Nå har jeg tatt det frem igjen. Egentlig skulle jeg ønsket å få laget en kopi av det og henge det på veggen hjemme, eller legge det inn i Bibelen min.
Når jeg ser den koptiske paven på dette gripende bildet, ser jeg så mye av hvordan Kristi bilde er blitt formet i et menneskeliv. Det ytre - kroppen - er svak, og brytes ned, men ånden er sterk.
Vi trenger forbilder. Åndelig liv må aldri bli noe svevende. Det må leves ut. I all skrøpelighet. Det er da Kristi lys i våre liv skinner som klarest. For da er det Han som får all ære. Ikke vår styrke. Vår kløktighet.
En strofe fra en sang av Lydia Lithell lever i meg om dagen: 'när allting annat vacklar...'. Hva er det som holder da? 'Guds nåd', sier Lydia Lithell.
Hvor sant det er! Når alt vakler, når du ikke har mer kroppslig, eller sjelelig eller åndelig styrke. Når du er sliten, ja, utmattet, når kreftene virkelig tar slutt og kroppen bare er smerte. Hva da? Da er Guds nåde der. Den bærer. Den holder.
Pave Shenouda III modellerte dette med sitt eget liv.
Jeg går en vei nå som ikke er rett frem, men som har mange svinger og mange bakker. Læringskurven er bratt. Jeg faller av og til. Ting må læres på nytt - og på nytt.
Jeg øver meg på dette for tiden:
Jeg forsøker å lære å kjenne mitt liv som et liv med sykdom, i stedet for å kjempe imot eller leve på tross av min sykdom. Hver dag minner meg om tap, men jeg forsøker å merke meg det som skjer her og nå. Gud inviterer meg til å huske det livet jeg hadde, men Han inviterer meg også til å velsigne det livet mitt er blitt i hvilken begrenset form det måtte være. Jeg forsøker å anerkjenne de forunderlige muligheter det innebærer at Gud er med meg i de skremmende og stressende øyeblikkene Parkinsons sykdommen skaper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar