Takknemlighet for min lutherske arv

Nylig døde en mann som skulle få avgjørende betydning for de første årene mine som kristen. Gunnar Brunstad sovnet stille inn på sin 91 års dag 22. november. Brunstad var residerende kapellan i kirken som vi sognet til. Jeg ble en kristen i 1972, og Gunnar Brunstad og sognepresten i Hunn og Vardal, Arne J.M Sky, skulle begge gjennom sin forkynnelse og gode prestegjerning få legge et solid fundament for min tro. Overfor begge disse to flotte prestene kjenner jeg på djup takknemlighet. Arne Sky har jeg hatt gleden av å treffe ved flere anledninger etter at han sluttet som sogneprest i Vardal. Gunnar Brunstad så jeg aldri mer igjen, men plutselig en dag så ringte han meg. Det ble nesten litt overveldende at han skulle huske meg. I dag - når han nå er hjemme hos Herren - kommer tårene, både i vemod, men også for den gode sjelesørgriske samtalen vi hadde. Nok en gang ga han meg noe verdifullt å leve videre på. Som han så ofte gjorde som prest i Hunn kirke. Slik også med Arne Sky.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for min lutherske arv. De siste årene har jeg vært så priviligert at jeg har fått mer kontakt igjen med disse røttene gjennom både Den norske kirke, Den evangelisk lutherske frikirke og Misjonssambandet. Det er jeg så glad for. Ikke minst kjenner jeg på gleden over disse kirkenes understreking av den gaven som Herrens måltid er. Å få del i Herrens kropp og Hans blod blir større og større for meg etter hvert som årene går.

Og jeg husker alle de sterke stundene rundt alterringen i Hunn kirke hvor vi knelte ned og fikk del i denne gaven. Det var rundt alterringen i Gjøvik kirke jeg opplevde min Åndsdåp.

Jeg har ikke noen av disse årene etter 1972 klart å forsone meg med at dette 'bare er et minnemåltid'. For meg har det alltid vært 'noe mer', og hva dette 'noe mer' har jeg fått en styrket forståelse for de siste 20-25 årene.

Og jeg er glad for disse kirkenes understrekning av lov og evangelium, et syn jeg deler. Og for deres understrekning av rettferdigjørelsen vi gis i Kristus.

Lagsbevegelsen - som her i Norge er luthersk - kan jeg ikke få takket nok. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag, hadde det ikke vært for det fundamentet som ble gitt meg, gjennom denne evangeliske bevegelsen. Den lutherske presten Anders Moen Kvalsnes fikk hjelpe en ung uerfaren kristen til å feste blikket på Jesus og stole på Ham alene. Det har båret meg alle år siden.

Så i dag - når jeg får innbydelser fra mine lutherske lagsbrødre - enten det er i Den norske kirke, Den evangelisk lutherske frikirke, Normisjon eller Misjonssambandet - takker jeg ja så langt det er mulig, av glede og takknemlighet for hva disse kirkene har gitt meg. De siste årene har jeg også møtt kristne søsken fra DELK, men aldri talt i deres menigheter, men jeg kjenner tilhørighet også hos dem.

I dag - i det vi allerede har startet på den andre adventsuken - takker jeg alle mine lutherske brødre og søstre - for alt de har betydd og betyr for meg under vandringen mot vårt felles mål. Takk for raushet når dere har invitert meg til å tale i deres kirker og bedehus.

To forunderlige opplevelser på noen få dager

I løpet av noen få dager har jeg hatt to opplevelser, som har gjort inntrykk på meg og velsignet meg:

I går var jeg på besøk hos en misjonær som om noen dager skal reise til Afrika. På grunn av hennes sikkerhet, skal jeg ikke fortelle hvilket land hun skal til. Hun har vært misjonær for pinsebevegelsen i mange år, og er en person jeg setter veldig stor pris på. Mens vi sitter å snakker sammen om det som skjer i dette landet, hvor en stor andel av befolkningen enten er muslimer eller animister, ringer det på døra.

Han som kommer på besøk er en mann som blir 89 år neste år. Han er usedvanlig sprek for alderen. De færreste klarer å holde tritt med ham når de slår lag for å gå på tur. Kåre sliter ut selv ungdommer!

88 åringen kom med et glass med selvplukkede multer til hun som nå skal reise ut til Afrika - så hun skulle ha noe å kose seg med på julaften! Jeg ble så rørt av omsorgen. Og mannen vi her snakker om er lutheraner. Men Kåre tenker ikke kirkesamfunn, han tenker Guds rike! Jeg elsker kristne som har Guds rike mentalitet!

Vi ble sittende å snakke om mangt og mye. Så forteller Kåre om hverdagene sine, og så sier han: 'Jeg er ingen karismatiker. Men hver eneste morgen løfter jeg hendene mine i djup takknemlighet til Gud for å prise ham. Det kjennes helt naturlig ut!' Da kom tårene mine.

Jeg ser ham for meg med en åpen Bibel og med løftede hender.

Og Kåre er en misjonens mann. Evangeliet må videre. Nå til jul har han forsynt tre julemesser med håndlagede bord og pidestaller. Som kan loddes ut. Slik blir det penger av - til misjonen, og menneskers frelse. Nå kom han fra et formiddagstreff for å glede en pinsemisjonær med et glass multer! Det også for Guds rikes sak. Fantastisk!

Den andre opplevelsen skjedde noen dager før. Da ringer telefonen. I den andre enden var det stemmen til en mann jeg ikke har snakket med på veldig, veldig mange år. Gunnar Brunstad, som var prest i den kirken jeg ble konfirmert! Jeg kan fremdeles huske noen av hans søndagsprekener. Jeg var en ung mann - og jeg var ung som kristen - men han serverte god, næringsrik åndelig mat, som gjorde at troen ble grunnfestet og kunne vokse. Det var så godt å kunne få takket ham for det. For de rike, gode årene i Hunn kirke, mens han var prest. Vi fikk en god prat, og fikk velsignet hverandre. Så utrolig at Gunnar ringte. Han må være i slutten av 80-årene han også. Og han lever med Gud. Takk og lov for det.