Bederen som ble kardinal

"Herre, jag gir dig denna dag, hjälp mig att göra något vackert av den."

Slik starter Anders Arborelius hver eneste skapte dag. I stillhet, adskilthet og bønn.

"Jeg forsøker bevisst å leve dagen i Guds nærvær, til Guds ære."'

I dag utnevnes han til kardinal, og det skrives kirkehistorie i Norden. Noen kardinal har Norden ikke hatt, før nå. 68 åringen, som opprinnelig er født i Sveits av svenske foreldre, blir dermed en av de betrodde menn rundt pave Frans. Men Anders Arborelius, som ble utnevnt til biskop i Stockholm i 1998, er først og fremst karmelittmunk, og dermed en beder.

I et stort intervju med Vårt Land lørdag snakker han åpent om sine indre sår. De sår han pådro seg når foreldrene skilte lag, mens han var bare en liten gutt:

"I og med at foreldrene mine ble skilt da jeg var ganske liten , så opplevde jeg ikke en opprivende skilsmisse. Men jeg savnet en far i barndommen, og ja, da blir man kanskje også en mer følsom person. Som barn var jeg ganske blyg og tilbaketrukket. Og slik er jeg nok fortsatt, men det er litt merkelig. For jeg har aldri vært blyg når jeg skal preke. Jeg bruker å se på det som en slags nåde. At selv vanskelighetene med Guds hjelp, kan bli til hjelp. Kanskje blir man ikke like dominerende som de mer selvsikre - og man kan forstå andre som kjenner seg litt bortgjemte."

Og det er dette med hans syn på svakhet og lidelse, jeg biter meg merke i. Våre katolske venner har et syn for svakhetens teologi som vi protestanter har mye å lære av. Hos enkelte av oss går jo alt til seier - vel og merke når vi er sunne og friske!

I det flotte intervjuet med biskop Arborelius i lørdagens Vårt Land, forøvrig skrevet av Heidi Marie Lindeklev, sier han:

"I lys av Jesu lidelse, får også våre sår en betydning. Da blir sårene våre, enten de er fysiske, åndelige, eller emosjonelle, ikke bare noe man lider av, men som man kan se som en delaktighet i Kristi lidelser for verdens frelse. Vi er med ham på korset, og han er med oss. Vi blir aldri overgitt til våre egne sår og problemer."

Det er noe å ta med seg!

Selv har jeg stor glede av å lese hans bok: "Att gunga gungbräda med Gud". Liten i størrelse, men du verden for djup fra et menneske som har bedt seg gjennom Skriften. Der skriver han blant annet:

"Det är just vår litenhet och svaghet, vår bräclighet och ubeständighet som Gud är interesserad av. Vi får komma till Gud precis sådana vi är. Mitt i vår svaghet kan vi ta emot hans helighetoch förvandlas av den. Om vi litar på Gudoch ger honnom utrymme, alt utrymme, kan han också göra stora ting med oss." (Anders Arborelius: Att gunga gungbräda med Gud. Tankar ur tystnaden. Cordia 2001, side 64)

SISTE: 40.000 kristne igjen i Aleppo - karmelittnonnene har bestemt seg for ikke å forlate dem

Det har lenge vært usikkert hvor mange kristne som befinner seg i Aleppo. Dette var en gang en by med over 160.000 syriske kristne. Nye beregninger viser at det er 40.000 kristne igjen, noen av dem i de aller verste krigssonene.

Det er nå også kjent at en gruppe med karmelitt-nonner ikke vil forlate byen. De velger å bli. De ønsker ikke å forlate sitt kloster, og svikte de menneskene som er dem betrodd. Snakk om heltemot og sann kristen overgivelse! Klosteret er lokalisert i et område rett utenfor byen, som stadig er gjenstand for bombardement og flyangrep.

De 40.000 kristne som er igjen i dette krigshelvetet kan enten ikke komme seg ut, eller er for fattige og syke til å gjøre det. Nå er de fanget, med fiender på alle sider. Som jeg skrev i går har Aleppo vært uten drikkevann i fire dager.

