Pauline Rose - en pioner for den jødisk-messianske bevegelsen i Israel, del 3

I 1959 gjorde Pauline og mannen Albert aliyah til Israel. De kjempet i årevis for å få tillatelse til å flytte inn i et spesielt hus oppe på Sion-fjellet. I 1964 fikk de leid det og påbegynte en full renovasjon av huset og hagen. Nå var Pauline blitt i 70 årene, mens Albert var i 80 årene.

Huset lå slik til at det lå på grensen mellom Jordan og Israel, og Pauline befant seg midt i dramaet under 6. dagers krigen.

Alicia Armstrong forteller:

"Den gamle kvinnen var alene da kanonene begynte å drønne og kulene suste i den varme sommervinden. Hva skulle hun gjøre? Prøve å finne noen form for ly der kun kunne krype sammen i mørket før skytingen opphørte?

Ikke denne kvinnen, nei! Hun dro frem båndopptakeren for å gjøre opptak av krigslydene.

For dette var ingen vanlig kamp. Dette var kampen om Jerusalem i 1967, den såkalte Seksdagerskrigen mellom Israel og tre arabiske stater. Og dette var ingen vanlig kvinne! Det var Pauline Rose, som dro til Israel for å bo på Sion-fjellet - og hun gjorde nettopp det fordi hun hadde fått et syn fra Gud om at hun skulle gjøre det.

Pauline Rose har skrevet en artikkel om Guds beskyttelse, som jeg har oversatt til norsk:

"Mange stormer ligger foran oss. Som vi har sagt tidligere: 'Den siste delen av veien er vanskeligere enn begynnelsen.' Slagmarken er forberedt, fienden har kalt ut troppene sine og klargjort dem. I Israel har Guds soldater tatt de første stegene ut i det åpne landskapet, og der vil de møte fienden ansikt til ansikt.

Vår kraftigste beskyttelse i denne kampen er bønn. Det er også en del av vårt ansvar å be for hverandre og for oss selv, for å få veiledning i alt hva vi skal gjøre. Bønn er vår forbindelselinje med Gud, vår kontakt med de himmelske krefter. 

Noen av oss er kalt ut i verden for å snakke, noen for å skrive, noen for å tjene for de materielle behovene i samfunnet, mens andre bærer de små daglige byrdene.

Uansett hva vår oppgave enn måtte være, er en ting nødvendig for alle av oss - å være i konstant fellesskap med Gud, å be uten opphør. Bønnene fra et kjærlig hjerte, ofret i ånden til Messias er hørt og bevart av Gud. De bygger en vegg av beskyttelse rundt oss i alle farer og stormer. Til dette formålet kaller Gud sammen sine soldater i alle land, for å danne en forenet front mot fienden i dagene som utgjør hans siste kamp. Vi er kalt til å være en velsignelse for verden. 

Det er en oppfordring til de som er forberedt til å gi sine liv i tjeneste for Gud, å forene oss og samle oss under banneret til Messias i Israel - å forberede en vei for Hans rike. 

Med våre føtter plantet faste på veien, merket av åndelige veivisere, bærer vi vårt ansvar trofast. Vi vil marsjere mot målet vårt, gleder oss midt i alle slags prøvelser, idet vi ønsker velkommen Den Ene som vil komme å møte oss, Den hellige Ene av Israel.

'For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge.' (Hebr 10,27)"

Billedtekst: Hjemmet til Pauline og Albert Rose i Jerusalem.

Pauline Rose - en pioner for den jødisk-messianske bevegelsen i Israel, del 2

Som jeg fortalte i forrige artikkel nektet Pauline Rose å bli evakuert i forbindelse med den uroen som oppstod når Israels statsdannelse ble erklært i 1948. Med stor fare for sitt eget liv valgte hun å bli værende for å tjene.

