Åndelig visdom

Behovet for åndelig veiledning er ikke blitt mindre med årene. Heller tvert om. I en tid med så mange røster, og ikke minst forvirrende røster, trenger vi hjelp fra de som går veien. Ikke bare snakker om den. Som lever livet med Kristus. De som har gjort seg erfaringer med Han som er Veien.

De er ikke lett å finne. De er sjelden vare.

Jeg snakker om mennesker med en prøvet tro. En erfaringsbasert tro. Selv om det er viktig med boklig lærdom, så er ikke det ikke de lærde jeg snakker om. 'Kunnskapen oppblåser', sier Skiften. Nei, jeg snakker om en åndelig visdom som erverves i stillheten, i Guds nærværet, gjennom år.

Jeg har lagt fra meg en del bøker. Noen av dem bestsellere. Jeg har funnet at de ikke holder mål. De består ikke livstesten. Budskapet de formidler bærer ikke varig frukt. Kanskje fordi de som har skrevet dem snakker om noe de selv ikke lever.

Selvsagt kan de være interessante, ja, de kan til og med begeistre meg. Men det er intet annet enn loff. Skal det bi noen næring for sjelen og for ånden min må det være åndelig grovbrød.

Jeg finner det sjeldent hos moderne åndelige forfattere, selv om det finnes flere hederlige unntak, så jeg må grave tilbake i tiden. Til bøker som har tålt tiden.

Men finner også denne visdommen hos mennesker som lever i dag, og som gjennom deres prøvede tro, kan bli til hjelp for andre som opplever prøvelser. De er ofte ikke så høylydte. De hører med til de stille i landet. Til bederne.

I den russisk-ortodokse tradisjonen snakker de om 'staretser', mennesker med en spesiell karismatisk utrustning, til å skjelne ånder, til å lege sjelelige sår. Jeg ber om at Gud også reiser opp slike i Norge.