Det er ikke alt vi kan lese oss til - om fader Johannes av Nye Valamo del 1

Mot slutten av 1980-tallet vakte en liten bok, utgitt på det lille klosterforlaget, Hl.Trifon, min oppmerksomhet. Den var skrevet av den finsk-svenske forfatteren Tito Coliander (bildet), hvis forfatterskap knapt er kjent i Norge. Boken ble min introduksjon til gresk-ortodoks tro og lære. På slutten av 1960-tallet og på begynnelsen av 1970-tallet publiserte Coliander sin selvbiografi i syv deler. Den kom også i en ny utgave i 2014. I disse bøkene beskrives på et stillferdig og meditativt språk en delvis dramatisk livsreise fra barndommens Petrograd til alderdommens Helsinki. Her beskriver han også sitt forhold til sin skriftefar og sjelesørger, fader Johannes av Nye Valamo.

Fader Johannes av Nye Valamo - et ortodoks kloster som befinner seg i Finland, Gamle Valamo befinner seg i Russland - har fascinert meg siden jeg ble introdusert for Colianders lille bok.

Jeg har spurt meg selv hvordan den kosmopolitisk erfarne og beleste forfatteren med sin aristokratiske bakgrunn kunne ha den i ytterste mening helt uskolerte fader Johannes som sin sjelesørger. 

Men med årene har jeg kommet fram til den erkjennelsen at det er ikke alt man kan lese seg til. Noe må erfares, og det gjelder særlig den kristne tro. Den er noe mye mer enn en lære skrevet med penn på papir. Kristendom, er ifølge fader Sofrony, som skrev om den uskolerte russiske munken Siluan, liv. Den handler om en person, den oppstandne Kristus. 

Det finnes en fortelling om den hellige Arsenius fra Egypt som hadde vært lærer for en romersk keisers barn og ble hyllet for sin store lærdom. Denne Arsenius trakk seg tilbake til ørkenen og ble disippel av en uskolert asket. En av hans tidligere bekjente ble forundret over dette og spurte ham hvordan han kunne finne på noe slik? Da svarte Arsenius: "Han kan allerede lese en bok, hvis bokstaver jeg ikke klarer å legge sammen." 

fortsettes
 

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 4

Det var på Athos at fader Sofrony (bildet) skulle bli kjent og nært forbundet med staretsen Siluan (bildet til høyre), og med god veiledning fra denne åndelige veilederen skulle han komme inn i et forunderlig bønnens samfunn. Etter at starets Siluan sovner inn i Herren den 24.september i 1938, trekker fader Sofrony seg tilbake og lever som eremit i en munkecelle i Karoulia, som er et avsidesliggende område av øya, kjent som Athos 'indre ørken'. Dette skjedde på vårparten etter at Siluan var død.

'Der i ensomheten', skriver Maxime Egger, 'opplevde han øyeblikk av ren bønn. Ansikt til ansikt med Gud. Uten bilder eller tanker som splitter. Med hele sin væren - ånd, sjel og kropp - forenet med hjertet. Hans ånd ble ført inn i den uendelige, lyse, guddommelige evigheten, veldig, navnløs, bortenfor tid og rom. Men, et nytt paradoks - i samme øyeblikk som han - for å bruke hans egne ord: "opplevde den levende Guds nærvær slik at verden var glemt", åpnet bønnen hans hjerte og bevissthet om alt som skjedde i hele verden. Han hørte drønnene fra krigen djupt nede i sin grotte. Særskilt om nettene trengte skrikene fra den lidende menneskeheten hans hjerte. Likesom starets Siluan ba han for hele verden, for hele Adam, med samme tårer som for seg selv. Han så i disse tårer en Guds gave, et gjenskinn av Kristi bønn i Getsemane,'

Det var ikke selvsagt at fader Sofrony skulle bli en disippel, en læresvenn, av staretsen Siluan. Riktignok var de begge russere, men der stanset også likheten. Fader Sofrony var den kultiverte intellektuelle, staretsen Siluan en enkel mann, opprinnelig en bonde, som knapt nok hadde noen utdannelse. Bare en omreisende bygdeskole hadde han gått på. Likevel skulle han karakterisere sitt møte med Siluan som den viktigste hendelsen i sitt liv. Det første møtet fant sted i 1930. Intuitivt forstod han at denne enkle russiske bonden hadde gått noen høyere klassetrinn i Guds Ånds akademi enn ham selv.

Fader Sofrony skrev bok om sin venn og fortrolige, sin starets. Han innleder den slik:

'Det levde en mann på jorden, en mann som søkte Gud av hele sitt hjerte. Hans navn var Simeon. Lenge bønnfalt han Gud mens tårene rant: 'Forbarm deg over meg', men Gud lyttet ikke til hans rop.. Slik ba han måned etter måned, og hans krefter begynte å svikte. Nær ved å gi opp alt håp ropte han ut: 'Du er ubevegelig!' Disse ordene førte til at noe brast noe i hans fortvilte, pinte sjel, og han så plutselig i et øyeblikk den levende Kristus. Hans hjerte og kropp fyltes av en ild så sterk at han ikke skulle ha overlevd om synet hadde vart et øyeblikk lenger. I ettertid skulle han aldri glemme Kristi uutsigelige milde, kjærlighetsfulle blikk, fylt av glede og fred, og i alle de år som fulgte skulle han allti uuttrettelig vitne om at Gud er kjærlighet, grensløs, ufattelig kjærlighet.'

Denne Simeon er altså staretsen Siluan. Han het opprinnelig Simeon Ivanovitsj Amtonov, og var en bonde fra fylket Tambov, i Lebedinsk-distriktet utenfor byen Shovsk. Han var født i 1866 og kom til Athos i 1892. Sitt første klosterløfte avga han i 1896. På Athos arbeidet han ved en kvern på  Kalamareia, og i Gamle Rossikon og som klosterforvalter.

fortsettes

Ble en åndelig far tross stor kroppslig svakhet

I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går kveld feiret vi minnet om staretsen Ambrosios av Optina (bildet), en av Russlands hellige som har vært av en stor inspirasjonskilde for mitt eget åndelige liv. Jeg lærte ham først å kjenne gjennom biografisk materiale som omfattet forfatterskapet til Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, som jeg leste på slutten av 1970-tallet, og begynnelsen av 1980-tallet.

En starets er i den russiske tradisjonen en åndelig veileder med en spesiell karismatisk utrustning, særlig evnen til å skille ånder og den profetiske gaven.

Han het opprinnelig Alexander Michaelovitsj, og ble født i 1812. Dårlig helse preget ham allerede som barn, og satte sine tydelige begrensninger. I tenårene ble han oppfordret av sin åndelige far til å gå i kloster. Og ikke et hvilker som helst kloster. Vi snakker om det berømte Optina-klosteret, som ligger nesten tretti mil sør for Moskva. Dette klosteret har fostret noen av de mest fremstående staretsene i Russland. Den mest kjente var sannsynligvis Ambrosios.

Da han kom dit, traff han to betydningsfulle staretser i sin samtid - Leonid (1762-1841) og Makarios (1788-1860) - og ble deres disippel.

Han ble kjent for en ømhjertet og barmhjertig munk. Han brukte ikke sin visdom og åndelige innsikt til å dømme andre, men delte andre menneskers lidelse. Et av hans favorittord fra Bibelen, hentet han fra Romerbrevet: 'Vet du ikke at det er Guds godhet som driver oss til omvendelse.'

Da Makarios døde i 1860, ble Ambrosios  Optina-klosterets åndelige far. Det til tross for stor kroppslig svakhet. Han ivret etter å gi støtte til samfunnets marginaliserte. Om Ambrosios sa man: 'I Ambrosios åpner kjærlighetens bunnløse djup seg for hvert menneske.'

Om kvelden den 23.oktober 1891 dør Ambrosios. På hans gravstein står disse ordene fra Bibelen:

'For de svake er jeg blitt svak for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen.'

Staretser, åndelig veiledning og Dostojevskij, del 3

Jeg avslutter denne serien om Ambrosios av Optina med en bønn som den hellige Ambrosios ba daglig:

'Herre, la meg med sjelens ro møte alt som denne dag bringer meg. La meg helt hengi meg til Din hellige vilje. Undervis meg og hold meg oppe hver time denne dagen.

Hva jeg enn får lide denne dagen, lær meg å ta imot det med ro i sjelen og i en fast forvissning om at alt beror på Din Hellige Ånd.

Led mine tanker og følelser når jeg handler og taler. Under alle uforutsette hendelser, la meg aldri glemme at alt er sendt av deg.

Herre, gi meg kraft til å bære de begynnende dagers tretthet og alt som skjer i forbindelse med dem. Led min vilje og lær meg å be, tro, lide, forlate og elske. Amen.'

Staretser, åndelig veiledning og Dostojevskij, del 2

Ambrosios av Optina het opprinnelig Aleksandr Michailvitsj Grenkov. Helt fra barndommen og ungdommen slet han med dårlig helse. Det førte til at han ble begrenset på flere områder. Han var bare en tenåringsgutt da hans åndelige far rådet ham til å gå den monastiske veien. Bare 12 år gammel begynner han på en presteskole i Tambov, og senere studerte han på det teologiske seminaret samme sted.

I 1835, rett før han skulle ta sine endelige eksamener, ble han svært syk. Han ga da Gud det løftet at om han ble frisk skulle han bli munk. Han ble frisk, men fulgte ikke opp sitt løfte. Han ble privatlærer for en godseier, og senere på en presteskole i Lipetsk.

I sommerfeien møtte Aleksandr en av samtidens mest kjente staretser, fader Hilarion. Denne rådet ham til å reise til Opina, for å få erfaring. Fader Hilarion mente også at Aleksandr kunne ha reist til Sarov, men, sa han: 'Det er ingen der lenger som har erfaring.' På dette tidspunktet var den legendariske staretsen, Serafim av Sarov, død.

Aleksandr fulgte det gode rådet han fikk. Han trådte inn som novise i Optina-klosteret i guvernementet Kaluga i 1839, når Optina-klosteret opplevde en rik blomstringstid.

De mange sykdomsperiodene ga Ambrosios en helt spesiell innsikt i det menneskelige sinn. Han ble opptatt som munk allerede etter tre år. Det skjedde i 1842. Han fikk navnet Ambrosios, til minne om Ambrosios av Milano. I løpet av de neste tre årene ble han viet til munkeprest. Da han var underveis til Kaluga, ble han så forkjølet. Etter det ble helsen hans så dårlig at han nesten ikke kunne klare å tjene som prest.

Den dårlige helsesituasjonen førte til at Ambrosios måtte trekke segt tilbake. Han konsentrerte seg nå om å be Jesusbønnen og fortatte å arbeide oversettelsen av de hellige fedrene. Han korresponderte også med de mange pilegrimene som skrev til klosteret og han ble deres sjelesørger. Det er i denne perioden av livet han trer inn i tjenesten som starets.

Han grunnla også Shamordino-klosteret, som lå når Optina, og som åpnet sine dører for fattige kvinner, syke og blinde. Det var her han døde 23.oktober 1891. Han ble ført til Optina-klosteret hvor han så ble begravet.

fortsettes

Staretser, åndelig veiledning og Dostojevskij, del 1

Jeg tenker mye på den hellige Ambrosios av Optina (bildet) for tiden. Hele sitt monastiske liv var han syk. Likevel. i all sin skrøpelighet, fikk han stå i Herrens tjeneste og bli til velsignelse og åndelig hjelp for mange mennesker. Fjodor Dostojevskj udødeliggjorde ham i romanen: 'Brødrene Karamasov', da under navnet 'staretsen Sosima'. Dostojevskji var en av mange kunstnere og intellektuelle - som også helt ordinære mennesker - som gikk i åndelig veiledning hos denne munken.

En slik åndelig veileder kunne vi alle trenge, en med en prøvet tro og med djup åndelig erfaring.

Ambrosios var altså det våre russisk ortodokse venner kaller en starets. En starets er en person som på en særskilt måte er utrustet med Åndens gaver, særskilt gaven til å skjelne ånder og den profetiske gaven. Staretsene er åndelige veiledere, hvis integritet og åndelig kunnskap gjør at mennesker oppsøker dem for å få deres råd. De er bedere i ordets rette betydning. Mange av disse staretsene har brukt mesteparten av sine liv med å leve i Guds nærhet, og bærer ofte med seg slik mettet Guds-atmosfære, at de etterlater seg djupe inntrykk hos dem som møter dem.

En slik mann var Ambrosios - 1812-1891. Han tilhørte Optina-klosteret - dette klosteret, beliggende omlag 30 mil sør for Moskva, har fostret noen av de mest fremstående staretsene i den russiske tradisjonen.

Det finnes en scene i Brødrene Karamasov der vi møter staretsen Sosima i et russisk kloster hvor han tar imot bekymrede mennesker som søker hans hjelp. Dit kommer en kvinne som sørger over sin sønn som døde bare tre år gammel. Hun gråter veldig. Sosima viser stor innlevelse og han sier til henne:

'Vær utrøstelig, du behøver ikke å la deg trøste, vær utrøstelig og gråt.... Lenge skal du felle tårer av opphøyd morssorg, til slutt skal denne sorg forvandles til stille glede, og din bitre sorg skal byttes ut av tårer i stille bevegelse.' Så fortsetter staretsen Sosima: 'I mine bønner skal jeg minnes deg og din sorg, og jeg skal be for din ektemann så han forblir sunn og frisk.'

Fortellingen har sin rot i virkeligheten. Ekteparet Dostojevskij mistet en sønn i 1878, Aljosa, han ble også bare tre år, og var høyt elsket. Fjodor Dostojevskij ble overtalt til å reise til Optina-klosteret sammen med en venn for å snakke med den berømte staretsen, fader Ambrosios, om sin og familiens sorg. Når Dostojevskij kom hjem var han på en måte mer forsonet og roligere. Ved tre tilfeller hadde han fått samtalt med staretsen, en gang sammen med to andre, og to ganger alene. Akkurat de ordene som Sosima i romanen sier til den sørgende moren har Dostojevskij hilset sin Anna Dostojevskaja med, og hun skiver om dette i sin bok: 'Mitt liv med Dostojevskij.'

Men Dostojevskij var ikke alene om å føle seg tiltrukket av den hellighet som Ambrosios utstrålte. En annen av de ruvende russiske forfatterne, som opplevde dette, var Leo Tolstoj.

(fortsettes)

Sann nestekjærlighet, del 1

Jeg klarer ikke å slippe tak i historien om fader Isidor, som døde i 1908, og som var en av Russlands siste store staretser, eller åndelige veiledere. Stadig vender jeg tilbake til boken om hans liv: 'Jordens salt', skrevet av Pavel Florinskij.

Florinskij skriver:

'Alle slags mennesker - munker og prester, kunstnere og lærere, studenter og seminarister, soldater, småborgere, bønder, arbeidere - hvem besøkte ham ikke? Man kom til ham for å be om penger, for å få trøst, med sine funderinger, man kom om man var trøtt av livet, fryktet straff, med tyngende synder, om man kjente stor glede, om man ville gi noe til de fattige, for å slutte fred med sine fiender, for å ordne opp med ting som angikk familien, for å få hjelp med sykdom, for å drive ut djevelen - ja, for alle slags anledninger kom man til ham.

Alle ble møtt med kjærlighet, alle forsøkte han å tilfredsstille. Men aller mest elsket han utstøtte mennesker, til og med skyldige mennesker. Om alle hadde vendt seg bort fra et menneske, så var det fremfor alt denne personen fader Isidor viste sin kjærlighet. Det fantes for eksempel en familie som det gikk rykter om at de drev en fordekt virksomhet, at de lurte folk og at politiet var etter dem. Til dem sendte han presanger - ja, til og med det han fikk selv ga han bort til dem.'

Vi hadde trengt flere som fader Isidor. I neste artikkel skal jeg fortelle om hans kjærlighet til jødene.

Bildet er ikke av fader Isidor, for det eksisterer ikke bilde av ham, men bilde av to munker fra Athos.

fortsettes

Åndelige fedre

På farsdagen skrev jeg om min far. I kjølvannet av farsdagen, vil jeg også nevne mine åndelige fedre. Jeg har hatt noen åndelige mødre også, men de får jeg nevne når morsdagen kommer.

Det har vært en slik berikelse å ha åndelige forbilder, rollemodeller, i livet mitt. Menn som har gått veien, levd tett innpå Jesus, bedende menn. De har lyttet til meg, gitt meg råd, bedt for meg. Talt inn i livet mitt. Og vært rause med meg. Brukt av sin tid.

Hos dem har jeg kommet med mine spørsmål, mine frustrasjoner, min tvil, min vantro, mine synder. Og de har bedt sammen med meg, lyst Herrens velsignelse over meg, grått sammen med meg, satt mot i meg og oppmunret meg.

Den ene var pinsevenn.
Den andre en irsk prest.

Hver på sin måte fikk de være en åndelig far for meg.

Så har jeg fått åndelig veiledning gjennom samtaler eller lest bøker av andre enn disse to. Både nålevende, og menn som for lengst er hjemme hos Gud.

Men akkurat i dag tenker jeg på to av mine åndelige fedre som gjennom deres levde liv, og fyiske nærvær, fikk bære meg til Jesus og være der for meg når jeg trengte det aller mest.

Alle skulle ha en åndelig far.
Hva er det som gjør at  vi tror at vi skal klare kristenlivet uten?

Jeg takker virkelig Gud for mine to åndelige fedre. Nå ber jeg Gud gi meg en for den fasen jeg opplever å leve i nå.

Hele livet må bli en salme av tilbedelse

To menn, som hver på sin måte har fått bety mye for mitt åndelige liv: Paul Evdokimov (til venstre) og fader Lev Gillet, sistnevnte spesielt med boken: Enkle betraktninger over vår Frelsers skikkelse. Men denne gangen handler det om Paul Evdokimov. 19. september feiret vi hans minnedag.

Paul Evdokimov var fremfor alt en beder. Noen vil kalle ham en 'starets', som er russernes måte å beskrive en åndelig far som er kommet så langt på det indre livets vei at han kan veilede andre. En starets har ingen formell status i kirkens hierarki, men har autoritet i kraft av egen erfaring og innsikt.

"Det holder ikke å be", kunne Paul Evdokimov si. Så la han til: "Man må bli bønn. Hele livet, hver handling og hver gest, må bli en salme av tilbedelse."

Paul Evdokimov (1901-1970), hvis minne vi feirer i den kommunitet jeg tilhører, tilhørte den russiske kultureliten med røtter i ortodoks åndelighet. Etter revolusjonen og borgerkrigen som fulgte kom han til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Institut Saint-Serge i Paris. Samtidig var han svært engasjert i diakonalt arbeid, ikke minst studenter som hadde flyktet fra hjemlandet.

Evdokimov er fremfor alt en meditativ oppbyggelsesforfatter. Han er djupt forankret i Bibelen og i kirkefedrenes skrifter, noe som tiltaler meg veldig. Og ikke minst har han et fordjupet syn på ikonene.

Noe som er stadig tilbakevendende i hans skrifter er dette: hånden som var gjennomstunget fra verdens begynnelse.

Med andre ord: Paul Evdokimov er svært Kristus-sentrert.

Under krigen engasjerte Evdokimov seg for forfulgte jøder, politiske fanger og andre ofre for nazistenes ugjerninger. Hans kone døde i 1944 og han giftet seg igjen med Tomoko som var datter av en japansk diplomat. Han valgte å ikke bli ordinert til prest. Det viktigste for ham var det diakonale arbeidet. På 50- og 60-tallet ledet han et hjem for flyktninger.

Sist, men ikke minst: Paul Evdokimov var en av 1900-tallets ledende ortodokse tenkere innen den økumeniske bevegelsen.

Åndelig veiledning

Jeg blir mer og mer overbevist om at vi alle trenger en medvandrer. En åndelig veileder, om du vil. Vi lever i en svært individualistisk tid. Det gjelder også for troen. Den er privat og vi skal klare oss selv. Tror vi. Vi leser Bibelen på egenhånd. Vi danner oss våre egne meninger. Og vi trekker våre egne konklusjoner. Ofte løsrevet fra sammenhengen. Det blir en tro på våre egne vilkår. En tro tilpasset våre egne behov og som passer inn i den rammen vi selv setter. Troen blir selvkomponert. Det behøver ikke å bety at det er en kristen tro vi har, selv om det er det vi gjerne liker å tro.

Selv det som har med bønnen å gjøre skal vi klare selv.

Men i alt dette lurer selvbedraget og hovmodet.

Det åndelige hovmodet, som fører til fall, ligger oss snublende nær. Når vi blir vår egen målestokk, er det virkelig fare på ferde. Da blir vi ofte mennesker som er harde mot andre, mens vi tar lett på vårt eget liv.

I den keltiske tradisjonen snakker man om sjelevenner. I den ortodokse tradisjonen om staretser. I begge sammenhenger handler det om mennesker som har ervervet seg kunnskap til Guds ord, gjennom levd liv. De har gått gjennom prøvelser og lidelse. De er blitt formet i stillheten og i ødemarken, og av Den Hellige Ånd. Og de står godt plantet i en kirkelig tradisjon som ivaretar den tro som en gang for alle er blitt overlevert de hellige. De er utrustet med Åndens gaver.

Dette er mennesker som lytter etter Åndens vare stemme. Som kan være medvandrere i troens landskap. Som kan være med på å veilede og bekrefte den veien som vi går, eller som varsomt kan hjelpe oss til å spore oss inn på den igjen.

Jeg har skrevet om dette før, men som tiden går er jeg blitt enda mer overbevist om at vi alle trenger en medvandrer. Selv klarer jeg meg ikke uten. Jeg kjenner på djup takknemlighet overfor menn og kvinner som har talt inn i livet mitt. Enten det nå har vært mennesker som forlengst er hjemme hos Herren, eller som har vært til åndelig hjelp for meg mens de levde.

Blant bedende menn og profetiske røster på Athos, del 1

Jeg befinner meg for tiden på reise. Langt avgårde faktisk. Neida, jeg har ikke beveget meg så veldig langt fra sofaen, men i tankene kan du reise langt, veldig langt. Det er befriende å reise slik. en reise uten særlig besværligheter. Faktisk har jeg hatt lyst til å reise hit lenge, men etter at jeg ble syk er nok denne reisen helt urealistisk.

Men i flere dager har jeg vært på Athos (bildet). Athos er som en øy i tidens hav. Å komme dit er som å ferdes bakover i tiden. Så er da også tidsbegrepet her helt annerledes. Her følges fremdeles den bysantinske tiden. I mer enn et millennium har denne øya først og fremst vært bønnens øy. Uavbrutt har bønner steget opp for Herrens trone, blandet med den hellige røkelsen som apostelen Johannes forteller at Herren legger til våre bønner. Hellige bønner er velduftende.

Reisen til Athos har ført til at jeg har blandet min stemme sammen med stemmene til de bedende munkene på denne hellige øya. Stemmer som har lytt gjennom seklene. de har blandet seg med stemmene til de som forretter gudstjenester på Athos den dag i dag. Jeg har tenkt på ordene fra Hebreerbrevet:

"Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen."(Hebr.12,22-23)

Dette blir større og større for meg: når vi feirer gudstjeneste gjør vi det ikke alene, men sammen med hele den himmelske festforsamlingen. Tiden opphører. Vi er i et evig nu. Når vi feirer gudstjeneste deltar vi i den lovsang som evig pågår i himmelen. Himmel og jord trer inn i en nær og inderlig forbindelse med hverandre.

I tiden fremover skal jeg fortelle litt mer om reisen til Athos. Athoshalvøya har aldri opphørt å fascinere. Jeg vil la deg møte hellige bedere som har bodd der, enten i klosterfellesskapene eller som eneboere under det mektige stjernestrødde himmelhvelvet.

fortsettes.

Foto: YouTube

Åndelig erfaring

"Spør ikke etter råd hos noen som ikke lever samme liv som du, hvor vis han enn må være. Det er bedre å betro seg til en enkel og uutdannet menneske som selv har erfaring, enn hos en lærd filosof som taler om hva han har utforsket men som savner erfaring...

Gud skjenker ikke en nådegave til noen uten samtidig å gi oss en stor prøvelse. Nådegavene gir Han etter samme mål som prøvelsene. De lidelsene som rammer oss og som Guds forsyn sender deg er altså tegn på hvor høyt din sjel har nådd..."

- Isak Syreren, 600-tallet. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Åndelig visdom

Behovet for åndelig veiledning er ikke blitt mindre med årene. Heller tvert om. I en tid med så mange røster, og ikke minst forvirrende røster, trenger vi hjelp fra de som går veien. Ikke bare snakker om den. Som lever livet med Kristus. De som har gjort seg erfaringer med Han som er Veien.

De er ikke lett å finne. De er sjelden vare.

Jeg snakker om mennesker med en prøvet tro. En erfaringsbasert tro. Selv om det er viktig med boklig lærdom, så er ikke det ikke de lærde jeg snakker om. 'Kunnskapen oppblåser', sier Skiften. Nei, jeg snakker om en åndelig visdom som erverves i stillheten, i Guds nærværet, gjennom år.

Jeg har lagt fra meg en del bøker. Noen av dem bestsellere. Jeg har funnet at de ikke holder mål. De består ikke livstesten. Budskapet de formidler bærer ikke varig frukt. Kanskje fordi de som har skrevet dem snakker om noe de selv ikke lever.

Selvsagt kan de være interessante, ja, de kan til og med begeistre meg. Men det er intet annet enn loff. Skal det bi noen næring for sjelen og for ånden min må det være åndelig grovbrød.

Jeg finner det sjeldent hos moderne åndelige forfattere, selv om det finnes flere hederlige unntak, så jeg må grave tilbake i tiden. Til bøker som har tålt tiden.

Men finner også denne visdommen hos mennesker som lever i dag, og som gjennom deres prøvede tro, kan bli til hjelp for andre som opplever prøvelser. De er ofte ikke så høylydte. De hører med til de stille i landet. Til bederne.

I den russisk-ortodokse tradisjonen snakker de om 'staretser', mennesker med en spesiell karismatisk utrustning, til å skjelne ånder, til å lege sjelelige sår. Jeg ber om at Gud også reiser opp slike i Norge.

Om å lære av en åndelig far

Enda en gang har jeg lagt ut på en vandring sammen med fader Isidor. Det er blitt noen turer over noen år nå. Jeg har søkt hans råd, og denne milde, skinnende, Kristus-like russiske munken, har gjennom sin barnlige enkelhet vært meg til stor åndelig hjelp.

En ting han har hjulpet meg til å se er at det hjelper i grunnen lite om man har hodet fullt av teorier og abstrakte tanker om troen, om troen ikke kroppsliggjøres og leves ut. Man kan ha fullstendig rett, og likevel ta så fullstendig feil. Om kjærligheten mangler. Og da mener fader Isidor Kristi kjærlighet.

Jeg tok frem boken om fader Isidor - Jordens salt - skrevet av staretsens åndelige sønn, Pavel Florenskij, som er blitt kalt en russisk Leonardo da Vinci, da jeg ikke fikk sove i natt. Florenskij var intet mindre enn en religionsfilosof, poet, kunsthistoriker, lingvist, fysiker, astronom, matematiker og ingeniør. Og denne lærde mannen skriver altså om en svært enkel, uskolert munk, en Kristi dåre!

Men jeg forstår godt hvorfor.

For fader Isidore veileder gjennom eget levd liv. Ikke gjennom bindsterke verker av lærde menn. Det er nemlig ikke alt du kan lese deg til, om du går Åndens skole.

I går leste jeg om fader Isidore og hans omgang med andre mennesker.

Pavel Florenskij skriver, her i min oversettelse:

"Å vise menneskene kjærlighet - rike eller fattige, aristokrater eller enkle mennesker, tjenestemenn eller bønder, rene mennesker (om noen slike finnes) eller syndere, ortodokse eller ikke-ortodokse, ja, selv ikke-kristne og hedninger - det var for fader Isidor like viktig, eller kanskje mer, som det å puste. Han gjorde godt til høyre og til venstre, enkelt og naturlig, uten å tenke på eller merke, ja, ikke i det hele tatt ane at det han gjorde var noe spesielt, uvanlig, unikt. Aldri slapp han noen fra seg uten at han hadde sagt noe oppbyggelig, trøstende og oppmuntrende. Når han gikk fordi noen sa han alltid noe godt. Så han et formørket ansikt, tok han alltid bort sorgen fra det. Var noen i behov for hjelp, gav fader Isidor alt han hadde. Om dette ikke var tilstrekkelig, bad han forsiktig, ydmykt, mildt, ja, forsagt, andre om hjelp. Om ikke det var nok, var han beredt til å gi bort alt..."

Når jeg leser dette kommer jeg til å tenke på ordene til apostelen Paulus i 1.Kor 2,16:

"For hvem kjente Herrens sinn, så han kunne undervise ham? Men vi har Kristi sinn."

Kristi sinnelag. Hva kjennetegnet det?

"La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse ..." (Fil 2,5-7)

Jeg tenker - at jeg har mye å lære og det er mye som gjenstår på at Kristi bilde trer frem i mitt liv. Jeg vil fortsette vandringen med fader Isidor for å lære av ham, og jeg tenker: det finnes ikke så mange slike åndelige veiledere som denne enkle munken. Når jeg ser på de kristne bokhandlernes utvalg av bøker i åndelig veiledning skrevet av en del av de som skriver kristen oppbyggelseslitteratur så er det sørgelig tynne greier.

Hele livet må bli en salme av tilbedelse, en bønn

Etter noen hektiske dager, ikke minst på grunn av lange reiser, skal jeg tilbringe dagen sammen med denne mannen. Og en god kopp tea.

Paul Evdokimov (bildet) var fremfor alt en beder. Noen vil kalle ham en 'starets', som er russernes måte å beskrive en åndelig far som er kommet så langt på det indre livets vei at han kan veilede andre. En starets har ingen formell status i kirkens hierarki, men har autoritet i kraft av egen erfaring og innsikt.

"Det holder ikke å be", kunne Paul Evdokimov si. Så la han til: "Man må bli bønn. Hele livet, hver handling og hver gest, må bli en salme av tilbedelse."

Paul Evdokimov (1901-1970), hvis minne vi feirer i den kommunitet jeg tilhører, tilhørte den russiske kultureliten med røtter i ortodoks åndelighet. Etter revolusjonen og borgerkrigen som fulgte kom han til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Institut Saint-Serge i Paris. Samtidig var han svært engasjert i diakonalt arbeid, ikke minst studenter som hadde flyktet fra hjemlandet.

Evdokimov er fremfor alt en meditativ oppbyggelsesforfatter. I dag skal jeg lese det han skriver om 'det indre klosteret", hans betegnelse på det indre livet med Gud. Det som er skjult for andre. Han er djupt forankret i Bibelen og i kirkefedrenes skrifter, noe som tiltaler meg veldig. Og ikke minst har han et fordjupet syn på ikonene.

Noe som er stadig tilbakevendende i hans skrifter er dette: hånden som var gjennomstunget fra verdens begynnelse.

Med andre ord: Paul Evdokimov er svært Kristus-sentrert.

Under krigen engasjerte Evdokimov seg for forfulgte jøde, politiske fanger og andre ofre for nazistenes ugjerninger. Hans kone døde i 1944 og han giftet seg igjen med Tomoko som var datter av en japansk diplomat. Han valgte å ikke bli ordinert til prest. Det viktigste for ham var det diakonale arbeidet. På 50- og 60-tallet ledet han et hjem for flyktninger.

Sist, men ikke minst: Paul Evdokimov var en av 1900-tallets ledende ortodokse tenkere innen den økumeniske bevegelsen.

Så i dag unngår jeg telefoner, har funnet meg et pledd, og har varm tea i tea-kannen. Da har jeg det bra.

Og her er boken jeg skal lese: Den dåraktiga Gudskärleken. Utgitt av Artos bokförlag i 2001. Fortsatt i salg. Ta gjerne kontakt med Bok&Media i Oslo, som skaffer den for deg.

Hva skulle vi gjort uten Den Hellige Ånd?

En liten bok, men med et stort innhold, har fulgt med meg noen år nå. Jeg leser den stadig om igjen. Den er skrevet av Pavel Florenskij. Pavel Florenskij er blitt kalt for Russlands Leonardo da Vinci. Han var religionsfilosof, poet, kunsthistoriker, lingvist, fysiker, astronom, matematiker og ingeniør! Han ble henrettet i en av Stalins konsentrasjonsleire i 1943.

Boken 'Jordens salt' er livshistorien til fader Isidor (død i 1908), en av Russlands siste store staretser - eller åndelige veiledere. Florenskij forteller varmt, várt og levende om en bemerkelsesverdig munk, som lever helt overgitt Kristus.

Nå er historien om denne enkle mannens enkle liv absolutt verd å lese, men jeg skal ikke dvele ved noe annet i denne omgang enn noe som Pavel Florenskij skriver om fader Isidor, som jeg har tenkt mye på den siste tiden.

Egentlig er det noe Florenskij legger i fader Isidors munn, som han tenker staretsen ville ha sagt i en bestemt anledning, og som beskriver det viktigste av alt i vårt kristenliv. For å forstå ordene som er tiltenkt fader Isidor må man ha fått med seg selve bakgrunnen: Fader Isidor bodde nemlig svært enkelt i en hytte i skogen. Her hadde han alt han eide i livet, og det var ikke mye. Selve hytta var også svært enkel, både eksteriør og interiørmessig. Utenfor hadde han sin lille hage hvor han dyrket sine grønnsaker. Fader Isidor laget også et syltetøy hvis underlige sammensetning var en krevende smaksopplevelse for mange. Enkelte snakket nedsettende om dette. Da er det at Florenskji tenker seg at fader Isidor kan ha sagt noe slikt i sitt stille sinn:

"Dere tror at dere kan imponere meg, en som bærer Guds Ånd i seg, med deres møbler, deres syltetøy og hverdagslige bekvemligheter, men jeg bryr meg ikke om deres bekvemligheter, for om Den Hellige Ånd er nærværende, så er til og med mine møbler og mitt syltetøy bra, men om Den Hellige Ånd ikke er nærværende, da tjener deres saker ikke til noe likevel."

La oss tilgi hverandre - vi bærer alle på synd og skyld

De siste ukene har jeg vært så grepet av en historie jeg har lest om staretsen Siluan fra Athos (bildet). Jeg tror historien har noe å si oss alle om vår egen synd, om syndernes forlatelse og at vi skal være forsiktig med å felle en dom over andre.

Historien jeg skal forsøke å gjenfortelle er fra tiden før Siluan ble munk. På dette tidspunktet avtjener han sin verneplikt.

En dag får han se en soldat som nettopp er blitt ferdig med sin militærtjeneste. Han sitter utenfor forlegningen med hodet i hendene, og ser svært fortvilet ut.

'Hva er det med deg? Hvorfor sitter du her med så dyster en mine i stedet for å være glad som alle andre som nå skal reise hjem?'

'Jeg har nettopp fått brev hjemmefra', svarte soldaten. 'De skriver at min kone har fått barn mens jeg har vært borte'.

Han satt stille en stund og ristet på hodet. Siden sa han lavt, med en røst i hvilken både sorg, harme og vrede var blandet sammen. 'Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre med henne... Jeg er redd for å reise hjem'.

Simeon (navnet til Siluoan før han ble munk), spurte rolig: 'Og du selv, hvor mange ganger har du vært på bordellen mens du har vært her?'

'Ja, svarte soldaten, 'det har vel hendt noen ganger, når jeg tenker nærmere etter'.

'Der ser du, du kunne ikke vente', svarte Simeon. 'Tror du at det var så lett for henne? For deg er det enklere, du er mann, men for henne holder det bare med en gang for at hun skulle råke ut for en ulykke. Tenk hvilket sted du har vært på! Du har større skyld til henne enn hun har til deg. Tilgi henne. Reis hjem. Ta til deg barnet som ditt eget, og du skal se at alt blir bra'.

Etter mange måneder fikk Simeon et brev fra soldaten hvor han i djup takknemlighet fortalte hvordan hans foreldre sjenert hadde kommet ham i møte når han nærmet seg sitt hus, mens hans kone, engstelig og urolig ventet ved døren med barnet på armen. Allerede mens han talte med Simeon ved forlegningen hadde han kjent seg på lett om hjertet. Nå hilste han glad på foreldrene, gikk ubesværet fram til sin kone og kysset henne, tok barnet i favnen og kyste det også. De gikk alle inn, og etterpå gikk de rundt i byen og hilste på slekt og venner. Over alt hadde han båret barnet på armen og alle hadde vært glade. Nå levde de i fred med hverandre.

I sitt brev takket soldaten sin venn for det gode rådet.

En starets daglige bønn

I dag vil jeg gjerne få dele med deg en bønn som betyr mye for meg. Jeg forsøker å be den daglig. Den er skrevet av Ambrosios (bildet), den siste staretsen i det berømte russiske klosteret, Optina. Fader Ambrosios var en starets - en åndelig veileder med karismatiske gaver - som blant annet ble til stor hjelp for den store russiske dikteren, Fjodor Dostojevskij. Når han skrev sin mesterlige trilogi - Brødrene Karamasov - var det fader Ambrosios som ble modellen for staretsen Sosima i romanen.

Jeg kommer tilbake med en artikkel om Ambrosios av Optina senere, men er hans daglige bønn:

Herre, la meg med sjelens ro møte alt som denne dag bringer meg. La meg helt hengi meg til Din hellige vilje. Undervis meg og hold meg oppe hver time denne dagen.

Hva jeg enn får lide denne dagen, lær meg å ta imot det med ro i sjelen og i en fast forvissning om at alt beror på Din Hellige Ånd.

Led mine tanker og følelser når jeg handler og taler. Under alle uforutsette hendelser, la meg aldri glemme at alt er sendt av Deg.

Herre, gi meg kraft til å bære de begynnende dagers tretthet og alt som skjer i forbindelse med dem. Led min vilje og lær meg å be, tro, lide, forlate og elske. Amen.

Gode og praktiske bønneråd for hverdagslivet

Nå ved pinsetider er det en glede å kunne gi videre noen gode bønneråd av staretsen Porpgyrios (bildet), en av vår tids karismatikere! Den greske prestmunken, født i 1906 og død i 1991, var en av munkene på Athos, kjent for sine åndelige nådegaver og evne til å skjelne ånder. Jeg skal komme tilbake med en nærmere presentasjon av ham senere på bloggen. Her er noen av hans bønneråd:

'Be for dem som fremmer anklager mot dere. Si: 'Herre Jesus Kristus, forbarm Deg over oss', ikke 'forbarm Deg over ham', og den som anklager deg vil bli omfavnet av denne bønnen. Sier noen noe som opprører deg? Gud vet om det. Hva du trenger å gjøre da er å åpne dine armer og si: 'Herre, forbarm Deg over meg', og gjør din anklager ett med deg. Og Gud vet hva som torturerer anklageren din dypt i hans indre, og når han ser din kjærlighet, så skynder Han seg for å hjelpe. Han søker vårt hjertes lengsel. Hva er det den hellige Paulus sier i Romerbrevet? 'Han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje'. (Rom 8,27)


Be for renselsen for hver eneste person så du kan imitere englenes bønn i ditt liv. Ja, englene ber ikke for seg selv. På denne måten ber jeg for mennesker, for Kirken og for kirkens kropp. I det øyeblikket du ber for Kirken er du løst fra dine begjær. I det øyeblikket du forherliger Gud, roer din sjel seg og blir helliggjort av guddommelig nåde. Dette er den kunst jeg ønsker du skulle lære'.

Behovet for medvandrere som selv har gått veien

En gang i livet, om du er heldig, møter du noen som er større enn livet, noen som er forbundet med Gud, og som med sin modenhet, innsikt og visdom hjelper deg videre på Veien. Som ikke overkjører deg, men som har gått et veistykke og lært gjennom lidelse, forsakelse og tro - og som kan veilede. Være en medvandrer. Som gjennom eget liv har modelert noe som synes.

Dette ser jeg som det aller største behovet i Kristi kirke på jord i dag.

Men slike åndelige fedre eller mødre finnes det ikke mange av. Årsaken er jo at de fleste liker seg best i rampelyset hvor de får oppmerksomhet. Få er de som velger å trekke seg tilbake for å leve i bønn, og leve innfor Guds ansikt. Men det er jo disse vi trenger! Mer enn de som søker plattformen eller prekestolen. Jo - vi trenger grundig bibelforkynnelse! Derom hersker ingen tvil. Men jeg ser at behovet er enda større for mennesker som kan være veivisere! Ikke teoretikere, men praktikere! Mennesker som selv har gått veien, og som er i stand til å leve levd liv med andre. Og som forstår at den veien de selv har gått, ikke nødvendigvis er samme veistykket andre skal gå, men som gjennom den erfaring de selv har ervervet kan peke på Veien - den alle må gå. Den veien er Kristus.

Jeg ser en kirke som blir mer og mer utarmet og fragmentert. På den ene siden sliter vi med de store utfordringene som liberal teologi representerer, og som ødelegger innenfra. På den andre siden opplever vi en åndelig armod fordi det som serveres fra talerstolen er en så tynn suppe, at få overlever som troende på den. Og livet ellers er så stresset for mange at de ikke har tid for å vandre med hvilepuls.

Derfor trenger vi åndelige veiledere. Staretser. Mennesker som lever med Gud på en slik måte at det er synlig for andre, og som gjennom det livet de lever har mat å gi andre.

Jeg ber om at menn og kvinner kalles av Gud til å trekke seg tilbake, at de må leve med Gud og formes av Ham, slik at de i neste omgang kan bli åndelige fedre og åndelige mødre, som kan hjelpe oss ut av vårt uføre.

Billedtekst: En russisk ortodoks munk. Maleri av Aleksandr Kosnichyov, 2006)