Livet under Guds velsignelse

 Jesus led og døde for vår skyld. Han led og døde, ikke i fortvilelse, ikke som den avviste, men som Guds elskede barn. Fra det øyeblikket han hørte stemmen som sa: «Du er min elskede, i deg har jeg min glede», levde han sitt liv og led sin smerte under Faderens velsignelse. Han visste at selv når alle ville flykte fra ham, ville hans Far aldri la ham være alene.

For oss er den største fristelsen å miste kontakten med velsignelsen. Vi er Guds elskede sønner og døtre. Når vi lever vår lidelse under velsignelsen, vil selv den største smerte, ja, til og med døden, føre oss djupere inn i Guds tilgivende og livgivende hjerte. Men når vi tror at vi ikke er elsket, når vi reflekterer over oss selv som lever under en forbannelse, når vi sier eller tenker: «Jeg er ikke god», vil lidelsen vår føre oss til fortvilelse og vår død kan ikke gi liv.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Det er mer land å innta

"Vokt deg for åndelig selvtilfredshet eller en følelse av at du har nådd målet.                       

Jeg elsker den bønnen Moses ba: Etter at Herren hadde brukt ham til å fri Israel fra Farao, etter at han hadde overvunnet Egypts guder, etter at han hadde fulgt etter ildsøylen og skystøtten, etter å ha sett Herren 'ansikt til ansikt', i telthelligdommen og etter å ha vært vitne til mirakel på mirakel i 40 år - ber  Moses:

'Herre vår Gud, du har begynt å vise din sterke hånd for din tjener...' (5.Mos 3,24)

'Du har begynt å vise ...' Uansett hvor mye vi har oppnådd eller erfart, la oss huske: vår reise inn i Guds herlighet har bare så vidt begynt."

- Francis Frangipane (bildet) i 'I will be found by you.'
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)             

Når åndelig selvskryt fører til at vi mister Guds velsignelse

Jeg møter av og til mennesker som er opptatt av å fortelle meg at de faster. De gjør et stort poeng av det, og forteller det gjerne så flere andre hører på. Nå er de inne i den og den fasten, nå har de fastet i så så mange dager. Hva er dette for noe? Ikke noe annet enn åndelig selvskryt!

Den beste fasteveiledningen er det Jesus som kommer med:

"Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg." (Matt 6,16-18)

Hva lærer dette oss om fasten?

1. Det er noe mellom deg og Gud.
2. Ingen andre enn Gud skal vite at du faster.
3. Du mister Guds velsignelse når du fremhever overfor andre at du faster, dermed har fasten ingen verdi eller hensikt.

Velsignelse i forkledning

Det du er i ferd med å lese er et av de sterkeste vitnesbyrdene jeg har lest på lenge. Det vitner som en tro som holder selv i de bratteste bakkene, om en ærlighet og sårbarhet i møte med sykdom - og ikke minst om en overgivelse til Jesus, vi sjeldent ser. Jeg gråt når jeg leste dette og jeg har lest det mange ganger. Blir nok ikke ferdig med dette:

Prestemunken Ambrose ble diagnostisert med Alzheimer. Dette er hva han skrev om det:

Fra et rent åndelig ståsted vil jeg dele med dere den innsikt som jeg opplever Gud har gitt meg i tiden etter at jeg fikk diagnosen. Min største og altoverskyggende synd har alltid vært stolthet. Stolthet over intellektuell kapasitet, over å forstå bedre enn andre og å bedømme andre upassende, av og til tenke om andre at de er mindre enn meg. Dette er en mest sørgelig synd, og en synd som mange har uten å oppdage det selv, men det er den ene synd som fremfor noen annen synd, sender oss til fortapelse hvis vi ikke overkommer den! Det var denne synd som fikk den onde til å falle, og det var denne synd som Adam og Eva falt for.

Jeg forstår fult ut hvordan jeg ble slik. Jeg har gjennom hele mitt liv vært overordentlig stolt av mitt sinn, mitt intellekt, min evne til å tenke klart om vanskelige og kompliserte temaer, min tale og gode penn, vurderingsevne og mulighet til å forklare vanskelige ting osv. Da jeg vokste opp var jeg ikke god i sport, og jeg var ikke attraktiv hos damene. Jeg kunne ikke danse. Jeg var en intellektuell bokorm og einstøing. Jeg hadde ingen andre evner enn mitt hode, og jeg brukte det og utviklet det så langt som det var mulig å nå, selv om jeg ikke var spesielt akademisk innstilt av meg, ettersom alt dette virket som et litt for virkelighetsfjernt spill for min del. Dette var min vei i livet. Og selv om jeg har brukt mine gaver i tjeneste for Kristus og Hans Kirke etter beste evne, så har stoltheten alltid vært der.

Nå har Herren gitt meg en mulighet til å tilintetgjøre med ydmykhet denne stoltheten, ved å akseptere uten å klage den sakte oppsmuldringen av sinnet som jeg gjennomgår. Og jeg klarer å akseptere dette med hele mitt hjerte, noen ganger riktignok med en tåre, som en gave fra Ham for min frelses skyld. Det føles slik noen ganger at denne gradvise visningen av de forskjellige deler av mitt sinn, også er en bortvisning av mitt selv, mitt ego, min stolthet. Og er ikke det egentlig meningen med det åndelige liv når alt kommer til alt? Herren så ned og så at jeg klarte ikke å gjøre dette på noen annen måte, og dermed ettersom Han elsker meg veldig høyt (uverdig som jeg er) og ønsker at jeg skal være hos Ham for alltid, ga Han meg denne enestående anledningen å døde mitt eget jeg. Jeg ser på dette som en stor, men likevel innimellom smertefull, velsignelse!

Hviler Guds velsignelse over det vi sier og gjør?

"Et liv fylt av velsignelser skulle egentlig være kristnes normale liv. Han må være opptatt av dette ene, å ikke hindre velsignelsen fra å strømme gjennom hans liv. Hvis den uteblir, finnes det en åsak til det, og årsaken kan ikke søkes blant ytre omstendigheter.

En gang la jeg merke til en kristen arbeider som var i konflikt med en annen. Jeg hørte hvordan han fremholdt at han  hadde rett, og at det ikke var noe galt med det han sa, eller det han hadde gjort. Men jeg tenkte for meg selv: Broder, du kan ga rett i alt, men hvis vår rettskaffenhet mangler Herrens velsignelse, hva tener den så til?

Alt har slått feil i en tjeneste for Gud der velsignelsen uteblir. 

Hvis vi har som mål å være i Guds vilje, vil vi finne at det blir satt nye grenser for hva vi kan si og for hvordan vi kan leve. For rettskaffenhet i seg selv er ikke vårt mål. Våre handlinger skal ikke prøves på dette: Er de riktige eller gale, men alltid bare det dette ene:

Er Guds velsignelse over dem?"

- Watchman Nee i boken: Brød i ørkenen. Ansgar forlag 1977, side 31.

Skogbranner, tørke, Israel, Hellas, Sverige og Norge

I dag har tankene mine og bønnene mine handlet om fire land: Israel, Hellas Sverige og Norge.

Jeg har tenkt på våre jødiske venner som lever ofte daglig med de forferdelige temperaturene vi har levd med mer eller mindre i åtte uker. I Israel er det ofte mangel på vann, og regn blir derfor sett på som en av Herrens velsignelser. Jeg tenker på ordene fra Jes 30,23: "Deretter skal han gi regn over ditt såkorn, det du sår i jorden, og brød av jordens grøde. Det skal være rikt og saftig. På den dag skal din buskap beite på en vid beitemark." Eller 5.Mos 11,14: "Jeg skal gi landet deres regn i rette tid, tidligregn og senregn, så du kan samle inn ditt korn, din most og din olje." Men Bibelen gir også eksempler på hvordan Gud lukker himmelen og holder regnet tilbake, på grunn av folkets synder.

Tenk hvilken velsignelse regnet er! Det er virkelig en Guds gave!

Den siste tiden har Israel opplevd skogbranner. Terrorister fra Gaza sender over brennende ballonger eller fester brennbar veske til fugler, for å sette åker og skog i brann på israelsk side. Det er bare en ting som kan sies om dette: Det er utspekulert ondskap!

I Hellas har mer enn 60 mennesker omkommet i voldsomme skogbranner i områdene rundt Athen. Hele landsbyer er borte. Det er ventet at antallet skadede og omkomne vil stige. Det kommer hjerteskjærende historier om hele familier som er revet bort.

Hvem er så de første til å komme Hellas til unnsetning i denne dramatiske situasjonen? Staten Israel. De er blant de aller første til å sende mannskaper og utstyr til å hjelpe grekerne til å få slukket brannene. Og det samtidig som de sliter med brannterroren fra Gaza. Det sier ikke så rent lite.

Så i dag ber jeg for Israel, Hellas, Norge og Sverige. Måtte Gud velsigne alle brannmenn, alle frivillige mannskaper, politi og redningstjeneste i alle disse landene. Og måtte Herren sende oss regn - regn så det monner, til å slukke branner, redde buskap og avlinger og måtte Han se i nåde til våre land.

Noen refleksjoner ved årsskiftet

Enkelte blir mer stille ved årets slutt. Det er tid for ettertanke. Det er tid for vareopptelling i livet. En tid for å telle velsignelsene, og en tid for å stanse opp og se hvordan Gud på forunderlig vis har ledet oss - også på de vanskelige dagene.

Dette er godt.

Men jeg lever ikke etter døgnets og årets skiftinger lenger. Ikke det at jeg har meldt meg ut av samfunnet, men årsskiftet har for mitt vedkommende begynt for noen uker siden. Døgnet er fortsatt et døgn, men livsrytmen min bestemmes av kirkens år, som begynner første søndagen i advent. Dagsrytmen min bestemmes ikke av vilkårlighet, men av tidebønnenes skiftinger av tema for dagen. Jeg ber meg gjennom Salmenes bok og kirkens eldgamle bønner, og har dermed koblet meg på et kildevell jeg øser levende vann av.

Jeg lever med i min tid, som er Guds tid for meg. Den tiden kan være annerledes enn din, for din tid er ikke nødvendigvis min tid. For meg har det vært så befriende dette at Gud har gitt oss alle en tid, og enten befinner vi oss i en vår, en sommer, en høst eller en vinter. Også det åndelige livet har en syklus.

Det er befriende dette at jeg ikke er en annen, men meg. Og det er her Gud møter meg. Midt i livet, mens jeg ber om å få leve med Herren i den andre fasen av det som er mitt liv. Med alt hva det innebærer. Jeg ser fram til og gleder meg til å ha et par seminarer denne våren om hvordan det åndelige livet arter seg etter at man har fylt 40 år. Det livet er nemlig annerledes i andre halvdel av livet. Innen da har mange gjort seg erfaringen av sjelens mørke natt.

Så vil jeg få ønske alle bloggens lesere et velsignet 2017.

Hva Gud er i stand til

Jeg så nærmere på noen skriftsteder i går om hva Gud er i stand til. Det er mange flere enn disse, men disse var de som jeg dvelte ved og som styrket meg i troen:

'Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning'. (2.Kor 9,8)

'Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet'.. (Hebr 2,18)

'Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem'. (Hebr 7,25)
'Han som har makt til å bevare dere fra fall, og føre dere fram for sin herlighet, jublende og uten feil'. (Jud v.24)

'Å, min Herre og Gud! Se, du har skapt himmelen og jorden med din store kraft og utstrakte arm. Ingen ting er umulig for deg'. (Jer 32,17)

En bønn for 2014

En beder jeg kjenner, Carol Sheli Cantrell, har skrevet en bønn hun ber for sine venner nå ved nyttårsleite. Jeg synes denne bønnen var så vakker og innholdsmettet at jeg har valgt å oversette den. Kanskje du kan be den sammen med Carol og meg?

Må du bli velsignet med:
* Mer av Jesus
* med et djupere nivå av ydmykhetens nåde
* å vokse i tro, håp og kjærlighet
* et møte med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd slik at du kan kjenne Ham i hver hendelse i ditt liv
* å bli mer trofast
* å se mer større klarhet
* å høre mer nøyaktig
* å bli mer sensitiv
* å bli umåtelig fruktbærende med en overflod til hver god gjerning
* å le mer
* å elske mer
* å gi slipp på alle krenkelser og kunne tilgi alle
* å øke våre evner slik at vi kan gi ære til Gud på en mer kreativ måte
* mange muligheter til å gjøre Jesus kjent
* å demonstrere hvilken kontrast himmelen utgjør til denne verdens elendighet
* å synge høyt oftere
* å danse lik David - helt til Hans glede overvelder en hver trist og sorgfull situasjon
* å se Guds godhet øst ut generøst hver eneste dag
* å uttrykke takknemlighet og takke Gud i alt som hender
* å se din framtids panorama i Guds gode hender

Må Herren VELSIGNE deg og ditt hus med overflod i 2014!

To forunderlige opplevelser på noen få dager

I løpet av noen få dager har jeg hatt to opplevelser, som har gjort inntrykk på meg og velsignet meg:

I går var jeg på besøk hos en misjonær som om noen dager skal reise til Afrika. På grunn av hennes sikkerhet, skal jeg ikke fortelle hvilket land hun skal til. Hun har vært misjonær for pinsebevegelsen i mange år, og er en person jeg setter veldig stor pris på. Mens vi sitter å snakker sammen om det som skjer i dette landet, hvor en stor andel av befolkningen enten er muslimer eller animister, ringer det på døra.

Han som kommer på besøk er en mann som blir 89 år neste år. Han er usedvanlig sprek for alderen. De færreste klarer å holde tritt med ham når de slår lag for å gå på tur. Kåre sliter ut selv ungdommer!

88 åringen kom med et glass med selvplukkede multer til hun som nå skal reise ut til Afrika - så hun skulle ha noe å kose seg med på julaften! Jeg ble så rørt av omsorgen. Og mannen vi her snakker om er lutheraner. Men Kåre tenker ikke kirkesamfunn, han tenker Guds rike! Jeg elsker kristne som har Guds rike mentalitet!

Vi ble sittende å snakke om mangt og mye. Så forteller Kåre om hverdagene sine, og så sier han: 'Jeg er ingen karismatiker. Men hver eneste morgen løfter jeg hendene mine i djup takknemlighet til Gud for å prise ham. Det kjennes helt naturlig ut!' Da kom tårene mine.

Jeg ser ham for meg med en åpen Bibel og med løftede hender.

Og Kåre er en misjonens mann. Evangeliet må videre. Nå til jul har han forsynt tre julemesser med håndlagede bord og pidestaller. Som kan loddes ut. Slik blir det penger av - til misjonen, og menneskers frelse. Nå kom han fra et formiddagstreff for å glede en pinsemisjonær med et glass multer! Det også for Guds rikes sak. Fantastisk!

Den andre opplevelsen skjedde noen dager før. Da ringer telefonen. I den andre enden var det stemmen til en mann jeg ikke har snakket med på veldig, veldig mange år. Gunnar Brunstad, som var prest i den kirken jeg ble konfirmert! Jeg kan fremdeles huske noen av hans søndagsprekener. Jeg var en ung mann - og jeg var ung som kristen - men han serverte god, næringsrik åndelig mat, som gjorde at troen ble grunnfestet og kunne vokse. Det var så godt å kunne få takket ham for det. For de rike, gode årene i Hunn kirke, mens han var prest. Vi fikk en god prat, og fikk velsignet hverandre. Så utrolig at Gunnar ringte. Han må være i slutten av 80-årene han også. Og han lever med Gud. Takk og lov for det.

Be for meg, en synder

Noe jeg tidlig la merke til hos mine ortodokse venner var at ba om forbønn hos sine medsøsken i troen:

'Be for meg, synder', sa de.

Eller de gikk til presten for å få hans velsignelse. Og for dem var det noe dyrebart, noe virkelig og konkret.

Det grep meg så sterkt, og har siden fulgt meg som noe av det fineste jeg har vært vitne til.

Og jeg kjenner jo dette behovet selv: 'Be for meg, synder'. Be om Herrens miskunn over meg. At Han ser til meg i sin store nåde. For jeg er en synder. Denne våren har jeg levd i troen på Jesus i 40 år. Når jeg helt i begynnelsen av mitt kristenliv var leder for skolelaget på ungdomsskolen hvor jeg gikk, laget lokalavisen et intervju med meg. I overskriften på det intervjuet heter det: 'En frelst synder'. Ja, slik er det. Frelsen er både nåtid og fremtid, og i mål er man ikke, før man er i mål! Og jo lenger man lever med Jesus, jo mer ser man sin egen synd, og man kjenner behovet for å be om syndernes forlatelse. Ikke som noe lettvint, men som en livsnødvendighet.

I innledningsbønnen til kveldsbønnen i Den ortodokse bønneboken, heter det:

'Forbarm Deg over oss, Herre, forbarm Deg over oss, for vi har ikke noe å forsvare oss med; vi syndere kan kun be denne bønn til Deg, vår Hersker: Forbarm Deg over oss'.

Slik er det. For oss alle. Uten unntak.

Derfor faller det naturlig for en kristen å be: 'Be, for meg, en synder'.

Og her har vi fått en stor gave i Jesusbønnen, som nettopp er 'en synders bønn':

'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.

Den bønnen ber jeg mange ganger om dagen, og den har fulgt meg i mange år nå. Den ble så viktig for meg at jeg også har skrevet en bok om den.

Så er jeg også - som årene går - blitt enda mer opptatt av å be de som står i Herrens tjeneste om å velsigne meg. Ikke be for mine mange behov, men velsigne meg. Finnes det noe større å ta med seg enn Herrens velsignelse?

Velsignet framgang

Jeg leste dette stykket av Derek Prince (bildet), en av de mest anerkjente internasjonale bibellærne i vår tid, i går kveld og vil gjerne få dele det med bloggens lesere. Prince døde i sitt hjem i Jerusalem i 2003. Artikkelen til Derek Prince er en kommentar til Salme 1:

'Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotternes sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til. Slik er det ikke med de ugudelige. De er lik agner om vinden blåser bort. Derfor skal de ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet. For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei fører til undergang'.

Salig: åpningsordet i salmen inneholder kjernen i det som følger. Velsignelsene som åpenbarer seg flyter i to retninger: fra Gud til mennesket, og fra mennesket tilbake til Gud.

David fortsetter med å oppsummrere velsignelsen om blir lovt mennesket i en kort, uttrykksfull setning: 'Alt det han gjør skal lykkes for ham'. Hvordan kan du bli en slik person - velsignet av Gud slik at alt du gjør lykkes? David legger frem fem betingelser, de første tre negative, de siste to positive.

Først, det negative: Du må ikke følge ugudelige menneskers råd; du må ikke slå inn på synderes vei; du må ikke sitte sammen med spottere. Det er èn avgjørende faktor: Hvem tar du imot råd fra? Rådene du følger bestemmer retningen i livet ditt. Hvis rådene kommer fra mennesker som avviser Guds prinsipper og unndrar seg hans betingelser, har du ikke noe krav på hans velsignelse.

Så, de positive: Du må ha din glede i Herrens lov og du må grunne på den dag og natt. Den grunnleggende kilden til all vis og rettferdig rådgivning, er Herrens lov. Hvis du hele tiden fyller hjertet ditt og tankene dine med hans lov, og du styrer livet ditt deretter, da er velsignelse og fremgang Guds del for deg.

Kanskje du er sliten av frustrasjon og feiltrinn. Da må du merke deg disse reglene. Mediter på dem. Bruk dem. De vil virke i livet ditt. Gud selv garanterer din fremgang.

Troens respons:

Herre, jeg vil følge Davids eksempel og si:
'Dine vitnesbyrd er også min lyst; de er mine rådgivere'. (Salme 119,24)

Jeg vil gjerne anbefale boken som dette stykket er hentet fra: Derek Prince: Salmene. Den er en av de siste Derek Prince skrev, et år før sin død. Du kan bestille den her: http://derekprince.no/ På dette nettstedet finner du også mange andre gode bøker som Prince har skrevet.

Så avhengige vi er av Guds forunderlige nåde

Det har vel kanskje noe å gjøre med alderen, eller kanskje har det å gjøre med det å leve med kronisk sykdom: Alt er ikke like selvfølgelig lenger.

Jeg ble spesielt minnet om dette i går kveld, da jeg før jeg skulle legge meg for natten, leste følgende bønn som jeg fant i innledningen til David H. Stern's "Jewish New Testament Commentary", som jeg har begynt å lese i forbindelse med min nye gjennomgang av evangeliene:

Barukh attah, Adonai, Eloheynu, Melekh-ha'olam, shehecheyanu v'kimanu v'higi'anu lazman hazeh!

Til norsk skulle det bli noe slikt som: "Priset være Du, Herren, vår Gud, universets Konge, som har holdt oss i live, bevart oss og gjort det mulig for oss å nå dette punktet i tiden."

Alt er av bare nåde! At vi befinner oss akkurat her - nå, ja det er bare ved Guds kraft og barmhjertighet. Denne uka som har gått har jeg slitt med store synsproblemer. Det har vært vanskelig å få gjort de tingene jeg hadde planlagt og gjøre. Og på grunn av synsproblemene klarte jeg å vri meg slik at jeg fikk kink i ryggen, og måtte ha hjelp til å kle på og av meg.

Det kjennes merkelig å bli hjelpeløs og avhengig av andre. Nå ser jeg heldigvis bedre igjen, og ryggen er noe bedre. Da kjenner man på djup takknemlighet til Gud. Det er ikke selvsagt at alt det som vanligvis fungerer for oss til daglig - fungerer. Alt skyldes Guds forunderlige nåde.

I går var jeg i stand til å preke Guds ord i den første menigheten hvor jeg var pastor. Det var godt å se mange av våre gode, trofaste venner igjen. Men det er ingen selvfølge at jeg kan. Hadde det vært tidligere denne uken, så hadde jeg ikke sett å lese i Bibelen eller notatene mine, jeg hadde heller ikke klart å stå ved prekestolen. Men ved Guds nåde klarte jeg det! Det er Han som gjør meg sterk.

I Salme 111 leser vi følgende:

"Ære og herlighet kjennetegner Hans verk, og Hans rettferdighet består til evig tid. Han har gitt en påminnelse om sine underfulle gjerninger. Herren er nådig og barmhjertig." (v.3-4)

Jeg er blitt påminnet om virkelig å være takknemlig for livet. For at jeg kan se, og se klart igjen og at jeg kan stå oppreist og gå.

På bildet ser vi en gammel jødisk mann som lærer den oppvoksende generasjon Guds ord.

Når Gud overrasker med gaver - gjennom barn og voksne

I går opplevde jeg noe fantastisk flott! De siste årene har jeg hatt privilegiet å få tale i Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad. Det er en menighet jeg har lært å sette stor pris på. Kontakten med lederskapet og menighetens medlemmer betyr mye for meg. Menighetens fantastiske kor er kjent for mange, ikke minst gjennom ulike Israelskonferanser rundt om i Norge. Det som kanskje ikke er like kjent er at menigheten også har et flott barnekor. Dette barnekoret fikk vi oppleve i går. Etter gudstjenesten kom barna - som hadde hatt egen samling under min preken - bort til meg, den ene etter den andre med tegninger de hadde tegnet til meg. Det var rørende. Og så flotte tegninger som det var. Flere hadde tegnet Jesus på korset. Mens vi satt å spiste banket det på døra der hvor vi satt, og inn kom en gutt - jeg tror han var seks - for han hadde ikke fått gitt meg tegningen sin, før han skulle hjem. Når han hadde gitt meg den flotte tegningen, så ville han synge en sang - en lovsang på engelsk! Da kom tårene.

Det gjorde de også når en av menighetens medlemmer ville gi oss et aldeles nydelig maleri av Lammets bryllupsmåltid. Han hadde kjøpt dette i utlandet, og hadde nettopp fått det innrammet og hengt det på veggen. Da opplevde han at Herren talte til ham om at jeg skulle ha maleriet. Det ble veldig spesielt, for den siste tiden har jeg vært opptatt med Åpenbaringens bok om nettopp Lammets bryllupsmåltid. Det som vi en dag skal nyte i himmelen:

"Igjen ropte de:
Halleluja!
Røyken fra henne stiger opp i all evighet.
4 De tjuefire eldste og de fire skapningene kastet seg da ned, tilba Gud som sitter på tronen, og sa:
«Amen. Halleluja!»
5 Og fra tronen lød det en røst:
«Pris vår Gud, alle hans tjenere,
dere som frykter ham, både små og store!»
6 Da var det som jeg hørte lyden av en stor skare, et brus av veldige vannmasser og et drønn av mektige tordenbrak. De ropte:
«Halleluja!
For Herren vår Gud, Den allmektige,
er blitt konge!

7 La oss glede oss og juble og gi ham æren!
For tiden for Lammets bryllup er kommet.
Hans brud har gjort seg i stand,

8 og hun har fått en drakt av skinnende rent lin.»
Linet er de helliges rettferdige gjerninger.
9 Og engelen sier til meg: «Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.» Og han la til: «Dette er Guds sanne ord.» (Åp 21,3-9)

Nå skal maleriet få hedersplassen i stua vår, og barnetegningene skal få plass i bønnekapellet vårt, slik at mange kan få se dem.

Det var virkelig en velsignelse å få både tegningene og maleriet. Må Herren rikelig velsigne de glade giverne. Og må Gud velsigne barna, ungdommene og de voksne i Sannhetens Ord Bibelsenter. Denne menigheten står virkelig for Guds ord i en mørk tid, og de er virkelig sannheten tro, selv om det har kostet dem mye. Jeg er glad for å være en av deres venner, og det er en stor glede for oss hver gang vi blir invitert dit.

Bildet av meg er tatt i forbindelse med et møte i Sannhetens Ord bibelsenter for noen år siden.

Må Gud være med deg

De siste dagene er jeg blitt velsignet av å lytte til en CD med tekster av den tidligere biskopen i Linkjöping, Martin Lönnebo. På denne platen veksler man mellom meditasjoner av Lönnbo over ikoner som har hatt og har betydning i Lönnebo's liv, sanger bygget på disse meditasjonene aldeles nydelig sunget av Marie Sandelin og vakker musikk ved Staffan Björkelund. Dette er en CD som innbyr til refleksjon og hvile.

La meg dele en av tekstene med deg, som ikke vil slippe tak i meg:

Så som stjärnorna lyser i ändlös rymd
likt fyrar på kosmos hav,
så som tornseglaren sover på luftens bolster
som buren av osynlig hand,
så vare Gud med dig.

Så som solen lyser över dagen
och får jorden att dofta,
så som månen gläder natten
och får vattnet att glittra,
så vare Gud med dig.

Så som snön skydder jordens kryp,
så som vårens regn lockar blomstren,
så som sommarens värme ger växt
och höstens himmel ger mognad,
så vare Gud med dig.

Den prestelige velsignelsen, del 7

Ordene "Herren løfte sitt åsyn på deg ..." kan også oversettes: "Må Herren vende sitt ansikt mot deg."

Rabbi Shlomo Yitzhaki (1040-1105) skrev at dette kunne ansees å være en velsignelse hvor Herren ville legge bort sin vrede, i den mening at selv om vi er fulle av synd, vil Herren vise oss spesiell hensyn og ikke straffe oss, men tilgi oss.

Dette er jo en naturlig følge av det som sies forut for dette: "og være deg nådig."

Ordene "Herren løfte sitt åsyn på deg .." griper meg dypt hver gang jeg hører dem. Ofte tenker jeg på Jesus som ser på kvinnen grepet i hor: "Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer."

En ting er at vi kan oppleve at noen viser oss nåde, men de har fremdeles harde følelser mot oss. Noe annet er det når noen tilgir av hele sitt hjerte, og man kan merke også ved hele deres kroppspråk at de mener det!

Slik er Herren Jesu tilgivelse.

Det er ikke bare ordene, men også hans kroppspråk som tilsier oss syndernes forlatelse. Finnes det noe større enn dette? Ikke slik jeg ser det.

Tilgivelsen er så fullkommen at Jesus gjør meg ren.

Det er den ene siden av dette.

Den andre er at Jesus ser meg som jeg er. Svak, skjelvende, nølende, fryktsom.

Og Han elsker meg like mye når jeg lykkes som når jeg ikke gjør det.

Dette siste har for meg vært noe jeg har strevd med. Jeg har følt meg mere elsket når jeg har lykkes. Da har jeg følt at Gud har vært fornøyd med meg. Men det er en livsløgn! Gud elsker oss nemlig i Kristus like mye uansett. Hans kjærlighet er ikke vaklende, men fast og trofast. Den er den samme i går, i dag og for evig.

Hans øyne hvilende på meg. Med velbehag.

Herlig!

Den prestelige velsignelsen, del 6

Disse linjene skrives med skjelven hånd. Jeg kjenner meg ganske "shaky" etter gårsdagens illebefinnende, så det er ikke så mange linjene jeg orker å skrive nå i kveld.

Derfor passer det jo bra å sitere den andre delen av den andre prestelige velsignelsen: "... og være deg nådig."

For det trenger jeg nå. At Gud er meg synder nådig. Når hjertet begynner å slå slag som ikke er naturlig, og svimmelheten skyller gjennom deg så du kastes i gulvet, ja da er mennesket kraft ikke stor.

"Nåde for synder, og kraft uten like," heter det i en sang, om jeg ikke tar aldeles feil.

Paulus slet med et "torn i kjødet". Vi vet ikke hva det var, men vi kjenner litt til hva den forårsaket i livet til apostelen. Det var et slit å være den. Paulus bad gjentatte ganger om at Herren skulle fjerne den. Men svaret han fikk var annerledes enn det han bad om:

"Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!" (2.Kor 12,9-10)

Jeg er ikke der at jeg kan si alt dette som Paulus sier. Jeg vet ikke om jeg er "vel tilfreds i skrøpelighet ..."

Derfor ber jeg om at Herren må være meg nådig.

(fortsettes)

Den prestelige velsignelsen, del 5

Den andre delen av den prestelige velsignelsen handler om kunnskap og inspirasjon: "Herren la sitt ansikt lyse over deg ..." Dette kan også oversettes: "Må Herren opplyse eller lyse opp sitt åsyn for deg." Når vi leser Bibelen ser vi at lys ofte er en metafor eller et bilde på Herrens ord. Et eksempel er Ord 6,23: "For budet (mitzvot) er en lykt og læren (torah) et lys." Det er det samme som finnes i Salme 119,105: "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." I den samme salmen, som er selve salmen om Guds ord, finner vi også dette i vers 130: "Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir enfoldige forstand."

Så når ordet "lys" brukes i Bibelen, og i denne velsignelsen, så handler dette blant annet om den velsignelsen som finnes ved å studere Guds ord.

Den italienske rabbi, Obadiah ben Jacob Sforno (1475-1550), gir oss denne utleggelsen av den andre prestelige velsignelsen:

"Må Gud opplyse deg så du vil bli i stand til å bli klar over (fornemme, iakta, legge merke til, observere, sanse) Torahens (1.-5. Mosebok) forunderlige visdom og Guds innviklede skapelse. Etter å ha mottatt velsignelsene av overfloden, har vi den fred og det sinn som gjør at vi kan gå ut over de elementære kravene for å overleve."

Den andre velsignelsen er egentlig en utvidelse eller forlengelse av den første. Men det er mer!

Dette verset taler også om å se Herrens ansikt.

Hvordan er dette mulig?

Edin Løvås sier at Gud har fått et ansikt i Jesus. Det synes jeg er både vakkert sagt og det er jo så sant. Så når det sies her i velsignelsen at Herrens ansikt skal lyse over oss, så ser jeg for meg Jesu ansikt.

Men for en jøde som hørte disse ordene først, må han eller henne ha tenkt annerledes enn meg, som kristen. En persons ansikt reflekterer jo selve denne personens væren. I ansiktet kan vi se uttrykk for tanker, følelser og holdninger. Det er jo ikke for ingenting at øynene er kalt sjelens speil. Så hvordan ser vi Guds ansikt?

Rom 1,20 gir oss svaret: "For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning."

Skaperverket er ikke Gud, men skaperverket bærer bud om skaperen. Skaperverket er som Guds ansikt. Vi ser Hans gjerninger, Hans mektige kraft, Hans kjærlighet gjennom det vi ser Han har gjort. Jeg har hatt en tur til Rondane denne sommeren. Når jeg vandrer i fjellene der, opplever jeg noe av Guds storhet og skjønnhet. En forstår - uten ord - at det er en som står bak dette. Hans gjerninger vitner om Ham.

I Salme 8 skriver David:

"Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! Av småbarns og spedbarns munn har du reist et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på den hvengjerrige. Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menenske at du kommer han i hu, en menneskesønn, at du ser til ham! " (v.1-5)

(forsettes)

Den prestelige velsignelsen, del 4

"... og bevare deg ..." Slik lyder andre delen av det første verset i den prestelige velsignelsen.

Jeg har gått og grunnet på det ordet en lang stund nå, og blitt så glad i det. Ved siden av å bli frelst, må dette være det største vi kan oppleve som Guds barn i denne verden: å bli bevart.

Og det er ingen hvem som helst som har påtatt seg oppgaven med å bevare oss heller. Det er Herren.

Ordet "bevare" kan også oversettes "våke over" eller "trygg beskyttelse".

Jeg vender stadig tilbake til ordene Jesus uttaler i Johannes 10:

"Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd." (v.27-29)

Snakk om dobbel forsikring. Ingen kan rive oss ut av Jesu hender, og som om ikke det var nok, ingen kan rive oss ut av vår himmelske Fars hender heller.

Det finnes en tilflukt hos Herren.

Salmisten sier det slik i Salme 91,1-2:

"Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til."

Hos Gud finnes vår tilflukt.

Han er i stand til å bevare. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Den prestelige velsignelsen, del 3

Vi så i den forrige artikkelen at den første delen av den prestelige velsignelsen, handler om hvordan Gud vil velsigne oss også materielt. Det er en sannhet, uten at dette dermed skal kobles til noen form for herlighetsteologi! Herren sørger for sine. David vitner om dette i Salme 37,25:

"Jeg har vært ung og blitt gammel, men jeg har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød."

Jeg har ofte hørt mennesker brukte Hebr 13,5 som et løfte de gjerne gir videre til mennesker som sliter: "Han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg." Men jeg hører sjeldent hele verset bli nevnt, for det tas helt ut av sin sammenheng. Hele verset lyder nemlig slik:

"La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har. For han har sagt: Jeg skal ikke slippe degt og ikke forlate deg."

Se det er noe annet!

Jesus sier det slik i Matt 6,31-34:

"Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For slikt søker hedningene etter. Men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage."