"... suset i den grå novemberluftens havomsuste furutrær..."
Det passet så uendelig godt. Selv om vi skriver mars, så lignet gårsdagen litt på en grå novemberdag, og rett utenfor vinduet sto det noen flotte furutrær. Bendt og formet av vinden.
Seminaret jeg holdt for pastorene og lederne i Misjonskirken Norge ble godt tatt imot. Gode samtaler etterpå.
Men en drøy time før jeg skulle holde seminaret fikk jeg et besvimelsesanfall og holdt på å gå ned for full telling. Heldigvis var May Sissel ved min side, så hun kunne holde meg. På tur videre fra Fevik til Kristiansand, stanset vi for å handle i en butikk, og der skjer det igjen. Takket være May Sissel gikk det bra denne gangen også. Men man blir litt redd. Det er som om alle krefter viskes ut av kroppen. Men jeg kjente at noen ba for meg og bar meg i bønn mens jeg holdt seminaret mitt. Jeg er i Herrens hender. Da kan ingen ting virkelig vondt henne meg. Jeg er trygg. Men kroppen er sliten og slitt. Parkinsons er en hard bekjentskap.
Strofen fra Gunnar Reis Andersens dikt er fra diktet Røsten. Det er et dikt som har betydd mye for meg:
Spør du, vandrer, hvem jeg er,svarer jeg deg: -En usynlig.Jeg er bare dette her-,stenene i stranden-, suseti den grå novemberluftenshavsomsuste furutrær.Spør du ennu hvem jeg er,svarer jeg deg: -Jeg er tyngdenav en dyp og rik erindring;gullet på de mørke skjærfør det mørkner stumt og kaldt-,en usynlig som ser alt-,blind av glans fra diamanteri den grå novemberstrandenshvite rand av salt.Er det ennu ikke nok-,spør du nok en gang og stirrerpå en værslitt måkeflokk,svarer jeg deg mens jeg tvingerdine øyne til å finneet skjelett med brukne vingersom en dønning slår i blindemot en gullrød rulleblokk-:Jeg er dette og en sommersom er sluknet.Død og drukneter jeg også-, død og bortei det bunnløst grå og sorte-,derfor nær som ingen annendenne høst-strands diamantglansi en sneblek rand av salt-:Under lysene som brennerbak de hvite vintre er jegallerede ett med lysetfra det endeløse Alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar