Om å lære av en åndelig far

Enda en gang har jeg lagt ut på en vandring sammen med fader Isidor. Det er blitt noen turer over noen år nå. Jeg har søkt hans råd, og denne milde, skinnende, Kristus-like russiske munken, har gjennom sin barnlige enkelhet vært meg til stor åndelig hjelp.

En ting han har hjulpet meg til å se er at det hjelper i grunnen lite om man har hodet fullt av teorier og abstrakte tanker om troen, om troen ikke kroppsliggjøres og leves ut. Man kan ha fullstendig rett, og likevel ta så fullstendig feil. Om kjærligheten mangler. Og da mener fader Isidor Kristi kjærlighet.

Jeg tok frem boken om fader Isidor - Jordens salt - skrevet av staretsens åndelige sønn, Pavel Florenskij, som er blitt kalt en russisk Leonardo da Vinci, da jeg ikke fikk sove i natt. Florenskij var intet mindre enn en religionsfilosof, poet, kunsthistoriker, lingvist, fysiker, astronom, matematiker og ingeniør. Og denne lærde mannen skriver altså om en svært enkel, uskolert munk, en Kristi dåre!

Men jeg forstår godt hvorfor.

For fader Isidore veileder gjennom eget levd liv. Ikke gjennom bindsterke verker av lærde menn. Det er nemlig ikke alt du kan lese deg til, om du går Åndens skole.

I går leste jeg om fader Isidore og hans omgang med andre mennesker.

Pavel Florenskij skriver, her i min oversettelse:

"Å vise menneskene kjærlighet - rike eller fattige, aristokrater eller enkle mennesker, tjenestemenn eller bønder, rene mennesker (om noen slike finnes) eller syndere, ortodokse eller ikke-ortodokse, ja, selv ikke-kristne og hedninger - det var for fader Isidor like viktig, eller kanskje mer, som det å puste. Han gjorde godt til høyre og til venstre, enkelt og naturlig, uten å tenke på eller merke, ja, ikke i det hele tatt ane at det han gjorde var noe spesielt, uvanlig, unikt. Aldri slapp han noen fra seg uten at han hadde sagt noe oppbyggelig, trøstende og oppmuntrende. Når han gikk fordi noen sa han alltid noe godt. Så han et formørket ansikt, tok han alltid bort sorgen fra det. Var noen i behov for hjelp, gav fader Isidor alt han hadde. Om dette ikke var tilstrekkelig, bad han forsiktig, ydmykt, mildt, ja, forsagt, andre om hjelp. Om ikke det var nok, var han beredt til å gi bort alt..."

Når jeg leser dette kommer jeg til å tenke på ordene til apostelen Paulus i 1.Kor 2,16:

"For hvem kjente Herrens sinn, så han kunne undervise ham? Men vi har Kristi sinn."

Kristi sinnelag. Hva kjennetegnet det?

"La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse ..." (Fil 2,5-7)

Jeg tenker - at jeg har mye å lære og det er mye som gjenstår på at Kristi bilde trer frem i mitt liv. Jeg vil fortsette vandringen med fader Isidor for å lære av ham, og jeg tenker: det finnes ikke så mange slike åndelige veiledere som denne enkle munken. Når jeg ser på de kristne bokhandlernes utvalg av bøker i åndelig veiledning skrevet av en del av de som skriver kristen oppbyggelseslitteratur så er det sørgelig tynne greier.