Yorkshire tea og meningen med livet

Julaften var i går! I hvert fall for mitt vedkommende. Jeg elsker nemlig Yorkshire-tea. Du har egentlig ikke drukket tea før du har drukket Yorkshire-tea, det er helt sikkert. Få, om noe, kan måle seg med den vidunderlige smaken. Men nå var jeg helt tom, og det er ingen god følelse. Tom var jeg også for en erstatningstea jeg kjøper i en innvandrerbutikk, og alternativene som fantes i skapet hjemme vil jeg ikke engang nevne navnet på! Vet du hva det mest skrekkelige er? Det er når du får en pose gul Lipton, som har ligget lenge sammen med annen tvilsom smakstilsatt tea og teen du drikker er en usalig blanding av en dvask, ubestemmelig smak. Fysj! Noen heller også tevann fra en kanne hvor det er kokt kaffe fra før. Eier de ingen anstendighet!

Men tenk at det finnes venner som ser en bror i nøden, og som under et besøk i blendende vakre Yorkshire tar seg tid til å kjøpe med denne guddommelige teen og reiser hele veien fra Nes i Hedmark til Gjøvik for å levere den!

Det overgår det meste. I går nøt jeg min teakopp. Teen drikkes av et krus jeg skaffet meg en gang familien var på Shetland, og jeg skulle tale på en bønnekonferanse der. Den er velbrukt, og vaskes sjelden! Det er en katastrofe hver gang noen sender den gjennom oppvaskmaskinen. Da blir noe av smaken på neste teakopp borte. Slike kopper og krus må nemlig behandles varsomt. Med kjærlighet.

Jeg glemmer aldri turen til Shetland. Av flere grunner. En av dem er denne: Vi ble bedt hjem til en familie langt ute på heiene. Et virkelig forblåst sted. Etter en god middag rundt et stort kjøkkenbord, ble vi bedt inn i stua på tea. Og hver av oss fikk et riktig velbrukt teakrus. Alle med forskjellige farger. Mange med skår, min var uten hank. Men vi drakk tea slik tea skal drikkes. Og det var definitivt ikke gul Lipton!

Men det var dette med vennskap!

Det er også noe vidunderlig. Så berikende det er å kjenne mennesker man kan kalle venner. Mennesker med kjærlighet og omtanke, mennesker som ser. Som man kan snakke sammen med om alt mellom himmel og jord. Både sludder og vås og djupe ting. Det gir livet mening.

Takk, Øyvind Lorentzen!