor sannsynlighet er første gang i verdenshistorien at de har klart å samle like mange kristne til å gå i forbønn for Israel. Dette fører naturligvis til et oppfølgingsspørsmål. Hvorfor ber kristne for Israel?
Interessen til bibeltro kristne i Israel har en lang historie. Dette er noe som blant annet har blitt lagt merke til i en fersk bok av den amerikanske universitetsprofessoren Walter Russel Mead, som i «The Arc of a Covenant» fremhever hvorfor det var nettopp de evangeliske kristne som presset på da visjonen om en Jødisk stat ble først presentert for hundre år siden.
Hvis du vil ta et eksempel fra vår egen tid, kan du trekke frem president Donald Trumps beslutning om å flytte den amerikanske ambassaden til Jerusalem. En ambassadeflytting var aldri en prioritet for de jødiske organisasjonene i USA, men avgjørelsen var i stedet forankret i den sterke støtten fra bibeltroende kristne.
Men den kristne støtten til gjenforeningen av jødene i Israel har ikke alltid vært en selvfølge. Historisk sett skjedde det en markant endring under reformasjonen på 1500-tallet. I stedet for å stole på gamle historier om at jødene var forkastet, kunne de kristne nå i stedet lese Bibelen på sitt eget språk og på den måten danne seg sin egen mening om de jødiske patriarkene og profetene. Identifikasjonen med Israels Gud ble noe helt konkret. I den første finske bibeloversettelsen fra 1548 presiserer reformatoren Mikael Agricola at ved å adoptere den kristne tro bryter det finske folk med sine gamle nasjonale idoler for i stedet å tilbe den ene sanne Gud, Israels Gud. Man vil uunngåelig tenke på Moabitten Ruts erklæring om troskap til No'omi; din Gud er min Gud.
Denne identifikasjonen fikk en ny relevans i forbindelse med den første sionistkongressen i Basel i 1897, hvor visjonen om en gjenoppretting av Israel ble gitt kjøtt på beinene. Drømmen om «neste år i Jerusalem» hadde riktignok fulgt det jødiske folk i århundrer ute i ødemarken, men det var paradoksalt nok blant bibeltroende kristne at ideen først ble presentert som et politisk program.
Kristne opinionsledere og parlamentsmedlemmer som William Wilberforce hadde allerede på slutten av det attende århundre bedt om en jødisk stat, og flere tiår før Theodor Herzl skrev sin berømte «Der Judenstaat» hadde den første Nobels fredsprisvinner Henri Dunants skrevet om et fremtidig jødisk nasjonalhjem. Grunnleggeren av Røde Kors, Henri Dunant, var en bibeltroende kristen og lidenskapelig opptatt av et gjenopprettet Israel. I sin avslutningstale på sionistkongressen i Basel, takket Theodor Herzl Henri Dunant for hans lidenskapelige engasjement for den fremtidige jødiske staten.
I dag er støtten til Israel nærmest en ryggmargsrefleks for mange bibeltro kristne, samtidig som den jødiske staten vekker vondt blod blant flere av gruppene som har et mer bibelkritisk standpunkt og dermed har tatt i bruk en såkalt erstatningsteologi.
Når Israel i dag er rystet av intern splittelse og mange sekulære sympatisører har gjort det klart at støtten til Israel ikke er ubetinget, er det forfriskende å ha en global forbønnbevegelse der man vender seg til Israels Gud.
Thomas Sandell
rådgiver for EU-saker, grunnlegger av European Coalition for Israel. Gjengitt i Världen idag. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen
Billedtekst: Davids-tårnet i Jerusalem
