Hele livet må bli en salme av tilbedelse

To menn, som hver på sin måte har fått bety mye for mitt åndelige liv: Paul Evdokimov (til venstre) og fader Lev Gillet, sistnevnte spesielt med boken: Enkle betraktninger over vår Frelsers skikkelse. Men denne gangen handler det om Paul Evdokimov. 19. september feiret vi hans minnedag.

Paul Evdokimov var fremfor alt en beder. Noen vil kalle ham en 'starets', som er russernes måte å beskrive en åndelig far som er kommet så langt på det indre livets vei at han kan veilede andre. En starets har ingen formell status i kirkens hierarki, men har autoritet i kraft av egen erfaring og innsikt.

"Det holder ikke å be", kunne Paul Evdokimov si. Så la han til: "Man må bli bønn. Hele livet, hver handling og hver gest, må bli en salme av tilbedelse."

Paul Evdokimov (1901-1970), hvis minne vi feirer i den kommunitet jeg tilhører, tilhørte den russiske kultureliten med røtter i ortodoks åndelighet. Etter revolusjonen og borgerkrigen som fulgte kom han til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Institut Saint-Serge i Paris. Samtidig var han svært engasjert i diakonalt arbeid, ikke minst studenter som hadde flyktet fra hjemlandet.

Evdokimov er fremfor alt en meditativ oppbyggelsesforfatter. Han er djupt forankret i Bibelen og i kirkefedrenes skrifter, noe som tiltaler meg veldig. Og ikke minst har han et fordjupet syn på ikonene.

Noe som er stadig tilbakevendende i hans skrifter er dette: hånden som var gjennomstunget fra verdens begynnelse.

Med andre ord: Paul Evdokimov er svært Kristus-sentrert.

Under krigen engasjerte Evdokimov seg for forfulgte jøder, politiske fanger og andre ofre for nazistenes ugjerninger. Hans kone døde i 1944 og han giftet seg igjen med Tomoko som var datter av en japansk diplomat. Han valgte å ikke bli ordinert til prest. Det viktigste for ham var det diakonale arbeidet. På 50- og 60-tallet ledet han et hjem for flyktninger.

Sist, men ikke minst: Paul Evdokimov var en av 1900-tallets ledende ortodokse tenkere innen den økumeniske bevegelsen.

En bedende munk jeg virkelig har sans for

Alle som kjenner meg vet at jeg elsker trær. Så i dag skal jeg la deg få møte en mann som var like glad i dem, som jeg er. Han er død for lenge siden, men jeg har virkelig sans for ham.

Hans navn er Nikeforos, og kom fra den greske øya Chios, en ganske så karrig klippeøy i Egeerhavet, omtrent syv kilometer fra kysten av Lilleasia. Øya er skilt fra Tyrkia av Chiosstredet. Øya er 910 kvadratkilometer og i dag bor det omlag 52.000 mennesker her.

Nikeforos ble født her og døde her. Som barn ble han alvorlig syk, og foreldrene lovte Gud mens de ba at dersom sønnen ble frisk, ville de la ham tjene i et kloster som var i nærheten. Sønnen ble frisk og foreldrene holdt sitt løfte. Nikeoforos ble oppdratt i det ortodokse klosteret, og han begynte etterhvert på øyas presteseminar, ble viet til diakon og siden lærer på seminaret.

Han fikk etterhvert stadig flere ansvarsfulle oppgaver. Men det skulle vise seg at han ikke var særlig flink til å utføre administrative oppgaver som fulgte med disse oppdragene.

Nikeforos bar nemlig på en helt annen lengsel enn å bli sittende bak et skrivebord. Han lengtet etter å leve i Guds nærhet og tok etterhvert tilflukt i en eremittcelle i nærheten av en kirke i byen Resta på øya. Her levde han i bønn, studier og arbeid med liturgien.

Og her kunne han virkelig hengi seg til det han elsket så høyt: naturen og trærne. Han var ikke vanskelig å be når det trengtes å ta i et tak med jordbruket på øya. Han var den som kanskje arbeidet hardest ute på markene. Og han ville gi den karrige øya liv. Derfor ville han plante trær: oliventrær, fikentrær, cypresser og pinjer. Når mennesker kom for å skrifte gjorde han noe genialt! Han påla dem å plante trær som bot!

Bederen som ble kardinal

"Herre, jag gir dig denna dag, hjälp mig att göra något vackert av den."

Slik starter Anders Arborelius hver eneste skapte dag. I stillhet, adskilthet og bønn.

"Jeg forsøker bevisst å leve dagen i Guds nærvær, til Guds ære."'

I dag utnevnes han til kardinal, og det skrives kirkehistorie i Norden. Noen kardinal har Norden ikke hatt, før nå. 68 åringen, som opprinnelig er født i Sveits av svenske foreldre, blir dermed en av de betrodde menn rundt pave Frans. Men Anders Arborelius, som ble utnevnt til biskop i Stockholm i 1998, er først og fremst karmelittmunk, og dermed en beder.

I et stort intervju med Vårt Land lørdag snakker han åpent om sine indre sår. De sår han pådro seg når foreldrene skilte lag, mens han var bare en liten gutt:

"I og med at foreldrene mine ble skilt da jeg var ganske liten , så opplevde jeg ikke en opprivende skilsmisse. Men jeg savnet en far i barndommen, og ja, da blir man kanskje også en mer følsom person. Som barn var jeg ganske blyg og tilbaketrukket. Og slik er jeg nok fortsatt, men det er litt merkelig. For jeg har aldri vært blyg når jeg skal preke. Jeg bruker å se på det som en slags nåde. At selv vanskelighetene med Guds hjelp, kan bli til hjelp. Kanskje blir man ikke like dominerende som de mer selvsikre - og man kan forstå andre som kjenner seg litt bortgjemte."

Og det er dette med hans syn på svakhet og lidelse, jeg biter meg merke i. Våre katolske venner har et syn for svakhetens teologi som vi protestanter har mye å lære av. Hos enkelte av oss går jo alt til seier - vel og merke når vi er sunne og friske!

I det flotte intervjuet med biskop Arborelius i lørdagens Vårt Land, forøvrig skrevet av Heidi Marie Lindeklev, sier han:

"I lys av Jesu lidelse, får også våre sår en betydning. Da blir sårene våre, enten de er fysiske, åndelige, eller emosjonelle, ikke bare noe man lider av, men som man kan se som en delaktighet i Kristi lidelser for verdens frelse. Vi er med ham på korset, og han er med oss. Vi blir aldri overgitt til våre egne sår og problemer."

Det er noe å ta med seg!

Selv har jeg stor glede av å lese hans bok: "Att gunga gungbräda med Gud". Liten i størrelse, men du verden for djup fra et menneske som har bedt seg gjennom Skriften. Der skriver han blant annet:

"Det är just vår litenhet och svaghet, vår bräclighet och ubeständighet som Gud är interesserad av. Vi får komma till Gud precis sådana vi är. Mitt i vår svaghet kan vi ta emot hans helighetoch förvandlas av den. Om vi litar på Gudoch ger honnom utrymme, alt utrymme, kan han också göra stora ting med oss." (Anders Arborelius: Att gunga gungbräda med Gud. Tankar ur tystnaden. Cordia 2001, side 64)

Det skjulte livet i Gud

Dette bildet av Serafim av Sarov følger meg overalt. Jeg har det på mobiltelefonen min og jeg har vært så heldig at jeg har fått bildet i en stor størrelse. Det finnes i mitt bønnerom, og jeg fikk det av en god venn.

Bildet betyr mye for meg. Først og fremst fordi det er et bilde av Serafim av Sarov, en mann hvis hellighet griper meg sterkt. For det andre: Serafim er plassert i sitt rette element - de djupe skogene i Sarov - og attpåtil er han plassert ved siden av en kilde. Kilden er for meg et symbol på Den Hellige Ånd - og Helligånden er for alltid knyttet til den hellige Serafim. Serafim er kjent for uttrykket: Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd.

I dag feires hans minnedag.

Vi markerte dagen allerede i vår gudstjeneste på torsdag i Kristi himmelfartskapellet.

Som med så mange andre hellige mennesker sees Serafim ofte avbildet med dyr. Serafim levde nemlig så i pakt med naturen, og med en djup fred, så selv dyrene ble tiltrukket av ham.

Serafim av Sarov var først og fremst en beder. Han trakk seg tilbake i mange år for å be og søke Guds ansikt. Ikke Hans hender - i betydningen Guds gjerninger - men Hans ansikt - i betydningen Hans nærvær. Og det er først og fremst dette jeg vil lære av Serafim: hvordan man kan leve med Guds nærvær hver eneste dag.

Serafim av Sarov var 66 år da han innledet den offentlige delen av sin tjeneste. Da hadde han levd i bønn siden han var 19 år. Der har vi også noe å lære. Mange tenker at en offentlig tjeneste er viktigere enn en skjult, men om vi skal være rik frukt - som er vårt kall - må et slikt fruktbærende liv må det begynne i det skjulte.

Bederen og erkebiskopen Justitian Chira er død

Erkebiskop Justitian Chira (bildet) av Baia Mare, Romania, er død, 95 år gammel. Han døde 30. oktober, etter et hjerteinfarkt.

Erkebiskop Justitian var født i landsbyen Plopis i Maramures, av gudfryktige bønder, 28. mai 1921. I dåpen fikk han navnet Johannes. Helt siden barndommen bar han på en djup Gudslengsel, og 12. mars 1941 trådte han inn i hellige Annas kloster i Rohia. Senere dette året ble han viet til munk og fikk navnet Justitian. Bare 23 år gammel ble han valgt til abbed for klosteret i Rohia, og var det i hele 30 år. Han var kjent som en beder.

Etterhvert som årene gikk ble han betrodd stadig større ansvar i Den rumensk-ortodokse kirken, og ble altså til slutt erkebiskop. Det skjedde 13. desember 2009 i Den hellige treenighetens katedral i Baia Mare. Han ble vigslet av Daniel, den rumenske patriarken.

Takket nei til å bli biskop for å fortsette som beder

Historien du er i ferd med å lese er ikke unik i kirkens historie, men den er ikke mindre gripende av den grunn:

Hegumen Rafael Ava Mina (til høyre på bildet) har fått en formell forespørsel om å bli biskop i Den koptiske ortodokse kirke. Forespørselen kommer fra pave Tawadros II, og ble kjent i går.

Hegumen Rafael Ava Mina takket pave Tawadros II for hans store kjærlighet mot ham, likevel takket han nei til å bli hovedbiskop for Det gamle Kairo, en ansvarsfull stilling, som mange ville ha ettertraktet.. Pave Tawadros innkalte derfor fader Mina for å snakke nærmere om dette, og selv om paven forsøkte å overtale fader Mina til å takke ja, bestemt, men vennlig, fastholdt fader Mina sitt standpunkt.

Fader Mina insisterer på at hans liv handler om å leve sammen med munkene i det klosteret han tilhører. Det i seg selv taler mer enn ord. Fader Mina handler på Jesu ord om å sette seg nederst ved bordet, når du blir invitert som gjest, og som mange av ørkenens bedere søker han stillheten, fremfor offentligheten. Han forblir i sitt kall.

Det hører med til historien at fader Mina var blant de som kunne ha blitt valgt til ny pave etter Shenouda III's død.