Til tross for at syriske og russiske styrker fortsetter med skytingen om bombardementet nekter karmelitt-nonnene å flykte.

I følge Catholic Herald har nonnene bedt om hjelp fra organisasjonen "Aid to the Church in Need" slik at de kan hjelpe de som er inne i Aleppo og som nå ikke kommer seg noen vei.

Søster Anne-Francoise, en av karmelitt-nonnene i Aleppo, sier det slik: "Bombene faller ned rundt oss, men vi kommer ikke til å forlate mennesker som lider."

Hun legger til: "Vi har ikke vann, ikke elektrisitet, kampene som pågår er intense."

Men de katolske nonnene gir ikke opp. De følger sitt kall.

La oss støtte dem med våre inderlige bønner. Og la oss be for de 40.000 kristne som befinner seg inne i denne byen, ja, for alle som er der. Det skylder vi dem.

Å venne seg til å leve nær Gud

Brødrene Wesley - John og Charles - metodismens grunnleggere talte varmt om den. Det gjorde også Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth. Her hjemme ble den anbefalt av Gordon Johnson og Einar Lundby - grunnleggerne av Sjelesorginstituttet på Modum. Hva snakker jeg om?

Boken 'Å venne seg til å leve nær Gud' av broder Laurentius.

Tusener er de som har fått god åndelig veiledning gjennom de brevene denne enkle karmelittmunken skrev. De er blitt hjulpet til å erfare Guds nærvær i sine hverdagsliv. For det var der, broder Laurentius fant Gud, blant kopper og kar i klosterets kjøkken.

Vi måtte feire hans minnedag en dag på forhånd i går. For det var da vi kom sammen i Kristi himmelfartskapellet for å feire vår gudstjeneste. Vi kunne rett og slett ikke unngå å feire dagen sammen, selv om hans minnedag er i dag. For denne hellige mannen er det all grunn til å feire! Det gjør vi med å minnes hans liv og finne inspirasjon derfra.

Denne Laurentius - eller Lorens eller Lavrans - det er brukt flere oversettelser av hans navn til norsk - het egentlig Nicolas Herman og var født i Herimenil i den østlige delen av Frankrike 1614. 18 år gammel har han en skjellsettende opplevelse. I andres øyne kan den nesten virke banal, men for Laurentius var det ikke slik:

En vinterdag han er utendørs ser han et tre - nakent og ribbet for løv og frukt. Plutselig blir dette forfrosne treet et symbol på det liv som snart skal spire fram om våren. For den unge Nicolas Herman ble dette et tegn på Guds overstrømmende nåde, liv og visdom. Selv følte han seg like dødt som dette treet, men noe ble vekket i ham - lengselen etter Gud.

Han trådte inn i et karmelittkloster i Paris og fikk sin tjeneste på kjøkkenet. I larmen og ståket der opplevde hans et Gudsnærvær som smittet over på alle de som kom i berøring med ham. Ikke slik at hans vei var enkel og uten utfordringer. Nei, ikke slik. Det var heller tvert om. Men i hverdagene opplevde han Gud på en enkel måte. Hemmeligheten besto i å øve seg i å være oppmerksom på Guds nærvær hva han enn foretok seg. Enten han laget mat, gjorde ærender eller vasket kasseroller, så opplevde han at Gud var der.

Broder Laurentius, som fikk tilnavnet, av oppstandelsen, skrev:

'For meg er det ingen forskjell mellom tiden for arbeid og tiden for bønn. I støyen og uroen i kjøkkenet der mennesker roper etter forskjellige ting i munnen på hverandre, eier jeg den samme stillhet i Gud som når jeg ligger på kne ...'

Broder Laurentius av oppstandelsen døde ubemerket 12. februar 1691. Boken til Laurentius er ikke å få på norsk lenger, men det arbeides med en ny oversettelse.