Abram Poljak, som var den ledende personen i den jødisk-messianske bevegelsen i Israel på denne tiden, forteller om det som skjedde og om arrestasjonen av Pauline. Hun ble nemlig arrestert av Irgun (Stern-gruppen, som var etterfølgere av Ze'ev Jabotinskij, ledet av Menachem Begin):

"Vårt fellesskap holdt stillingen. Flere ganger om dagen gikk Pauline gjennom et skur av kuler fra leiligheten hennes i forstaden Rehaviah, til møteplassen vår i den nye bydelen av Jerusalem. Hun var ofte den eneste som ble sett i gatene. Hun hentet også mat og vann til personer som ikke våget seg utendørs; hun hjalp syke kvinner med husarbeid og pleiet de som lå på sykehus. Hennes tro og stille heltemot gjorde henne til et lysende eksempel, som holdt samfunnet sammen. Det faktum at hun som kvinne, foraktet døden, førte til at i alle disse månedene var det ikke en gang at noen av våre tjenester måtte kanselleres. 

Informasjon fra fiendtlige grupper førte til at flere av våre medlemmer ble arrestert og avhørt iløpet av krigsmånedene. De ble godt behandlet av det jødiske politiet og de militære myndighetene; og de har bevist at de gjorde sin plikt som borgere og hadde ingen kontakt med Israels fiender. De ble satt fri igjen, og myndighetene erklærte uttrykkelig at de ikke gjorde unntak på grunn av våre medlemmers tro. Den jødiske staten har ved sin grunnleggelse erklært religionsfrihet.

Men arrestasjonen av fem medlemmer av vårt fellesskap av radikale krefter i midten av august tok en annen retning. Stern-gruppen rettet sin oppmerksomhet mot Pauline Rose i første omgang. Hun hadde britisk pass, snakket engelsk og ser ut som en hedning. Medlemmer av Stern-gruppen hevdet at hun var en britisk agent, og at det jødisk-kristne samfunnet var spionorganisasjon under religiøs kappe.

Stern-gruppen lykkes i å få tak i en rekke britiske spioner og forrædere. Den første, overlot de til myndighetene for å få hans sak prøvet for retten; den andre, skjøt de selv. Og nå var tre kvinner og to menn fra vårt fellesskap i hendene deres. De ble anbefalt å fremsi sin siste bønn.

Gruppen erklærte sin uskyld, men understreket sin tro på at Jesus var Israels Messias. Bare en kvinne, da hun fikk høre om dødstruslene, fornektet sin tro, og fortalte Stern-gruppen at hun ikke lenger ville ha noe med vårt fellesskap å gjøre, hvorpå hun ble satt fri. Rettssaken mot de fire andre ble utsatt til neste dag.

I mellomtiden hadde arrestasjonen av medlemmene av det jødisk-kristne fellesskapet blitt kjent i Jerusalem (en hebraisk avis rapporterte om det). Velkjente jøder som kjente til Pauline Rose tok opp saken, og fikk overbevist Stern-gruppen om at deres anklage var uholdbar, og man oppnådde å få satt alle fri.

Tiden er ennå ikke kommet for å dele erfaringene som våre venner gjorde i fengselet. Jeg vil bare si at uansett hvor hard prøvelsen var, så tenkte de alle på det som et privilegium, en guddommelig tjeneste, og betraktet seg som en lykkelig gjeng. Lik apostlene fra gammelt av, var disse jødisk-kristne i stand til å synge lovsanger i fengselet og vitne om Kristi lys for mørkets makter.

Når vi summerer opp, må vi si at det vårt fellesskap opplevde under beleiringen av Jerusalem, og at den ledende kjernen måtte i fengsel, var verdt vårt høye kall, og danner et kapittel av lovprisning i historien til den jødisk-kristne bevegelsen.

Billedtekst: Denne sommeren ble graven til Pauline Rose gjenfunnet på en stor gravlund i Jerusalem. (Foto: First Fruits of Zion).

(fortsettes)

Pauline Rose - en pioner for den jødisk-messianske bevegelsen i Israel, del 1

I dag - 26. september - slippes en video med sjeldne lydopptak av Pauline Rose som er mer enn 40 år gamle. Pauline Rose (1898-1973) er blitt kalt "Lady of Mount Zion", og var en av pionerene i den messianske bevegelsen i det 20 århundre. Rose startet den første messiansk-jødiske forsamlingen i Jerusalem i moderne tid.

I forbindelse med denne markeringen kommer også hennes bøker: "The Siege of Jerusalem" og "Window on Mount Zion" i nye engelske opplag. Her beskriver hun sine egne opplevelser av beleiringen av Jerusalem og senere seksdagerskrigen.  Pauline Rose døde 20. september 1973, to uker og fem dager før utbruddet av Yom Kippur krigen i Israel.

I sommer ble også hennes grav funnet igjen på en stor gravlund i Jerusalem. Så vidt man vet har ingen stelt hennes grav. Boaz Michael, som er grunnlegger av First Fruits of Zion, og som er bosatt i Jerusalem forteller beveget om at han og noen venner fra Amerika fant gravstedet og stelte gravminnet. I ærbødighet la de små steiner på gravminnet slik tradisjonen er blant jødene.

Hvem var så Pauline Rose? 
Hun var født i Sør-Afrika. Hun og hennes ektemann, Albert, var strutse-bønder i en tid hvor det var stor etterspørsel etter strutse-fjær. Ektefellen og hans brødre var faktisk kjent som 'Sør-Afrikas strutsefjær konger'. Når så denne industrien kollapset, dro Albert og Pauline til London. Her ble Albert en byggmester, mens Pauline ble designer ved et motehus i Paris. Albert eide en landeiendom, og ved utbruddet av den første verdenskrigen ville de britiske myndighetene bruke denne eiendommen til jordbruk. Ekteparet Rose tok på seg ansvaret med å drive denne gården og det ble opprinnelsen til den så berømte Heston-farm utenfor London. Men tragedien rammet familien. Ekteparets sønn døde i sin ungdom.

Jeg har ikke klart å finne ut hvorfor ekteparet Rose dro til Israel, men mot alle odds, mens mesteparten av Jerusalem fremdeles var okkupert av Jordan, klarte Pauline og hennes mann å skape et hjem oppe på Sion-fjellet. Det var et trygt og ikke minst hjertevarmt hjem, hvor de som kom virkelig følte seg velkomne. I sin bok: "Window on Mount Zion" skriver hun:

"Mannen min og jeg flyttet inn og gav det navnet 'Ha-Ohel' (Teltet). Vi ga det dette navnet i bønn om at ånden fra Abrahams telt ville bli værende i det, og gjøre det til et sted hvor alle mennesker ville finne et kjærlig velkommen - et måltid, en seng, hvile, eller en fornyelse av ånden, ifølge deres behov ..."

Men lenge før hjemmet og hagen på Sion-fjellet var etablert, bar Pauline på en lengsel om at jøder og kristne skulle arbeide sammen i kjærlighet for å forberede Herrens vei i Israels land.

Pauline Rose var en av en veldig liten gruppe som følte et spesielt kall til å bringe forståelse og det lys Messias representerer til Israel. 22.juni 1946 ble dette lyset tent i Jerusalem i det hun startet opp et jødisk/kristent fellesskap som hun håpet kunne bli begynnelsen på en messiansk forsamling i Israel.

Under tumultene som oppsto under Israels statsdannelse i 1948 nektet Pauline å bli evakuert. Med stor risiko for eget liv valgte hun å bli for å tjene andre. Hennes erfaringer fra denne tiden er nedtegnet i hennes bok: The Siege of Jerusalem.

Mer om det i neste artikkel som kommer i morgen.

Billedtekst: Et sjeldent bilde av Pauline og Albert Rose.

(fortsettes)