Enkelte blir mer stille ved årets slutt. Det er tid for ettertanke. Det er tid for vareopptelling i livet. En tid for å telle velsignelsene, og en tid for å stanse opp og se hvordan Gud på forunderlig vis har ledet oss - også på de vanskelige dagene.
Dette er godt.
Men jeg lever ikke etter døgnets og årets skiftinger lenger. Ikke det at jeg har meldt meg ut av samfunnet, men årsskiftet har for mitt vedkommende begynt for noen uker siden. Døgnet er fortsatt et døgn, men livsrytmen min bestemmes av kirkens år, som begynner første søndagen i advent. Dagsrytmen min bestemmes ikke av vilkårlighet, men av tidebønnenes skiftinger av tema for dagen. Jeg ber meg gjennom Salmenes bok og kirkens eldgamle bønner, og har dermed koblet meg på et kildevell jeg øser levende vann av.
Jeg lever med i min tid, som er Guds tid for meg. Den tiden kan være annerledes enn din, for din tid er ikke nødvendigvis min tid. For meg har det vært så befriende dette at Gud har gitt oss alle en tid, og enten befinner vi oss i en vår, en sommer, en høst eller en vinter. Også det åndelige livet har en syklus.
Det er befriende dette at jeg ikke er en annen, men meg. Og det er her Gud møter meg. Midt i livet, mens jeg ber om å få leve med Herren i den andre fasen av det som er mitt liv. Med alt hva det innebærer. Jeg ser fram til og gleder meg til å ha et par seminarer denne våren om hvordan det åndelige livet arter seg etter at man har fylt 40 år. Det livet er nemlig annerledes i andre halvdel av livet. Innen da har mange gjort seg erfaringen av sjelens mørke natt.
Så vil jeg få ønske alle bloggens lesere et velsignet 2017.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar